Så er det slutt ...

Det er bare å  beklage, men denne bloggen er ikke lenger aktiv. Jeg har proklamert dens død flere ganger tidligere, men vekket den til live igjen. Jeg tviler på at det vil skje denne gangen. Bloggen går i sitt niende år, så jeg har jo holdt på en stund. Men nå er inspirasjonen helt borte. Det henger nok sammen med at lesegleden også er borte. Siden temaet for denne bloggen har vært min egen lesing, har jeg dermed ikke noe å blogge om. Slutte å lese kommer jeg neppe til å gjøre, men jeg kommer ikke til å lese på samme planmessige måte lenger. Jeg har også tenkt å lese mindre skjønnlitteratur og mer sakprosa. Sånn er det bare. Takk til alle som har fulgt denne bloggen, særlig de mest iherdige, de som kanskje ikke utgjør mer enn en håndfull, men som har bidratt til å holde entusiasmen og bloggegleden oppe.

Om denne bloggen

En hylle på kontoret.

De første innleggene i denne bloggen ble postet 24. oktober 2006. Siden bloggen dermed har litt over syv år på baken, kan jeg vel kalle meg en veteran som bokblogger. Neppe noen av dagens lesere har fulgt meg hele tiden, men takk til de trofaste leserne jeg har. Kanskje mest for nyere lesere har jeg gjort meg noen tanker om bokblogging generelt og om denne bloggen spesielt.

Å si at dette er en bokblogg, eller en blogg om bøker, er nok litt upresist. Det ville kanskje være riktigere å kalle det en leseblogg. For det er lesing denne bloggen handler om - nærmere bestemt min lesing og mitt forhold til bøker. Jeg leker med andre ord ikke anmelder, slik mange bokbloggere gjør, så denne bloggen fungerer bare i liten grad som «forbrukerveiledning» til det som kommer av nye bøker til enhver tid.
Det betyr ikke at jeg ikke leser nyere litteratur, bare se på leselistene i venstre marg. Men for det første leser jeg ikke bestselgerlitteratur og krim (med ett unntak, nemlig Jørn Lier Horst), jeg leser i det hele tatt ikke det som «alle» leser. Pluss at jeg har inntrykk av at jeg leser mer av de gamle klassikerne, det man kan kalle kanonisk litteratur, enn mange andre bokbloggere. For eksempel leser jeg nå På sporet av den tapte tid av Marcel Proust.

Mitt valg av hva jeg leser er dels bevisst, dels avgjøres det av bøker som «kommer til meg», dvs som velges av underbevisstheten. I en annonse for bøker nylig så jeg formuleringen «må leses», men bøker som markedsføres på den måten, holder jeg meg i hvert fall langt unna. Jeg «må» ikke lese noe som helst, men når jeg har lest en del både eldre og nyere klassikere de seneste årene, er det fordi jeg mener det hører til allmenndannelsen å ha lest dem -- men også fordi de gir de helt store leseropplevelsene. På sporet av den tapte tid er ett eksempel. Ulysses, Krig og fred, Anna Karenina,  Brødrene Karamasov, Forbrytelse og straff og Madame Bovary er ytterligere eksempler.

Bak det hele ligger min leselyst, mitt lystbetonte forhold til bøker, som jeg har hatt hele mitt liv. Jeg har også samlet på bøker hele mitt liv, noe huset mitt bærer preg av. Og jeg samler fortsatt. Jeg er så heldig at jeg lever av og med bøker, siden jeg ikke bare er boksamler og leser, men også barnebokforfatter og oversetter.

Men jeg er ingen faglitterat - som leser tilhører jeg amatør- og lystlesernes rekker. Og det er altså min lesing og mitt forhold til bøker denne bloggen handler om, i all sin enkelhet. Og hvis noen har lyst til å følge med på det, er de hjertelig velkommen.

Tanker i dvale

Nå ja - forhåpentligvis har ikke tankene gått i dvale, selv om bloggen har det. Det er vanskelig ikke å bryte dvalen og komme med et lite innlegg i dag, på seksårsdagen for denne bloggens tilblivelse. Jeg innbiller meg at seks års kontinuerlig blogging (om enn med noen få kortvarige «dvaler» innimellom) er ganske lenge.

Det har vært seks givende år som bokblogger, det må jeg si. Gjennom kommentarer og tilbakemeldinger har jeg truffet mange med den samme kjærligheten til bøker og litteratur som jeg selv, og jeg opplever det som et trivelig fellesskap. Jeg betrakter også bloggingen som en form for publisering, og publisering er avhengighetsskapende, det vet jeg som forfatter. Hver gang bloggen går i dvale, melder abstinensene seg derfor ganske raskt. Kanskje som et lite apropos til den kritikken bokbloggere har fått fra profesjonelle kritikere og litterater det siste året, vil jeg gjenta noe jeg aldri har lagt skjul på, nemlig at min hensikt med å blogge ganske enkelt er å dele mitt forhold til bøker med dem som måtte være interessert i å lese om det - og det har vist seg å være en god del. Selv om jeg lever av å være forfatter og oversetter, er jeg på ingen måte faglitterat, jeg er altså ikke litteraturviter eller kritiker. Jeg leser rett og slett fordi jeg liker å lese og alltid har hatt et nært og lystbetont forhold til bøker, og det skriver jeg altså om her på bloggen.

Hvorfor leser jeg? Fordi det gir meg noe. Hva det vil si, har jeg ikke noen nærmere definisjon på, og føler ikke behov for det heller. Jeg kunne kanskje si at å lese er en måte å leve på, men det kan jo oppfattes som om man lever i bøkenes verden og ikke i virkelighetens, og jeg leser ikke for å drømme meg bort. For meg er det sånn at livet og lesingen gjensidig beriker hverandre, ja, de kan egentlig ikke ses som to adskilte ting. Og ved nærmere ettertanke så er det vel denne gjensidige vekselvirkningen jeg tenker på når jeg snakker om at lesingen gir meg noe.

Litt tilbake til faglitteratene igjen: Jeg må innrømme at jeg som leser ofte får et bedre inntrykk av en bok ved å lese andre bokblogger, dvs andre amatørers meninger om og erfaringer med en bok, enn jeg får av å lese anmeldelser og lignende kvalifiserte omtaler. Jeg har inntrykk av at litteraturvitere ofte skriver for å markere seg i sitt eget fagmiljø og/eller for å meritere seg, og at de i liten grad skriver for vanlige lesere, i motsetning til bokbloggere, som gjør nettopp dèt - skriver som vanlige lesere og for vanlige lesere. Og jeg tilhører altså denne siste gruppen.

Jeg synes det blir helt feil når de profesjonelle vurderer bokbloggerne ut fra sine egne kvalitetskriterier. Derimot synes jeg ikke det blir feil om man forventer at profesjonelle litteraturskribenter skriver sånn at også vanlige lesere har utbytte av det. Det burde så å si være en del av deres profesjonalitet, men store kunnskaper skaper dessverre ikke automatisk gode skribenter og formidlere. Desto gledeligere er det med dem som er i besittelse av begge deler, for de finnes.

Kvalitet er ikke et ord man skal kimse av, jeg synes det er viktig, uansett hva man driver med, at man strekker seg mot det best mulige. Men hvilke kvalitetskrav skal man sette til en bokblogg? Ikke de profesjonelles, for her er det snakk om to helt forskjellige arenaer, selv om temaet er det samme. Med andre ord: To helt forskjellige måter å nærme seg litteraturen på. Bokblogger er formodentlig like forskjellige som menneskene som skriver dem, men med ett viktig fellestrekk: leseglede.

Og da er vi straks ved selve den opprinnelige definisjonen av amatør - «en som elsker», en som gjør noe fordi vedkommende liker - elsker - å gjøre det. Til forskjell fra en profesjonell, som gjør det for å tjene penger. Men i vår tid har jo ordet amatør fått en annen og nedsettende betydning, og det er slik bokbloggkritikerne bruker det, som en foraktelige karakteristikk av noen som ikke skriver bra nok om litteraturen (sett med deres øyne), som fusker i faget.

Men for å gjenta meg selv: Jeg er ikke en amatørlitterat, jeg er bare en leser som skriver om min egen lesing. Og det har jeg antagelig tenkt å fortsette med når denne dvalen er over.

Kjærligheten til litteraturen

Som noen vil ha oppdaget, har jeg begynt å blogge igjen. Lettelsen jeg følte ved å slutte å blogge, ble etter hvert avløst av et savn, og nå er jeg altså i gang igjen. Siden jeg mener at man bør være bevisst på hva man bruker tiden sin til, har jeg tenkt litt over hvorfor jeg blogger. Svaret er todelt: Jeg får et mer bevisst forhold til min egen lesing ved å blogge om den, og bloggingen gir meg et fellesskap med andre lesende mennesker. Jeg blogger altså primært for min egen del. Hvis mine tanker og erfaringer rundt egen lesing kan gi andre noe, er det hyggelig. Som jeg har gjort oppmerksom på før, er jeg ingen faglitterat, det vil si jeg er ikke litteraturhistoriker, litteraturviter eller profesjonell kritiker. Riktignok er jeg forfatter og oversetter av yrke, men det handler mer om praksis enn om teori.

I siste nummer av Vagant er det en artikkel hvor vi bokbloggere får det glatte lag. Jeg siterer:

«I likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.»

Artikkelen er skrevet av Bernhard Ellefsen, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Agder, der han arbeider med en avhandling om romaner av jødisk-amerikanske forfattere (Saul Bellow, Norman Mailer og Philip Roth).

Min kommentar til dette er at jeg for eget vedkommende fullt og helt vedstår meg min «amatørisme». Som sagt blogger jeg om bøker for å få et mer bevisst forhold til min egen lesning og dele min lesning med andre på samme plan. Jeg prøver ikke et øyeblikk å innbille hverken meg selv eller andre at jeg bedriver grundige anmeldelser eller tunge faglige lesninger. Når det er sagt, vil jeg ha meg frabedt artikkelforfatterens akademisk arrogante nedvurdering av min (og andre bokbloggeres) kjærlighet til litteraturen. For meg er kjærligheten til litteraturen så ekte som den kan bli, og den har vært en del av mitt liv siden jeg lærte å lese. Det er mitt bestemte inntrykk at bokbloggere flest i likhet med meg selv ikke utgir seg for å være noe annet enn de er og ikke later som om de har en kompetanse de ikke har. Hvis doktorgradsstipendiaten ikke kan tolerere ganske vanlige lesende menneskers kjærlighetsforhold til litteraturen, er det kanskje en side ved litteraturen han ikke helt har skjønt.

Venn eller fiende?

På baksiden av Klassekampen i forgårs, tirsdag 15. desember, skrev Ellisiv Lindkvist om "verdens ensomste yrke", det vil si forfatteryrket. Det er jo slik vi forfattere og for den saks skyld også oversettere (mange av oss er begge deler) liker å fremstille det. I realiteten finnes det selvsagt mange andre ensomme yrker også, men vi har liksom tatt hevd på denne beskrivelsen. Slik synes Lindkvist det er når hun sitter hjemme og skriver på en roman: "Hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog."
Lett å kjenne seg igjen i det. Det første jeg gjør når jeg setter meg ved skrivebordet om morgenen, er å sjekke besøkstallet på bloggen og eventuelt skrive et blogginnlegg. Å blogge er det jeg har mest lyst til, men straks oppstår det da en stressende konflikt inni meg fordi jeg føler at jeg stjeler tid fra meg selv. Akkurat nå trosser jeg dette og blogger likevel. Før jeg begynner å jobbe, kommer jeg også til å ha vært innom Facebook, og mens jeg jobber, kommer jeg til å sjekke blogg, mail, Facebook, børsen og minst én nettavis ganske mange ganger. Av og til prøver jeg å sette betingelser for meg selv, for eksempel at jeg skal ha oversatt så og så mange sider før jeg gjør noe annet. (I parentes kan det bemerkes at det er noe lettere å jobbe som oversetter enn som forfatter, for man trenger jo ikke å sitte å dikte - innholdet i det man skriver, foreligger jo allerede. Da er det selvfølgelig lettere å sette seg konkrete mål i form av et visst antall sider.)
Også Lindkvist påpeker at nettsteder som de nevnte først og fremst ses på som tidstyver. Men så spør hun: Hvis det er slik at dette er verdens ensomste yrke, hvorfor ses de da ikke på som venner? "Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gorde råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakten med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på "Hvor er dette sitatet fra". De som er aktive i tråden er ofte litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en som på jobben slår av en prat med en kollega ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess."
Så kommer hun med et vesentlig poeng synes jeg: "Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv."
Nettopp, og her er poenget: Faren for å bli distrahert ligger selvsagt ikke utenfor oss selv, men i oss selv. Det springende punkt er om vi selv er vår egen venn eller fiende. Er det noe dette "verdens ensomste yrke" krever, er det selvdisiplin. Friheten til å disponere sin egen tid har man i rikt monn, men å kunne håndtere denne friheten er noe helt annet. Man må være streng med seg selv, som Lindkvist sier. "Sånn hadde jeg aldri klart å jobbe," er en replikk jeg ofte hører når jeg sier hva jeg driver med og hvordan arbeidsdagen min er, helt alene på mitt eget arbeidsrom i mitt eget hus. Hver dag er det bare jeg som avgjør om det skal bli en vellykket arbeidsdag eller ikke.
La oss si at det var et bevisst valg å starte arbeidsdagen i dag med å skrive dette blogginnlegget. Som de fleste bloggere sikkert har erfart, går tiden uhyggelig fort når man blogger. En time er ingenting.
Klokka har fortsatt ikke passert ni. Dagen ligger ennå hel og fin foran meg. Mye kan bli gjort. Det er helt opp til meg. Og nettopp derfor velger jeg å ikke bruke tid på å finne illustrasjon til dette innlegget. Jeg bestemmer meg også for å la Facebook være i fred til jeg synes jeg har fortjent en liten pause. Nå skal det jobbes.

Hva skal jeg si?

Tehme Melck: Innendørs landskap med fjell og skyer



Vel. Hva skal jeg si? Nå skal jeg ikke gjøre dette til en veldig personlig og følelsesladd greie, men uberørt blir man jo ikke av sånne tilbakemeldinger (jfr. kommentarene til innlegget nedenfor). Om jeg aldri så mye blogger for min egen skyld, er bloggingen også en form for kommunikasjon, for å bruke et litt forslitt moteord. Ainas «eg trur du vil sakne det» har unektelig mye for seg (jeg har begynt å savne det etter bare ett døgn ...), og Cyno Grassators forslag om en mellomløsning tangerer en tanke jeg selv var inne på, nemlig å redusere aktiviteten. Det vil i praksis si at jeg fritar meg selv fra mitt selvpålagte krav om minst ett innlegg per dag, og så får vi se. Men pausen blir neppe så lang likevel.

BLOGGPAUSE

Jeg gjør nå som Spectatia (HER), jeg tar en pause fra bloggingen. Jeg har nå blogget relativt intenst i over to år - med intenst mener jeg godt over ett blogginnlegg per dag i gjennomsnitt. Bloggingen tar tid, tid jeg nå ønsker å bruke på andre ting. Jeg kommer helt sikkert til å savne bloggingen, men håper savnet blir oppveid av tilfredsheten over å få tid til andre prosjekter.

Et alternativ til å ta helt pause kunne selvsagt være å redusere aktiviteten, men for meg er det litt sånn enten-eller, så målet er å ta HELT pause i hvert fall i en måneds tid - og kanskje for alltid. Vi får se.

Blogging er kultur

Jeg gjør oppmerksom på at denne bloggen er et kulturminne. Bare se HER!

Høyt å flyve ...

For noen dager siden ble denne bloggen rammet av en underlig skjebne. Besøkstallet, som vanligvis ligger på pluss minus hundre, steg plutselig til et sted mellom to og tre tusen. Dette skyldtes, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, ikke en plutselig oppblomstring av litterære interesser hos det norske folk, men at noen søkte på noe i forbindelse med en dagsaktuell hendelse, som via tilfeldighetenes underlige krokveier ga treff på min blogg. Denne artige tildragelsen førte til at min ringe blogg plutselig havnet helt oppe på 11. plass på Bloggurat-listen, nesten på høyde med superblogger som Revolusjonært roteloft og Glamourbibliotekaren (men bare nesten). Morsomt så lenge det varte, men nå er jeg på vei ned på jorda igjen.

Jubileum

I dag er det to år siden jeg begynte å blogge. Jubileet faller sammen med at bloggen har hatt ca. 50 000 besøkende (eller treff, nærmere bestemt), og at jeg har skrevet ca. 1000 innlegg.

Jeg kan egentlig heller ikke si hvorfor jeg blogger. Det er en måte å publisere på, og jeg opplever det også som en bevisstgjøringsprosess. Det er også en måte å kommunisere med omverdenen på, bloggingen har gitt meg en ny form for bekjentskapskrets som gir meg mye, og som jeg kanskje også gir noe igjen - et fellesskap i gleden over bøker og litteratur.

Nå har jeg brukt den første timen av arbeidsdagen på å blogge. Det tjener jeg ingenting på. Er det verd det? Det må det jo være, siden jeg helt frivillig fortsetter å gjøre det. Egentlig ville jeg sagt mer om dette, men nå må jeg faktisk jobbe, dvs. skrive for å tjene penger. Sånn er livet.

Høst

Vi skriver 1. september i dag, årets første høstdag. Høstdag i mer enn én forstand - opptil flere travle skurtreskere var i sving på jordene da jeg kjørte hjem fra morgenturen i dag. En liten oversetterbemerkning i den forbindelse: på dansk betyr høst det samme som innhøstning (eller det som blir innhøstet, altså avlingen). Når en danske sier «høsten begynner sent i år», mener han at innhøstningen begynner sent. Årstiden høst heter efterår på dansk. Her kan en nordmann lett trå feil.

I en kommentar til innlegget om boken med brevskrivende damer, to innlegg nedenfor, sier leselama at hun misunner med samlerinstinktet mitt. Hva samler jeg på? Først og fremst bøker, selvsagt. Og så litt på plakater og kunst som har med litteratur å gjøre, som den gamle amerikanske bibliotekplakaten som illustrerer dette innlegget. September - back til work, back to school, back to books. Men vi bokelskere er vel enige om at enhver tid er lesetid, sommer som høst.

Forresten samler jeg på tekopper også, og nå har jeg nevnt alle tre samleområdene mine i prioritert rekkefølge. Bøkene kommer på førsteplass.

PS Jeg bare nevner at det er Bloggens dag i dag, som du kan se HER hos Virrvarr.

Om blogging

DENNE danske bloggen om å blogge, ble jeg oppmerksom på i dag.

Hva er god blogging?

Virrvarrs regler for god blogging finner du HER.

Personlig eller privat?

Personlig eller privat? Mer om blogging fra min danske kollega Bente Hoffmann HER.

Blogging - en narsisistisk egotripp?

Min danske kollega Bente Hoffman drøfter hva blogging er, HER.

Ny blogg?

Jeg lurer på om jeg skal opprette en blogg til. Som om det ikke er nok arbeid med én, men poenget er: Dette skal være en blogg om bøker og lesing. Mine bøker og min lesing. Med «mine bøker» mener jeg dem jeg har i bokhylla, ikke dem jeg lager selv. Men jeg synes det er relevant at jeg skriver litt om jobben min som forfatter og oversetter også.
Noen ganger synes jeg at jeg går litt for mye utenom denne bloggens egentlige tematikk. Morgenturene mine med bikkjene kan ikke kalles så veldig relevante, for eksempel, og så er det dette med det katolske som jeg er veldig usikker på. Jeg tror at jeg i begynnelsen bare kom inn på det katolske i forbindelse med bøker og filmer, og sånn sett var det jo relevant. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å skrive mer om dette, og derfor tenker jeg på å opprette en katolsk blogg, sånn at jeg kan skille det ene fra det andre. Med andre ord: 1) Mindre personlig/privat stoff i aroundbooks, og mer om bøker. 2) En egen blogg for den katolske sfæren i livet mitt.
Er det noen som har noen synspunkter på det?

Blog, blog ...

En artikkel om blogging i siste nummer av New York Review of Books vil sikkert interesse flere enn meg. Du finner den HER .

Ett år med blogg.

Denne bloggen er ett år i dag, dvs. det er ett år siden jeg postet mitt første innlegg og begynte å bruke bloggen (den ble opprettet en tid før det). Jeg vet egentlig ikke om det hverken er noe å feire eller noe å nevne i det hele tatt, men en slags milepæl er det jo. Inntil jeg begynte å blogge, visste jeg knapt hva en blogg var, og i begynnelsen så jeg på det hele som et slags eksperiment.
Jeg tror fortsatt ikke jeg kan gi en god definisjon på hva en blogg er og hva det vil si å blogge, derimot er det bare å se i øynene at bloggen er blitt en del av livet, og at den gjør noe med meg. Den er en måte å publisere på, en måte å kommunisere på, en måte å bearbeide ting på. Ikke minst har den gjort at jeg leser på en annen måte enn før. Av og til sammenligner jeg den med den japanske hagen min, som jeg nedlegger ganske mye arbeid i, og som gir meg enormt mye tilbake som jeg heller ikke helt kan definere hva er.
Jeg har tatt mål av meg til å blogge hver dag og har stort sett klart å holde det. Jeg har i øyeblikket 60-70 lesere i døgnet, og det synes jeg er fantastisk, selv om jeg misunner dem som har ti ganger mer, f.eks. glamourbibliotekaren, en av de stiligste bloggene jeg vet om. Hvorfor er jeg så opptatt av besøkstall? Det er nok en videreføring av at jeg som forfatter er opptatt av opplags- og salgstall. Nå er det riktig nok ikke penger involvert i bloggen, men jeg skriver jo ikke bare for meg selv, men også for å oppleve det som som skjer når det jeg skriver, møter en leser (eller omvendt).

Bloggsperre?

Jeg har som mål å blogge hver dag. Det lykkes ikke alltid. Jeg fikk ikke blogget i går, og altså først veldig sent i dag. Noen ganger gjør bloggen motstand. Det går ikke på tid, ikke på stoff heller. Kanskje på struktur, eller inspirasjon, eller jeg vet ikke egentlig.
Kanskje det går litt på tid likevel. Litt, i hvert fall. Det tar jo tid å skrive blogginnlegg, særlig hvis man skal forfatte noe selv, ikke bare gjengi et sitat eller lignende. En periode hadde jeg et Storm P.-sitat hver dag, eller et ord for dagen, da er det jo ikke så vanskelig å blogge hver dag, men også den typen stoff må finnes, ordnes, illustreres og legges inn, og alt tar sin tid.
Og bloggingen bør være et overskuddsfenomen, ikke stress. Som så mye annet handler det også om prioritering. Akkurat nå kunne jeg faktisk heller tenkt meg å ligge og lese på sofaen, på den samme sofaen som jeg nå sitter og blogger på. Hvorfor valgte jeg da å blogge? Jeg kunne jo bare valgt å la bloggen være i dag også?
Det kommer kanskje av at jeg tross alt også har en viss pliktfølelse i forhold til bloggen, en følelse jeg riktignok helt og holdent kan takke (eller skylde) meg selv for, men likevel. Det var dette målet med å blogge hver dag ...

Om å skrive.

Her er lenker til to artikler som begge handler om å skrive. Den første finner du HER . Den handler om å skrive bedre blogger.








Den andre finner du HER . Det er et essay av George Orwell om hvorfor han ble forfatter. Legg merke til (hvis du leser essayet) at også han understreker hvor mye jobb det er å skrive. Som jeg sa i et innlegg nylig: Det nytter ikke bare med talent. Du må også ha evnen til å kutte ut det meste annet og sette deg ved skrivebordet og bli der.