Apropos åpningssetninger.

Hemingways Klokkene ringer for deg (den store romanen om den spanske borgerkrigen), begynner og slutter bokstavelig talt på samme sted, og med setninger som ligner hverandre. Den første setningen lyder:

«Han lå på magen på det brune barnålteppet i skogen med armene korslagt under haken, og høyt over ham gikk vinden gjennom furutoppene.»

Den siste setningen lyder:

«Han kjente hjertet slå mot barnålteppet i skogen.»

Svar på quizen.

Pålcox har sendt svarene på gårsdagens quiz:

1) "Tyven" av Göran Tunström.

2) "Frihetens øyeblikk" av Jens Bjørneboe.

3) "Lillelord" av Johan Borgen.

4) "Sjakalen" av Frederick Forsyth. (Etter min mening en av tidenes beste krim/spennings-romaner.)

5) "Parfymen" av Patrick Süskind.

4 av disse 5 ble gjettet, Forsyth var den hardeste nøtten (kommentaren til Forsyth, over, kommer fra Pålcox).

Takk til Pålcox for bidraget, som engasjerte mange. Bare "Sjakalen" forble uløst. Selv klarte jeg 2 og 3 umiddelbart, og penset meg inn på 1 etter hvert.

Også Ainas, nr. 6, ble gjettet, det var Johan Harstads ”Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?”

Hvis det er flere blogglesere som har lyst til å bidra med noe lignende, så hjertelig velkommen. Også gode sitater mottas med takk.

Flere begynnelser ...

Pålcox har sendt meg følgende åpningssetninger og oppfordrer til en uhøytidelig konkurranse. Selv er jeg ganske sikker på nr. 2 og 3, og fant også ut av nr. 1 etter hvert, men de andre er jeg usikre på. Vær så god:


1) «Fredrik Jonson Lök hadde aldri gjort noe uhederlig, siden han aldri hadde gjort noe som helst.»

2) «I min nu flerårige stilling som rettstjener har jeg ikke kunnet unngå å få et vist overblikk over livet.»

3) «Onklene og tantene kom prustende inn fra kulden.»

4) «Det er kaldt kl.6.40 om morgenen en mars dag i Paris, og kaldere virker det når en mann skal skytes av en eksekusjonspelotong.»

5) «I Frankrike levde på 1700-tallet en mann som var en av de mest geniale og avskyelige skikkelser i denne epoken, da det ellers ikke var mangel på geniale og avskyelige skikkelser.»

Og jeg tar med denne fra Aina samtidig:
6) «Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.»

Problematisk setning.

Da jeg skrev innlegget under, om gode førstesetninger, hadde jeg egentlig tenkt også å bruke et eksempel fra Graham Greenes Brighton Rock. Men da jeg åpnet boka og så setningen på norsk, ble jeg litt paff. Den lyder slik:

«Hale visste at de hadde bestemt seg til å myrde ham før han hadde vært i Brighton i tre timer.»

Dette er etter min mening en riktig dårlig setning, fordi den er tvetydig. (For ordrik er den også, fire ord mer enn originalen.) Var det Hale som hadde funnet ut dette før han hadde vært i Brighton i tre timer, eller var det «de» som hadde satt en tidsfrist på tre timer på å myrde ham? Jeg tvilte på at uklarheten lå i originalen. Og ganske riktig - det gjør den ikke:

«Hale knew, before he had been in Brighton three hours, that they meant to murder him.»

Slik skriver Greene. Og det er en krystallklar setning. Før Hale har vært i Brighton i tre timer, vet han at de har tenkt å myrde ham. Og nettopp denne løsningen har den svenske oversetteren valgt:

«Innan han varit i Brighton tre timmar förstod Hale att de tänkte mörda honom.»

Som vi ser, har den svenske oversetteren overført originalens presisjon hundre prosent, og attpåtil med færre ord. Praktfullt. På norsk burde det hett:

«Før Hale hadde vært tre timer i Brighton, skjønte han at de hadde tenkt å myrde ham.»

Min versjon bevarer presisjonen, har en god dynamikk og bare ett ord mer enn originalen.

Og jeg spør meg - hvorfor har den erfarne og ellers så dyktige norske oversetteren valgt en så klossete løsning? En kjent førstesetning fra en kjent roman av en verdenskjent forfatter ... Det er helt ubegripelig for meg. Og irriterende, for det gjorde det umulig for meg å sitere den i den sammenhengen jeg hadde tenkt. Men jeg kunne jo bare oversatt den selv (slik jeg nå nettopp faktisk har gjort)? Ja, selvsagt. Men sedvane blant oss oversettere er at vi siterer fra den eksisterende oversettelsen, fordi det er den norske lesere kjenner. Den er så å si å betrakte som «autorisert». Dessuten føles det ikke alltid gunstig å oversette en løsrevet setning, for ikke å snakke om en løsrevet replikk hos for eksempel Shakespeare, for i stedet for den ene «autoriserte» versjonen på norsk, ender man da kanskje opp med mange forskjellige varianter av en formulering som selvfølgelig bare finnes i én versjon i originalen. Men dette prinsippet er ofte gjenstand for faglig diskusjon blant oss oversettere, for hva gjør man når den eksisterende norske oversettelsen ikke er god, som i dette tilfellet?

I begynnelsen var ... begynnelsen.

Vi leser av mange grunner - blant annet for å komme til slutten, se hvordan det går. Men kanskje bortsett fra krimbøker, er det nesten viktigere hvordan en bok begynner enn hvordan den slutter. Slutten kan vi jo ikke gjøre noe med når vi først har kommet til den (selv om den kanskje gjør noe med oss!), men begynnelsen kan få oss til å legge boka vekk eller lese videre. Sist jeg var hos Norli, kjøpte jeg Pamuks Det nye livet bare på grunn av den første setningen: «En dag leste jeg en bok og hele mitt liv ble forandret.» Jeg mener, hvem kan la være å lese videre etter en sånn begynnelse?
En virkelig god åpningssetning bør gi en viss spenning og/eller si noe om bokens grunnstemning og hovedtema. Aller helst alt sammen på en gang. Den bør med andre ord være svært veloverveid. Her er noen flere eksempler på kjente og gode åpningssetninger:


«Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den ...»
Knut Hamsun: Sult


«Det var den beste av alle tider, men også den verste, det var visdommens tidsalder, men også dårskapens, det var både troens og vantroens, det var håpets vår og fortvilelsens vinter, folk hadde alt og intet liggende foran seg, de var på vei mot himmelen, men gikk også i stikk motsatt retning.»
Charles Dickens: To byer


«Jeg har været min mann utro.»
Sigrid Undset: Fru Marta Oulie


«Det synes å være en alminnelig og vedtatt oppfatning at en rik ungkar trenger en kone.»
Jane Austen: Stolthet og fordom


«Det var en gang ...»
Åpningsfrase i tradisjonslitteraturen, særlig i eventyr for barn (f.eks. Brødrene Grimm, H.C. Andersen, Asbjørnsen og Moe). Kjent fra mange språk. Ifølge Oxford English Dictionary registrert i engelsk fra i 1380, men trolig mye eldre.


«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.»
Franz Kafka: Prosessen


«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.»
Leo Tolstoj: Anna Karenina


«Statelig og stolt trådte Buck Mulligan frem øverst i trappen.»
James Joyce: Ulysses


«Endelig sto presten på prekestolen.»
Selma Lagerlöf: Gösta Berlings saga


«Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs.»
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid. Veien til Swann 1