Mer om lydbøker

Lydbøker er visstnok veldig i skuddet her i Danmark nå. Sist torsdag hadde Information et stort bokbilag med en artikkel om fenomenet. Der fremkommer det en tanke som jeg synes er interessant, nemlig at lydboken er en slags tilbakevending til fortellingens muntlige opphav. Før trykkekunsten besto jo litteraturen først og fremst av muntlige fortellinger. Her er et utdrag fra artikkelen, raskt oversatt til norsk av meg:

«Den tyske forfatteren Alfred Döblin skriver i 1929 i essayet Litteratur og radio at det akustiske medium er det egentlige grunnlaget for all litteratur. Siden oppfinnelsen av trykkpressen hadde litteraturen ifølge Döblin vært stum, mens med radioens inntog i den kulturelle offentligheten i 1920-årene fikk litteraturen med ett slag sin muntlighet tilbake. Noe lignende kan man snakke om i dag, da den digitaliserte litterære lyden som møter oss i lydboken og som podcast ikke bare inneholder et fremmedgjørende element, men også fremhever litteraturens auditive kvaliteter, dens rytme, intonasjon, dialekter osv.»

Ja, på godt og vondt, som jeg tidligere har vært inne på, alt etter hvordan man er fornøyd med den som leser.

Lytteratur

Her i Danmark kaller man lydbøker for "lytteratur". Morsomt ord.

Problemet med lydbøker.

I en kommentar til min Leserapport 7. februar, sier bloom:

«Svendsens Catering gikk som opplesningsserie på radio, på P2. Det var forfatteren selv som leste, og det var en nytelse å høre den døsig-lakoniske stemmen og språket. Et bevis på at den gode, gammeldagse opplesningen på radio fremdeles kan være helt fantastisk. Takk og pris for at P2 fortsatt produserer slikt.»

Ja, det er bra. Og jeg merker meg at Andreassen er en god oppleser av sin egen tekst, i fall jeg skulle komme over en lydbok med ham. Jeg har et vanskelig forhold til lydbøker. Egentlig kunne jeg godt tenke meg å høre lydbøker, særlig i bilen, men problemet er at de lydbøkene jeg har hørt smakebiter av, er for dårlig lest, og jeg gidder ikke å betale en masse penger (hvorfor er lydbøker så dyre?) for en opplesning som bare irriterer meg.

Det problematiske med lydbøker, er at det kommer et fremmedelement, nemlig en annen stemme, mellom meg og teksten. Når opplesing fungerer, formidler denne stemmen teksten, men det betinger at vedkommende kan lese høyt, og det opplever jeg ofte at norske skuespillere ikke kan. Jeg vet ikke hva de lærer på teaterskolen, men de lærer tydeligvis ikke å lese. De lærer å deklamere, tror jeg, men det er noe helt annet. Og så lærer de vel å spille teater.
Når de driver høytlesing, gjør de etter min mening den feilen at de legger en form for fortolkning inn i teksten, noe som veldig ofte medfører dårlig rytme i lesingen, med feil betoning av ordene, etc. De klarer ikke å la være å agere skuespillere. Dette høres kunstig ut i mine ører - det irriterer meg og forstyrrer min oppfatning av teksten. En oppleser skal etter min mening formidle, sånn at jeg som lytter står fritt til å oppleve og fortolke teksten som jeg vil, i likhet med når jeg leser.

Jeg må presisere at min erfaring med lydbøker stort sett innskrenker seg til noen få smakebiter, og at jeg derfor har et veldig lite grunnlag å basere min kritikk på. Jeg innbiller meg dessuten at det kanskje er en forskjell på eldre og yngre skuespillere. Den siste lydboken jeg prøvde å høre på, ble lest av Anne Marit Jacobsen (jeg husker ikke hvilken bok det var), og hun er jo en anerkjent skuespiller, men opplesningen hennes var etter min mening preget av nettopp de svakhetene jeg har nevnt over. Hvis det er noen som har mer erfaring enn meg, og som har gode lydbøker å anbefale, så kom gjerne med det.