Dagens post

Postboksen er preget av sommertørke, men i dag bød den på flere hyggelige overraskelser av litterær art. En pakke med bøker fra gasspedal (HER), frieksemplarer jeg ikke har bedt om, men desto hyggeligere å få overraskende. Usedvanlig estetisk tiltalende bøker i et kvadratisk format. Bøkene er:

Michaux, Henri: STREKER
Tenningen, Sigurd: GÆA
Cartarescu, Mircea: EUROPA ER FORMET SOM HJERNEN MIN
Waterhouse, Peter: BLOMSTER

Jeg har lest om dette forlaget, som omtaler seg selv som et skandinavisk mikroforlag, og bibliotek gasspedal. Nå gleder jeg meg til å se nærmere på bøkene.

I postboksen lå også Vagant nr. 2/2008, forhåpentligvis like fullt av inspirerende lesning som forrige nummer.

Alt i alt en god postdag.

Intervju med W.G. Sebald

Thomas J.R. Marthinsen er ikke snauere enn at han bringer et intervju med W.G. Sebald på bloggen sin. Du finner det HER.

Siste nummer av Vagant inneholder forøvrig også en artikkel om W.G. Sebald: "Noen stjernetåker oppløser intet øye" - om W.G. Sebalds fortelling "Paul Bereyter", av Olaf Haagensen. Haagensen er masterstudent i allmenn litteraturvitenskap og redaksjonssekretær i Vinduet.

Kafka om Dostojevskij

Vagant nr. 1/2008 åpenbarte seg nylig i postboksen. Jeg liker dette bladet veldig godt, og er glad jeg har abonnert på det. 160 sider om litteratur, til å gå inn i og synke ned i. Få illustrasjoner, men lett og innbydende layout som fremhever teksten og gjør den tilgjengelig.

En av artiklene er utdrag fra Kafkas Dagbøker, som kommer i sin helhet i Gyldendals klassikerserie i sommer, oversatt fra tysk av Arild Vange.

Siden jeg ganske nylig har lest Raskolnikov , festet jeg meg ved dette som Kafka sier om Dostojevskij:

«20. (desember 1914)
Max innvender mot Dostojevskij at det finnes altfor mange sinnssyke personer i bøkene hans. Fullstendig uriktig. De er ikke sinnssyke. Sykdomsbetegnelsen er ingenting annet enn en måte å karakterisere på, ja, faktisk en svært fintfølende og fruktbar måte. Man trenger for eksempel bare å si så hårdnakket som mulig om en person at han er enfoldig og fullstendig idiotisk, og han vil, hvis han har en dostojevskijsk kjerne i seg, formelig bli drevet til å yte maksimalt. Karakteriseringene hans betyr i så henseende det samme som skjellsord blant venner. Hvis en venn sier til en annen: Du er en tosk, mener han ikke virkelig at den andre er en tosk og at de har nedverdighet seg selv gjennom vennskapet, derimot skyldes det som regel, hvis det da ikke er en spøk, men også da, en uendelig blanding av hensikter. Slik sett er for eksempel faren til Karamasov-brødrene absolutt ingen narr, men snarere en svært klok mann, nesten jevnbyrdig med Ivan, riktignok er han ond, men han er i hvert fall mye klokere enn for eksempel fetteren eller nevøen, godseieren, som fortelleren har gjort uangripelig og som føler seg så høyt hevet over ham.»

Lesing fører til (mer) lesing.

Oskar Pastior

Jeg fortalte nylig at jeg, i forbindelse med lesingen av Aasne Linnestås Krakow, hadde abonnert på det litterære tidsskriftet Vagant. Artikkelen om hennes bok sto i nr. 4/2007, som jeg nå har fått, men jeg har altså abonnert på det videre fremover.

Dette bladet er ikke bare lekkert å se på og tykk som en bok, ca. 150 sider, med nydelig papir og layout, men også en skattkiste av artikler om norsk samtidslitteratur, med andre ord midt i blinken for mitt pågående prosjekt om å bli bedre orientert nettopp om denne litteraturen. Her er artikler om, foruten Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken, Mattis Øybø, Ingvild Burkey, Torild Wardenær, Ole Robert Sunde og Jon Fosse. Og mange andre, norske og utenlandske.
Dette bladet inspirerer og opplyser meg. Som jeg har vært inne på ved minst én tidligere anledning, liker jeg å utsette meg for helt nye og annerledes litterære inntrykk.

I en av artiklene (POESI ETCETERA av Thomas Lundbo og Cathrine Strøm, et intervju med den franske matematikeren og lyrikeren Jacques Roubaud)) står det: «Lesningen fører videre til andre tekster.» I den samme artikkelen er omtalt en tysk lyriker, Oskar Pastior, en venn av Paul Celan. Om ham sier Roubaud: «Han døde dessverre i fjor, rett etter at han hadde mottatt Georg Büchner-prisen, en stor, ærerik pris, som alle de store forfatterne, særlig de store romanforfatterne i Tyskland er blitt tildelt. [...] Hvis dere har muligheten til å lese noe av ham, må dere absolutt gjøre det, man trenger slett ikke være ekspert i tysk, fordi det er musikk, en overbevisende musikk, helt enestående. Han arbeidet mye med anagrammer, formelle skjemaer av den typen, metodiske oversettelser etc.»
Det vakte min nysgjerrighet, så jeg gikk rett på amazon.de og bestilte en bok av Pastior.

Blant mye annet som denne artikkelen ga meg, var altså kjennskap til en stor tysk litterær pris som jeg aldri har hørt om, og kjennskap til en tysk lyriker, Oskar Pastior, som jeg heller aldri har hørt om, men som jeg nå har bestilt en bok av. Det passet jo fint sammen med at dagens nyhetsmail fra Litteraturhuset fortalte om Tyske dager der 5. til 8. februar, med blant annet foredraget «Tysk litteratur for dummies» på førstnevnte dato.

Vagants hjemmeside finner du HER .

Ord for dagen.

«Hva er det vi vil at kunsten og litteraturen skal gjøre for oss? Gjenta og bekrefte våre forestillinger, så som den om hva som er rett og hva som er galt? Eller skal den utfordre disse forestillingene, problematisere dem, om nødvendig undergrave dem, ødelegge dem? Jeg møter jo folk, når jeg har opplesninger og foredrag, som vil ha meg til å gi klare svar, som krever av meg at jeg skal komme med klare anvisninger med hensyn til rett og galt, som mener at det er nok kaos i denne verden, og at min plikt som forfatter er å veilede. Med jevne mellomrom blir jeg konfrontert med dette. Og jeg har ikke annet svar å gi enn at sorry, da er nok ikke jeg deres mann. Min vei er kaos. Målet mitt, hvis jeg har noe, er å øke tvilen, ikke sikkerheten.»

Stig Sæterbakken
Gjengitt i Vagant nr. 4/2007

Lese- og bibliotekrapport.

Fredag var jeg på biblioteket. Problemet med å låne bøker på biblioteket, er at man må skille seg av med dem igjen. Jeg er sånn at jeg må eie bøker, særlig bøker som har kommet til å bety noe for meg. Å skille seg av med Aasne Linnestås Krakow var derfor ikke noe morsomt, men som sagt tror jeg bøkene hennes snart kommer til å befinne seg i mine egne hyller, hvis jeg kjenner meg selv rett. En av de nye bøkene jeg lånte på biblioteket, var hennes debutroman; Utland. Jeg har allerede begynt å lese den, og igjen blir jeg intenst grepet av dette språket. Dermed er Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys, som jeg hadde begynt på, lagt til side foreløpig.
En av hensiktene med bibliotekbesøket var også å låne Heidi Marie Krizniks siste bok, siden jeg føler at hun uforskyldt er blitt trukket inn i min argumentering for at norsk samtidslitteratur i stor grad består av navlebeskuende særinger som enten trasker rundt i granskogen eller kjører rundt i gamle volvoer. For det første er nok bildet mer nyansert enn som så, for det andre ville jeg yte Kriznik den rettferdighet at jeg i hvert fall tok meg bryet med å lese henne, sånn at jeg visste hva jeg snakket om.
Men hva opplevde jeg på biblioteket - bibliotekaren hadde ikke engang hørt om Kriznik! Og ikke hadde de den siste boka hennes heller, men den er innkjøpt av Kulturrådet, så de skulle få tre eksemplarer derfra, forhåpentligvis ganske snart. Siden det tross alt ikke er så lenge siden jeg selv ble oppmerksom på Kriznik, så det var ingen grunn til å briske meg med at jeg visste hvem hun var, og min generelt store beundring for bibliotekarer fikk seg ingen varig knekk. Dessuten feilinformerte jeg bibliotekaren om at Kriznik var innstilt til Nordisk Råd, hvilket hun ikke er, derimot til P2-lytternes romanpris.

PS Til listen over virkningene av å lese Krakow, kan nå føyes at jeg har abonnert på tidsskriftet Vagant, og at jeg til lunsjen i dag studerte veiatlaset over Europa for å finne ut hvor Krakow egentlig er.
Når det gjelder Vagant, ble jeg gjort oppmerksom på følgende artikkel i nr. 4/2007: «La oss hjemsøkes av de grusomme bildene», om Aasne Linnestås Krakow. Av Anne Helene Guddal.
Og så virket Vagant i det hele tatt så interessant at jeg like godt abonnerte på det.