Adolf og Fidel

I 1953 gikk Fidel Castro og 125 andre opprørere til angrep på militærkasernen Moncada i Santiago de Cuba.

Flere av opprørerne ble drept i skuddvekslingen, andre ble tatt til fange, torturert og drept. Fidel slapp unna, men ble seinere tatt og dømt til 15 års fengsel i en summarisk rettssak. Under rettssaken var han sin egen forsvarer, og gjennom den viste han den formidable hukommelsen og de ekstraordinære talegavene han er blitt berømt for. Forsvarstalen ble seinere utgitt som bok under tittelen «Historien vil frifinne meg».

Hovedpersonen i Hermanas ironiserer litt over dette mens han står i retten (for selvfølgelig blir han arrestert for utgivelsen av den illegale boken sin). Han får beskjed av «forsvareren» sin om hva han bør si og ikke si.

- Ingen politiske forsvarstaler? spurte jeg.
- Nei, det vil bare oppfattes i skjerpende retning. Som om du ikke angrer.
- Hallusinerer jeg nå, eller lærte jeg en gang på skolen at vår revolusjon er grunnlagt på en politisk forsvarstale?
- Ja ... la meg poengtere at personlig har jeg ingen vanskeligheter med å se ironien i det du påpeker. Jeg snakker bare om hva jeg har erfart i liknende rettssaker, og hva du kan vente deg. Du ville aldri få snakke ferdig uansett, og hvis du ikke ga deg, ville de rydde rettssalen og gi deg en tilleggsstraff for å vise forakt og manglende respekt.
Dette måtte jeg tygge på et øyeblikk.
- Jeg synes «ironi» nesten blir for svakt, sa jeg. - Det du sier er at i samfunnet Fidel Castro har bygd opp, ville han selv aldri fått muligheten til å framføre Historien vil frifinne meg?
- Hvis du absolutt må sette det på spissen ... ja.
Wexler smilte, og det var sorg i det smilet. Det var mye han ikke kunne si. Han kunne ikke fortelle hvordan overentusiastiske forsvarere i politiske saker ble truet og trakassert. Han kunne ikke fortelle at ikke bare mitt ynkelige skinn sto på spill, men også hans eget. Det var smilet til en mann som hadde sett systemets sanne ansikt, at yrket han hadde valgt som ung mann (i likhet med den unge Fidel Castro; de var omtrent jevngamle) var blitt til en ond parodi, og funnet ut at han ikke hadde kapasitet eller dumdristighet til å gjøre noe med det. Vi kunne utmerket snakke om ironier, vi to.
- Du vet ellers hvor formuleringen «historien vil frifinne meg» opprinnelig stammer fra? spurte han.
- Nei, ikke egentlig.
- Jo, det skal jeg fortelle. Det er for øvrig noe Fidel aldri har lagt skjul på. Det er fra Adolf Hitlers Mein Kampf.»

Er det ikke herlig at diktatorer kan inspirere hverandre?

Selvgjort er velgjort

I Hermanas fortelles det blant annet om hvordan bokens jegperson, den unge poeten Raúl, som jobber på et trykkeri, fremstiller sin egen bok i smug fordi diktene hans har et innhold som er for ubehagelig for Castro-diktaturet.
Han sniklåner en fotosetter, stjeler papir og binder inn på kveldstid, mens han offisielt jobber overtid. I den forbindelse sier han:

«Alle som skriver bøker burde få sjansen til å produsere sin egen en gang. Det gir en kroppslig nærhet både til stoffet og til den fysiske materien, til alle de tusen detaljene som gjør en bok - nesten en hvilken som helst bok - til noe av det mest fantastiske man kan eie. Det overflødige blir så synlig, som fett og sener man må trimme vekk for å blottlegge fileten. Å gjøre det i smug satte opplevelsen på spissen. Boka var som en hemmelig kjæreste som sakte tok form mellom hendene mine, noe jeg smisket og hvisket liv i.»

I dag er det jo fullt mulig for hvem som helst å fremstille egen bøker. Enhver med datamaskin og skriver har jo i realiteten sitt eget trykkeri. Det er bare kreativiteten som setter grenser.
Mange kunstnere lager bøker, med egne tekster og illustrasjoner, men ikke minst som kunstverk i seg selv, ofte i bare ett eks. Illustrasjonen til dette innlegget er et av mine egne bilder, som er printet ut på egenprodusert papir. En spennende kombinasjon av eget håndverk og moderne datateknologi, synes jeg. Å lage sitt eget papir er nemlig ingen heksekunst, om enn litt jobb (og vil man ikke lage det selv, får man kjøpt all slags spennende papir hos Norway Designs).

Mer, mer ...

Det slår meg, når jeg leser Hermanas, at den største komplimenten man kan gi en forfatter, er å lese bok nummer to av vedkommende. Og Hermanas er altså min andre bok av Torgrim Eggen, men blir garantert ikke den siste.

La oss nå se på forfatterne jeg har lest så langt i år: Fjodor Dostojevskij, Witold Gombrowicz, Knut Hamsun, Beate Grimsrud, Agnes Ravatn, Kyrre Andreassen, Heidi Marie Kriznik, Merete Lindstrøm og Aasne Linnestå. Hvem av disse kan jeg så tenke meg å lese en bok til av?

Dostojevskij, selvsagt. Først og fremst Brødrene Karamasov, som jeg har begynt på jeg vet ikke hvor mange ganger. Men etter Raskolnikov er jeg så absolutt moden for Brødrene Karamasov også. Og sikkert mer Dostojevskij etter det.

Gombrowicz? Tja. Ferdydurke var en opplevelse, men jeg tror kanskje jeg kommer til å nøye meg med den.

Hamsun? Selv om jeg aldri hadde lest Sult skikkelig, har jeg lest en god del Hamsun, så jeg vet ikke. Det er ikke så mange årene siden jeg leste Mysterier, for eksempel. Antagelig kommer jeg til å lese en klassiker som Hamsun igjen, men han står ikke høyt på prioriteringslisten akkurat nå.

Beate Grimsrud? Ja. Hun var befriende annerledes og spennende, helt sin egen. Ja, jeg fikk lyst til å lese mer av henne.

Agnes Ravatn? Ja. En spennende debut - jeg må se hvordan hun følger opp.

Kyrre Andreassen? Vet ikke. Svendsens catering var god, men miljøet og stilen ikke helt min kopp te.

Heidi Marie Kriznik? Tviler på det. Borte en vinter var glimrende skrevet og sikkert en verdig vinner av P2-lytternes romanpris, men litt for mye innadvendt, bygdefiksert norsk samtidslitteratur for min smak.

Merete Lindstrøm? Gjestene var mitt første møte med henne, men innfridde ikke forventningene. Godt skrevet, bevares, men uten dette lille ekstra som gjorde meg til en begeistret leser.

Aasne Linnestå? Så absolutt. Jeg har allerede lest to av henne, og venter spent på neste. Hun er en av mine favoritter.

De som er sikret videre lesning fra min side er altså: Dostojevskij, Grimsrud, Ravatn og Linnestå. Det skal vel godt gjøres å finne en fellesnevner her. Dostojevskij er en klassiker som tiltaler meg med sin menneskeskildring og ikke minst sin religiøse tematikk. Ravatns debutbok var ganske enkel, men med en nerve som gjorde meg nysgjerrig. Og så er hun noe så sjeldent som en morsom forfatter. Humor er sjelden vare i litteraturen.

Hos Grimsrud og Linnestå, derimot, finner jeg en fellesnevner. Jeg tror det var Graham Greene som engang sa noe sånt som at en forfatter, i tillegg til talent og alt det der, må ha en form for galskap. Det er det jeg føler at Grimsrud og Linnestå har, og det er det som gjør at de skiller seg ut i samtidslitteraturen i mine øyne. Begge har en unik stemme, men det er de jo ikke alene om. Men så har de altså denne galskapen i tillegg, noe helt særegent, en ekstra dimensjon i språket, som sprenger grenser og gir i hvert fall meg opplevelsen av å lese noe jeg ikke har lest før.

Eggende lesning

I innlegget under gjør jeg rede for lesesituasjonen for tiden. Den er ikke optimal, og langt fra tilfredsstillende. "Lengelsen etter bøkene" var arbeidstittelen på dette innlegget, men den ble på en måte litt misvisende. Jeg er omgitt av bøker nær sagt fra gulv til tak, jeg jobber med bøker og lever med bøker. Jeg burde heller kalt det lengselen etter lesingen, lengselen etter å synke ned (på en sofa) og synke inn (i en bok). Lengselen etter å ha tid til å lese, uforstyrret, over lengre tid. Kanskje jeg har det? Kanskje jeg kan utnytte tiden bedre?

Jeg har det travelt jobbmessig, men når har jeg ikke det. Og så er det våren, som i seg selv er en travel tid, med hagearbeid blant annet. Pluss at jeg jo må lese på bestilling, som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur.
Men likevel - jeg kunne kanskje utnytte tiden bedre. Sånn tenkte jeg i går, og etter en sen kveldstur med hunden fant jeg ut at i stedet for å bruke tiden til ørkesløs sjekking av blogger og bloggbesøk (som det lett blir til), kan jeg like godt lese en halvtimes tid før jeg la meg. Man har sånne «tidslommer» hvis man tenker seg om. Det er bare å være litt bevisst på hva man bruker tiden til.

Og vips, så var jeg i gang med Hermanas igjen. Herlig. Tilbake på 1970-årenes Cuba og den unge poeten Raúls forhold til tvillingsøstrene Juana og Miranda. Nå har han nettopp giftet seg med den ene, etter først å ha hatt et forhold til den andre (det hadde kanskje vært mer kronologisk korrekt å si at han nå har giftet seg med den andre, etter først å ha vært sammen med den ene). Nåvel. La meg trå til med noe som kan fortone seg som en floskel: Eggen kan skrive. For det første skriver han sømløst; med det mener jeg at han har gode setninger, rytme og musikalitet i språket. Det som gjør at man ikke merker at man leser, hvis du skjønner hva jeg mener. Samtidig som det er nettopp da man leser som mest intenst, fordi det ikke er noe «teknisk» som irriterer. Og så er det en tekst spekket med små lykketreff av formuleringer, som denne beskrivelsen av brudeparet:

«Miranda hadde sin korte hvite kjole, matchende sko og lånte perler i det oppsatte håret. Hun liknet en fallen engel som hadde landet mykt, syntes jeg. Jeg så ut som en slusk fra landet som var i banken for å få lån.»

Kan du ikke se for deg disse to på et brudebilde fra 1970-årene?

Andre ting som imponerer med Eggens bøker (jeg har lest Hilal fra før), er det enorme kunnskapsnivået som han inkorporerer så naturlig i teksten, uten at det står «OBS! Research!» med usynlige bokstaver i margen, som man kan oppleve hos andre forfattere.

Og så er det sensualiteten, som er til stede hele tiden. I mitt litt uheldige og svært urettferdige førsteinntrykk av Hermanas, fikk jeg inntrykk av at Eggen var en usmakelig macho-forfatter. Det paradoksale er nå, etter virkelig å ha lest ham, at jeg ser hvor glimrende han er til nettopp å skildre erotikken i alle dens fasetter, ikke bare det seksuelle (som i parentes bemerket ikke er særlig eksplisitt skildret; det trenger han ikke), men hele det komplekse forholdet mellom mann og kvinne. Og dette gjør han med en imponerende balansegang mellom det mannlige, begjærende blikk og en nyanserikdom og innsikt som stikker langt dypere, og som for den saks skyld også kan være både vàr og vakker. Eggen har det hele, og det er helt praktfullt. Det er en nytelse å være mann i Eggens litterære univers, og etter kommentarer på tidligere innlegg om Hermanas er det tydelig at det er mange kvinnelige lesere som også liker å befinne seg der. Samtidig som Eggen er så nyansert og innsiktsfull, skriver han så utilslørt og uforstilt sanselig. Jeg tror ikke noen gjør akkurat dét bedre i norsk litteratur i dag. Eggen intellektualiserer ikke, han forfaller ikke til klisjeer, og han undervurderer hverken mannlige eller kvinnelige leseres intelligens.

Hvis du ikke har lest Eggen før, er det kanskje på tide å komme i gang?

Lesingens irrganger.

Jeg har tidligere vært inne på at lesingen av og til tar sine egne veier. Det er ikke bare jeg som bestemmer over den, den bestemmer også over meg. «Sideveiene» kan skyldes impulsivitet, assosiasjoner, tilfeldige innfall, en bok jeg finner i egne hyller, noe jeg leser om i en annen blogg, eller at en bok jeg leser, direkte eller indirekte fører til lesing av en annen. Det er litt spennende, selv om jeg av og til blir litt oppgitt.
Jeg har nå en stund lest Raskolnikov (Forbrytelse og straff) av Dostojevskij, og Hermanas av Torgrim Eggen. En god kombinasjon, viste det seg. Av en eller annen grunn sto disse bøkene godt til hverandre, kanskje fordi de var så ulike. Jeg leste Raskolnikov først på kvelden, og så gjerne Hermanas på sengen. Det var deilig å komme fra Raskolnikovs syke sinn og kummerlige losjier til Cubas sol, varme og elskende unge mennesker (men jeg vet at denne boka også snart kommer til å bli ganske jævlig).
Men så var det altså at Raskolnikov minnet så veldig om Hamsun, eller omvendt, særlig hovedpersonen og stemningen i Sult. Det kunne ikke være tilfeldig, og det er det da heller ikke, viste det seg. Men det førte for det første til at jeg også begynte å lese Sult, som jeg aldri har lest ordentlig, tror jeg, i hvert fall er det så lenge siden at jeg har glemt det. Det førte også til diverse lesemessige avstikkere til Hamsun-litteraturen, for å finne ut av Hamsuns forhold til Dostojevskij. Mer om det senere, la meg bare nå nevne noe jeg ikke visste, nemlig at den unge Hamsun hadde tre store litterære forbilder: Strindberg, Dostojevskij og Nietzsche.
Midt oppi alt dette fortalte en venninne av meg at hun nå leste Ferdydurke av Gombrowicz, en bok hun sterke anbefalte. Så jeg gikk i hylla for å finne den, jeg var sikker på at jeg hadde den, men det hadde jeg ikke, så jeg måtte låne den på biblioteket, og nå leser jeg den også.
Det blir litt mye på en gang, det gjør det. En viss prioritering må til, og den er sånn at jeg nå prioriterer Sult, for å bli ferdig med den, deretter kommer jeg til å lese ferdig Ferdydurke, som bør være relativt rask å komme igjennom, og så vender jeg tilbake til Raskolnikov og Hermanas igjen.

Nye bøker

Her er bøkene jeg hadde med meg hjem fra hovedstaden denne gangen. Nederst en bok om italiensk grammatikk og en lærebok i italienske verb. Italienere blir, i likhet med tyskere, veldig smigret når man snakker språket deres, og det trenger vel å merke absolutt ikke å være perfekt. I motsetning til tyskere snakker italienere heller ikke engelsk. Italiensk er et relativt lett språk å lære på et elementært nivå, og spennende å gi seg i kast med fordi det er det av de romanske språk som har de tydeligste røttene tilbake til latin.
Dernest en bok om det nye Gyldendalhuset, som jeg fikk på julesammenkomsten samme sted. Jan Erik Volds God jul med Gertrude Stein og andre essays var nedsatt hos Tronsmo og fanget interessen pga tittelen, men Vold er alltid lesverdig, selv om han gjentar seg selv litt her. Men essayet om Gertrude Stein var verd prisen alene.
Så følger fire Shakespeare-bøker som var på salg hos Norli. Jeg abonnerte i sin tid på denne serien i bokklubben, men sa opp etter en stund, og har angret siden. Nå må jeg prøve å komplettere som best jeg kan og har omsider kommet opp i 27 bøker. Jeg er ikke sikker på hvor mange det er totalt.
J.M. Coetzee er en fin forfatter, synes jeg, og Elizabeth Costello har lenge stått på ønskelista. Husker ikke helt hvorfor, men en eller annen gang må det ha vært noe som har gjort at jeg har merket meg denne boka.
Kyrre Andreassens Svendsens catering ble anbefalt meg her i bloggen en gang, og Hermanas av Torgrim Eggen har jeg jo lovet forfatteren å lese. Per Pettersons Månen over porten har også lenge stått på lista, en samling litterære og personlige tekster om det å lese og det å bli og være forfatter. Jon Fosses Gnostiske essays er litt i samme sjanger.
Mye godt å ta fatt på her, med andre ord.

To avtaler.

Jeg bestemmer selv hva jeg skal lese. Selvfølgelig gjør jeg det. Noen ganger riktignok etter anbefaling eller inspirasjon fra andre. Nå har jeg imidlertid gjort noe jeg tror jeg ikke har gjort før -- nemlig inngått avtale om å lese to bøker. Den ene avtalen er inngått med forfatteren, i dette tilfelle Torgrim Eggen, om å lese Hermanas og fortelle ham etterpå hva jeg mener om den. Den andre avtalen er med Det norske Samlaget om å lese Edmund Austigards siste bok og blogge om det. Jeg kommer selvfølgelig også til å blogge om Hermanas.
Avtalen med Eggen kom i stand på den måten at jeg mailet ham om mine erfaringer med hans forfatterskap (det som begynte med en nedsabling av Hermanas på grunnlag av et kort sitat, og som foreløpig har endt med en lovprisning av Hilal). Jeg fikk hyggelig svar tilbake, og nå har jeg altså lovet å lese Hermanas på skikkelig vis.
Avtalen med Samlaget kom på grunnlag av en mail fra markedsavdelingen deres. De hadde fått et tips om at jeg hadde lest Austigards første bok (Krinsereglane) og likt den, og derfor ville de gjerne sende meg den nyeste (Taxi for BA Beckström- eller kunsten å danse på furu). Jeg opplyste at tipset ikke medførte riktighet; jeg har ikke lest Austigard, men at jeg gjerne ville ha boken, og at jeg gikk ut fra at poenget var at jeg skulle blogge om den (som kjent er ingen lunsj gratis). Og det var det.
Og begge disse avtalene har jeg selvfølgelig tenkt å holde. Hermanas kommer visst i paperback i disse dager, men jeg skal snart til Oslo og kommer nok i første omgang til å se etter den innbundet i Oslo Nye Antikvariat.

Jeg blir nødt til å lese en bok av Torgrim Eggen.

Noe av det gode ved å komme hjem etter ferie, er at det ligger så mye post og venter. Tenk om man kunne få så mye post hver dag! I haugen var forrige ukes Klassekampen (15. september), med blant annet Torgrim Eggens anmeldelse av Alice B. Toklas’ kokebok. Jeg har ikke lest selve anmeldelsen ennå, men billedtittelen under illustrasjonen, et gammelt svart-hvitt-foto av Alice B. Toklas og Gertrude Stein, lyder: «Det er så kransarteriene tigger om nåde når man leser Alice B. Toklas kokebok. Her vandrer hun gatelangs med livsledsagersken Gertrude Stein, trolig på jakt etter smør.»
Denne billedtekst aktualiserer noe jeg har ant lenge, helt siden jeg uttrykte meg sterkt negativt om Eggens bok Hermanas, etter å ha lest ett avsnitt -- jeg blir nødt til å lese en bok av denne forfatteren. Jeg er bare nødt. En sånn billedtekst tyder jo rett og slett på at fyren kan skrive. Jeg er bare nødt til å lese en bok av ham. Så vidt jeg vet har jeg ingen av bøkene hans, men jeg får ta en sjekk i hylla for sikkerhets skyld. Hvis ikke setter jeg ham på lista neste gang jeg skal til Oslo Nye Antikvariat.

Turn-on, turn-off.

Jeg hører til dem som ikke er i tvil om at ord skaper virkelighet. Etter min mening er ord viktige i det hele tatt, ikke minst på områder som kjærlighet og seksualitet, hvor feil ord lett kan bli veldig feil, hvor vi ofte mangler ord, og hvor ett og samme ord enten kan være vulgært eller opphissende avhengig av tid, sted og personer. I England er det en årlig kåring av årets dårligste erotiske skildringer. Også i litteraturen er det sånn at én erotisk skildring kan skape akkurat de rette vibbene hos noen, men bare fremkalle gjesp eller latter hos andre. En gang jeg holdt på med en oversettelse, insisterte en bekjent på at jeg absolutt måtte si «kuk» og ikke «kukk». En stakkars liten konsonant til forskjell ytre sett, men for ham tydeligvis et hav av forskjell når det gjaldt å skape de rette assosiasjoner. En tredje person har siden påpekt at dette kan skyldes forskjell mellom vestlandsk og østlandsk, altså at man foretrekker én k på Vestlandet og to på Østlandet. Jeg vet ikke, men registrerer at også Trude Marstein holder seg til én k i Gjøre godt. Selv har jeg nærmest avskrevet Torgrim Eggens forfatterskap fordi han i Hermanas kaller det mannlige lem for «dings», noe jeg opplever som banalt og dumt (innlegget finner du HER). Pussig nok avskriver jeg ikke Trude Marsteins forfatterskap av samme grunn, hun bruker nemlig også denne betegnelsen et sted i Gjøre godt. Og jeg er fullt klar over at enkelte lesere av denne blogg kanskje for lengst har reagert på min formulering «det mannlige lem». Det kan kalles så utrolig mange andre ting. Likevel synes jeg tross alt det er relativt greit å finne betegnelser på ... ja, på det mannlige lem. Mer innfløkt blir det etter min mening når vi går til det motsatte kjønn (jeg hadde så nær sagt det motsatte skritt). Dér virket det på meg som om det ikke finnes noen mellomting mellom det vulgære og det opphøyde. Men det er kanskje ikke noe problem? Å bruke begge deler, mener jeg? Og så bruke latin eller mer barnslige benevnelser hos legen?

«... venusberget, et fint ord, men vanskelig å bruke, som oljeberg eller bibelhistorie ...»
Vigdis Hjorth: Fransk åpning
«Hvem har satt de styggeste ordene på de skjønneste tingene?»
Arild Dahl: En viss eleganse
«La oss enda en gang si til hverandre de hemmelighetsfulle ordene som hører natten til.»
Boris Pasternak: Dr. Zhivago

«Som sølvsus lyder elskovsord ved natt.»
William Shakespeare: Romeo og Julie

«Du vet mitt ansikt bærer nattens maske. For blusse måtte ellers mitt jomfrukinn ved slike ord som du i natt har hørt meg si.»
William Shakespare: Romeo og Julie (Julie i 2. akt)

Julie var med andre ord (bokstavelig talt) ikke helt borte, hun kunne såkalte stygge ord, og hun brukte dem med fryd i de hete stevnemøtene med Romeo. Men bare da, for ellers ville hun rødme av skam. Typisk kvinner? Jeg tror menn flest (ikke alle) er mer fortrolige med slike ord i sitt daglige, felles språk. Menn refererer til det kjønnslige på en helt annen måte, og ikke minst i mye større grad, enn kvinner. Tror jeg. Trolig er det også generasjonsforskjeller ute og går her. At unge mennesker, også kvinner, har et friere og mer naturlig forhold til såkalte ’stygge ord’ enn min generasjon hadde. Men samtidig tror jeg også at det er store individuelle forskjeller i både bruk og oppfatning av slike ord.

Det er ikke bare eksplisitte ord som de ovenfor nevnte, som skaper problemer i intimsfæren. Vigdis Hjorth skriver i Hjulskift at Truls Olsen kaller henne, dvs. bokens kvinnelige hovedperson, for «jenta mi»:

«Jenta mi! Det liker hun. Det er viktig med ordene. Det var en som forsøkte seg med skatt en gang. God natt, skatt. Det var helt feil. Helt turn-off. Sikker noe faren hans pleide å si til moren hans, hun så bare de gamle foreldrene hans for seg. Og en som forsøkte med pus en gang. Helt feil, helt turn-off. Kanskje han hadde lest det i et blad eller faren pleide å si det til moren hans.
Det ble ikke noe mer med dem. Ordene er viktige.»

Selv ville jeg absolutt ikke brukt noen av alternativene, det blir for pludrete og banalt for meg. Folk har jo navn, ikke sant? Men bortsett fra det, er jeg veldig enig med Vigdis Hjorth. Ordene er viktige.

Dermed har jeg berørt to områder ved den seksuelle tiltrekningen mellom mennesker som jeg mener er undervurdert, nemlig luktens betydning (se innlegg 4. september) og ordenes betydning.

Å nei ...

Jeg var en tur innom biblioteket i formiddag, blant annet for å låne Berlin Alexanderplatz av Alfred Döblin. Derfra var det ikke langt til bokstaven E, og mine øyne falt på Hermanas av Torgrim Eggen, som lå på en skråhylle med fronten ut. Det slo meg at jeg aldri hadde lest noe av Eggen, så jeg åpnet den tilfeldig og leste:

«Jeg sjenerte meg ikke lenger for at dingsen min strittet mot henne, og det virket ikke som det plaget henne heller. Jeg gned meg ikke mot henne, selv om det var det jeg hadde mest lyst til, men lå bare stille og kjente varmen stråle fra underlivet hennes mot det aller mest følsomme stedet mitt. Jeg trakk meg noen millimeter tilbake, kun som et lite termografisk eksperiment, men kunne stadig kjenne varmen. Utrolig. Så varm hun var der nede.»

Hvis dette ikke er ille nok, kan jeg foregripe begivenhetenes gang en smule og sitere fra foregående side:

«Gjør noe, din tosk, sa pikken, som hadde det med å snakke høyt til meg den gangen.
Hva da?
Pul henne.
Vel, hun må kanskje våkne først?
Regn med at hun våkner av det, sa pikken og lo.»

Ifølge baksideteksten er det snakk om en «medrivende og sanselig roman fra Cuba». Den lille smakebiten rev ikke med meg. Den ga meg ikke lyst til å lese hverken mer i denne boka eller noe annet av Torgrim Eggen. Det er sikkert moro for en norsk macho-forfatter å dra til Cuba og knulle fattige eksotiske skjønnheter, men hvis man ikke kan skrive bedre om det, ser i hvert fall jeg liten grunn til å bruke tid på å lese det. I rettferdighetens navn burde jeg kanskje gitt Eggen en bedre sjanse, det vil si lest mer, for ikke å si hele boka. Men sorry.
Jeg tror jeg holder meg til Leopold Bloom og hans erotiske fantasier en junidag i Dublin (se gårsdagens innlegg fra Ulysses).

(Så kan man selvfølgelig si, med henvisning til innlegget under - har ikke Eggen gjort nettopp det Christensen prediker, nemlig å skrive med kjønnet? Jo, i høy grad, tydeligvis, men det blir ikke automatisk skrivekunst av å skildre sitt erotiske liv i ord, særlig ikke på et så pubertalt nivå som dette. Det må nok noe mer til.)