Ang. oversettelsen av Peter Pan

Takk for kommentarer til dette innlegget. Et kort utdrag er selvsagt et dårlig grunnlag for en kvalitetsmessig vurdering av to oversettelser opp mot hverandre, men det er flere interessante ting her. Oppfatningene er delte, men de fleste synes vel som Spectatia (og meg selv) at det er noe bra og noe dårlig med begge.
Hopps oversettelse er fra 1946 og Haugens fra 1981, og tidsforskjellen er merkbar. Hopp bedriver det som jeg tror kalles adaptasjon, det vil si tilpasning. Det er særlig blitt benyttet i barnelitteraturen og består i at man enten skriver overtydelig og nedlatende for at barn skal forstå, eller omskriver til lokale forhold av samme grunn. Hopps ”hundre kroner” og ”Langedammen” er i så måte (tids)typisk. Man bruker ikke kroner i England, og dammen, eller sjøen, heter The Serpentine. (Et annet velkjent eksempel på adaptasjon i barnelitteraturen er Stompa - Langåsen pensjonatskole er jo i virkeligheten en engelsk kostskole.)

I dag tror jeg adaptasjon knapt forekommer, både fordi vi har et helt annet syn på barn og fordi vi lever i en atskillig mer internasjonal verden enn i 1940-årene.
Disse to oversettereksemplene illustrerer dermed også en tese jeg har sett fremsatt, og som jeg mener har mye for seg, nemlig at bøker ideelt sett bør oversettes en gang per generasjon. Nettopp behovet for en mer moderne oversettelse har utvilsomt ligget bak Gyldendals utgivelse i på åttitallet. Oversettelser blir, som så mye annet, tæret av tidens tann.

Lille søster og Håvard påpeker noe som jeg også har hengt meg opp i, nemlig at Hopps oversettelse har mer musikalitet i seg, særlig i de første setningene. Her er Hopp mer elegant og glir lettere. Haugen begår blant annet den feilen å si «en dikter», men det er en anglisisme, en oversettertabbe, pluss at det også blir en unødvendig liten snublestein i lesingen. På engelsk bruker man alltid den ubestemte artikkelen, men ikke på norsk. (Hvis du skal presentere deg for noen og si hva du arbeider med, og du for eksempel er lege, vil du på norsk si: «Jeg er lege» mens en engelskmann vil si: «I’m a doctor.»)

Den siste setningen synes jeg derimot at Haugen løser mest elegant, ikke bare på grunn av Hopps «Langedammen» - Haugen unngår hele navneproblemet ved bare å si «sjøen», et smart trekk, men fordi jeg synes hans setning her er den mest musikalske og den som er mest ubundet i forhold til den engelske originalen.

Å si at teksten er best i original er greit nok, men feil premiss for å diskutere oversettelser. Engelsk er et relativt tilgjengelig språk for nordmenn flest, men svært mye av verdenslitteraturen er tross alt bare tilgjengelig for oss i oversettelse - det er oversetterne som skaper verdenslitteratur, for å si det med nobelprisvinneren Saramago. Og jeg synes at den humoristiske underliggende tonen blir tatt vel vare på i begge eksemplene her.

Men altså - for og imot, smak og behag.

To oversettelser

Her er én originaltekst og to norske versjoner. Det dreier seg om en av barnelitteraturens klassikere, Peter Pan av J.M. Barrie, vel å merke den første boken; Peter Pan in Kensington Gardens, ikke å forveksle med neste bok, med den norske tittelen Peter Pan og Wendy, som er den de fleste kjenner. Leserne må gjerne kommentere hvilken oversettelse de liker best og hvorfor.

«The Thrush's Nest
Shelley was a young gentleman and as grown-up as he need ever expect to be. He was a poet; and they are never exactly grown-up. They are people who despise money except what you need for today, and he had all that and five pounds over. So, when he was walking in the Kensington Gardens, he made a paper boat of his bank-note, and sent it sailing on the Serpentine.»


«Trostereiret
Shelley var en ung herre og så voksen som han noengang kunne bli. Han var dikter, og de blir aldri helt voksne. Diktere forakter penger hvis de har det de trenger for dagen, og Shelley hadde alt han trengte, og enda hundre kroner. Så da han gikk i Kensingston-parken, laget han en papirbåt av pengeseddelen og satt den ned på Langedammen så den kunne seile.»
J.W. Eides forlag 1946, oversatt av Zinken Hopp


«Trostereiret
Shelley var en ung herre, og han var så voksen som han noen gang kunne vente å bli. Han var en dikter, og de blir aldri helt voksne. De er mennesker som forakter penger unntatt det de trenger til dagen i dag, og han hadde alt det og enda fem pund til overs. Derfor laget han en papirbåt av pengeseddelen mens han gikk gjennom Kensington Gardens og sendte den ut på sjøen.»
Gyldendal 1981, oversatt av Tormod Haugen

Ord for dagen

«Shelley var en ung herre og så voksen som han noengang kunne bli. Han var dikter, og de blir aldri helt voksne. Diktere forakter penger hvis de har det de trenger for dagen, og Shelley hadde alt han trengte, og enda hundre kroner.»

J.M. Barrie: Peter Pan. Oversatt av Zinken Hopp. Eides Forlag 1946.
(Peter Pan in Kensington Gardens, 1906)

Nei, dette er ikke et innlegg i debatten om kunstneres økonomiske kår i Norge i dag. Det var helt tilfeldig at jeg dro denne boka ut av hylla forleden dag og kom over dette sitatet. Men at diktere aldri blir helt voksne, i en viss forstand, håper jeg stemmer. En ting som slår meg når jeg siterer fra eldre bøker, er hvor utrolig lang tid det i mange tilfeller tok før de kom på norsk.

The mystery of love.

Love is one of those countries perpetually stuck in the third world. A republic subject to dictatorships and financial crack ups and revolutions and droughts and epidemics. A kingdom where sooner or later there’s an earthquake, where someone will always come walking out of the blazing ruins unable to understand what’s happened - wondering Why me? [...]
Love as a scientific property and an element we could alchemically distil would be a much more powerful weapon than any splitting of atoms. The mystery of love, revealed and synthesizable, would turn our planet into an even more terrible place than it is, because it would put love on the same level as the brutal, simple, functional logic of hate. The mystery of what ultimately brings a couple together - taking into account the scientific advances closing in on the genome that relegate us to the almost extraterrestrial loneliness of our body in a dead universe, refused an invitation to the big invisible party that everything would seem to indicate we don’t’ deserve - is the only mystery we have left, a mystery that, once solved, will bring us face to face with a reality where literature, film, art, music - and love, of course - will no longer be necessary or make sense.

Rodrigo Fresán: Kensington Gardens
Oversatt av Natasha Wimmer

Boka handler forøvrig om J.M. Barrie (han med Peter Pan) og forholdet hans til familien Llewelyn Davies (det var sønnene i denne familien som inspirerte ham til historien om Peter Pan, og han traff dem første gang på en spasertur i Kensington Gardens, derav bokens tittel). "A complex, gripping narrative about lost childhoods, phantom parents, and the resulting tragic adult lives." En god artikkel om J.M. Barrie finner du
her, skrevet av ingen ringere enn A.S. Byatt.
Fresán er så ukjent i Norge at det ikke kommer et eneste treff når man gugler på ham, til tross for at han, ifølge en anmelder i den britiske avisen The Guardian "must be reckoned among the most notable of young Latin American writers".) Her er en kort Wikipedia-artikkel på engelsk. Spanskkyndige vil nok finne mer stoff på nettet om denne argentinske forfatteren, nå bosatt i Spania.

Jeg har som kjent en teori om at all litteratur handler om kjærlighet. Kanskje all kunst gjør det, slik Fresán indikerer. Eller for å gjøre et tankeeksperiment: Hva ville bli tilbake hvis vi fjernet kjærligheten som tema fra litteraturen og kunsten forøvrig?