Det litterære apotek

Ikke bare har jeg nettopp lest krim, den mest foraktelige litterære sjanger i mine øyne - nå leser jeg gudhjelpemeg også en såkalt løkkeskriftbok, Det litterære apotek, av Nina George. Tittelen gir jo noe av forklaringen, selvsagt. Samt at en oversetterkollega skrev så begeistret om den, dessuten kjenner jeg også min kollega som har oversatt den. Da jeg kom i bokhandelen for å hente den, spurte jeg min bekjente bak disken om hun hadde lest den. Det hadde hun, og ifølge henne var den "veldig fransk". Og det var visst ikke akkurat noen anerkjennelse, skjønte jeg (selv om vi har gått på franskkurs sammen). Forfatteren er for øvrig tysk, det tilsynelatende engelske navnet til tross. Men handlingen foregår i Frankrike og er ifølge baksideteksten som følger:


Jean Perdu er en bokhandler av det helt spesielle slaget. Han vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere oss som lider av diverse sjelekvaler, og derfor kaller han bokbåten sin ved Seinen for Det litterære apotek.
Det er bare én person han ikke klarer å kurere: seg selv. Jean Perdu sørger fortsatt over sin tapte kjærlighet, den vakre Manon fra Provence, som forlot ham for 21 år siden. Hun etterlot seg bare et brev, et brev Perdu aldri har fått seg til å åpne. Ikke før nå, denne sommeren da alt kommer til å forandre seg. Endelig tør bokhandleren å kaste loss, og han legger ut på en reise oppover kanalene, mot hjertet av Provence. Med seg på reisen har han en ung og frustrert bestselgerforfatter som ikke greier å komme i gang med bok nummer to, samt to katter ved navn Kafka og Lindgren. Det blir en uforglemmelig reise både for vår venn Jean Perdu og for leseren.
Det litterære apotek er solgt til 30 land, og romanen har ligget på New York Times' bestselgerliste.

 OK. Jeg hadde ikke lest langt før jeg tenkte at dette gidder jeg ikke. Dette er for pratsomt, for pludrete. Men så handler det jo om bøker, da. Hele tiden. Som når Perdu treffer en av sine kvinnelige naboer i trappen i leiegården hvor han bor, og hun bekjenner at hun har kjøpt en bok i en bokkasse på Montmartre for utrolige fem cent. "Men det burde jeg faktisk ikke ha gjort. En slik kakerlakkhistorie, forferdelig! Om en mor som jaget sin egen sønn med kosten, fryktelig! Jeg har hatt rengjøringsvanvidd i flere dager. Er dette normalt hos denne monsieur Kafka?"

Boka er både velskrevet og godt oversatt, og greit, dette er søtsuppe og romantikk, og som sagt - litt pludrete.  Men den er lettlest og underholdende, og jeg leser videre. Og ikke bare det - i går sa jeg til meg selv: Slapp litt av. Alt trenger ikke være det du definerer som høyverdig.
Og det var faktisk litt befriende. Jeg syntes det var helt fantastisk å komme til en slik erkjennelse der jeg minst ventet det. Kanskje man kan si at bokas tittel dermed gikk troll i ord?

The Number One Bestseller that everyone is talking about

Jeg leser en bok som heter Eat Pray Love av Elizabeth Gilbert. Underittelen er «One Woman’s Search for Everything» - intet mindre. Boken er en bestselger over hele verden. Jeg fikk den av en god venninne, og jeg må innrømme at jeg lurte på om hun fleipet med meg da jeg pakket den opp. Det lignet mistenkelig på chick lit. Men hun hadde selv kjøpt den og lest den i USA i fjor, og mente at jeg ville finne mange formuleringer å glede meg over i den. Og det hadde hun ganske rett i. Nå leser jeg min daglige dose Elizabeth Gilbert, og kan anbefale denne boka til alle som vil ha en ikke for tung, men givende leseopplevelse. Jeg har allerede sitert fra den HER. Beretningen er i jeg-form og handler i all sin banalitet om følgende:

«Elizabeth is in her thirties, settled in a large house with a husband who wants to start a family. But she doesn’t want any of it. A bitter divorce and a rebound fling later, Elizabeth emerges battered yet determined to find what she’s been missing. So begins her quest. In Rome, she indulges herself and gains nearly two stone. In India, she finds enlightenment through scrubbing temple floors. Finally, in Bali, a toothless medicine man reveals a new path, leaving her ready to love again.»

Høres ikke dette fælt ut? Jo. Men livet er fullt av paradokser, og faktum er at Elizabeth Gibsons «search for everything» er både underholdende og lærerik. Det samme mente tydeligvis magasinet Elle, som omtalte den som «as funny as it is wise». Og New York Book Review sa: «Fuelled by a mix of intelligence, wit and colloquial exuberance that is close to irresistible.»

Det siste kan jeg underskrive på. Dette er en bok av den typen som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på den. Elizabeth Gibson er inne på det meste, fra alle aspekter ved en slitsom skilsmisseprosess til lovprisning av italiensk is og pizza (I have always thought we only had two choices in our lives when it came to pizza crust - thin and crispy, or thick and doughy. How was I to have known there could be a crust in this world that was thin and doughy? Holy of holies!). I Italia tilbringer hun ellers mye tid med å lære seg italiensk, «the most seductively beautiful language in the world». Forholdet til David, som hun forelsket seg i etter skilmissen, er ikke av de enkleste: «Last spring David had offered this crazy solution to our woes, only half in jest: ’What if we acknowledged that we have a bad relationship, and we stuck it out, anyway? What if we admitted that we make each other nuts, we fight constantly and hardly ever have sex, but we can’t live without each other, so we deal with it? And then we could spend our lives together - in misery, but happy not to be apart.’»

Veldig amerikansk det hele, men for en gangs skyld - slik opplever i hvert fall jeg det - på en veldig sjarmerende måte. Gilbert skriver så det gnistrer, hun er ærlig og personlig, observant og reflekterende, og det er noe befriende upretensiøst og likefremt over det hele. En bok helt fri for intellektuelt pisspreik. En amerikansk kvinnelig journalist i tredveårene på oppdagelsesreise i eget følelsesliv og i verden - det kunne vært grusomt, men det er helt praktfullt.