Attåt-vinter

Hagen er tung av snø i dag, den tredje dagen i vårmåneden mars. 

Dette er kanskje det Olav Duun i Juvikfolke kaller "ein attåt-vinter"?

Apropos Olav Duun - hvis du har lyst til å høre en interessant podcast om denne forfatteren,
som ifølge Dag Solstad er "utdatert", kan du gå HIT.

Det første møtes sødme

I Juvikfolke er det nå Odin som er hovedpersonen, og ham følger vi i detalj. Bare syv år gammel kommer han i tjeneste hos et eldre ektepar (han er uekte barn, som det het den gangen, og morens nye mann vil ikke vite av ham). I fosterhjemmet er han gjetergutt etc. På nabogården bor en jente som heter Karen-Anna, og Duun gir subtile frampek om at det kommer til å bli noe mellom dem. Odin begynner vel å nærme seg konfirmasjonsalderen da han og Karen-Anna opplever at de ikke er barn lenger. Er det ikke nydelig? Det er nesten så man mister pusten.

Heile denne sommaren var Karen-Anna godt som glømt. Ein kvelden han fór og leita etter gjeitene vesti marka, gjekk dei seg på einannan. Ho fekk så stilt eit andlet, da ho såg det var han. Ho var Havfrua like vel, den han hadde drømt om; ho var så vidunders vakker, og der stod ho og hørte han til. Men helst vilde han ha sprunge sin veg. Godvêrs-båra låg og sukla frammed kvite stranda, og i kring dem var det marka, med mosekollar og lyngflater, der sola stod på og skjein med dirrande kveldraudt, og dulp og dæld, der smågrase grønte med nye letter i skuggen. Og Karen-Anna såg opp på han gong for gong, og somtid var det med små auga som tok rundt omkring han og var fulle av lått og kjæte, og somtid var det gjenom ein blågrå moe som gjorde vondt nokon stads. Ja, no tok han og gjekk sin veg; han stod ikkje her lenger. Men enda stod han. Han fekk ein skjelv i seg, - det var så lite om å gjera, syntes han, at han ikkje kasta seg over henne og gjorde henne eitkvart urimelig, her midt i villaste marka, ho kunde aldri ha komme seg til unnrømmings! Ho var ikkje redd han eingong? No fór han, og glad var han at han hadde komme seg laus, han måtte stane og kjenne på kor hjarte banka i han. 

Olav Duun: Juvikfolke, I eventyre

Olav Duuns ufullstendige verker

Halfdans Bokhus har åpnet etter vinterstengningen, og jeg ble så glad da jeg så denne fine utgaven av Olav Duuns samlede verker. Først etter en liten stund oppdaget jeg at bind 2, 3 og 4 manglet. Hvem i huleste splitter opp et slikt verk? Neste spørsmålet som naturlig melder seg: Hvem i huleste kjøper et oppsplittet verk? I dette tilfellet jeg, og jeg betalte kr. 30 per bok. For det første tiltalte bøkene meg rent estetisk, for det andre er alle hovedverkene der, så vidt jeg kan forstå. Noe stort håp om å få komplettert verket med de manglende bindene, har jeg selvsagt ikke, men ingenting er umulig. Jeg klarte for eksempel å finne det manglende bindet i Durrells Alexandriakvartetten, men sammenligningen mellom et samleverk og fire enkeltutgivelser er ikke helt relevant.

Olavs ord for dagen

Overmot

Jeg burde ha skjønt at det var overmot å lese Juvikfolke og Trolldomsfjellet samtidig, men det varte ikke så lenge før jeg ble nødt til å innse det. Så nå er Trolldomsfjellet lagt til side inntil jeg er ferdig med Juvikfolke. Det var jo den jeg begynte med først, og jeg er nå halvveis i den. Navnet Odin dukker nå opp for første gang, og det skjerpet interessen, for jeg vet at det er en av hovedskikkelsene i Juvikfolke og dermed i Duuns forfatterskap. Det understrekes ved at Duun skildrer ham ganske inngående allerede fra syvårsalderen, og det har han ikke gjort med noen av de andre skikkelsene i verket. Så nå altså - full konsentrasjon om Duun. Ett storverk av gangen holder. Så får jeg heller ta noen avstikkere til mindre ting, f.eks. noe nyere norsk litteratur.

Hadde jeg ikke Trolldomsfjellet? (revidert og utvidet)

Jeg påsto nylig at jeg ikke hadde Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Og det stemte for så vidt som den ikke fantes i tyskhylla i huset mitt, der den burde ha vært. Men jeg holder jo på å bygge opp et lite bibliotek på husmannsplassen også, og der sto den faktisk, til min overraskelse. Jeg har med andre ord ikke full oversikt over hva jeg har og ikke har. Men hvorfor hadde jeg sett etter den i utgangspunktet? Fordi jeg skulle ha en ny bok å lese. Hvorfor akkurat den? Fordi den selv ba om å bli lest. Det er et fenomen jeg opplever av og til, og som jeg har skrevet om før. Bøkene kommer til meg og vil bli lest, som om de har en egen selvstendig vilje. Det har ikke noe for seg å mystifisere det; det er antagelig bare underbevisstheten som driver sitt spill (dvs underbevisstheten hadde merket seg at jeg lenge har gått med tanker om å lese denne boken, og den hadde nok også en vag erindring om at jeg i høst hadde kjøpt den i Halfdans Bokhus). Så nå leser jeg altså Trolldomsfjellet. Egentlig burde jeg ha noe mye mer overkommelig ved siden av Juvikfolke - nå leser jeg to mastodonter samtidig. Men sånn er det bare. Begge er språklig utfordrende, kan man si; Juvikfolke med sin formodentlig nokså arkaiske namdalsdialekt, og Trolldomsfjellet med sin omstendelige tyske setningsoppbygning. Men Juvikfolke har et ekspressivt og dynamisk språk, med mye replikker. Den skildrer et norsk fisker- og bondesamfunn gjennom mange generasjoner og er i beste forstand folkelig, selv om den selvsagt, som all stor litteratur, lodder dypt i menneskesinnet. (Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme. Tomas Mann fikk Nobelprisen i 1929.)
Trolldomsfjellet representerer en svært annerledes verden: " Den handler om en ung manns utviklingsprosess. Under et syvårig opphold på et tuberkulosesanatorium i Davos møter «Hans Castorp» forskjellige mennesker som konfronterer ham med politikk, filosofi, men også kjærlighet, sykdom og død." (Wikipedia)

Her er et lite eksempel på språket i Trolldomsfjellet, som er oversatt av Per Qvale:

"Det enkelt menneske kan gjerne ha mange personlige mål, hensikter, håp og utsikter for øye, slikt som kan gi impulser til større anstrengelser og bestrebelser; når det upersonlige omkring en, tiden selv, med all dens ytre liv og virksomhet, mangler håpet og utsiktene, når tiden i all lønnlighet viser seg som håpløs, utsiktsløs og rådløs og man - bevisst eller ubevisst - stiller spørsmålet om en siste, en mer enn personlig, ubetinget mening bak alle anstrengelser og bestrebelser, og blir møtt med innholdsløs taushet, så vil det nettopp hos redelige mennesker neste uten unntak inntreffe en viss lammende virkning, en virkning som via det sjelelig-moralske også rett og slett kan ramme de fysiske og organiske deler hos individet." Puh!

Olavs ord for dagen

Sitatet er hentet fra Facebook-siden til Olav Duun nettstad.

Løssi langnatt

Natt til i dag var det lucianatten eller Løssi langnatt, en av de farligste nettene i året ifølge gammel folketro. For den løssi som det er snakk om her, var ikke noen helgen, men en vetteaktig skapning fra mytene, som lusket rundt hushjørnene i den mørkeste tiden på året. Da var det rett og slett farlig for mennesker å ferdes ute.

Slik skildres Løssi langnatt i første del av Olav Duuns Juvikfolke:


Det var ho Løssi Langnatt. Ei natt som aldri tek slutt. Da klagar kua seg på båsen, og sauen med; og folk sit med harehjarta oppi halsen, sitt og hakkar tennene og bit i det; goveitra rullar stein oppi fjelle, småkallane spring og trampar kring veggene, det slamrar og let all stads; kven er det som vil gå på lemmen den natta, eller åt nauste? - å, gang utu ljøsi fer mæg! Dei herder ikkje å høre på ei ulåt. Per Anders retta seg godt til, sa i Jesu namn, som han gjorde kvar kveld, og så sov han. Nei, ikkje det heller, beint, men han var i dorminga. Da stomlar det ute i nauste. Det datt ned einkvart, berre så det skrall i veggene her han låg. Nauste og brygga stod vegg i vegg; der var ei dør imillom, men ho var stengt, elles hadde han gått ut og sett etter. Da det leid om litt, luska det hund frammed veggen, med nasen i jorda. Per Anders kjente etter om han hadde slirekniven på seg, og så snudde han seg og sovna ifrå skiten. I sømnen hørte han det kom nokon opp ifrå sjøen, reiv opp døra og stod still der, i mørkre. Vinden kom isande inn, gjorde han blå vaken. "Orka du å stå, så orka vel æg å liggji, " sa Per Anders, og han låg. No let det visst att døra, her vart lognt att. Per Anders breidde godt over seg, for han var frosten etter roturen. Han sov ei god stund. Men så stomlar det oppunder take, han set seg opp og hører på det, med handa på kniven.
"E det nokon!" ropar han. Da vart det drypstilt. Men så tuslar det og går att, trør over åsane og garnrærne, ein stor og tung ein kar . Per Anders spring opp, finn seg ei år, og slær ho imot åsen så ho fyk i filler: "Hald fre i naust, det varsku æg dæg om! Din Tykji der du e!" Da lo det oppi mørkre, urande stilt men djupt, liksom all natta lo. Og no visste han det: Dette var han svartmeisk sjøl; sjølve Kallen. Per Anders var på veg til å gå ut, men det kunde han heller ikkje få seg til. Her var da vel rom for to?
Dette var ein som var til; det var hverken draug eller anna ovtru; den mannen var det inga skam å fire for. Han sette seg. Han var ikkje lik seg lenger, han fraus så gudnådslig. Han las fadervåre, enda det var stygt å trive til det no, det var som å bruke uverja når ein blir for veik. - For resten, så var dei her, alle gammalkarane frå Juvika, rundt ikring han. Så skremd var han ikkje. Han breidde godtover seg, og lest som han sov. Og natta gjekk. Eller: ho gjekk ikkje. Ho la seg for attmed ein, ho skulde ikkje lenger. Han hørte kua på båsen, ho rauta og klaga seg: "Lang natt! Lang natt!" Og sauen og gjeita, dei remja med hue under bogen: "Ho e lenger enn to!""

PS Og her fikk du samtidig et eksempel på hvordan Duun skriver, hvis du ikke har lest ham. Det er et drivende og ekspressivt språk, som jeg opplever som overraskende lett å lese, selv om jeg ikke forstår alle ordene i trønderdialekten hans.