"Å skrive tar livet av meg"

"Å skrive tar livet av meg. Skrivesituasjonen bryter meg helt ned. Det blir bare verre og verre for hver bok. Men det er nå hva jeg driver med. Og jeg løper ikke for å trene meg opp, nei. Fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur."

Tomas Espedal i et intervju i siste nummer av Morgenbladet.

Tomas Espedal løper ikke, nei, han går, akkurat som jeg. Det har han skrevet en bok om, som heter Gå, og som jeg har, men som jeg ikke har lest, men som er god å ha og som jeg vet kommer til å gi meg mye glede en dag. Tilfeldighetene har også villet det slik at jeg kjenner noen av de traktene på Vestlandet som han går i. Men han går mange andre steder også, jeg har bladd så mye i boken at jeg vet det.
Når Espedal sier at fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur, er det selvsalgt fordi gåing, i motsetning til løping, er forenlig med meditering og tankevirksomhet. Løpere har som regel musikk på øret, de er med andre ord ikke til stede i det de gjør, men bringer sin egen narsissistiske, teknosentrerte virkelighet med seg ut i naturen, noe som er fullstendig malplassert. Dermed avskjærer de seg ikke bare fra de verdifulle impulsene omgivelsene kunne gitt dem, men også fra sin egen indre kreative prosess. Folk som går er til stede i det de gjør, de har en totalopplevelse av det de foretar seg. For den som går, går synsinntrykkk og lydinntrykk opp i en høyere enhet og stimulerer tanker og fantasi. Å gå er det ideelle tempoet for sjelen.

Intervjuet med Espedal er for øvrig ledsaget av et portrett som jeg gjerne skulle tatt selv. Espedal var på Gyldendal-festen i forrige uke, og hver gang jeg ser ham får jeg lyst til å snakke med ham, men så tenker jeg at da bør jeg ha lest Gå først. Så jeg venter til jeg har gjort det.

Og hvis man blar om (i siste nummer av Morgenbladet), kommer man til en anmeldelse av Trude Marsteins siste bok, Ingenting å angre på, en veldig god anmeldelse, ikke god fordi anmelderen tydeligvis liker boka, men god fordi det forekommer meg å være en veldig velskrevet anmeldelse, en anmeldelse som er en leseopplevelse i seg selv, og som gir meg lyst til å lese boka. Jeg hører til dem som ble veldig imponert over Marsteins forrige bok, den med det usannsynlig store persongalleriet, Gjøre godt.

Forfatteren som guru.

J.D. Salinger - klokere enn de fleste?







Morgenbladet har en spalte som heter Antikvariatet, hvor Espen Grønlie, Thea Selliaas Thorsen og Cato Schiøtz skriver om litterære klassikere. Denne uken skriver Cato Schiøtz om «En mer personlig Hauge» - «Fruktdyrkeren fra Ulvik var ikke bare beskjeden».
Det dreier seg nærmere bestemt om Olav H. Hauges dagbøker gjennom 70 år, utgitt i fem tykke bind av Det Norske Samlaget i 2000.

Schiøtz skriver blant annet: «Her møter vi en annen og mer personlig Olav H. Hauge enn vi møter i hans lyrikk og oversettelser. Dette er først og fremst en litterær dagbok, hvor Hauge skriver om hva han har lest og hvordan han vurderer det. I tillegg er det et vell av generelle refleksjoner, av og til i form av spissete og velformulerte aforismer. Her møter vi også den elitistiske og aristokratiske Olav H. Hauge, og ikke bare den beskjedne fruktdyrkeren.»

Eller, for å si i klartekst det Schiøtz bare sier mellom linjene: Her møter vi også den usympatiske Olav H. Hauge.
Man skulle ellers ikke tro det var mulig å bruke et sånt ord om denne kanskje største etterkrigslyrikeren i norsk litteratur, han som har en nesten østerlandsk undring og klokskap i diktene sine. For Hauges dikt er da zen, ikke sant?
Men selv ikke han unnslår seg for å komme med et spark til det moderne (dvs. det som er mer moderne enn han selv): «’Alt flyt,’ sa Heraklit. Hadde han levt og lese moderne lyrikk, hadde han vorte enda stødare i denne trui.»

Hvordan kan en forfatter som viser en sånn åpenhet og varhet i sine egne dikt, ikke være like åpen og var for det nye, for det som er annerledes? Han, av alle, burde da vite at kunsten, også diktekunsten, er i en evig fornyelse og utvikling. Etter min mening er dette noe av det virkelig spennende i tilværelsen, og jeg blir så oppgitt over mennesker som tror at det stadiet de selv representerer, er en slags eviggyldig norm, at ting liksom ikke kan gjøres bedre og annerledes.

Neste eksempel er ikke stort bedre: «Ein gong tykte eg òg at Helge Krog og Bertrand Russell var store menn; no ser eg dei er dvergar i åndens rike. Berre gymnasiastar kan sjå upp til slike.»
Jeg vet ikke hvorfor han nevner Krog og Russell i samme åndedrett, det kan hende at dette sitatet er tatt ut av en sammenheng. Krog vet jeg lite om, bortsett fra at han var en meget sentral litterær og kulturell aktør i Norge før krigen, og at hans egen diktning ikke har tålt tidens tann. Men Russell? En dverg i åndens rike? Den er ganske drøy, er den ikke?

«Pøbelen har teki makten i litteraturen,» sier Hauge. Igjen et spark mot det moderne, går jeg ut fra. For en debattform - å karakterisere dem man ikke liker og forstår, som pøbel! Jeg tror ikke det finnes ett eneste eksempel på at de som har latterliggjort det nye (og ofte banebrytende), ikke selv er blitt stående igjen som den latterliggjorte sett i historiens ubarmhjertige perspektiv. Tenk bare på hvor latterlig André Bjerkes kamp mot modernismen og Mykle-kritikernes babbel om «usedelighet» virker i dag.

Det siste sitatet gjør meg bare enda mer oppgitt: «Skal ein fyrst ta ei religiøs lære til rettesnor i sitt liv, er vel Steiners lære den mest positive og bygjande. Mange leitande ånder har funnet stønad og mod i sin strid her, - særleg kunstnarar og forfattarar.» (Det skal her skytes inn at det ikke er tilfeldig at Schiøtz tar med dette, som han (selv)ironisk omtaler som ’antroposofisk snikpropaganda’ - Schiøtz er som kjent selv antroposof.)
Selv Olav H. Hauge lot seg med andre ord besnære av tåkefyrsten Rudolf Steiner og hans antroposof-sekt. Av alle religiøse lærer, mente Hauge tydeligvis at denne var den mest positive. Hjelp, sier jeg bare.

Poenget med dette innlegget, er å belyse det merkelige motsetningsforholdet som ligger i hva en forfatter kan gi oss gjennom sitt verk, og hvordan han kan skuffe som menneske og person. Det er nærliggende å tenke på Hamsun, men mange andre kunne vært nevnt. Det skuffende ligger blant annet i at vi har lett for å tenke at når en forfatter gir oss så enormt mye gjennom det han har skapt, så er det komplett uforståelig at han ikke representerer de samme kvalitetene som menneske. Kan en forfatter da virkelig være mindre enn det han skaper? Eller snudd på hodet: Kan det han skaper, bli større enn ham selv? Det virker sånn på meg.
Noen forfattere skjønner dette kanskje bedre enn andre, jeg tenker da på dem som trekker seg helt tilbake, som bare er til stede i offentligheten nettopp gjennom det de skaper, og som nekter å være en offentlig person, nekter å gi intervjuer, nekter å bli tatt bilde av. J.D. Salinger er jo et kjent eksempel. Også her kunne mange andre nevnes.

Kanskje disse er de klokeste, som nekter å være guru? Som sier det de har å si, gjennom sitt verk? Som ikke forveksler rollene? Som ikke lar seg besnære av offentlighetens lys, kjendiseriet og dyrkingen, til å tro at de har noe å gi menneskeheten utover det de gir gjennom sin kunst?

Etter å ha lest Schiøtz’ artikkel om Olav H. Hauge, skjønner jeg at Hauge ikke er noen guru. Det skuffer meg, for jeg har automatisk falt for den illusjonen at en mann som kan skrive sånne dikt som han gjør, nærmest må være en vismann. Forhåpentligvis vil erkjennelsen av at det ikke er tilfelle, ikke gå ut over min opplevelse av Hauges diktning. Forhåpentligvis vil den fortsatt være like stor i mine øyne. Dette prinsippet funker bra for meg når det gjelder Hamsun. Han var en stor forfatter, uansett om han var nazist eller ikke. På det planet jeg forholder meg til Hamsun på, er privatmennesket Hamsun uinteressant. Det er verket, og ikke mennesket bak, som er interessant, som gjør noe med meg. Som gjør livet rikere.

Jeg vil i denne forbindelse bare gjengi et utsagn jeg tror stammer fra Hallo i uken i NRK: «Biografier er Se & Hør for intellektuelle.» Jeg har alltid klart meg veldig godt uten Se & Hør, og jeg trenger ikke å vite hva yndlingsforfatterne mine spiser til middag eller hva barna deres heter eller noe som helst. Det eneste forfattere trenger å være i mine øyne, er forfattere, det vil si å skrive bøker som gir meg noe.

Hva er det med Vigdis?

Morgenbladet melder i dag at Vigdis Hjorth er i ferd med å gå fra å ha blitt oppfattet som en erotisk-patetisk forfatter til en kvalitetsforfatter. Det er en av avisens frilansmedarbeidere, Lena Lindgren, som sier dette i en kommentar i forbindelse med radiodokumentaren Hva er det med Vigdis Hjorth som sendes i NRK P2 denne helgen. Erotisk-patetisk? Er ikke det en litt ... patetisk betegnelse - som kanskje sier mer om Lena Lindgren enn om Vigdis Hjorth? Bare en strøtanke ... Det kan jo dessuten hende at Lindgren har hentet denne betegnelsen fra NRK-programmet, og at den ikke er hennes egen. Lindgren skriver (eller kanskje refererer): «Vigdis Hjorth har skrevet 20 bøker. Nå skjer det at hun går fra å ha blitt oppfattet som en erotisk-patetisk forfatter til en kvalitetsforfatter. Kanskje fordi hun skriver bedre bøker. Men kanskje har det også noe med oss å gjøre.»
Tja, ikke vet jeg. Innlegget i Morgenbladet handler egentlig om hvordan Vigdis Hjorth (og andre) "iscenesetter" eller ikke iscenesetter seg selv i mediene.
Selv oppdaget jeg Vigdis Hjorth som forfatter først med hennes siste bok, Hjulskift. Innlegget om den finner du HER . Kanskje Vigdis Hjorth skriver bedre nå enn før, men den «åpenbaringen» som Hjulskift representerte for meg, fikk meg også til å se de tidligere bøkene jeg har lest av Vigdis Hjorth i et nytt lys. Kort sagt gikk det opp for meg at Vigdis Hjorth alltid har skrevet godt. Blant annet har hennes erotiske beskrivelser aldri slått meg som patetiske.
Jeg har seks av Hjorths titler i mine hyller, og jeg har lyst på mer. Og nå som hun har gått fra å være en erotisk-patetisk forfatter til å være en kvalitetsforfatter, kan jo enhver stå åpenlyst frem som Vigdis Hjorth-fan!

I ro med bøkene.

«Det hender jeg blir spurt om hvordan jeg ble forfatter, og det vedrører ingen. Derimot gjør jeg gjerne rede for hvordan jeg ble leser, og det har jeg prøvd meg på her. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan mine nærmeste håndterte Sigrid Undsets bøker. For mange av damene var dette det eneste de noensinne hadde kjøpt for sin egen del. Først vasket de hendene og tørket dem på forkleet. Så skrev de initialene sine på tittelbladet, og nærmere forfatteren kunne de knapt komme. Deretter satte de seg til i det hatteformede lyset under stålampen og leste lydløst og lenge. Slik liker jeg å sitte selv, i ro med bøkene og uten for mye styr.»

Karin Sveen i artikkelen «Å besjele en by», som du finner i siste nummer av Morgenbladet. Denne artikkelen er noe av det vakreste jeg har lest om lesning på lenge. Jeg oppfordrer deg derfor til å kjøpe Morgenbladet i dag, sette deg godt til rette og unne deg den leseopplevelsen som Karin Sveens artikkel på s. 16--17 er.

Noen må sette språket høyest.

«Det har lenge vært en sannhet at leseren er hellig, men det behøver ikke utgjøre kjernen av det man egentlig arbeider for som forfatter. Skriving kan også være en slags forskning hvor man bare tar hensyn til sjanger, språk og materialet man jobber med. Hvis litteraturen skal komme videre, må noen være så fandenivoldske og arrogante at de setter språket høyest. [...] Man vet at selv om det finnes en leser, så er det leseren som må følge forfatteren og ikke omvendt.»
Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet 16.-22. mars 2007.

Ifølge Espedal er det først og fremst små forlag, tidsskrifter, nettsteder og miljøer som skjønner denne tankegangen. I tråd med dette har han selv nylig skrevet en roman som ifølge målsetningen skulle være så kort som mulig. Romanen, som kommer på undergrunnsforlaget H-Press, er på tolv sider og går etter hvert i oppløsning. Dette er visuelt markert ved at teksten stadig blir tynnere utover i boken og bokstavene spredt utover sidene til det er helt tomt.

Er det dette den franske litteraturteoretikeren Maurice Blanchot mener med «litteraturens forsvinning»? når han sier at «litteraturen går mot seg sjølv, mot sitt vesen som er forsvinning»? Her er jeg på litt tynn is, siden litteraturvitenskap ikke er mitt fag, men jeg tenkte straks på Espedal da jeg leste om Blanchot.

Hjemmesiden til H-Press finner du her.

En innføring i Blanchot finner du her.

Dagens navn: Rolf Jacobsen

En av Norges mest markante lyrikere, Rolf Jacobsen, ble født i dag for hundre år siden. Derfor skrives det mye om ham i disse dager. Jeg må innrømme at min lesing av Rolf Jacobsen har vært uhyre fragmentarisk. Han er ikke en lyriker som har betydd spesielt mye for meg, selv om han selvfølgelig er der i min litterære bevissthet og alltid har vært det. Noe som er interessant i disse dager, er å se hvordan tre av avisene jeg abonnerer på, Aftenposten, Morgenbladet og Klassekampen, vinkler sine omtaler av Jacobsen i forbindelse med hundreårsjubileet. Klassekampens artikkel handler om Jacobsens fortid som nazist og medlem i det norske nazipartiet Nasjonal Samling (Quislings parti). Morgenbladets artikkel handler om Rolf Jacobsens Gud og spør om han først og fremst var en religiøs dikter. Jacobsen konverterte til den katolske kirke i 1951. Morgenbladets skribent Kristian Kjelstrup gjør overbevisende rede for religionens rolle i og betydning for Jacobsens diktning. Tom Egil Hverven i Klassekampen nevner religionen med én setning, enda det på meg virker helt opplagt at religionen spilte en større rolle i Jacobsens forfatterskap enn NS-fortiden og diverse private forhold som Hverven også er inne på, alt dette som Jacobsen var taus om. Men det er klart - Klassekampen er vel ideologisk forhindret fra å interessere seg for det religiøse i det hele tatt. Aftenposten har en ren litterær vinkling. Det er greit nok, men også Aftenpostens litteraturredaktør Terje Stemland nøyer seg med å omtale Jacobsens religiøsitet med én setning: "Hverken hans politiske gjerning, på godt og ondt, eller hans konvertering til katolisismen, avspeiler seg i hans diktning." Nei, neppe det spesifikt katolske, men det religiøse er altså der, som Morgenbladet tydelig påpeker. Og som Aftenposten blankt ignorerer, i likhet med Klassekampen. Stemland i Aftenposten tar ikke engang med årstallet for Jacobsens konvertering i den biografiske oversikten, og avslører dermed sin uvitenhet om hvilken skjellsettende erfaring en slik konvertering er. Den katolske kirke er ikke en forening man melder seg ut og inn av sånn uten videre. Og som Morgenbladet påpeker, spiller troen en ganske stor rolle i Jacobsens forfatterskap, slik den nødvendigvis også må ha gjort det i hans liv. Både Aftenposten og Morgenbladet skal for øvrig ha honnør for at de ikke kaster seg på NS-bølgen og den grafsende interessen for det private i omtalene av Jacobsen, slik Klassekampen gjør. Men er ikke Jacobsens gudstro og hans katolisisme også noe privat? Nei, det er noe personlig, og det er noe ganske annet.

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte (1956)

Mens vi venter på Klassekampen ...

Noen har klart å selge meg noe i telefonen, og det er godt gjort. Et lørdagsabonnement på Klassekampen. Jeg hadde et prøveabonnement på Klassekampen i fjor, så de tenkte vel at det gikk an å prøve seg i år også. Og det gjorde det. Det var Bokmagasinet som gjorde utslaget. Men - grunnen til at jeg ikke fortsatte å abonnere på Klassekampen i fjor, var at de ikke klarte å levere varene. Det vil si at avisen kom aldri til tiden. Derfor gjorde jeg det helt klart at jeg kan godt prøve et lørdagsabonnement, men hvis avisen ikke kommer på lørdag, så kan de bare glemme det. Den første lørdagsavisen kom i går, altså tirsdag, så det ser dårlig ut. Jeg har nå mailet Klassekampen og gitt dem sjansen én helg til. Hvis jeg ikke har avisen førstkommende lørdag, er det over og ut. Jeg vet ikke hvorfor dette er så vanskelig for Klassekampen. Aftenposten kommer hver dag uten problemer, og Morgenbladet (min foretrukne kulturavis) kommer hver fredag. Kanskje Klassekampen på død og liv må unngå et eller annet kapitalistisk distribusjonssystem? Ikke vet jeg.

Den virkelige virkeligheten.

I et innlegg 1. februar skrev jeg:

’Det fremgikk sikkert av innlegget «Kan man lære å skrive?» i går at jeg hører til dem som, slik Stephen King anbefaler, velger å lese eller gjøre andre ting fremfor å se på fjernsyn. Heller ikke her kritiserer jeg andres valg, selv om det forundrer meg at så mange mennesker lar et etter min mening så passiviserende og lite givende medium som fjernsyn sette dagsorden for livet sitt (noe mange mennesker gjør. Selv har jeg overhodet ikke problemer med å unnvære «fellesritualer» som Dagsrevyen og Skavlan. De handler ikke om min virkelighet, knapt nok om virkeligheten i det hele tatt, bare illusjoner av virkelighet. Men nå er vi over på et filosofisk problem som det blir for omfattende å gå inn på her.)’

I siste nummer av Morgenbladet har Søren Birkvad, førstelektor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer en artikkel hvor han sier akkurat det samme:

«Seeropplevelsen i sofaen impliserer en absurd kontrast mellom simulert liv og sure sokker. Jo mer de roper og tigger i fjernsynet - Se meg! Ikke gå vekk! - jo mer slapper vi andre av. Det er folkene i frokost-tv som får smilerynker - ikke vi. Det er Jan Erik Larssen som har det fantastisk mens han kjører fantastisk fort i ’Autofil' - vi andre bare synes det er fantastisk. Kun når det monstrøst uventede finner sted i det virkelige liv, får fjernsynets berømte liveness oss til for alvor å føle at vi lever.
Hvorfor er det slik? Det gis allmenne forklaringer. Fordi tv må tilgodese ganske strikse hensyn (public service-forpliktelser, reklameinntekter) er forutsigbarhet en sentral verdi. Derfor tiltenkes alt i tv en seriell form. Programmer som for eksempel ’Dagsrevyen’, ’Brennpunkt’, Barne-TV’, ’Topp 10’ (på kabelstasjonen The Voice) eller ’Extra-trekning’ har én ting felles, nemlig sin seriekarakter.
Det er på denne måten serie- og sjangerkarakteren som binder formen i de respektive programmene: Christian Borchs sjangerkonstituerende øyekontakt med seeren i ’Dagsrevyen’, de insinuerende slow motion-opptakene av maktens menn i ’Brennpunkt’, hallodamens talemåte før ’Barne-TV’, hip-hop-pornoen i ’The Voice’ eller de ekstra smilene i ’Extra-trekning’.
Det er det samme standardiseringsprinsippet som gjør fjernsynet sårbart for radikal kritikk. Det konforme og banale ved fjernsynet tjener de herskende interesser, hevder samfunnskritikere som Noam Chomsky og Pierre Bourdieu. Der fjernsynet burde vekket oss, blir vi vugget: Fjernsynet er det motsatte av det virkelige liv.»

Nettopp. Som om jeg skulle ha sagt det selv. Forresten - jeg sa det jo selv!

Artikkelen jeg siterer fra over, sto som sagt i Morgenbladet. Den eneste avisen i Norge jeg vet om som behandler leserne som voksne mennesker, blant annet ved å utelate kjendiseri, sport og lignende idioti fra spaltene. At det fortsatt er for mye intellektuelt pissprat i Morgenbladets spalter, får vi foreløpig ta med på kjøpet. Heldigvis er det tegn til bedring. Og heldigvis er Morgenbladet som helhet betraktet så bra at jeg betaler abonnementsavgiften med glede. (Tenk bare på hva jeg sparer ved aldri å kjøpe Dagbladet og VG. Unntak: Jeg kjøper Dagbladet på lørdager på grunn av kryssorden i Magasinet.)

Den virkeligheten du opplever når du leser en bok - og nå tenker jeg på skjønnlitteratur, altså såkalt fiksjon - er paradoksalt nok atskillig virkeligere enn den innbilte virkeligheten du blir presentert for og tror du opplever i tv. Det er blant annet derfor det er så uendelig mye mer fruktbart å bruke tiden på å lese enn på å se på tv.

Groucho Marx sa: «Jeg synes fjernsynet er veldig lærerikt. Hver gang jeg setter det på, går jeg inn i et annet rom og leser en god bok.»
Dette er ikke bare en morsom formulering fra en av verdens største komikere. Som i all stor humor, ligger det intelligens og innsikt bak. Groucho Marx sier det samme som komiker som jeg sier som legmann, og som Søren Birkvad sier som fagmann.

Livet foregår ikke på tv. Livet foregår i virkeligheten.
Og i diktningen finner vi virkeligheten i enda høyere potens. Det er et praktfullt paradoks - som for det lesende menneske gjør den virkelige virkeligheten enda virkeligere.

"Jeg legger meg i sengen og leser ..."

Tomas Espedal leser ikke bøker, han skriver dem (se innlegget nedenfor). Uttalelsen står på trykk i siste nummer av Morgenbladet der Tomas Espedal blir interjuvet som Ukens navn fordi han er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for boken Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.
Hvorfor sier Tomas Espedal noe så dumt og arrogant? undrer jeg. Ingen leser så mye som skrivende mennesker. De to aktivitetene er nærmest uadskillelige. Det gjelder selvfølgelig også for Tomas Espedal. Jeg har endt opp med to mulige forklaringer: 1)Tomas Espedal sier det fordi han synes det er jævla tøft å si det, 2)Han sier det fordi han ikke leser for moro skyld, men fordi alt han leser på en eller annen måte er relatert til forfatterjobben.
Samme kan det egentlig være: Tomas Espedal leser selvfølgelig mye. Det er nok å gå til hans egne bøker for å finne ut det, så i går gikk jeg til bokhylla og fant frem Gyldendal-pocketen hvor Espedals tre bøker Biografi, Dagbok og Brev er samlet i ett bind.
Det første jeg støtte på, var et sitat av Pessoa, som også er en av mine yndlingsforfattere, og som uttrykker seg uhyre siterbart. Jeg går ut fra at Pessoa også betyr noe for Espedal, siden han siterer ham. Egentlig trengte jeg da ikke lese videre, for hvor får man et sitat fra, om ikke fra det man har lest? Altså et bevis på at Espedal leser. Og Pessoa-sitatet er ikke det eneste sitatet i boka.
Men jeg ble jo sittende og lese Espedal, og ganske riktig -- han skriver så vakkert også om det å lese. Se bare her:

«Hvor viktig det er å lese de rette bøkene på de rette stedene! Å velge den rette årstiden, tiden på døgnet, morgen eller kveld, det er ikke likegyldig. Å velge det rette stedet for akkurat den boken, er nesten viktigere enn selve boken.»

Sånn skriver bare et menneske som har et så nært forhold til det å lese at det utgjør en stor og viktig del av livet. Og se her:

«Jeg elsker å forsvinne. Idet jeg åpner en bok, er jeg tilbake i barnet; jeg visste ingenting bedre enn å gjemme meg, sette meg bak døren, krype inn i klesskapet, klatre opp i trærne og sitte helt stille til det ikke lenger er mulig å skille denne lengselen fra naturens egen. Eller opphøre bak døren, forsvinne i triangelet av dørkarm, linoleum og skygge. Vi sier: han forsvant i en bok, ble oppslukt av historien. Men like bedøvende som det å forsvinne, er ritualene som er forbundet med det å lese. Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner.»

«Hva er det jeg leser? Jeg leser i Bibelen. Romaner leser jeg ikke. Etter at jeg fikk briller har jeg mistet interessen for romaner. Jeg leser dikt. Jeg leser alt av Kristian Lundberg. Jeg leser Morten Søndergaard. Jeg leser Klaus Høeck, det må være en av mine aller største leseropplevelser: In Nomine. Jeg leser Ann Jäderlund. Jeg må være forsiktig med Ann Jäderlund. Jeg må i det hele tatt være forsiktig med hva jeg leser. Det minner meg om at jeg må være mer uforsiktig med hva jeg skriver.»

Sterkt, av en som ikke leser. Jeg skal lese mer Tomas Espedal.

Hvis noen fortsatt er i tvil om at Tomas Espedal er et lesende menneske, anbefales dette intervjuet.

Jøss ...

"Jeg leser ikke bøker, jeg skriver dem."

Tomas Espedal i Morgenbladet 8.--14. desember 2006

Humoristen Beckett

Günter Winkelmann: Samuel Beckett
Fra min samling av forfatterportretter.
Dette er et originalarbeid (tegning).
Mer om kunstneren:
http://www.varden.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050930/KULTUR/109300098






Jeg har tidligere, i forbindelse med Ulysses, påpekt hvor morsom Joyce er. Ja, Ulysses fremheves faktisk som et av de store mesterverker i europeisk komisk litteratur.

http://aroundbooks.blogspot.com/2006/11/et-av-de-store-mesterverker-i-europeisk.html

Hva med Beckett? Like morsom, etter min mening. Watt er min yndlingsbok, og jeg ler så jeg griner. Jeg har til og med et reserveeksemplar stående i bokhylla, i påvente av at det første skal gå i oppløsning.
Kronikken i siste nummer av Morgenbladet handler om Beckett, og humoren er et av de aspektene som betones. Både Joyce og Beckett er omgitt av det jeg vil kalle en masse «intellektuelle barrierer». Mitt råd er: Glem dem. Glem hvordan du tror du må lese Joyce og Beckett. Glem alt du tror du må vite for å lese dem. Tillatt deg selv å være en enkel leser, deg selv. Les -- og opplev. Eller som kronikøren i Morgenbladet sier det: «Spesifikk kunnskap om referanser Beckett benytter fra filosofi og litteraturhistorie, blir i løpet av forfatterskapet en gradvis mindre viktig betingelse for å ha glede av tekstene. Tekstene åpner for at et årvåkent sinn kan være tilstrekkelig for et berikende møte med dem.» Nettopp.

Kronikøren er Mikkel Astrup, stipendiat i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo

Sitatet hentet fra "Den globale Beckett", kronikk i Morgenbladet 1.--7. desember 2006

Ord for dagen

«Det verserer et vedvarende rykte om tilstanden i norsk litteratur: Nyere norske romaner handler ikke om noe. I beste fall handler de om små mennesker med små tanker som drikker te av store kopper.»

Jon Kåre Time i Morgenbladet 1.--7. desember.

Sitatet forekommer i et intervju med forfatteren Marita Fossum i forbindelse med hennes nyeste bok Kjære gjetergutt. La oss for helhetens skyld ta det som kommer etter sitatet også:
«Fossums bragevinnende roman Forestill deg ble i sommer utsatt for denne typen litterær indignasjon da Syphilia Morgenstierne led seg gjennom alle bøkene som i fjor kom inn under innkjøpsordningen. Hun var ikke begeistret: ’Er det kunst? Nei. Kan forfatteren skrive? Nei. Snakker vi kunst her? Nei.’ ’Denne boken er tynn,’ skrev Syphilia, ’93 sider -- men det er for mye. Den handler muligens om mor, muligens om kvinneliv, men mest sannsynlig om ingenting.’
Fossum gjør som hun må gjøre når hun blir konfrontert med dette: Hun trekker på skuldrene.
-- Jeg er glad for at jeg ikke kan bestemme hva en bok fra meg skal handle om for et annet menneske. Det er riktig at den ytre handlingen er begrenset i mine bøker. Det har vært målet, og det har vært nødvendig for å utforske noen grunnleggende strukturer i menneskesinnet.
-- Kunsten er jo å lage litteratur av det man skriver om. Og, det er klart, det finnes jo mennesker som ikke kan skille en litterær bok fra en som ikke er det. Sånn er det bare.»

Om Marita Fossum på forlaget Oktobers hjemmeside:
http://www.oktober.no/forfattere/forfattere/049f.html

Om Marita Fossum på wikipedia.no:
http://no.wikipedia.org/wiki/Marita_Fossum#Forfatterskapet

En smaksprøve på Fossums brageprisbok:
http://www.brageprisen.no/tekster/fossum_m.shtml

Syphilia Morgenstiernes hjemmeside:
http://www.frittogvilt.no/syphilia/

Til Morgenbladets pris

Jeg holder en del aviser. Da jeg satte meg ved kjøkkenbordet for å spise lunsj i dag og skulle finne en avis å lese mens jeg spiste, hadde jeg valget mellom tre lokale aviser, Aftenposten, Dagbladet - og Morgenbladet. Jeg lot lystprinsippet avgjøre, og valgte den siste. Hvorfor? Fordi Morgenbladet har mye av det stoffet som interesserer meg mest, nemlig kulturstoff, ikke minst stoff om litteratur. Morgenbladet lages av mennesker som både kan tenke og skrive. Morgenbladet er kjemisk fritt for sport og kjendiser og glorete annonser. Kulturdelen av Morgenbladet utgjør faktisk halve avisen - hvorav åtte sider om billedkunst/film/musikk og åtte sider om litteratur.
I denne ukens Morgenblad merket jeg meg spesielt kronikken om Beckett, en artikkel om Sune Nordgren og en ny kunsthall i Sverige, en artikkel om boken til Bjørn Ransve, en omtale av Sufjan Stevens' juleplate (helt ukjent navn for meg, men anmeldelsen pirret min nysgjerrighet, så jeg skal sjekke ham på Amazon), en artikkel om en israelsk film, et intervju med Marita Fossum (en norsk forfatter som hittil bare har vært et navn, men som på grunn av denne artikkelen nå har en identitet i min bevissthet), en (kritisk) anmeldelse av Fosnes Hansens siste bok og en anmeldelse av Øyvind Rimbareids essaysamling Hvorfor ensomt leve. I Morgenbladet finner jeg alltid noe som informerer, opplyser, stimulerer, gjør meg nysgjerrig. Morgenbladet er også en leseopplevelse, og jeg synes ikke det er så mange norske aviser man kan si det om i dag. De artiklene jeg har nevnt her, kommer jeg til å vende tilbake til og lese mer inngående i løpet av helgen. Og presentere smakebiter fra i bloggen.

Egentlig har jeg bare én ting å utsette på Morgenbladet, og det er at det blir i overkant intellektuelt av og til. Akkurat det kan være litt slitsomt, for å sitere Ukens navn i Morgenbladet, musikkjournalisten og NRKs bokanmelder Leif Ekle, som blir intervjuet i forbindelse med sitt nye litteraturmagasin Ordforord. Men som ham øyner vel også jeg tegn til bedring på dette punktet.