... fälla lövet som guld i din famn.

 

 

 

"Tuntreet" vårt, et gingko biloba-tre som feller de knallgule bladene sine akkurat nå, inspirerte meg til å hente fram dette diktet av Bo Bergman på grunn av strofen "fälla lövet som guld i din famn" og fordi det er et av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg vet om.

 

 

MELODI

Bara du går över markerna,
lever var källa,
sjunger var tuva ditt namn.
Skyarna brinna och parkerna
susa och fälla
lövet som guld i din famn.

Och vid de skummiga stränderna
hör jag din stämmas
vaggande vågsorl till tröst.
Räck mig de älskade händerna.
Mörkret skall skrämmas.
Kvalet skall släppa mitt bröst.

Bara du går över ängarna,
bara jag ser dig
vandra i fjärran förbi,
darra de eviga strängarna.
Säg mig vem ger dig
makten som blir melodi?

Bo Bergman (1869-1967)

Fra diktsamlingen "Elden" (1917).

Her hentet fra antologien "Lyrik från vår egen tid", Lund 1968.

 

Poetisk hyllest til september

 

September! Sværmerske med falmet Kind,

med Flagreklæder brogede og smukke!

Vi hørte dine smertelige Sukke

i Løvets Raslen og i Aftnens Vind.

I Taageslør Du stod på Fjeldets Tind,

Og kunde ei din Taarekilde lukke,

Og saa i Graneskovens Mørke ind,

Og saa din Sol i Sølvervoven dukke.

 

Johan Sebastian Welhaven

Fra September i «Digte», 1838.

 

Egen ill.

 

Min elskede! Jeg har en vise å synge

når bladene faller og fuglene drar.

Det sukker i skog etter sang som

forstummet,det mørkner i muld efter grøde som var.

En blekere årstid skal røre vår tinning

med hastige vinger og drivende løv.

September skal gå over jorden og kalle

dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.

 

Fra Sang i september

Einar Skjæraasen 1965

 

Egen ill.

 

Septemberluft och septemberdag

i glödande, sydländsk färg –

Vid horisonten en furuskog

står mörk mot det gråa berg; –

De glittrande, grågröna pilars rad

försilvrade, darra i solens bad,

och från de rödgula lönnar

hörs falla de vissnade blad.

 

Septemberluft och septemberdag,

din himmel är stråligt blå

med luftiga, vita sommarmoln,

som sväva i flockar därpå.

I solskenet genom det gröna land

där glittrar ett ljust och slingrande band –

en å, med gulnande alar

invid den sluttande strand.

 

Septemberluft och septemberdag, –

du samlat all sommarens fröjd,

dess skönhet, dess färgprakt och solskensglans

hos dig nått sin strålande höjd. –

Det är, som ett sista farväl du bjöd

i frukternas sötma och blommornas glöd, –

ty kanske vid nästa vindfläkt

du redan är vissnad och död.

 

September

Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), medlem av Svenska Akademien fra 1904. Karlfeldt fikk Nobels litteraturpris etter sin død i 1931, og er den eneste som har fått prisen posthumt.

 

Den hellige natten

JOSEF
Härbärget hade ingen ledig säng.
Så fann vi stallet ute på en äng.

Jag visste mycket väl hur det var fatt,
men inte att det skulle ske i natt.

Jag kände mig så överflödig här.
En man är ofta bara till besvär.

Jag torde knappast röra barnets tå,
när han blev svept och lagd i krubbans strå.

Tack vare att en stjärna lyste in,
så fick han ingen skråma på sitt skinn.

En herdeskara kom och sjöng en psalm.
Nu sover han i kreaturens halm.

Maria blir jag trogen till min grav.
Hon är den enda som jag håller av.

Fast det blir förödmjukande og svårt,
så vill jag kalla hennes barn för vårt.

Jag heter Josef och är timmerman.
Men gossen som hon gav mig, vem är han?



MARIA
Man spår att du skal bära krona.
Jag ville helst ditt huvud skona.

Att du blir kung i Judalanden
lär många tecken ge vid handen.

Bäst om du avstår från den äran
och stannar innom snickarläran.

Jag är så ängslig, gossen lilla,
att mänskor annars gör dig illa.

Hjalmar Gullberg, fra Den heliga natten (1951)

Efteraar

Efteraaar 

Av Rainer Maria Rilke (1902), oversatt til dansk av Thorkild Bjørnvig

Bladene falder, hvirvles langt omkring, 

som visnede i Himlens fjerne Haver; 

de falder, vægrende, med store Sving.

 

Om Natten falder Jorden, tung og stum, 

fra Stjærnerne til Ensomhedens Rum.

 

Vi falder alle. Denne Haand vil falde. 

Se paa de andre, se: det er i alle.

 

Dog er der Een, og altings Falden ender 

uendeligt forsigtigt i Hans Hænder.

Les om diktet HER.

Norges beste dikt

NRK har kåret Norges beste dikt gjennom tidene. 

På førsteplass: Det er den draumen av Olav H. Hauge. Les mer HER.

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um

Leser du dikt?

"Mange oppfatter poesi som tekster for spesielt interesserte. Dette er riktig, men likevel ikke korrekt. Poesi kan være krevende og til tider uforståelig, ja, men poesien er ikke diskriminerende. Alle kan lese den.
     Poesi stammer fra det greske ordet poiein som betyr å skape. Når man reflekterer over et dikt, skaper det forbindelser med det som befinner seg under overflaten av teksten. Teksten gir et innblikk i tankene og følelsene til andre, og tilbyr slik en forståelse av kulturer og tenkemåter vi i utgangspunktet er fremmede for.
     Man ender derfor opp med en belønning i form av ny innsikt og mulighet til å kunne gjøre kloke beslutninger. Eneste kriteriet er at man leser sakte, og helst noterer ned tankene som måtte oppstå i etterkant."
Litteraturviteren Kenneth Bareksten i Klassekampen fredag 15. juli 2016.

Det som sies her, kan vel sies om all litteratur? Jeg må innrømme at jeg har det litt vanskelig med poesi (interessant at litteraturviteren bruker betegnelsen poesi og ikke lyrikk). "Til tider uforståelig" - ja, jeg må innrømme at jeg ikke skjønner bæret av f.eks. en lyriker som Ann Jäderlund, som enkelte norske forfattere skryter veldig av. På den annen side har enkelte lyrikere betydd mye for meg i perioder av livet, som Tor Jonsson, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg i ungdommen. I dag leser jeg nesten ikke lyrikk, men tenker stadig at jeg burde gjøre det, så kanskje ...)
 

Peontid

PEONTID 

Og nå er det 
peontid, også 
for alle som ikke 
elsker peoner, 

er det peontid. 

Ernst Orvil: "Peontid" fra I og for seg (1975)


(Reprise fra 9. juli 2007)

Lina Undrum Mariussen

Som mange lesende mennesker sikkert har fått med seg, fikk Lina Undrum Mariussen nylig Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2011 for diktsamlingen Finne deg der inne og hente deg ut (Oktober forlag). Navnet virket kjent - og etter litt hektisk, men kort tankevirksomhet gikk det opp for meg at LUM jo er identisk med sekretæren i Norsk Barnebokinstitutt, som jeg hadde en hyggelig prat med under utdelingen av Kulturdepartementets barnebokpriser for 2011. Da var det jeg som var prisvinner og ikke hun - ennå. Blant annet snakket vi om hennes hjemsted Elverum, som jeg har gode minner fra da jeg gikk på folkehøyskole der skoleåret 1969/70. Det står det mer om i DETTE tidligere blogginnlegget.

Tarjei Vesaas’ debutantpris utdeles av Den norske forfatterforening, og juryen er foreningens litterære råd. Det må være en stor anerkjennelse å bli utpekt som beste skjønnlitterær debutant. I juryens begrunnelse heter det blant annet:

“Prisen går i år til ein lyrikar som skriv fram eit tema som ofte før er handsama i litteraturen, og formmessig sett er det då heller ikkje det nye og grensesprengjande som pregar denne debutboka. Men vi har å gjera med ein poet som viser ein genuin musikalitet i det strofiske; ei varm innføling i det emosjonelle og biletlege; og ein moden autoritet i skriveposituren. Den unge søstera som blir alvorleg sjuk, er aksen som desse dikta dreiar seg om, og som kastar den andre søstera: diktar-eget, inn i seg sjølv, på den eine sida, og ut i omgivnadene, i naturen, på den andre. Og endå går desse to storleikane, refleksjon og sansing, over i kvarandre hos denne forfattaren, der kjenslene er gjennomlyste av klar innsikt og tankane omskrivne til poetisk persepsjon. Mange av tekstane opnar seg fleirdimensjonalt, og blir såleis i stand til å romme både sorg, omsorg og rådløyse på same tid.” 

Som man ser av Wikipedia-artikkelen om prisen (HER) er mange av våre mest kjente forfattere blant de tidligere prisvinnerne (men det er også helt ukjente navn der, i hvert fall for meg). Jeg må innrømme at jeg ikke har kjøpt boka, men jeg kommer til å gjøre det  når den straks kommer i pocket. Ikke dårlig bare det - å komme i pocket, mener jeg - for en lyrikkdebutant.

En Facebook-venn hadde nylig følgende melding: Jeg tenker på at jeg i går gikk hen og gjorde noe jeg svært, svært sjelden gjør -- ti år siden sist, tenker jeg -- jeg gikk og kjøpte meg en diktsamling. Etter å ha hørt forfatteren lese fra den på torsdag. Nå har jeg begynt å lese, og jeg tør påstå at det er noe av det flotteste, muligens det aller sterkeste, som er skrevet på norsk i år. Dikt som søkker i magan. Jepp, hun vant nettopp Veaas-prisen for beste debutant. Lina Undrum Mariussen: Finne deg der inne og hente deg ut (Forlaget Oktober). Sånn, så er det sagt.

 Selv har jeg nøyd meg med å låne den på biblioteket foreløpig. Den er sikkert utlånt, tenkte jeg, men det var den ikke. Bibliotekets eneste eks sto der så pent på plassen sin. Boka handler om en storesøsters forhold til en syk lillesøster (depresjon? anoreksi?). Det er en handling her, et konkret hendelsesforløp, men fortalt i et klassisk poetisk språk som både antyder og konkret beskriver på samme tid. Eller, som typisk er for et ekte poetisk uttrykk: Ordene blir større enn de er. Bare se på formuleringer som:

jeg ror båten alene, brer blikket ut 

over den åpne flata 

jeg spurte om du ville være med 

du lå på sofaen og fant ikke føttene 

vi er søstre, to lyse streker 

i våre foreldres ansikt

En vakker og sterk bok, vel verdig en debutantpris. Skal du lese bare én diktsamling i år, kan det gjerne bli denne. Pocketutgaven kommer snart til en bokhandel nær deg.

Ord for dagen i dag

Du er bare én

av mange, den

eneste av alle

Fra "Talls tale"

Tom Lotherington: Iakttagelser, dikt 1975 

Foto fra Vigelandsanlegget i Frognerparken

Tehme Melck

Så godt du kan

Og hvis du ikke kan leve ditt liv slik du gjerne ville,
så prøv i det minste dette,
så godt du kan: Vanær det ikke
ved for mye kontakt med verden,
ved for mye bevegelse og prat.

Vanær det ikke ved å røre ved det,
dra ofte rundt med det og vise det frem
i de daglige meningsløsheter som finnes
i selskapsliv og omgang med mennesker;
da ender livet som en brysom gjest.

Konstantinos P. Kavafis: "Så godt du kan".
Fra Siden jeg ikke kan tale om min kjærlighet. Dikt i utvalg. Cappelen 2002.
Gjendiktet fra gresk av Kjell Arild Pollestad.

Tilfeldighetene har villet det slik at jeg akkurat nå oversetter en bok hvor det forekommer noen sitater fra dikt av Kavafis, en forfatter jeg ikke har vært borti før. En ikke spesielt god norsk Wikipedia-artikkel om Kavafis finnes HER. Kavafis regnes i dag som en av Hellas' betydeligste lyrikere, og jeg skjønner hvorfor.

Et dikt en fredag kveld

VED VINEN

La oss sette oss godt tilrette
og drikke vår vin.
Og la våre begre fylles til randen!

La oss glemme at våren snart er forbi -
den kommer igjen!
Tøm ditt beger
mens munnen er villig og varm!

Å, kunne vi glemme at også vårt livs vår
sakte glir bort,
og at vi lenge har følt
vinterens strenge tid.

Wang Wêi (699-759)

Fra Arne Dørumsgaard: Evige tegn
Klassisk kinesisk poesi
Annen samling
Dynastiet T'ang (618-906)


Dipsolitteraten oppfordret meg til å "latmannsblogge" et tilfeldig dikt. Siden jeg meget beleilig befant meg i biblioteket i et kloster, gikk jeg bort til hylla for lyrikk og kikket litt. Valget falt ganske raskt på denne samlingen med klassisk kinesisk poesi ved Arne Dørumsgaard. Vakker bok, forresten, utgitt på Dreyer i 1971, et kulturforlag som for lengst har opphørt å eksistere. Boka var så fin at jeg fikk lyst til å se etter den antikvarisk. Årstiden i diktet stemmer dårlig med adventstiden, men livets vår forlater oss jo alle før eller siden. Vin kan uansett alltid være til trøst, ikke minst i livets sensommer (jeg synes ikke jeg har nådd helt til livets høst ennå). Kveldens vininntak skal for øvrig foregå på Gyldendals juleselskap, som i skrivende stund begynner om en drøy time. Jeg må kle meg om, og så tar jeg apostlenes hester fatt nedover Bogstadveien.

Blues för hemlösa pianon.

Blues för hemlösa pianon

Hur många hemlösa pianon
finns det?
Svårsålda, ostämda, så tunga
att en familj inte
längre orkar flytta på dem
när de överger ett hus.

I garage, bodar och uthus
tynar de bort.
De små hammarna har tystnat,
tangenterna alltmer
stela, reumatiska och ofrivilligt
atonala -

Frösöblomstren i dem
har vissnat -
Ett litet stycke av Grieg ropar,
hjälplöst, ur bråten:
Spela mig! Jag ger dina
rum en mening -

Göran Greider

Dagens dikt.

LIVETS LYS

Det kan tenkes at de døde
møter dype ensomheter,
enda større ensomheter
enn de finnes på vår jord.

Driften imot evigheten
dør kan hende i de døde,
og små øyeblikk i livet
står som stjernelys for dem.

Ikke livets store stunder
tror jeg da en sjel vil savne,
ikke det som slekter minnes
av de dødes døde liv.

Men små øyeblikk som lyser
som en lys natts ene stjerne,
- halvt usynlig er den døgnets
dyre kjerne.

Kanskje klare sommerkvelder
som så lykkelig var like
at de salig faller sammen
blir det ene i ditt liv.

Sommerkvelden. Veien flyter
som en flod av fred i kornet.
Du går hjem og du er ventet.
Være ventet og gå hjem ...

Fantes det da noe bedre?
Nei, i døden vil du minnes,
hvis du minnes, - dette ene:
Være ventet, - komme hjem.

Kanskje noe godt på bordet
viste at hun ventet på deg?
Kanskje noen flere tanker
ble til blomster ved din plass.

Tenne lampen? Ja, vi ser jo ...
Jo, - i grunnen, - tenn den minste.
Se, din hustru, - sier lampen.
Alt er hennes, hun er din.

Skal forglemmegeien glemmes
for den går i ett med himlen?
Lykken er en hverdagsaften.
Gjør det livet mindre rikt?

Hvis de døde savner noe,
er det dette de må savne.
Ja, jeg vet at det er dette,
- og er ennu ikke død.

Gunnar Reiss Andersen, fra Horisont (1934)

Dagens dikt.

SKYTSENGELEN

Jeg er fuglen som banker på vinduet til dig om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.

Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmene fra katedralenes tårn.
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.

Jeg er en du har elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.

Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mere.

Rolf Jacobsen. Fra samlingen Hemmelig liv (1954)

Dette diktet ble jeg oppmerksom på nå da jeg var i Oslo. Det sto nemlig skrevet på en tavle i det innerste rommet i på Le Rustique, et spisested på hjørnet av Majorstuveien og Neuberggaten.
Karl Ove Knausgård i går, Rolf Jacobsen i dag - om engler. Engler opptar tydeligvis norske forfattere, helt uten forbindelse med dagens engledebatt.

Dagens dikt.

BÆR

Vi får ikke levd fort nok
og passerer livet i forbifarten.
Der ute drar vi kanskje kjensel på
små handlinger som gjør hendene våre
tålmodigere.
Som å sanke ei og ei
av skogens blå bær og bli fylt
av en overflod som er tiden vår verdig.

Fra Karin Sveen:Det tålmodige landskapet (1998)

Liggende landskap.

Her ligger byen.
Her ligger fjorden.
Her ligger åkrene.
Her ligger åsene.

Her må det være
noe som ligger og drømmer.

Karin Sveen: "Liggende landskap", Det tålmodige landskapet (1998)

Dagens dikt.

PEONTID

Og nå er det
peontid, også
for alle som ikke
elsker peoner,
er det peontid.

Ernst Orvil: "Peontid" fra I og for seg (1975)




Biblioteket brukte dessverre litt lang tid på å skaffe meg boka (Jan Erik Volds siste bind med Orvils samlede), så det er ikke så mye peontid tilbake, i hvert fall ikke i min hage. Men siden peon er min yndlingsblomst (blant annet fordi den er den mest sensuelle blomsten jeg vet om), tar jeg det med allikevel. Og det blir nok helt sikkert mer Orvil, når jeg først har boka. Dessuten - mennesket lever som kjent ikke av James Joyce alene. Ikke jeg, i hvert fall. Og dessuten - det er jo sommer og alt. Nå.

Dikt for dagen og årstiden.

IKKJE SEI DET TIL ROSENE

ikke sei det til rosene
at munnen min dirrar

ikke nemn det for fiolane
at blikket mitt er tungt

ikkje røp det for kirsebærblomstene
at kinna mine er våte

ver stille, ver tolmodig
for våren og sommaren
høyrer blomstene til

Marit Kaldhol: likevel (2000)

Jeg skjønner meg ikke på ordene ...

Nei. Jeg skjønner meg ikke på ordene.
Når jeg sender dem opp i åsene
på den beste dag for bokstaver,
kommer de skramlende tilbake
som med et tomt bærspann.
Men sant å si fortalte jeg dem ikke
om det hemmelige språkstedet.

Karin Sveen: «God tur», fra Det tålmodige landskapet (1998)
Ill.: Tehme Melck

Et sted å høre til.

Et sted å høre til er godt å ha.
Det kan du reise fra når du vil dra.
Det hører til på samme kart som før:
litt øst for språket, for erindringen litt sør.


Karin Sveen: "Et sted å høre til", fra Det tålmodige landskapet (1998)
Ill.: Tehme Melck