En bok, et utdrag

«Mens jeg satt der med min venn ved muren i Nathal, tenkte jeg, hva er det vel for en vei Paul har gått i over sytti år. At han de første årene hadde vokst opp så velstående og beskyttet som noe menneske kunne være i et nærmest uuttømmelig Østerrike, at han selvfølgelig hadde gått på det berømte Theresiangymnaset, men så, selvbevisst, hadde staket ut sin egen kurs, stikk i strid med familiens, og hadde lagt bak seg nettopp det som overfladisk betraktet hadde vært de wittgensteinske verdiene, nemlig å være rik og velstående og beskyttet, for til syvende og sist å føre en såkalt åndseksistens for å redde seg selv. Slik hans onkel Ludwig hadde gjort flere tiår før, kan man si at han hadde stukket av fra og lagt bak seg alt det som også hadde gjort ham mulig og dermed gjort seg umulig for sin familie, akkurat som hans onkel Ludwig før ham. Mens Ludwig gjorde seg til den umulige filosofen, gjorde Paul seg til den umulige gale, og det er jo ikke dermed sagt at bare filosofen kan betegnes som en sådan, om han, som Ludwig, skriver ned og utgir sin filosofi; nei, filosof er han også om han ikke utgir noe av det han har filosofert, altså også om han ikke skriver og ikke utgir noe. En utgivelse tydeliggjør jo bare og lager oppstyr om det som er tydeliggjort, og som uten utgivelse ikke kan bli tydelig og ikke kan lage oppstyr. Ludwig var den som utgav (sin filosofi), Paul var den som ikke utgav (sin filosofi) og som Ludwig i bunn og grunn var den fødte publisist (av sin filosofi), var Paul den fødte ikke-publisist (av sin filosofi). Men begge var de, hver på sin måte, de store, alltid provoserende og egenrådige og opprørske tenkerne som deres samtid og ikke bare den kan være stolt av. Naturligvis er det synd at ikke Paul, i motsetning til Ludwig, har etterlatt oss nedskrevne og trykte og altså publiserte bevis for sin filosofi, mens vi altså har slike bevis i hånden og i hodet fra hans onkel Ludwig. Men det er tøv å foreta en sammenligning mellom Ludwig og Paul. Jeg snakket aldri med Paul om Ludwig, og ikke noen gang om dennes filosofi. Bare en sjelden gang og for meg temmelig umotivert, sa Paul Du kjenner jo min onkel Ludwig. Ikke mer. Ikke en eneste gang snakket vi om Tractatus. Men en eneste gang sa Paul at hans onkel Ludwig hadde vært den galeste i familien. Mangemillionæren som landsbylærer, det er vel litt av en perversitet, synes du ikke? hadde Paul sagt. Jeg vet til denne dag ikke noe om Pauls faktiske forhold til sin onkel Ludwig. Jeg spurte ham heller aldri om det. Jeg vet ikke engang om de to noensinne traff hverandre. Jeg vet bare at Paul alltid tok sin onkel Ludwig i forsvar når familien Wittgenstein gikk løs på ham, når de gjorde narr av filosofen Ludwig Wittgenstein, som, så vidt jeg vet, gjennom hele sitt liv var en pinlig figur for dem. Ludwig Wittgenstein hadde på samme måte som Paul Wittgenstein, bestandig vært en narr for dem som utlandet, som alltid har hatt et øre for det forskrudde, hadde gjort stor. Hoderystende moret de seg over at verden hadde kastet seg over familienarren deres og at den ubrukelige plutselig var blitt berømt og en åndsstørrelse i England. I sitt hovmod avviste Wittgensteinene ganske enkelt filosofien hans og viste ham ikke engang den ringeste respekt, men straffet ham til denne dag med forakt. Som i Paul har de til denne dag heller ikke i Ludwig sett annet enn en forræder. Som Paul har de også skilt ut Ludwig. Som de skammet seg over Paul, så lenge han eksisterte, har de også til denne dag skammet seg over sin Ludwig, det er sannheten, og selv Ludwigs i mellomtiden betydelige berømmelse har ikke minsket deres vanemessige forakt for filosofen i et land hvor Ludwig Wittgensteins betydning ennå i dag nærmest er lik null og hvor man ennå i dag nesten ikke kjenner ham. Sannheten er at folk i Wien i dag ikke engang har anerkjent Sigmund Freud, ja ikke engang riktig lagt merke til ham, det er et faktum, de er altfor perfide til det. Og med Wittgenstein er det ikke annerledes. Min onkel Ludwig, det var for Paul alltid den mest respektfulle bemerkning han kom med, men som han aldri våget seg til å utdype og som han, den likeledes merkede, heller lot ligge. Hans forhold til onkelen som var blitt stor i England, er virkelig aldri blitt helt klart for meg.»

Thomas Bernhard: Wittgensteins nevø.
Oversatt av Sverre Dahl

Lesetanker på en lørdag

Jeg skrev for noen dager siden at jeg ikke visste hva jeg skulle lese, og at jeg ventet på at neste bok skulle "komme til meg". Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver det i anførselstegn, kanskje for ikke å gi inntrykk av at jeg tror det ligger noe overnaturlig bak. Men det er uinteressant for meg om det ligger noe bak eller ikke - faktum er at bøker ofte dukker opp og fanger min oppmerksomhet på uforklarlig vis.

Det innebærer kanskje, tror jeg, at man på en måte gir seg over til lesingen og lar den bestemme. Det igjen innebærer at man stiller seg åpen for innfall, assosiasjoner og tilfeldigheter som kanskje ikke er tilfeldigheter, men en form for synkronitet - jeg vet ikke. Da jeg nå nylig skrev at jeg ventet på at neste bok skulle komme til meg, tok det ikke lang tid før den gjorde det. Det tok faktisk bare noen minutter. Boken lå nemlig foran meg på skrivebordet, og det var Gabriel Moros 365 dager med Ludwig Wittgenstein. Det var Kirsten i bloggen Gjennom ordene som hadde tipset meg om den, og jeg hadde lånt den på biblioteket. Hva er så merkelig med å lese en bok man har lånt på biblioteket, tenker noen kanskje. Poenget er at akkurat denne boken hadde festet seg i oppmerksomheten, og så kan man spørre seg om hvorfor det. For det andre låner jeg langt flere bøker på biblioteket enn jeg leser - det hender at jeg tar med meg en stor bunke hjem for bare å smake på de fleste av dem og returnere dem ulest. Jeg kunne ha valgt så mye annet, men jeg valgte altså akkurat denne. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror ikke det var tilfeldig.

For eksempel viste det seg at jeg hadde hele fem bøker av Wittgenstein, altså må jeg ha interessert meg for ham. Jeg må altså ha en slumrende interesse for Wittgenstein. Når jeg ikke husket at jeg hadde interessert meg for ham, kan det nok være fordi Wittgenstein er en svært vanskelig materie, og at jeg kanskje, den gangen jeg interesserte meg for ham, syntes at jeg ikke skjønte noe som helst. Å si at jeg nå skjønner noe av Wittgenstein etter å ha lest Moros bok, er for drøyt å si, men nå vet jeg atskillig mer om Wittgenstein enn før og kan kanskje på en måte gå så langt som til å si at jeg har fått en slags fortrolighet med ham. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Moros bok må være den ideelle innføring i Wittgenstein fordi den er så upretensiøs og tilgjengelig på den måten at en ukyndig leser nærmest stiller likt med forfatteren når han begynner sin utforskning av Wittgenstein. Forfatteren stiller for eksempel flere steder også spørsmålstegn ved sin egen tolkning, innrømmer sin egen usikkerhet, etc. Meget sympatisk. Dette er ikke en filosofisk fagbok, men en forfatters forsøk på å skrive et portrett av mennesket og filosofen Wittgenstein.

Da denne boken "kom til meg" (med eller uten anførselstegn), hadde jeg nylig lest Mine priser av Thomas Bernhard. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å lese denne boken, bortsett fra at Bernhard hører til en av de forfatterne som er aktivt til stede i min bevissthet, men uten at jeg har lest noen av de bøkene jeg har av ham (Gamle mestere, pluss en til som jeg ikke husker).
Nå leser jeg en bok av Bernhard som heter Wittgensteins nevø. Det er med andre ord en forbindelse mellom Bernard og Wittgenstein. Det kommer også til uttrykk i Moros bok, som innledes slik:

Wien, sommeren 1999
Jeg sitter på Cagé Bräunerhof i Wien. Det er ikke mange andre gjester tilstede så tidlig på morgenen. Jeg vinker på en kelner. Han ser meg og gjør tegn til å komme. Jeg sier at jeg ønsker en kaffe Melange. Han nikker og forsinner nesten like fort som han kom. Til denne caféen gikk Thomas Bernhard jevnlig i mange år. Det er han som er grunnen til at jeg er her. I går kjøpte jeg et kort som viser Bernhard sittende på Café Brünerhof. Det første jeg gjorde i det jeg kom inn, var å prøve å sette meg nøyaktig der Bernhard satt. Jeg tror jeg har funnet riktig plass. Foran meg står et rektangulært marmorbord. Nå kommer kelneren. Han gir meg et brett med kaffe, sukker og et glass vann. Jeg lener meg rolig tilbake i den myke sofaen som strekker seg nedover hele langsiden. Jeg lukker øynene og bare er. Så kommer jeg til å tenke på noe Bernhard en gang sa om Wittgenstein. Bernhard hadde blitt spurt av en forlegger om ikke han kunne skrive noe om Wittgenstein. Etter å ha tenkt over spørsmålet, forklarte Bernhard i et brev hvor vanskelig han syntes det var å skulle skrive noe om mennesket Wittgenstein og hans filosofi. For Bernhard er Wittgenstein en poetisk hjerne. Og å skrive om ham ville være som å skrive om seg selv. Han stiller spørsmålet: Er det mulig å skrive om Wittgenstein uten å ødelegge seg selv? Men Bernhard klarer ikke å besvare spørsmålet og konkluderer: "Altså kan jeg ikke skrive om ham."

Moro forstår Bernhard. Også Moro finner det svært vanskelig å skrive om Wittgenstein. Han har mest lyst til å tie, sier han. Bare lese og betrakte, ikke analysere og rive ned. Hvor fører disse tankene meg? spør han. Han må tydeligvis ha kommet til en annen konklusjon enn Bernhard, siden han rent faktisk skriver en bok om Wittgenstein. En bok hvor jeg tror at man kommer Wittgenstein nærmere enn i svært mange andre bøker om Wittgenstein, enda jeg ikke har lest andre bøker om Wittgenstein enn denne.

Jeg kan fortsatt ikke gi noe svar på hvorfor bøker kommer til meg, men jeg elsker å gi meg hen til lesingen, la meg lede av den, la lesingen føre meg dit den vil - eller kanskje dit jeg ubevisst selv vil. Når man leser på denne måten, føles det ikke lenger plagsomt, slik det er for noen lesere, at det finnes så enormt mange bøker i verden og at det er så mye man aldri vil få lest, fordi man føler at man har sin egen meningsfylte vei i lesingen. Og det blir man en lykkelig leser av, i hvert fall gjør jeg det.

På jakt etter Wittgenstein

Jeg tror det var en kommentator her i bloggen som anbefalte Gabriel Michael Vosgraff Moros bok 365 dager med Ludwig Wittgenstein. Av en eller annen grunn bet jeg meg merke i den, og lånte den på biblioteket. En glimrende innføring i Wittgenstein må denne boka være; jeg klarte ikke å legge den fra meg. Da jeg leste den ferdig i går, ble jeg nysgjerrig på om jeg hadde noe av Wittgenstein i hylla. La meg si med en gang at jeg for lengst har mistet oversikten over hva jeg har og ikke har. Jeg har samlet på bøker hele mitt liv, og samlingen er aldri blitt desimert. Jeg opererer vel nå med et antall på cirka syv tusen. Tapet av oversikt fører til en del morsomme episoder, som for eksempel at jeg kjøper bøker jeg har fra før. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde noe av Wittgenstein, men en kikk i avdelingen for filosofi (jeg har ikke akkurat innført Dewey-systemet, men en viss orden er det - sakprosaen er stort sett inndelt tematisk, og skjønnlitteraturen langt på vei alfabetisk. Men vi snakker hele tiden om en viss omtrentlighet.) avslørte at Wittgensteins Filosofiske undersøkelser befant seg der. Tydeligvis ulest. Men jeg kjøper så mangt "til senere bruk". Før eller siden får man bruk for det utrolige. Etter enda litt mer leting i filosofiavdelingen dukket sannelig også Kultur og værdi opp, med underittelen "Spredte bemærkninger". Med andre ord Wittgensteins Vermischte Bemerkungen, i dansk oversettelse. Jeg visste ikke at jeg hadde noen av dem, men den siste hadde jeg vitterlig gjort understrekninger i, så jeg må jo ha lest den, i hvert fall lest i den. To bøker av Wittgenstein - det var jo ikke verst.

Men så kom jeg til å tenke på en bunke bøker jeg har liggende på salongbordet på kontoret mitt, med litt sære forfattere som Cioran, Proust og Kafka. Kunne det være noe Wittgenstein der, kanskje? Det kunne det. Der dukket både et av hans hovedverk, Tractatus Logico-Philosophicus og Den ukjente dagboken opp. Pluss den norske utgaven av Vermischte Bemerkungen, Filosofi og kultur - spredte bemerkninger. Oversatt av Knut Olav Åmås forøvrig, som Moro stadig refererer til, og som har skrevet en bok om Wittgensteins norgesopphold. Med andre ord viste det seg at jeg hadde hele 5 bøker av Wittgenstein. Den ukjente dagboken må jeg forresten også ha lest i, for jeg har sitert fra den her i bloggen. Det kom faktisk som en overraskelse på meg at jeg allerede hadde Ludwig Wittgenstein som tema her. Moros bok var forresten så god at den må jeg bare også ha. Jeg skal skrive mer om den siden.

Ord for dagen

«Kanskje, slik mange liker å høre seg selv snakke, liker jeg å høre meg selv skrive?»

Ludwig Wittgenstein: Den ukjente dagboken, Spartacus Forlag 1998/2004. Oversatt av Knut Olav Åmås.

Vitsen i litteraturen

- Lady, shall I lie in your lap?
- No, my lord.


I et innlegg 22. oktober viste jeg et eksempel på hvordan Kjartan Fløgstad bruker vitser i bøkene sine, i dette tilfellet vitsen om mannen som skulle svømme til Amerika, men som snudde da han bare hadde noen få meter igjen fordi han syntes det ble for langt. Selv har jeg den samme vitsen i min bok om svensken, dansken og nordmannen. En eldgammel vits, som i likhet med vitser flest finnes i mange varianter.
Det er ikke uvanlig at skjønnlitterære forfattere benytter vitser, og for den saks skyld blødmer og ordspill, på samme måte som Fløgstad. For eksempel kryr det av slikt i Ulysses:

«Lenehan hostet høylydt.
-- Ha hem, sa han meget langsomt. Å, bare litt frisk luft! Jeg ble forkjølet i parken. Porten sto åpen.»

«Lenehan bukket for en imaginær skikkelse og erklærte:
- Madam, jeg heter Adam. Og det var Abel som hadde snabel.»
(OBS: Originalens "Madam, I'm  Adam" er et palindrom; en setning som er likelydende enten man leser den forlengs eller baklengs. Det har ikke latt seg overføre til norsk. Jeg mener  for øvrig at neste setning burde begynne med "men" og ikke "og". Det engelske "and" må faktisk ofte oversettes med "men" på norsk.)

James Joyce: Ulysses, kap. 7: I hjertet av den grønne øyas metropol. Oversatt av Olav Angell.


Shakespeare er selvsagt heller ikke borte. Her en passasje fra Hamlet (gjendiktning André Bjerke):

Hamlet: Min frøken, får jeg ligge i Deres skjød?
Ophelia: Nei, min prins.
Hamlet: Jeg mener - får jeg ligge med hodet i Deres skjød?
Ophelia: Ja, min prins.
Hamlet: Trodde De jeg mente noe uhøvisk?
Ophelia: Jeg tror ingenting, min prins.

Ophelia misforstår Hamlet når han spør om han kan få ligge i hennes skjød. Mange vitser er basert nettopp på at ord og utsagn kan tolkes på to forskjellige måter, og at avsender og mottager misforstår - eller «misforstår» - hverandre.

I dette siste tilfelle er det forresten et poeng i den engelske teksten som ikke er overført til norsk. Hamlet spør nemlig: «Do you think I meant country matters?» (som kan leses: cunt-ry matters).

Ludwig Wittgenstein mente forøvrig at det måtte gå an å skrive et filosofisk verk som utelukkende besto av vitser. Men han gjorde det ikke.