Om Modiano

 

                    Det eneste jeg har å utsette på "Søndager i august", er at omslagsbildet er fra Paris når boka foregår i Nice.

En leser spurte om jeg hadde noen synspunkter på Patrick Modianos «Søndager i august», som jeg leste i fjor. Det har jeg for så vidt ikke, annet enn at jeg liker Modiano. Jeg har fire bøker av ham nå – foruten «Søndager i august» har jeg «Så du ikke går deg bort», «Gater i mørke» og «Ungdomstid». Den siste venter på å bli lest.

Jeg kan ikke veie disse bøkene opp mot hverandre på annen måte enn å nevne «stemning» og «spenning» som stikkord. Hver av bøkene har dette på sin måte. Patrick Modianos kjennetegn er det som kan kalles «dempede litterære virkemidler». Det vil si at det er lite av ytre dramatikk, handlingen er er ofte uten merkbar fremdrift. Jeg har sett ham karakterisert som «umiskjennelig fransk» - det kan tolkes både negativt og positivt. For meg som prøver å albue meg inn i det franske språket, og som liker fransk litteratur generelt, er det positivt.

Jeg har tidligere nevnt at jeg foretrekker språkdrevne bøker fremfor handlingsdrevne – en distinksjon jeg hørte hos Henrik Langeland en gang. For meg trenger det ikke skje noe i en bok, spenningen kan gjerne ligge i selve språket.

I går hadde jeg en liten a-ha-opplevelse da jeg leste i Deirdre Bairs Beckett-biografi. Jeg leser nå om Becketts tid som gjestelektor i Paris, da han blir kjent med Joyce (som han beundrer sterkt) og får utgitt sine første ting. Det aller første er et essay om Joyce og hans «Work in progress», dvs. det som skal bli «Finnegan’s Wake». Om dette essayet, «Our Exagmination», skrev en kritiker: «Here form is content, content is form […] His writing is not about something, it is that something itself.”

Det ga mening for meg, jeg tenkte straks på Modiano. Han skriver ikke om noe, det er teksten i seg selv som er noe.

Det er forståelig at Modiano er en forfatter som norske lesere enten liker eller ikke liker. Mange finner ham nok dørgende kjedelig og uforståelig, for jeg tror at den typiske norske leser vil ha litteratur som handler om noe. Krim er jo da midt i blinken, men mange skjønnlitterære bøker ellers har jo også et program, dvs noe de vil si. Modiano har tydeligvis ikke det, men han tegner mennesker, stemninger, spenninger på sin subtile måte. Det er litteratur som går rett hjem hos meg.

Nytt fra vestfronten

 Hvor stor er vår litterære horisont? Verden er stor; den litterære verden er enorm. Jeg skal ærlig og åpent innrømme at jeg ikke hadde hørt om International Booker Prize før jeg leste siste nummer av Weekendavisen (i parentes bemerket Skandinavias beste kulturavis (min subjektive mening, men dog en mening som jeg ikke er helt alene om), i stort format (Broadsheet) og nylig kåret til verdens best designede avis av The Society for News Design (SND)). Beklager digresjonen, og tilbake til International Booker Prize. Denne prisen gis årlig til den beste boken oversatt til engelsk og utgitt i England eller Irland. Hadde jeg ikke lest Weekendavisen, ville jeg ikke ha visst om denne prisen, og jeg ville ikke ha visst at den i år gikk til David Diop, født 1966, oppvokst i Senegal, bosatt i Frankrike hvor han er professor i litteratur fra 1700-tallet ved universitetet i Pau. Jeg ville ikke ha visst at David Diop er den første forfatter fra Frankrike og den første med afrikanske røtter som vinner International Booker Prize. Jeg ville heller ikke ha visst at vinnerromanen, hvis franske tittel er "Frère d'âme" (Sjelebror), også har vært nominert til ti litteraturpriser i Frankrike. Den har blant annet mottatt den viktige Prix Goncourt des Lycéens (en parallel til Goncourtprisen utdelt af gymnaselever), og nå er under oversettelse til 13 språk. Mon norsk er ett av dem? Romanen er basert på forfatterens oldefars historie og handler om noe så sjeldent beskrevet som de 135 000 senegalesere som kjempet for Frankrike i skyttergravene på vestfronten under 1. verdenskrig, hvor 30 000 av dem omkom. 

 

 

Emily in Paris

 Jo da, nå har vi sett "Emily in Paris" og så absolutt latt oss underholde. Jeg hadde lest de elendige kritikkene, men også merket meg populariteten. Etter den fantastiske franske kvalitetsserien "Ring min agent" hadde vi lyst på mer fransk, og siden krim og spenning ikke er aktuelt, falt valget altså på Emily. "Se det som en romantisk komedie" var et råd vi fikk, og det funket bra. Vi hadde ingen forventinger om at "Emily in Paris" skulle være en ny "Ring min agent". Skjønt en liten forbindelse var det jo, i og med at Philippine Leroy-Beaulieu, som spilte Catherine Barneville i "Ring min agent" (kona til Mathias), spiller en sentral rolle i Emily. "Emily in Paris" er malt med bred pensel, men som romantisk komedie funker den bra, og amerikanske Emilys møte med fransk språk og kultur byr på mye å humre av. Det samme gjelder Emilys antrekk, som nesten skifter for hvert sceneskift. 

"Emily in Paris" går på Netflix.

Au revoir nos chers amis

Hjemmelagd pizza og film er fast rutine på lørdag. I mange lørdager nå har filmen vært erstattet av den franske Netflix-serien "Dix pour cent", eller "Ring min agent" som den heter på norsk. Nå sist lørdag forlot staben i skuespilleragenturet ASK (akronym for Agence Samuel Kerr) kontorlokalene for siste gang. Her ser vi dem på bildet, fra venstre Andréa (Camille Cotin), Noémie (Laure Calamy), Mathias (Thibault de Montalembert), Stéfi (Sofia Leprince), Arlette (Liliane Rovère), Gabriel (Grégory Montel), Camille (Fanny Sidney) og Hervé (Nicolas Maury). For en fin gjeng.

En herlig velskrevet og velspilt serie, fri for vold og elendighet, men med fengslende og spennende mellommenneskelige relasjoner. Kjente franske skuespillere har hatt gjesteroller, i siste episode var det Jean Reno, som mange norske seere antagelig særlig forbinder med den engelsktalende Besson-filmen "Léon" fra 1994, som også var Natalie Portmans filmdebut.  

Herlig har det også vært å høre så mye fransk dagligtale. Min tilegnelse av det franske språk skrider langsomt fremover, men jeg har da skjønt mye av det som sies i serien, også en og annen oversettertabbe, som f.eks. når julenissen i begynnelsen av siste episode klager over at det er varmt i studioet og sier at "det er hundre grader her inne", så sier han på fransk "quarante degrés", altså førti grader. Kanskje oversetteren har syntes at det var bedre idiomatisk norsk å overdrive skikkelig, hva vet jeg. Men serien som sådan virker godt oversatt. 

Men nå er det altså slutt.

Takk for hjelpen

Av og til hjelper jeg oversetterkolleger med katolsk terminologi. Katolisisme er jo den mest utbredte formen for kristendom i verden, bortsett fra her i Skandinavia. Det betyr at mye litteratur som oversettes inneholder katolske betegnelser og begreper, noe norske oversettere, i likhet med nordmenn flest, ikke er særlig fortrolige med. Fordi jeg er katolikk, hender det derfor at kolleger ber meg om hjelp. Som takk får jeg da gjerne et eks av boken, ofte med en hyggelig hilsen, som i dette tilfellet med Simone de Beauvoirs "Les inséparables", norsk tittel "De uadskillelige".

     Dette er en kortroman som ble skrevet i 1954, men som først i fjor ble utgitt på fransk og deretter raskt oversatt til andre språk. Den handler om det lidenskapelige forholdet mellom to unge jenter, Sylvie og Andrée - i det virkelige liv henholdsvis Simone de Beauvoir og Elisabeth Lacoin (Zaza), fra de var ni år gamle. Jeg har ikke lest boken ennå, men har den på fransk og nå altså også på norsk, med hyggelig hilsen fra min franskoversettende kollega.

 

Ny bok av Jean Echenoz

Egentlig holder jeg på å lese Mannen uten egenskaper av Robert Musil nå, men en ny bok på norsk av Jean Echenoz, en av mine franske yndlingsforfattere (nåtids), er en så stor begivenhet for meg at jeg fluksens måtte i bokhandelen og erverve den - og ta en liten pause i Musil. Echenoz har skrevet en serie på tre korte, konsentrerte romaner om virkelige personer: Om løperen Zatopek, utgitt under tittelen Løpe, på Aschehoug 2011 (den har jeg); om oppfinneren Tesla (som kanskje kommer på norsk om noen år...), og om komponisten Ravel, som nå foreligger på Bokvennen. Det er skjønnlitteratur i grenseland, sjangermessig. Stilen og språket er umiskjennelig.

Eugène Sue og jeg

I innlegget nedenfor skrev jeg at Eugène Sue var et ukjent navn for meg. Men senere på dagen var det en av titlene, Les Mystères de Paris (1842–43), som begynte å romstere i tankene. Det var da noe kjent med den? Kunne det være at jeg faktisk hadde Eugène Sue i mitt eget bibliotek? Jeg hadde ikke lett lenge i hyllene før jeg fikk syn for sagn (underbevisstheten visste selvsagt beskjed). En fin trebindsutgave av Paris’ Mysterier, roman av Eugène Sue. «Med 200 originalillustrationer. Oversat av Lina Krogh-Tonning» og utgitt på L.E. Tvedtes forlag i Kristiansund 1898. Stort format.

Bøkene har tilhørt Aftenposten-redaktøren Thorstein Diesen, som var svært interessert i fransk språk og kultur, og som selv oversatte fra fransk.

Som det heter i artikkelen om ham i Norsk Biografisk Leksikon:

«Diesens store glede var å reise, helst til Frankrike. Hver eneste morgen, minst en time, leste han fransk. “Et vakrere språk har vi ikke,” sa han ofte når han frydet seg med å oversette franske romaner.»

 

 

Mer om Zulu

Filmatiseringen av Zulu begynner i Cape Town i sommer, med Djimon Housou og Orlando Bloom i hovedrollene.


 Så er Zulu ferdiglest. Wow, for en bok, må jeg bare si. Jeg har kalt den en krim, men thriller er vel en riktigere betegnelse. Det er i hvert fall den forlaget bruker, selv om de samtidig oppgir at boka har innkassert så og så mange krimpriser. Forskjellen på krim og thriller? Jeg leste en gang at en krim henvender seg til forstanden og en thriller til følelsene.

 I Zulu har ikke leseren noen som helst sjanse for å løse mordene som begås (det begås svært mange av dem, totalt sett, men den handler om etterforskningen av to av dem). Zulu er altså ingen «whodunit», og således ingen krim. Men en thriller/suspense, eller spenningsroman, er den til gagns. Samtidig gir den på sitt vis et godt innblikk i dagens Sør-Afrika, både av landskapet og naturen(sluttscenen i den namibiske ørken er så man formelig blir støvtørr i halsen), og av samfunnet med dets historiske bakgrunn. Alt dette, inkludert glimrende karakterskildringer, fremstilles gjennom en fortellerstil av høy klasse, og hele tiden med intens spenning.

Sør-Afrika er et samfunn med mye kriminalitet og vold, og jeg innbiller meg at det er nokså realistisk skildret. Men i noen av de verste volds- og drapsscenene måtte jeg minne meg på at dette tross alt er fiksjon. Bloggeren Kassiopeia syntes det ble for mye bestialitet,jfr. DETTE innlegget.

 Jeg liker absolutt ikke å lese svært grafiske skildringer av vold og mishandling, og jeg har spurt meg selv hvorfor jeg likevel har gjort det i denne boka. Jeg tror det har med bokas generelle kvalitetsnivå å gjøre, det gode språket (og den gode oversettelsen), som sammen med spenningen og flyten og tempoet gjorde at lesingen nærmest ble en ren nytelse. Og selv om min oppfatning av Sør-Afrika er at det er et frastøtende samfunn, var det vel kanskje tross alt også et eksotisk element her som bidro til spenningen og leseopplevelsen. Folk som virkelig er interessert i Sør-Afrika, og som dertil liker spenningslitteratur, bør absolutt ikke gå glipp av denne boka. Og så er det bare å håpe at vi får mer av Caryl Férey på norsk!

Les også DENNE omtalen, på bloggen Artofliving.

(Mitt tidligere innlegg om denne boka finner du litt nedenfor, 1. juni.)

Zulu

For en tid siden fikk jeg en mail fra Aschehoug med forespørsel om jeg ville blogge om den franske krimmen Zulu av Caryl Férey. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa ja - jeg leser jo ikke krim. Dessuten foregår boka i Sør-Afrika, og min interesse for dette landet, så vel som for Afrika generelt, er lik null. Kanskje ble jeg nysgjerrig fordi forfatteren var fransk - jeg synes det er altfor lite fransk kultur i Norge, enda jeg ikke kan fransk. (Jeg mener for øvrig også at amerikansk kultur generelt dominerer altfor mye, både innen litteratur og film. Mer europeisk, takk, og gjerne fransk.)

Dessuten var boka oversatt av Thomas Lundbo, nestleder i Norsk Oversetterforening og en kollega som  holder høy kvalitet. Det er jeg ikke alene om å mene - han fikk Bokklubbens skjønnlitterære oversetterpris på Lillehammer i dag.

Forfatteren er godt kjent i hjemlandet, der Zulu har vunnet hele ni krimpriser. Zulu er hans første bok på norsk. Bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter, og handlingen i Zulu er altså lagt til dagens Sør-Afrika. Et sterkt voldsherjet land som bare virker motbydelig på meg. Men jeg måtte jo gi boka en sjanse, siden jeg hadde mottatt et anmeldereks.

Boka begynner med en uhyre voldelig og ekkel scene som bare bekreftet min oppfatning av Sør-Afrika. Men til min forundring tok teksten tak i meg og slapp ikke taket. Jeg måtte bare lese videre. I mine øyne er det et kvalitetstegn. Férey skriver glimrende, og er like glimrende oversatt. Og inn i den den spennende handlingen klarer han å flette et vell av faktaopplysninger om sørafrikansk historie og kultur på en helt naturlig måte. Dette er kvalitetskrim; her er både litterær kvalitet og intens spenning, uten billige effekter. Person- og miljøskildringene er nyanserte og overbevisende. Og for bare å gjenta det; oversettelsen er i de aller beste hender hos franskfilologen Thomas Lundbo.  

På nettstedet Aktuell.no kom jeg over denne omtalen av Jan-Erik Østlie:

Den franske forfatteren Caryl Férey er et nytt bekjentskap på norsk, spenningsboka «Zulu» er nå flott oversatt til norsk av Thomas Lundbo. I Frankrike er forfatteren imidlertid ingen fersking, han har bare siden 2008 vunnet ni krimpriser i hjemlandet. I «Zulu» befinner vi oss i Sør-Afrika, nærmeste bestemt helt på sørspissen av landet, i den nærmest sagnombruste kystbyen Cape Town, byen som bare ligger en kort båtreise unna djeveløya Robben Island hvor Nelson Mandela og mange andre politiske fanger satt fengslet i årevis på 1970- og 1980-tallet. I dag er fengslet et museum. For øvrig vel verdt et besøk, men det er en helt annen historie. For boka handler verken om Robben Island eller Nelson Mandela, men om den svarte kriminalpolitisjefen Ali Neuman og hans stab. Neuman får etter hvert i oppdrag å oppklare et mord på en hvit tenåringsjente fra de høyere samfunnslag. Fort oppdager han at det er narkotika med i bildet – ja, faktisk et helt nytt dop som er livsfarlig. «Zulu» kunne blitt en ganske ordinær kriminalhistorie om det ikke var for at forfatteren har teft for mer enn krim. Han er også en samfunnsengasjert og politisk forteller, han ser fort potensialet i skildringen av det fortsatt både rase- og klassedelte Sør-Afrika. Beskrivelsene av townshipene, og særlig den mest berømte Khayelitsha, utenfor Cape Town vitner om stor innsikt i hva både byen og regnbuelandet sliter med at politisk sprengstoff. For sjøl om apartheid-tida formelt er over i dette landet, så er ikke voldelighetene og kriminaliteten borte av den grunn. Snarere tvert imot. Forsoning preket både Mandela og Desmond Tutu, men det er lettere sagt enn gjort for den fattige ungdommen i slumstrøkene. Både hevnen og hatet er søtt i dagens Sør-Afrika. Et annet fenomen som i aller høyeste grad er tilstedeværende i denne romanen er aids-problemene som for øvrig hele det afrikanske kontinentet sliter med. Klisjeen om at utfordringene står i kø er vanskelig å unngå i beskrivelsene av Sør-Afrikas hverdagsliv. Férey utnytter dette til fulle. «Zulu» er en mørk roman der det som tittelen også antyder ikke sjelden er et viktig spørsmål om hvilken stamme du kommer fra. Jeg vil tro at utfordringen til forfatteren av denne boka også har vært å unngå produksjonen av rasistiske holdninger – ikke minst hos leserne. Voldsomhetene som skjer i denne romanen er skapt med et helt bestemt bakteppe. Forstår du ikke det, kan du som leser komme skjevt ut. Caryl Férey er et interessant litterært bekjentskap. Forlaget kan trygt oversette flere av bøkene hans om de holder det samme nivået som «Zulu».

La morte heureuse

En reklamemail fra amazon.fr i dag: Soldes d’hiver. Med bare litt hjelp av ordboka skjønner selv jeg at det må bety vintersalg. Bøker med 30 prosent rabatt. Et av temaene man kan trykke på i mailen, har rubrikken «Hommage à Albert Camus». Den første boka som står oppført der, er La mort heureuse. Mort er død, det vet jeg. Heureuse må jeg slå opp i ordboka. Lykke. Nei, lykkelig. Den lykkelige død? Trolig. På NORBOKs base kan jeg ikke finne at den er oversatt til norsk. Amazon sier om denne boka blant annet: En 1938, Albert Camus abandonne son premier roman, La mort heureuse, pour commencer à rédiger L'étranger. Ce premier projet romanesque, publié à titre posthume ...
Det forstår jeg sånn at Camus oppga (abandonne må jo være det samme som engelske abandon) denne boka i 1938 for å skrive L’étranger i stedet, Den fremmede, som vel var gjennombruddsboken hans? Ce premier projet romanesque, publié à titre posthume - det må vel bety at La mort heureuse var det første romanprosjektet hans, men ble utgitt posthumt. Litt sjekking etterpå bekrefter at boka kom i 1971. Camus døde i 1960 (og fikk nobelprisen i 1957).
Men spørsmålet var - skulle jeg anskaffe meg denne boka på fransk og prøve å stolpre meg gjennom den? Sannelig om jeg vet. Skal tenke på det.

Feriefilm

"Etterkrigstidas feriefilmer var eskapisme for de som ikke hadde råd til egen ferie, mens dagens filmer uttrykker vår besettelse av terror og vold, mener Cinematekets Kjell Runar Jensen".
Slik lyder en overskrift på forsiden av Klassekampen i dag. Jeg har ennå ikke lest artikkelen den henviser til, men tenkte: feriefilm, hva er feriefilm for meg? Jo, den ultimate feriefilmen for meg, det må være Hr. Hulots ferie (Les vacances de M. Hulot) av og med Jacques Tati. Oscar-nominert for beste manus i sin tid. Jeg hadde glemt at jeg hadde den. Den skal jeg jammen se i kveld.

[litt senere]

Jeg burde visst ha lest artikkelen med en gang, for Hr. Hulots ferie var jo nevnt:

"Tatis film harselerer over fenomenet 'sommerferie' og den masseturismen man så allerede da. Folk dro på de samme stedene og gjorde de samme tingene, forteller Kjell Runar Jensen, som mener Tatis snart 60 år gamle film fortsatt treffer godt i sin beskrivelse av det overopphetede, masete og absurde strandlivet moderne bymennesker seg ut til å foretrekke om sommeren."

En bok, et utdrag

Baksideteksten på Philippe Claudels Brodecks rapport begynner slik:
Brodeck kommer inn i det lokale vertshuset og skjønner at noe forferdelig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi. Under arbeidet kommer ubehagelige spørsmål for dagen, og stemningen blir mer og mer truende.


«Jeg heter Brodeck, og jeg kunne ikke noe for det.
Bare så det er sagt. Det er noe alle får ha klart for seg.
Jeg har ikke vært med på det, og da jeg fikk greie på hva som som hadde hendt, ville jeg helst sluppet å snakke om det, ha tjoret fast hukommelsen, tvunget den på plass, så den holdt seg i ro som en mår i fella.
Men de andre lot meg ikke i fred: «Du som kan skrive,» sa de, «du som har studert og allting.» Jeg svarte at det var ikke rare studiene, og ikke var jeg blitt ferdig med dem heller, og de hadde ikke etterlatt seg mange minner. De ville ikke høre på meg: «Du kan skrive, du kan ordene, du vet hvordan du skal bruke dem, du vet også hvordan de kan uttrykke ting. Det holder. Vi er ikke i stand til det. Vi ville gå helt i surr, men du kan få sagt det, og da tror de på deg. Og dessuten har du maskinen.»

[...]

«Det er ingen roman vi forlanger.» Det var Rudi Gott, hovsmeden, som sa det. Enda så stygg han er – en hestehov knuste nesen hans og slo inn det venstre kinnet – er han gift med en vidunderlig vakker kvinne som heter Gerde, og som alltid tar oppstilling foran smien, som om hun evig og alltid venter på maleren som skulle lage et portrett av henne. «Du skal bare si det som det er. Som i en av rapportene dine.» Gott holdt den store hammeren sin i høyre hånd. De bare skuldrene stakk frem fra fangskinnet. Han var like ved peisen. Ilden brant ham i ansiktet, og stålet i redskapen hans skinte som det fortinnede bladet på en ljå. «Ja vel,» sa jeg, «jeg skal fortelle, jeg skal prøve, jeg lover at jeg skal prøve, jeg skal si ’jeg’ som i rapportene mine, for ellers kan jeg ikke fortelle, men bare så dere vet det, det vil bety alle sammen, skjønner dere det? Jeg skal si ’jeg’ på samme måte som om jeg skulle ha sagt hele landsbyen, hele omegnen. Er vi enige om det?»

[...]

«Da jeg var ferdig med å lese det jeg hadde skrevet, senket det seg en dyp stillhet i rådssalen. Nå kom det an på hvem som først skulle si noe. Jeg løftet blikket og så på dem for første gang. Notar Knopf sugde på pipen sin som om verdens skjebne avhang av det. Det var en fattigslig røyk han fikk ut av den, og det så ut til å ergre ham. Göbbler satt visst og sov, og Orschwir hadde nettopp notert et eller annet på en lapp. Bare Limmat iakttok meg smilende. Borgermesteren løftet hodet.
«Bra. Meget bra, Brodeck. Det var meget interessant, og godt skrevet. Hold frem på den veien.»
Han snudde seg mot de andre for å innhente deres samtykke eller gi dem tillatelse til å komme med sine kommentarer. Det var Göbbler som først tok mot til seg.
«Jeg ventet meg noe mer, Brodeck. Jeg hører maskinen din i ett sett. Rapporten er langt fra ferdig, og men det forekommer meg likevel at du skriver mye ...»
Jeg prøvde å skjule hvor rasende jeg ble. Jeg prøvde å svare rolig, uten å stusse over noe, uten å innvende noe mot spørsmålet eller ham som stilte det. Jeg skulle så gjerne ha sagt at han heller burde være opptatt av den ilden som brant i det kokhete skrittet til kona enn av skriveriene mine. Jeg svarte at det ikke falt meg naturlig å skrive en slik rapport, at jeg strevde med å finne tonen og ordene, at det var ganske vrient å føye sammen vitneutsagnene, få frem et nøyaktig bilde, få tak på sannheten om det som hadde foregått de siste månedene. Jo da, jeg skrev ustanselig på maskinen, men jeg strevde, jeg begynte på nytt, jeg strøk, jeg rev i stykker, jeg gjorde det om igjen, og det var forklaringen på at det gikk så smått.
«Det var ikke meningen å plage deg, Brodeck, det var bare en liten bemerkning, unnskyld meg,» sa Göbbler og spilte forlegen.»

Hva skriver egentlig Brodeck? Han skriver rapporten han er pålagt å skrive, men samtidig skriver han en helt annen beretning, nemlig den vi leser. Byen vi befinner oss i, kan minne om den triste lille byen i Grå sjeler, men i Brodecks rapport er det ingen angivelse av tid og sted. Temaene er velkjente og evig menneskelige på godt og især på ondt, men hos Philippe Claudel ser vi det slik vi ikke har sett det før.

Ord for dagen

"Jeg er ingenting, jeg vet det, men jeg setter sammen mitt ingenting med litt av hvert." (Je ne suis rien, je le sais, mais je compose mon rien avec un petit morceau de tout.)

Victor Hugo: Le Rhin

Ord for dagen

"Noen ganger finner man de rareste ting i bøker."

Philippe Claudel: Brodecks rapport

Dagens franskleksjon

Une poignée de livres



En mail fra amazon.fr plinger inn på maskinen. Jeg griper den begjærlig an som en bitte liten franskleksjon. Subject: Toute l'actu du livre et la livraison gratuite ! Hm. Her er det bare å ta fram ordboka med en gang. «Livre» er «bok», det er greit, det vet jeg. «Tout», er ikke det noe med «alle»? Jo, ordboka bekrefter det. «L’actu» - kan det være noe med «aktuell»? Men «actu» er ikke noe ord i ordboka. Kan det være en kortform av «actuel»? At det er snakk om nye bøker? Men i så fall er det noe med ordstillingen jeg ikke skjønner – skulle det ikke da hett «livres actuelles» eller noe i den stil? Dessuten må det vel være et substantiv og ikke et adjektiv. Men vent nå. Ifølge ordboka er det noe som heter «actualisation» - «aktualisasjon, virkeliggjørelse» - det må jo være det svenskene kaller «realisation», bedre kjent under kortformen «rea», og vi «salg» (kortform av «utsalg»)? Jeg går for den (men den norsk-franske-fransk-norske ordboka burde i så fall forklart at dette betyr «salg» på godt norsk). Det passer etter min mening også bedre med konstruksjonen «l’actu du livre». «Gratuite» er vel gratis, det ordet må jeg ha fått inn på et eller annet tidspunkt, kanskje fordi det ligner på det norske - noe ganske mange franske ord faktisk gjør. «Livraison» er ifølge ordboka «leveranse». Gratis frakt/forsendelse, altså («forsendelse» burde forresten også stått i ordboka). Pussig at ordene for «bok» og «frakt» ligner så mye på hverandre. Hva er den etymologiske forklaringen på det? Kanskje bare en tilfeldighet. Et forsøk på oversettelse: «Alle bøker nedsatt og gratis frakt.» (En norsk nettbutikk ville antagelig sagt «fri frakt», men jeg hører til dem som mener at «fri» i denne betydningen er en anglisisme. Som riktig nok har vunnet sterkt innpass i norsk etter hvert, men likevel.)

Jo, jeg mener at jeg må ha forstått den franske setningen riktig, for den bekreftes vel av denne setningen i mailen: «-5% sur tout le catalogue (remise maximale autorisée par la loi) et livraison gratuite sans minimum d'achats.» Fem prosent på alle bøker. Det som står i parentes tar jeg meg ikke tid til akkurat nå. Men «sans minimum d’achats»? Først trodde jeg at man måtte kjøpe en viss mengde, men det må være motsatt. «Sans» er jo «uten», så vidt jeg vet. Hvis jeg ikke husker feil, betyr leppestiften «Sans Egal» «uten like» - det lærte man jo den gang røde lepper begynte å friste (selv om jeg dessverre var ung i en sminkefattig tid i en allerede fra før av sminkefattig kultur). «Achat» betyr ifølge ordboka «(inn)kjøp, anskaffelse». Dermed må det på norsk bli «uten krav til minstekjøp». Altså: Alle bøker til nedsatt pris, fri frakt, uten krav til minstekjøp. (Det med fri frakt gjelder nok ikke til Norge.)

Jeg tar en titt på parentesen likevel, og etter konsultasjoner med ordboka kommer jeg til at det kan bety at denne rabatten (5 %) er det maksimale av hva de har lov til å ta. Men jeg innestår ikke for verken denne eller andre tolkninger.
Og dette var dagens franskleksjon.

Metoden

Metoden, ja. Hvem har skrevet den? Alejo Carpentier, som du kan lese mer om HER. Originaltittel: El recurso del método. Oversatt til norsk av Kjell Risvik og utgitt på Gyldendal i 1976. Carpentier hentet tittelen fra Descartes: «... det er ikke her min hensikt å anvise den metode hver enkelt bør følge for å styre sin fornuft på formålstjenlig vis, men kun å gjøre rede for hvorledes jeg har søkt å styre min egen.» (Discours de la méthode. Hvert kapittel i boken innledes med et Descartes-sitat.)

Dette var bare en digresjon – jeg kom til å tenke på Carpentiers bok da jeg skrev overskriften – Metoden er nemlig eneste av bøkene hans jeg har. Tre andre er også oversatt til norsk. Men via Descartes kommer vi til poenget: fransk – språket jeg skal prøve å trenge inn i. Og det gjelder altså metoden.

Jeg har bladd litt i franske lærebøker jeg har – som nevnt må det å lære fransk ha ligget og lurt i underbevisstheten en stund. Jeg har for eksempel en fransk begynnerbok av Gunnar Høst, som jeg kjøpte på et bokmarked i høst, og jeg har et nybegynnerkurs i fransk, som heter Pique-nique. Det gikk i fjernsynet også for en del år siden. Jeg begynte visst på dette, men falt raskt av lasset, slik jeg har inntrykk av at det gjerne skjer med språkkurs. Når det gjelder eksterne kurs, på Friundervisningen for eksempel, er det heller ikke noe for meg. Jeg får hetta når jeg skal si noe og liksom vise at jeg har oppfattet ting foran en masse andre mennesker. Det minner altfor mye om ulystbetonte skolesituasjoner.

Men disse lærebøkene – saken er at jeg blir overveldet av dem. Overveldet av alt jeg ikke kan og vet, og som jeg må lære. Jeg prøver å lese litt, og de er sikkert veldig pedagogisk lagt opp og alt sånt, men det skal veldig mye til for at ting sitter. Det blir liksom som en skoletime mellom to permer.

Men så gikk det opp for meg – jeg har jo egentlig min egen metode, som ser ut til å funke for meg. Det var egentlig en kommentar fra Sjeldnere enn sorte svaner, til innlegget litt nedenfor, med tittelen "Traduit dans une trentaine langues" som fikk meg til å innse dette. Han skrev: «Det var omtrent på denne måten jeg startet med å lære meg italiensk, ved siden av de obligatoriske "Lær å snakke som en italiener-kassettene". Dessuten vokste jeg opp med italiensk fjernsyn, og har sett mang en italiensk film med engelsk tekst.»

Det jeg beskriver i dette innlegget, er hvordan jeg strever meg gjennom en fransk tekst ved hjelp av ordbok. Det morsomme med dette er for det første at det ligner på jobben min, nemlig å oversette, men også at det på forunderlig vis fremkaller en masse fruktbare assosiasjoner og skjulte kunnskaper i form av ting som ubevisst må ha gått inn og lagret seg i løpet av årene.

Dette er, har jeg funnet ut, en veldig spennende måte å nærme seg det franske språket på. Bare det å sammenligne amazons franske side med de to engelskspråklige var interessant og lærerikt. Det jeg lærer på denne måten, fester seg i hukommelsen på en helt annen måte enn ved å lese lærebøker.

Nå som jeg har begge de to norske oversettelsene av Philippe Claudels bøker i fransk original, kan jeg også sammenligne disse direkte. Andre setning i Grå sjeler lyder for eksempel: C’est bien difficile (Det er så vanskelig). Denne setningen sitter i hukommelsen med en gang, særlig ordet «difficile» har lagt seg pent til rette i min imaginære ordliste. Ordet «bien» kan tydeligvis brukes til mye, fant jeg ut ved å slå opp i ordboka. (En annen ting med denne metoden er at ordboka jo er en lærebok i seg selv.) Så vidt jeg kan skjønne, må en direkte oversettelse av den franske setningen bli «Det er bra vanskelig». Det kan man jo si på norsk også, litt slangpreget. Med bedre idiomatisk norsk selvsagt å si «så». Ordboka har et annet eksempel: Ce n’est pas bien grave – det er ikke så farlig. «Grave» – som i «graverende», og det som er graverende, er jo alvorlig! Dette illustrerer godt hva jeg mener med at denne metoden setter i gang assosiasjonene. Dermed fester ting seg på en helt annen måte, og det er mye mer morsomt og spennende enn å lese i lærebøker!

Men nå sier jeg ikke at jeg ikke kommer til å konsultere lærebøkene og ikke ha nytte av dem. I går lærte f.eks. Pique-nique boka meg at «jeg» og «du» heter «moi» og «toi» når verbet mangler, ellers «je» og «tu». Dette er foreløpig nokså teoretisk, men det er sikkert greit å vite.

Tilbake til setningen igjen: «C’est bien difficile». Ut fra den norske oversettelsen skjønte jeg selvfølgelig at C-en står for «det». Men hvordan var hele ordet? Jeg prøvde å lete litt i hukommelsen – noe med «ce»? Så jeg begynte med «ce» i ordboka – og der var det med en gang. Jeg husket riktig. Jeg aner ikke hvor jeg har det fra, men en eller annen gang må jeg ha merket meg det. Denne metoden aktiviserer virkelig hjernen.

Via en annonse i DENNE bloggen, La république des livres (som vel må bety «bøkenes republikk» ?) lærte jeg i går at en «kult-forfatter» på fransk heter «un auteur-culte» (reklame for en bok av Haruki Murakami). Hvor interessant er det å vite det, liksom? Tja, for en som selv er i bokbransjen kan det jo være greit å vite. Boka det var snakk om, inneholdt «confidences inédites d’un auteur-culte». Med litt bruk av ordboka fant jeg ut at det dreier seg om hittil upubliserte selvbiografiske tekster i form av dagboknotater og essays. Fikk lyst til å lese den, men det tar nok ennå en del tid før jeg klarer å krongle meg gjennom en bok på fransk. Men nå har jeg i hvert fall en metode, som funker for meg!

Mon jardin japonais

Mellom to oversetterjobber har jeg tid til - eller tar jeg meg tid til - å jobbe litt i hagen (ikke bare litt forresten, jeg har stor hage). I dag har jeg stort sett holdt på i den japanske delen. Selv om den mest består av steinlegging, grus og vintergrønne planter, sørger trærne på den kommunale nabotomta for rikelig med løv som må fjernes på disse tider. Og mens jeg går der og raker og koster lurer jeg på - hva heter "min japanske hage" på fransk? Det burde ikke være så vanskelig. "Min" er "mon" eller "ma" så vidt jeg vet. Men når er det det ene og når er det det andre? Jeg må ta meg en tur inn. Ordboka gir svaret. Det skal være "ma" foran hunkjønnsord som begynner med vokal eller stum h. Så vidt jeg skjønner skal det også være "mes" i flertall i begge tilfeller. "Hage" heter "jardin", det er jo et kjent ord, blant annet fra kunsten. Det er et hankjønnsord, så da må det vel bli "mon jardin"? Så var det "japansk". Noe med "japon" - "japponaise"? Nesten. "Japonais". "Mon jardin japonais." Ja? Ja! Det gir mange treff på nettet!

Under denne min svært amatørmessige utforsking av det franske språk legger jeg merke til en pussig ting, nemlig at jeg vet mer enn jeg tror. Noe må være ubevisst oppfattet og lagret opp gjennom årene. Det er jammen en spennende side ved prosessen.

Traduit dans une trentaine langues

I dag kom de to bøkene av Philippe Claudel i posten fra amazon.fr. To bøker på et språk jeg ikke skjønner, men som jeg har bestemt meg for å prøve å trenge litt inn i. Helt fremst i Le rapport de Brodeck er det en liten omtale av forfatteren:

"Né en Lorraine 1962, Philippe Claudel, romancier traduit dans une trentaine de langues, est l'auteur d'une vingtaine d'ouvrages souvent primés, dont Les Âmes grises (2003) et La Petite Fille de Monsieur Linh (2005). Son premier film, Il y a longtemps que je t'aime, avec Kristin Scott Thomas et Elsa Zylberstein, est sorti au début de l'année 2008."

Av dette skjønner jeg faktisk litt. Philippe Claudel ble født i Lorraine i 1962. "Romancier" tilsvarer det engelske "novelist", altså en forfatter som skriver romaner (dette fant jeg ut på amazon.fr da jeg bestilte bøkene). På norsk bruker vi jo i større utstrekning bare den generelle tittelen "forfatter", da er det underforstått at vedkommende skriver romaner. "Traduit dans une trentaine de langues" - "oversatt til ? språk". Det skjønte jeg faktisk også, bortsett fra antallet. Frem med ordboka. Før jeg slår opp, tipper jeg på "et tredvetalls språk". Ja, det var riktig! "Une trentaine" - "rundt, omtrent tredve" ifølge ordboka. Enkel logikk egentlig å gå ut fra at et tallord som begynner med "tre" må ha noe med tre å gjøre, og ut fra sammenhengen - en berømt forfatter som er oversatt til mange språk - var det nærliggende å gjette på tredve. Verre var det ikke. Men så butter det. "L'auteur" må vel være "forfatter". Ja. Eller "opphavsmann, skaper, den som står bak". Men "d'une vingtaine d'ouvrages souvent primés"? Her er det bare å gå rett på ordboka. "Vingtaine" er "rundt tyve". Har han skrevet rundt tyve bøker? (Ha! - og bare to oversatt til norsk! Er det ikke utrolig?) Ja, "ouvrage" er "arbeid, verk". Men "souvent primés"? "Souvent" betyr "ofte, titt". Jeg skjønner ikke. "Dont" kan bety "hvorav". Kan det her bety "blant dem" eller "blant andre"? Men jeg har fortsatt ikke løst "souvent primés". Jeg tror poenget må være at Les Âmes grises og Le Petite Fille de Monsieur Linh er de mest kjente bøkene hans. Men her får jeg ikke tingene helt på plass.
"Son premier film" må vel være "hans nyeste eller nye film", nei, hans første? Er det første gang han blir filmatisert? Sannsynligvis. "Sorti au debut de l'année 2008" betyr vel at den får premiere i (året) 2008.

Første setning i boka lyder:

"Je m'appelle Brodeck et je n'y suis pour rien."

Tilfeldigvis vet jeg (tror jeg i hvert fall) at første del av setningen betyr: "Jeg heter Brodeck." "Og ...", "Og jeg ..." Jeg kikker i ordboka. "Je n'y suis pour rien" - "det er ikke min skyld, mitt ansvar, jeg har ikke noe med det å gjøre".

Da var jeg så langt. Og det får holde foreløpig. Nå må jeg begynne å skrive gloser og pugge litt, tror jeg, hvis jeg skal komme noen vei. Jeg er nødt til å prøve å få litt grammatikk på plass også. Jeg får kikke litt i en begynnerbok i fransk som jeg plukket med meg på et bokmarked i fjor høst. Det franske har nok ligget og lurt i underbevisstheten.

Franske følelser

Denne filmen, både skrevet og regissert av Philippe Claudel, og med Kristin Scott Thomas i hovedrollen (hun er som kjent gift og bosatt i Frankrike), har jeg nå selvsagt bestilt fra min internett-filmleverandør (www.lovefilm.no). Den franske tittelen er: Il y a longtemps que je t'aime.




Fransk har vært et stikkord her i bloggen i det siste. Det begynte med at jeg leste en anmeldelse i Dagbladets nettavis av Philippe Claudels Brodecks rapport, som jeg gikk på biblioteket for å låne, men siden den ennå ikke hadde nådd frem dit, endte jeg opp med den eneste andre boken av ham som er oversatt til norsk, nemlig Grå sjeler, som var en nydelig leseopplevelse. Samtidig tok jeg en quiz via Facebook, som skulle vise hvilken nasjonalitet man var, og fikk beskjed om at jeg var fransk. Dette fikk meg til å skrive et spøkefullt innlegg om mitt forhold til Frankrike, fransk kultur og fransk språk ("Mitt liv som franskmann", et par innlegg nedenfor dette.) Fransk litteratur har jeg selvsagt et visst forhold til, som lesende nordmenn flest, det vil si generelt nokså overfladisk.

Når det gjelder fransk språk har jeg knapt hatt den ørlille ballasten som kalles "skolefransk", siden jeg forlot gymnaset allerede i første klasse. Men siden det nå, på grunn av tilfeldighetenes spill, ble så mye fransk her i bloggen, ble jeg litt nysgjerrig og har blant annet hatt franskordboka liggende på skrivebordet de siste dagene. Halvt ubevisst tenker jeg vel noe sånt som at det er for galt å gå gjennom livet uten i hvert fall et visst kjennskap til dette språket (og denne kulturen). Og i dag gjorde jeg noe sprøtt - jeg bestilte to av Claudels bøker fra amazon.fr. Det kan man gjøre uten språkkunnskaper, siden alle amazons sider er bygd opp på samme måte og man som registrert kunde kan logge inn på alle.

"Bonjour J.R." hilste amazon.fr. meg med. Det skjønner man jo. Men som erfaren amazon-kunde skjønte jeg plutselig også følgende: "Decouvrez nos conseils personnalisés" ("recommended for you", om enn uttrykt med litt andre ord, på norsk vel noe sånt som "se våre personlige anbefalinger". Jeg skjønte da selvsagt også at når en bok er "en stock" så er den på lager. For den ene bokens vedkommende var lagerbeholdningen "25 neufs & d'occasion". "Neufs" må være "nye", s-en må altså være en flertallsendelse. Er det ikke en kjent bro i Paris som heter Pont Neuf? Det må jo da være "nybrua". Og Chateau Neuf - det nye slottet? Men "d'occasion"? "Occasion" burde da være det samme som engelsk "occation"? Iherdig ordbokskonsultasjon viste at det var det, men at "d'occasion" også betyr "annenhånds, brukt, gammel (f.eks. bok, bil). Dette skjønte jeg selvsagt utfra sammenhengen på siden, men jeg ville gjerne finne det ut selv. Tilbake til "neuf" - heter ikke "ny" også noe med "nouveau"? Ny konsultasjon av ordboka ga meg ikke noen klar oppfatning av når man bruker det ene og når det andre. Men da jeg kom til kassa, sto det interessant nok: "Etat: Neuf - Nouveau", altså begge deler. "Etat" fant jeg ut måtte bety "kategori" - her ny i motsetning til brukt. I min ordbok sto "état" for øvrig med aksent, men ikke på amazon.fr.

Først hadde jeg bare tenkt å kjøpe Le rapport de Brodeck, men så irriterte det meg at portoen ble mer enn bokprisen, så jeg tok med Les âmes grises også. Hva i all verden skal jeg med bøker jeg ikke kan lese? Ren nysgjerrighet. Siden disse to bøkene av Claudel er oversatt til norsk, kan jeg sammenligne, finne ut hva et og annet ord heter på fransk. Allerede ved å bestille disse bøkene på amazon.fr. har jeg lært litt, og større er ambisjonene ikke. Jeg har ingen forhåpninger om å trenge inn i den jungelen av aksenter og andre merkverdigheter som fransk fremstår som, men jeg kan surre litt rundt i utkanten av den.

Folk som har lest denne bloggen en stund, vil vite at jeg er opptatt av tilfeldigheter, eller ikke-tilfeldigheter - det som kalles synkronitet. Det begynte nok med en new age-klassiker jeg oversatte i sin tid, Den niende innsikt (som pussig nok er den av oversettelsene mine de fleste nevner). Som medlem av opptil flere kunstnerorganisasjoner (Norsk Oversetterforening og Norske Billedkunstnere) har jeg tilgang til en del kunstnerboliger rundt om i verden. Akkurat i dag fikk jeg, som billedkunstner, for første gang tilbud om en kunstnerbolig i Frankrike, i en liten by som heter Jarnac sørvest i landet. Veldig mye fransk på en gang, med andre ord. Men sikkert bare tilfeldigheter.

Hva har ordene gjort deg?

«I wonder if I have ever seen a sadder film than Yves Angelo's Les âmes grises,» sier en kommentator på www.imdb.com om filmatiseringen av Philippe Claudels Grå sjeler. Har vi overhodet hørt om denne filmen i Norge? Ikke jeg i hvert fall. Selv om det akkurat nå er, eller nettopp har vært, fransk filmuke i Oslo, kunne jeg her kommet med noen oppgitte kommentarer over amerikansk kulturdominans, som gjør at alt som kommer derfra av bøker og filmer blir slått opp som enorme begivenheter på bekostning av litteratur og filmer fra Europa og ikke minst fra andre deler av verden, men jeg skal ikke kjøre meg inn på det sporet akkurat nå. Tilbake til Claudel.

Trist er utvilsomt nøkkelordet til Philippe Claudels roman Grå sjeler. Jeg sa i innledningen til påsken at jeg leste fransk krim, men krim er neppe rette etiketten på denne boken, selv om mordet på vertshuseierens ti år gamle datter, Belle du jour, utgjør en slags rød tråd. Men spenningen ligger på et helt annet plan – mordet blir egentlig ikke oppklart, bortsett fra for leseren. Vi befinner oss på et lite industristed i Frankrike den kalde vinteren 1917, med den store krigen – det vil si første verdenskrig – som bakgrunnskulisse og litt mer.

Om denne boken er det blitt sagt: ”En strålende vakker bok, av den typen man ikke leser lenger, av den typen som ikke skrives lenger.« (Le Nouvel Observateur). «Overveldende […] Språket er praktfullt, hvert ord gir gjenlyd, hver setning tegner et bilde.» (Le Parisien). «En merkverdig, forrykkende bok, hjemsøkt av spøkelser, ofre for forbrytelser begått i en fortsatt nærværende fortid […] en pageturner av en spenningsroman med en subtil ettersmak.« (Sunday Telegraph)

Grå sjeler gikk rett inn på bestselgerlistene i Frankrike da den kom i 2003 og vant en rekke priser. Kåret til bokhandlernes favorittbok. Oversatt til over tyve land.

Jeg hadde ikke fått det med meg, ikke før jeg nylig leste den panegyriske anmeldelsen av hans nyeste bok i Dagbladet (Brodecks rapport). Grå sjeler er så sobert og besettende skrevet at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Den ga meg leselysten tilbake. Utrolig å bli så glad, på litteraturens vegne, av en så trist bok.

Jeg vet ikke hvorfor den fikk meg til å tenke på Bjørneboes Bestialitetens historie. Jo, på grunn av et av sitatene Claudel har som et slags motto i begynnelsen av boken: «Å være protokollfører for tiden, en eller annen assessor som lusker omkring når mennesket og lyset blander seg.» Jean-Claude Tardif, L’Homme de peu (Hva betyr det? ’Det lille menneske’?) Det minner om rettsbetjenten i Bestialitetens historie, gjør det ikke? Og som Bjørneboe lodder Claudel dypt i menneskesinnets mørke irrganger. Også Claudels bok handler om bestialitet, både i lite og stort format.

- Ingenting er helt svart eller hvitt, det er det grå som slår igjennom. Menneskene og sjelen deres, det er likedan ... Du er en grå sjel, akkurat som oss andre ...
- Det der er bare ord ...
- Hva har ordene gjort deg?

Grå sjeler er oversatt av Kari og Kjell Risvik.