Daukjøtt

I DENNE artikkelen i Dagbladet i 2012 om nyoversettelsen av Dickens' Bleak House (se innlegget nedenfor), står det om den forrige oversettelsen, foretatt av Henrik Rytter i 1930-årene, og som er full av store og små utelatelse, til sammen flere hundre sider. Journalisten lurer på om dette var noe oversetteren hadde funnet på selv, eller om det var på oppdrag av forlaget. Det siste er sannsynligvis tilfelle. Uansett må utelatelsene ha vært godkjent av forlaget. Men det er ikke noe ukjent fenomen at det ble kuttet i teksten når bøker ble oversatt i gamle dager. "Kutt ut daukjøttet", lød parolen fra forleggerne. I dag rister vi på hodet over en slik praksis, og gremmer oss over at seriøse norske forlag kunne gi publikum mer eller mindre beskårne utgaver av kjente litterære verk. I dag ville en slik praksis vært uhørt, heldigvis.

Bleak House

Jeg leser Bleak House av Dickens, som kom i en ny og glimrende norsk oversettelse av Ragnhild Eikli i 2012. Originalen kom i 1850-årene. Bakteppet for handlingen er en av verdenslitteraturens mest berømte rettssaker, Jarndyce mot Jarndyce, som Dickens bruker til å rette hard kritikk mot det engelske rettsvesenet, og som førte til reformer på dette området. Men det er mennesker det dreier seg om, og som menneskekjenner og -skildrer hører Dickens til de største. Han vet hvordan han skal gripe leseren og fremkalle både tårer og latter. Engelske Wikipedia har en fyldig omtale av boka HER.
Boka er stor, over tusen sider, og det er vanskelig å lese den fort. Det kryr av personer, men det er relativt lett å holde oversikt over dem. De fleste har en eller annen tilknytning til den famøse rettssaken, men det er hovedpersonen, Esther Summerson og hennes liv og skjebne, som er bokas røde tråd.
Kanskje jeg, mer eller mindre ubevisst, har vært på jakt etter et nytt "leseprosjekt" etter at jeg ble ferdig med Prousts På sporet av den tapte tid tidligere i år. Jeg tror jeg har funnet det i Dickens. Fortsatt har jeg noen hundre sider igjen av Bleak House, og jeg vet ikke hvilken som eventuelt blir den neste, men hos Dickens er det nok å ta av.