30. juli 2021

Om Pessoa, Joyce og diverse andre


A Literature on the Brink of Dawn

Artikkel i The Paris Review i dag, om Pessoa, Joyce og diverse andre. Mest Pessoa. Meget interessant. Les artikkelen HER. 

26. juli 2021

Lesende mennesker over hele verden


Fra "The Paris Review" 26. juli 2012:

To read is to fly:
it is to soar to a point of vantage which gives a view
over wide terrains of history,
human variety, ideas, shared experience and the
fruits of many inquiries.
—A. C. Grayling


19. juli 2021

16. juli 2021

Boka jeg ikke hadde

I går tenkte jeg at jeg omsider skulle se å få lest Kiellands "Gift". Årsaken til dette bunner i en rekke av tilfeldigheter og assosiasjoner som jeg ikke skal gå nærmere inn på. Men altså, jeg gikk inn i peisestua, hvor hylla for norsk litteratur befinner seg. Vår boksamling domineres av skjønnlitteratur, og i den grad det finnes noen rød tråd, består den av hovedverker. Jeg visste at jeg hadde "Gift", jeg så den for meg i sin klassiske Lanterne-utgave. Men så var den ikke der likevel. Jeg må ha forvekslet med Lanterne-utgaven av "Samlede noveletter", som har samme omslag. Den sto i hylla, men altså ikke "Gift". 

Derfor spør jeg om en FB-venn i Norge skulle ha Lanterne-utgaven av "Gift" i hylla og kanskje ikke ha noen interesse av den lenger og kanskje kunne tenke seg å sende den til meg for en nærmere avtalt sum.

14. juli 2021

Interiør med bok

 Richard Diebenkorn, "Interior with Book" (1959)

Richard Diebenkorn (April 22, 1922 – March 30, 1993) was an American painter and printmaker. His early work is associated with abstract expressionism and the Bay Area Figurative Movement of the 1950s and 1960s. In the late 1960s he began his extensive series of geometric, lyrical abstract paintings. Known as the Ocean Park paintings, these paintings were instrumental to his achievement of worldwide acclaim.

10. juli 2021

Gratulerer med dagen, Marcel!

 I dag er det 150 år siden Marcel Proust ble født, forfatteren av et av verdens mest berømte litterære verk, "À la recherche du temps perdu", norsk tittel "På sporet av den tapte tid". I forhold til berømmelsen er det også et av verdens minst leste monumentale litterære verk. Utallige er de som har kommet et stykke uti bind 1 og deretter gitt opp. Slik har verket fått stempelet "uleselig", hvilket det absolutt ikke er. 

Den som vil lese om Proust og min opplevelse av å lese "På sporet", finner mye stoff her under etiketten "Proust".

7. juli 2021

11 av de mest katastrofale feriene i litteraturen

 [Dette innlegget er hentet fra https://electricliterature.com/]

11 of the Most Disastrous Vacations in Literature

Murder, mayhem, drunken fights and long walks on the beach. 11 vacations that went horribly wrong but made for timeless fiction

1. Death in Venice by Thomas Mann

Plague. Inappropriate fascination with a young boy. Sudden death. Mann’s claustrophobic novella about a writer named Gustav von Aschenbach who takes a holiday on the Lido island in Venice and becomes creepily obsessed with a boy before succumbing to cholera is a nightmare from its beginning to the untimely end.

2. Fear and Loathing in Las Vegas by Hunter S. Thompson

Going on vacation with Raoul Duke and his attorney, Dr. Gonzo, is not for the faint of heart. Though they theoretically head to Vegas to cover a motorcycle race for an unnamed magazine, the duo spend most of their time on a combination of LSD, cocaine, cannabis, alcohol, ether, and mescaline. Their drug-fueled trip is a hallucinatory, violent, psychotic roller-coaster and it’s enough to keep you away from drugs forever.

3. Giovanni’s Room by James Baldwin

Baldwin’s breathtaking novel opens with the protagonist, David, drunk and alone in a rental house in the South of France, a vacation he was supposed to be enjoying with his fiancé. David recounts the devastating story which brought him to this point, of falling in love with a man named Giovanni, his own refusal to accept his sexuality, and now Giovanni’s imminent execution.

4. The Talented Mr. Ripley by Patricia Highsmith

Tom Ripley is a con man who sweet talks himself into the prime job of traveling to Italy to convince the rich playboy Dickie Greenleaf to come home to his family business. Tom becomes obsessed with Dickie and his jet-set lifestyle, and just as Dickie begins to tire of him, they take a vacation within their extended vacation to the beach town of Sanremo. Against the beautiful blue of the Ligurian sea, Tom bludgeons Dickie in a rowboat, dumps his body overboard, and assumes his identity.

11 Novels That Take Place During One Summer

5. The Past by Tessa Hadley

If your family didn’t like each other back in the day, it’s never a good idea to gather together for a forced vacation as adults — the same gripes, manipulations, and subtle yet searing psychological tortures are bound to be brought out alongside the old Scrabble set. Tessa Hadley mines all the awkwardness and pent-up emotions of this scenario by bringing together the adult Crane siblings for three fraught weeks as they decide what to do with their crumbling family property.

6. The Woman in the Dunes by Kobo Abe

In this existential novel, a schoolteacher named Jumpei Niki visits a fishing village for a little vacation to pursue his hobby: collecting insects. Things quickly go off the rails when he misses his bus home and the villagers offer him a house in the dunes to stay the night. Niki wakes up to find that the villagers have taken away the house’s rope ladder, trapping him alongside a young woman with whom he’s forced to shovel out the encroaching sand dunes that threaten to bury them.

7. The Story of a New Name by Elena Ferrante

In the second novel in the Neapolitan trilogy, Elena and Lila are only teenagers, yet Lila is already in an unhappy marriage and carrying a child. When her abusive husband Stefano sends Lila to the island of Ischia for the summer to rest while she’s expecting, Elena joins her, but the supposedly recuperative beach vacation takes turns that mark both girls forever. Lila starts an affair with Nino, the boy that Elena has always loved, and in her despair Elena loses her virginity to Nino’s creepy old father. The trip ends as it began, with the girls’ unhappiness and Stefano’s violent fists.

8. The Sun Also Rises by Ernest Hemingway

Hemingway captures that feeling, familiar to many Spring Breakers, when a fun drunken vacation tips into a grossly intoxicated mess. A group of American and British expatriates, led by Hemingway stand-in Jake Barnes, take a trip to see the bullfights at Festival of San Fermín in Pamplona. Many, many jugs of wine later, and hearts and noses are broken, and one lucky woman got to bed a matador.

9. The Vacationers by Emma Straub

Straub chose one of the most beautiful settings in the world, the Spanish island of Mallorca, to stage her disastrous vacation. A New York family comes to the island to celebrate the head couple’s 35th wedding anniversary, but things get awkward as it turns out that everyone (literally, everyone) there is dealing with some kind of infidelity.

10. Tender is the Night by F. Scott Fitzgerald

Fitzgerald also chose a glamorous Mediterranean beach town to set his tale of infidelity, though he adds murder to the mix. Rosemary Hoyt is a young American actress who gets swept up in the dysfunctional, hard-partying circle of Dick and Nicole Diver. Her vacation takes a particularly bad turn after one of the Diver’s parties, when a man is murdered and ends up in her bed.

11. The Beach by Alex Garland

Even vacations can go on too long, as Garland shows in his 1996 novel about Richard, a British backpacker who discovers a secret community on an idyllic island in Thailand. On the surface, the community is a dream hippie commune living an extended vacation away from society, but after a few weeks Richard realizes that the scene is actually closer to Lord of the Flies than Utopia, and things turn just as violent.

6. juli 2021


 Alltid stas når BLA dukker opp i postkassa. For å sitere Henning H. Bergsvåg i siste nummer: "BLA er noe av det mest oppløftende jeg kan tenke på i norsk litteratur for tiden. Hver utgivelse som lander i postkassen gir meg en haug med relevante artiker skrevet av folk jeg aldri har hørt navnet på. Berusende å kjenne på følelsen at her skjer det noe viktig."

Vel, det med folk man aldri har hørt navnet på, stemmer vel ikke helt. I sommerens nummer møter man Mattis Øybø, Casper André Lugg, Louise Glück, Judith Hermann, Sumaya Jirde Ali og Ole Robert Sunde, for bare å nevne noen. Men at man kjenner på følelsen av at her skjer det noe viktig, kan jeg bekrefte. At man i BLA er der hvor spennende ting skjer i norsk litteratur, bortenfor støyen fra bestselgerlistene.

Og jeg fikk svar på noe jeg alltid har lurt på, nemlig hvor mange bøker man kan lese på samme tid. 

PS Jeg har hørt rykter om at det finnes litteraturinteresserte mennesker som ikke abonnerer på BLA, men det kan umulig stemme. 

5. juli 2021

Høstens debutanter

[dette innlegget er hentet fra https://bok365.no/]

En rekke debutanter tar sitt første skritt inn i bokbransjen til høsten. Se et utvalg av de skjønnlitterære debutene som kommer etter sommeren her:

Iram Haq: Uelsket (Cappelen Damm)

Iram Haq (f. 1976) er en norsk skuespiller, filmregissør og sanger. Hun har gjort seg bemerket som filmskaper både med kortfilmer og spillefilmer. Til høsten kan hun også føye til forfatter på CV-en.

Hennes debut følger 39 år gamle Sofia. Hun er født i Norge, med pakistanske foreldre. Sofia er fotograf og får et stipend til å lage fotokunst, og hun tipper at juryen gir henne pengene fordi hun er brun og vil hun skal lage multikultikunst. Så blir faren hennes alvorlig syk. Dårlig samvittighet og dårlig økonomi gjør at Sofia flytter inn hos foreldrene. Jobbingen går trått, og i desperasjon drar hun ned til Grønland for å ta bilder av brune mennesker. Det går ikke så bra. Hun tilbringer mye tid med faren, tar ham med til frisør, drar på kjøretur – og begynner å ta bilder. De kan komme til nytte hvis hun tillater seg å bruke dem. De fanger faren på sitt mest sårbare.

Forlaget skriver følgende om boken: «Uelsket er drevet av sår komikk, viljestyrke og overlevelsesinstinkt, og menneskelige relasjoner der styrkeforholdet veksler.»

Ida Frette: Perverst navn (Oktober)

Ida Frette er født i 1987 og oppvokst i Trondheim. Hun bor i København og Roma, og er utdannet fra Skrivekunstakademiet i Hordaland, Forfatterskolen i København og Litterær Gestaltning i Göteborg. Perverst navn er hennes første diktsamling.

Samlingen blir utgitt på Oktober forlag, og de skriver følgende om utgivelsen:

«Diktene i Perverst navn er en løpende og inntrengende dialog mellom to stemmer, en samtale mellom to personer i en vanskelig, varig og nær relasjon som snakker til, om og på tvers av hverandre. Det er en samtale full av åpenhet, ujevnheter og motsetninger, hvor løsrevne gester, rom og ting – leiligheten, balkongen, baren; børsten, solkremen ved bassengkanten – skaper egne tegn og forbindelser. Det handler om makt, ulikhet og ubalanse mellom to som synes tvunget til å holde den stadig avbrutte dialogen gående, ofte i håp om å forstå den andre, også når ingen lytter, eller det synes umulig å oppnå forandring, forsoning eller oppklaring.»

Marianne Marthinsen: Selveiersanger (Aschehoug)

Marianne Marthinsen (f. 1980) er kanskje mest kjent som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Til høsten stiller hun ikke til gjenvalg. Til gjengjeld utgir hun sin første roman.

Boken følger Tonje og hennes liv med Jørgen. Tonje har en spartansk oppvekst med en alenemor på Grünerløkka bak seg. Jørgen kommer derimot fra verdens mest harmoniske hjem i en stor villa på Blindern. Med verdens mest harmoniske store familie som vil hverandre vel – hele tiden. Er det lov at Tonje føler på en opprørskhet og uro i alt dette?

Johanne Engelund Tjøsvold: Det betyr ikke så mye for meg å bety så mye for dere lenger (Cappelen Damm)

Johanne Engelund Tjøsvold (f. 1992) blir av forlaget beskrevet som en forfatter med et hardt og kompromissløst språk, men samtidig med et språk som vitner om en stor ømhet for dem hun skriver for.

Forlaget beskriver hennes debut-diktsamling slik:

«Denne debutsamlingen er hard og rå, men samtidig sår skildring av samtiden, formidlet gjennom et jeg som gjerne vil være tøff, men som ikke alltid er det. Betyr ikke så mye for meg er også en bok om kjærligheten til en mor, en far og en søster, en bok om å vokse opp, en bok om å være ung jente in a man’s world, en bok om drabantbyen Landås i Bergen og om en frustrerende skriveprosess. Boken handler på mange måter også om et overseksualisert samfunn som har normalisert mye som ikke burde være normalt.»

Kristin Vego: Se en siste gang på alt vakkert (Gyldendal)

Kristin Vego (f. 1991) er fra Aarhus, men bor i Oslo. Hun er kritiker i Dagbladet Information og redaktør i tidsskriftet Vagant.

Hennes debut er en novellesamling bestående av ni noveller, som alle dreier seg om kvinner som står overfor noe ukjent. Det handler om begjær og ensomhet, om tap og tilgivelse. Men også om det vakre som viser seg i glimt, det hellige og alminnelige som åpenbarer seg blant livets tilfeldigheter.

Marie oppsøker en ungdomsvenninne i England som hun ikke har sett på mange år. Clara tilbringer en dag i Roma med en fremmed mann. En navnløs kvinne våkner opp i en verden som er forandret.

Mathias Haven: Kjærlighet i Minnesota (Strawberry)

Strawberrys første skjønnlitterære debut er signert Mathias Haven. Han er norskamerikaner født og oppvokst i Norge, men han har også bodd i sitt andre hjemland. Han har studert religionshistorie ved Universitetet i Oslo, og er utdannet Art Director ved Westerdals.

I denne novellesamlingen møter vi mennesker som står aleine i verden, for seg selv og sammen med andre, som strekker seg etter fellesskap og kjærlighet.

Her er jenta som spiser middag i ensomhet på kjøpesenteret, mens hun spionerer på foreldrene. Her er nordmannen som reiser til Fargo for å oppleve universet han kun har sett på TV. En kaféeier blir paranoid når en av gjestene forsvinner i løse lufta. Delstaten Minnesota utgjør det geografiske bakteppet, men representerer også en sinnstilstand, en lengsel etter et annet liv.

Ninni Nyhus: Jeg fant en måne i navlen (Cappelen Damm)

Ninni Nyhus (f. 1993) er bosatt i Oslo. Hun jobber med en rekke formater, som podkast, tv og video, standup og sosiale medier, og har en bachelorgrad fra Westerdals innen film- og tv.

I hennes debut-diktsamling sitter en ung kvinne på badet og inspiserer vaginaen sin. Inni der oppdager hun et skip, med små menn på dekk. Ikke lenge etter er leiligheten hennes full av små menn som tar seg til rette, som er opptatt av henne. En dag skjer det noe: Og så kom mensen. Og de flokket seg rundt meg. Nå var det mange. Kanskje tjue, tretti, og jeg turte ikke dra ut fra leiligheten.

Diktene blir av forlaget beskrevet som «overrumplende, komisk, opprørende og dypt menneskelig.»

Silje Linge Haaland: Desperasjonsanimasjon (Gyldendal)

Silje Linge Haaland er født 1984 i Bergen, har vokst opp på Fitjar, og er nå bosatt på Nesodden med atelier i Oslo. Hun er billedkunstner, men debuterer denne høsten med sin første diktsamling.

Forlaget skriver følgende om boken:

«Silje Linge Haalands dikt preges av en sterk billedrikdom og rommer fortvilelse, utmattelse, stagnering, så vel som ekstase, lidenskap og fryd. Desperasjonsanimasjon henviser til noe akutt. Det desperate er en aktivert tilstand, en konsekvens av kaoset som preger oppmerksomheten i vår tids enorme og ofte selvmotsigende flyt av informasjon. Animeringen viser til samhandling, det å gjøre levende. Det er ritualer vi fremfører daglig som en orientering i det desorienterte: Livet eksploderer, eller samles i en klase av bær. Diktene tydeliggjør omsorgen i bevaringsarbeidet. Former for fellesskap imiteres, famles etter, utprøves. Det finnes ikke et utenfor. Alt er dratt inn i desperasjonsanimasjonen. Diktene spør, de formulerer prosesser av begynnelser, tap, forskyvninger. Det å være er oppe til forhandling. Det er foranderlig og plastisk. Diktene belyser språket som en eksistensiell betingelse, som en beholder for utforsking av våre eksistensielle grunnvilkår.»

Øyvind Rangøy: Dødsbu (Aschehoug)

Øyvind Rangøy (f. 1979) er omsetjar, translatør og universitetslektor, utdanna estiskfilolog og master i nynorsk skriftkultur. I ti år var han kvalitetsleiar ved eit lakseslakteri. Han har tidligare utgitt ein diktsamling på estisk. Men Dødsbu er Rangøys første bok på norsk.

Dødsbu er ei bok om det ein arvar og dei ein arvar det frå, det ein var og det ein er – og om kvifor ting ikkje berre få kan vere slik dei aldri har vore.

Han reiste frå ei levande bygd på norskekysten, med sjarkar og fisk og bilete på veggene av båtar og menn. Eit halvt liv seinare vender han tilbake fordi nokon er død. Bygda er ikkje som før – eller er det han som ikkje er det? Kva gjer tida med menneske og stader, landskap og næringsvegar? Kva blir borte? Kva held stand? Og kva går over i noko anna?

Edel Maria Landsem: Andre og bedre historier (Cappelen Damm)

I denne novellesamlingen møter vi ulike kvinneskikkelser. Felles for mange av dem er følelsen av desperasjon og frihetstrang. Hva fins i Andre og bedre historier? Det som fins, er det samme som fins i livene våre, og i samtiden vår. Desperasjon over hverdagen, ønsker om reise, sex, selvrealisering, spenning, tilhørighet. Og en dyp lengsel, utbrytertrang, trass, frihetsdrøm.

Cappelen Damm kaller novellesamlingen «burlesk, frekk og vill», og at handlingen sentrerer rundt «det som skjer når det normale og veloppdragne kræsjer med de basale kreftene som styrer oss. Krefter som virker i det skjulte, før de plutselig planter en knyttneve midt i trynene og livene våre.»

Edel Maria Landsem (f. 1982) er bosatt i Trondheim.

Priya Bains: Med restene av mine hender (Oktober)

Priya Bains (f. 1995) er utdannet fra Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterskolen i København. Med restene av mine hender er hennes første bok.

Oktober forlag skriver følgende om utgivelsen:

«Med restene av mine hender er en rik og befolket bok om migrasjon, ritualer, sorg, forskjønnelse, avmakt og magi. Gjennom et mylder av stemmer, et slags kor av nære og fjerne slektninger – foreldre, sønner og døtre, onkler, tanter og besteforeldre – gir disse diktene liv til en stor og utvidet familie, splittet mellom et her og et der. Det er på samme tid en omfavnelse og en konfrontasjon, fylt av lukter, syn, farger, gjenstander og fortellinger. «Med restene av mine hender» er skrevet i et språk som både er innlevd og distansert, varsomt og rått, ømt og sviende. Det er en bok om en families regler, smerte og kjærlighet, og om kraften og makten i kollektivet.

Khaleel Etwebi: Nu klinger igjennom bartebyen (Aschehoug)

Khaleel Etwebi (f. 1991) er fra Sabratha i Libya og flyktet til Norge i 2014. Han har bachelor i film-og- videoproduksjon fra NTNU. Nu klinger igjennom Bartebyen er hans debut som tegneserieskaper.

Boken følger Khalid, som er flyktning og studerer i Trondheim. Han leter etter en kjæreste, og prøver ellers å finne sin plass i studentmiljøet. Det samme gjør kompisen hans, Mathias – som tidligere het Marte. På ulike måter forøker de to å glemme fortiden sin, og starte livet på nytt. Først må de bare løsrive seg fra fedrenes sine, som har helt andre oppfatninger om maskulinitet og identitet enn dem.

Nu klinger igjennom bartebyen er en bok om utenforskap og identitestssøken i dagens Norge. Khaleel Etweebis tilbyr et unikt perspektiv på far-sønn-relasjonen og på det norske samfunnet.

Jonas Sundquist: jeg tror du hadde likt ulrik (Cappelen Damm)

Jonas Sundquist (f. 1992) er fra Bærum, bor i Oslo, jobber som journalist for Psykologisk.no. I hans debutroman skriver han om å være student i Oslo. Theodor er hovedkarakteren, og ingen vet at han er homofil. Han vil ikke vite det selv en gang. Men så treffer han Ulrik – og de to er sammen nesten hele tiden.

Forlaget skriver at romanen kan gi assosiasjoner til generasjonsromanen Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg.

«Dette er en godt fortalt og medrivende roman om studenthumor og fyllefest, ungt engasjement og sex, tungsinn og destruksjon, ensomhet og den totale følelsen av samhørighet som kan oppstå mellom mennesker som nettopp har fylt 20 og flyttet hjemmefra.»

Helle Haugsgjerd: Hver natt dør jeg (Aschehoug)

Helle Haugsgjerd er født i Oslo i 1983. Hun er utdannet skuespiller fra GITIS Scandinavia og Teaterhøgskolen i Oslo, KHiO. Hun har arbeidet ti år som skuespiller. Hver natt dør jeg er hennes første roman.

Boken blir utgitt på Aschehoug, som skriver følgende om boken:

«Når verden raser, og ingen er der til å holde deg. Den siste, varme sensommerdagen forteller moren og faren til Lina at de skal skilles. Over natten blir det høst. Faren flytter ut, og en ny mann inn. Moren er forelsket og har mer enn nok med sitt. Alt er i endring. Lina forsøker å holde fast i det hun pleide å like, men ingenting betyr det samme lenger; ikke kirsebærtreet i hagen bak rekkehuset, ikke skolekorpset eller klarinetten. Verden slik hun kjenner den, er i ferd med å rase sammen.

Intenst og medrivende om en tolvåring som mister fotfestet og holder på å falle, uten at noen legger merke til det. Fortalt gjennom et bråmodent, men sårt og forvirret barneblikk.»

Andreas Veie-Rosvoll: Tonefall (Cappelen Damm)

Hvorfor finnes det så få norske band-romaner? Vanskelig å si, men i høst gjør Andreas Veie-Rosvoll et solid innhogg i tomrommet med debutromanen sin. Tonefall er «frisk i frasparket, plottdreven, litt unorsk, og veldig morsom», skal vi tro forlaget.

Vi møter Simen, en ung ordinær fyr, men med store kunstneriske ambisjoner. Etter en fuktig kveld opplever han et tilfelle av guddommelig inspirasjon. Resultatet en viral, global monsterhit for ham og bandet Nihilist Supreme. Samtidig møter vi Jacob Reiner som innerst inne vet at etter 20 år på lufta, henger radioprogrammet hans på NRK i en tynn tråd. En dag hører han imidlertid en låt som rører ved noe dypt i ham.

Andreas Veie-Rosvoll (f. 1990) er født og oppvokst i Bærum. Han har studert tekst ved Westerdals og har brukt godt over halvparten av livet sitt som frontmann i håpløse rockeband. I dag jobber han som podcastprodusent i Oslo og bor utenfor Sandvika med samboer og to små barn.

Stina Vogt: Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene? (Cappelen Damm)

Stina Vogt (f. 1984) er fra Oslo, har en master fra Litterär Gestaltning i Göteborg. Dette er hennes første bok.

Forlaget skriver følgende om boken:

«Den digitale hagen på skjermen er selvlysende, usannsynlige planter krysses. Datteren befinner seg på et nullpunkt etter morens død. Hun stikker spaden i jorda i barndommens hage. Hukommelsen lekker som en sil. Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene er en poetisk fortelling om tre generasjoner kvinner under samme tak, der samholdet er sterkt og barndommen fri.»


Synne Øverland Knudsen: Gode lesere (Oktober)

Synne Øverland Knudsen er født i 1989. Hun har bakgrunn som musiker og driver forlaget Fanfare.

Hennes første bok blir av forlaget beskrevet som «en desperat redegjørelse fra innsiden av litteraturfeltet.»

«Hun kommer fra bygda og har oppsøkt kulturlivet med den viltre gleden hun møtte det med som barn. Hun er full av ideer, hun vil skape sammenhenger som er nye og som utgjør en reell opposisjon. Hun har store forventninger om å få til noe annet, noe stort. Hun er helt overbevist om at hvis hun bare holder kjeft en liten stund, holder kjeft om alt hun ser og bare tilpasser seg de merkelige omgangsformene, måtene å snakke på, urettferdighetene, overtrampene, alliansene, så skal det oppstå noe bra på den andre
siden. Men inni seg er hun usikker. Er det egentlig noe forutbestemt over hvordan det fungerer? Er det i det hele tatt mulig å komme utenfra og finne sin plass der inne? Og hvordan i alle dager skal hun håndtere at en sjef hos et av landets største forlag har fått øynene opp for henne?»

Runa Skjeldal: Eleonora (Oktober)

Runa Skjeldal er født i 1998 og har gått på Forfatterstudiet i Bø.

Hennes debutroman følger Ella som studerer fransk og Audun som er sykepleier. De utforsker verden og hverandre, hvem de er sammen endrer seg fra situasjon til situasjon.

Debuten blir av forlaget beskrevet slik:

«Runa Skjeldal skriver stemningsnært og suggestivt om den første kjærlighetens betydning, om forventningene og de fluktuerende lengslene. Med stor språklig intensitet utforskes sammenhenger og forbindelser mellom naturen slik den arter seg utenfor og inne i menneskene.»

Eivind Grip Fjær: Det stemmer ikke (Kolon)

Eivind Grip Fjær er født i 1983 og bosatt i Oslo. Hans første roman er, i følge forlaget, «ei fortelling om å se verdien av seg selv i andre, om aldri helt å nå fram dit man vil, og om hvor slitsomt det kan være å tråkke aleine gjennom sine egne tanker.»

Videre skriver forlaget følgende om utgivelsen:

«En ettermiddag savna du noen som kunne se deg som den du ville være, ei som ville høre på alle de små historiene dine, og så fant du Marianne, som også fortalte deg noen av sine historier før hun krøyp opp i senga di og ble der med deg det meste av våren. En vinterdag dro du til legen, og da du var hjemme igjen hadde du kreft, og selv om alle de små historiene plutselig ble ubetydelige, så ville du ikke fortelle om kreften heller, for du ville jo ikke være en som har kreft.»

Kjenner den følelsen ...


4. juli 2021



Jeg har, eller prøver å ha, som prinsipp ikke å involvere meg i diskusjoner på Facebook, men da en FB-venn nylig stilte spørsmålet «Finnes det noe kjedeligere enn fotball? I denne mangfoldige verden må det jo finnes noe kjedeligere... eller?» (selvsagt med referanse til en viss fotballkonkurranse som pågår nå, og som dominerer mediene), la jeg inn følgende kommentar: «Fotball er organisert massehysteri og den oppblåste maskulinitetens siste patetiske skanse.»

Det avstedkom bl.a. denne kommentaren, som jeg gjengir et utdrag av:

«Ærlig talt, Jørn. En så belest og intelligent person som deg forbauser meg med så bastante synspunkter. Har du aldri personlig opplevd gleden ved en lissepasning, skudd i krysset, estetisk vakre finter, osv.? Samt skjønt at fotballspråket er internasjonalt, også for barn som ikke behersker hverandres språk? Utmerket integrering."

Til dette svarte jeg:

«Svaret på spørsmålene dine er nei. For ikke lenge siden måtte jeg slå opp "lissepasning" i ordboka for å finne ut hva det betydde. Du snakker om fotball med den selvfølgelige kjennskapen som menn flest snakker om fotball. Kunnskap om fotball definerer langt på vei hva det vil si å være mann. Det preger også denne tråden, i og med at jeg må forsvare at jeg ikke har noe forhold til eller kunnskaper om noe som anses som allmenngyldig. Eller det vil si, jeg har jo allerede gitt uttrykk for et forhold til fotballsporten, et negativt og kritisk sådant. Det har sitt opphav i en gymtime på realskolen eller gymnaset, en utetime, læreren spurte hva vi skulle gjøre, og "gutta" foreslo fotball, altså ble det fotball. Det var selvfølgelig alltid "gutta" som bestemte i gymmen, som valgte lag osv. Det jeg opplevde da, er nærmest identisk med en scene som en av mine franske yndlingsforfattere, Jean Echenoz, beskriver i sin roman "Courir", norsk tittel "Løpe" (oversatt av Tom Lotherington), der han skriver biografisk i fiksjonsform om den i sin tid legendariske tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zátopek. Slik møter jeg meg selv som usikker tenåring, absolutt ikke en av "gutta", i Echenoz' tekst:

 "Han kan uansett ikke fordra sport. Han ville nærmest se med forakt på brødrene og kameratene sine som bruker fritiden sin til å sparke åndsforlatt på en ball. Når de en gang iblant tvinger ham til å være med, deltar han bare motvillig, vet ikke hvordan han skal te seg, skjønner ingen ting av reglene. Han prøver å late som han er interessert, men ser en annen vei og forsøker diskré å holde seg godt unna ballen, som går i baner han aldri har forstått seg på. Og hvis han er så uheldig å få den i beina, langer han ut et stort spark for å bli kvitt den, uansett retning, ofte mot eget mål."

Det som provoserte meg enormt, og som jeg aldri har glemt, var at både lærer og medelever med den største selvfølgelighet antok at alle gutter i den alderen kunne sparke fotball. Det var ikke snakk om å lære det. Grunnen til at jeg holdt kjeft om at jeg ikke kunne det, var selvfølgelig at det motsatte ville vært den ultimate utdriting. Løsningen var, som for så vidt alltid i gym, å gjøre seg så usynlig som mulig. (Jeg løp forresten en god sekstimeter, men det var det ingen som la merke til.)

Hvorfor gjengir jeg denne scenen fra Echenoz’ roman? Fordi det var en fantastisk erfaring å møte min egen opplevelse i litteraturen, å se at en av verdens fremste friidrettsutøvere hadde opplevd det samme utenforskapet som jeg. Er ikke det noe av det fine med litteraturen, at den noen ganger gir klangbunn for ting i vårt eget liv, kanskje ikke alltid så direkte som i dette tilfellet, men at den på ulike måter gir oss gjenkjennelse og bekreftelse som gjør at vi føler oss forstått og akseptert som den vi er. Noen har opplevde det samme, noen har beskrevet det samme.