Om Modiano

 

                    Det eneste jeg har å utsette på "Søndager i august", er at omslagsbildet er fra Paris når boka foregår i Nice.

En leser spurte om jeg hadde noen synspunkter på Patrick Modianos «Søndager i august», som jeg leste i fjor. Det har jeg for så vidt ikke, annet enn at jeg liker Modiano. Jeg har fire bøker av ham nå – foruten «Søndager i august» har jeg «Så du ikke går deg bort», «Gater i mørke» og «Ungdomstid». Den siste venter på å bli lest.

Jeg kan ikke veie disse bøkene opp mot hverandre på annen måte enn å nevne «stemning» og «spenning» som stikkord. Hver av bøkene har dette på sin måte. Patrick Modianos kjennetegn er det som kan kalles «dempede litterære virkemidler». Det vil si at det er lite av ytre dramatikk, handlingen er er ofte uten merkbar fremdrift. Jeg har sett ham karakterisert som «umiskjennelig fransk» - det kan tolkes både negativt og positivt. For meg som prøver å albue meg inn i det franske språket, og som liker fransk litteratur generelt, er det positivt.

Jeg har tidligere nevnt at jeg foretrekker språkdrevne bøker fremfor handlingsdrevne – en distinksjon jeg hørte hos Henrik Langeland en gang. For meg trenger det ikke skje noe i en bok, spenningen kan gjerne ligge i selve språket.

I går hadde jeg en liten a-ha-opplevelse da jeg leste i Deirdre Bairs Beckett-biografi. Jeg leser nå om Becketts tid som gjestelektor i Paris, da han blir kjent med Joyce (som han beundrer sterkt) og får utgitt sine første ting. Det aller første er et essay om Joyce og hans «Work in progress», dvs. det som skal bli «Finnegan’s Wake». Om dette essayet, «Our Exagmination», skrev en kritiker: «Here form is content, content is form […] His writing is not about something, it is that something itself.”

Det ga mening for meg, jeg tenkte straks på Modiano. Han skriver ikke om noe, det er teksten i seg selv som er noe.

Det er forståelig at Modiano er en forfatter som norske lesere enten liker eller ikke liker. Mange finner ham nok dørgende kjedelig og uforståelig, for jeg tror at den typiske norske leser vil ha litteratur som handler om noe. Krim er jo da midt i blinken, men mange skjønnlitterære bøker ellers har jo også et program, dvs noe de vil si. Modiano har tydeligvis ikke det, men han tegner mennesker, stemninger, spenninger på sin subtile måte. Det er litteratur som går rett hjem hos meg.

Nytt fra vestfronten

 Hvor stor er vår litterære horisont? Verden er stor; den litterære verden er enorm. Jeg skal ærlig og åpent innrømme at jeg ikke hadde hørt om International Booker Prize før jeg leste siste nummer av Weekendavisen (i parentes bemerket Skandinavias beste kulturavis (min subjektive mening, men dog en mening som jeg ikke er helt alene om), i stort format (Broadsheet) og nylig kåret til verdens best designede avis av The Society for News Design (SND)). Beklager digresjonen, og tilbake til International Booker Prize. Denne prisen gis årlig til den beste boken oversatt til engelsk og utgitt i England eller Irland. Hadde jeg ikke lest Weekendavisen, ville jeg ikke ha visst om denne prisen, og jeg ville ikke ha visst at den i år gikk til David Diop, født 1966, oppvokst i Senegal, bosatt i Frankrike hvor han er professor i litteratur fra 1700-tallet ved universitetet i Pau. Jeg ville ikke ha visst at David Diop er den første forfatter fra Frankrike og den første med afrikanske røtter som vinner International Booker Prize. Jeg ville heller ikke ha visst at vinnerromanen, hvis franske tittel er "Frère d'âme" (Sjelebror), også har vært nominert til ti litteraturpriser i Frankrike. Den har blant annet mottatt den viktige Prix Goncourt des Lycéens (en parallel til Goncourtprisen utdelt af gymnaselever), og nå er under oversettelse til 13 språk. Mon norsk er ett av dem? Romanen er basert på forfatterens oldefars historie og handler om noe så sjeldent beskrevet som de 135 000 senegalesere som kjempet for Frankrike i skyttergravene på vestfronten under 1. verdenskrig, hvor 30 000 av dem omkom. 

 

 

Litt mer om smussomslag

Smussomslaget skal gi et inntrykk av boka, være en forsmak på innholdet, en aperitif som skal angi stemningen. Selve permen forteller jo ingenting. For meg er smussomslaget rett og slett en del av boka. Her er omslaget til Simone de Beauvoirs posthumt utgitte bok "De uadskillelige", som kom på norsk i år. Jeg har også et innlegg om den litt nedenfor, i forbindelse med at jeg bidro en smule til oversettelsen. 

Når vi ser en interessant bok i bokhandelen, en innbundet sådan, er det smussomslaget som fanger oppmerksomheten. Først forsiden, selvsagt, men så snur vi boka og leser baksideteksten. Den er leserens første møte med innholdet i boka. Baksideteksten enten øker eller minsker lysten til å kjøpe boka. Helst det første, selvsagt, sett med forlagets øyne, men å skrive en god baksidetekst er en kunst. Å lage et godt omslag er like selvsagt også en kunst. Omslaget på "De uadskillelige" er laget av Johanne Hjorthol, en meget dyktig designer som jobber mye med bøker. Hvem som ha laget omslaget står som regel oppgitt på den såkalte kolofonsiden helt fremst, der det står en rekke tekniske faktaopplysninger som originaltittel (hvis det er en oversatt bok), copyright, hvor den er trykket, ISBN-nummer etc. 

Forsiden på dette omslaget viser enkel fotomontasje bestående av utsnitt av to svarthvite kvinneportretter som angir tonen i boka, både handling og tidsepoke. Når vi leser baksideteksten, får vi vite følgende (utdrag): De uadskillelige handler om den seksuelle og intellektuelle oppvåkningen til to "veloppdragne" og opprørske unge jenter i et miljø som forsøker å hindre dem i å bli frie og tenkende kvinner og vil lukke dem inne i rollen som hustru og mor. Teksten skildrer erfaringene som ligger til grunn for den feministiske filosofens opprør og verk [dvs. forfatteren, Simone de Beauvoir] - hennes dramatiske frigjøring og det fundamentale motsetningsforholdet mellom de intellektuelle og de konforme, senere grunnlaget for En ung pikes erindringer. 

Miljøet er et velstående, konservativt fransk borgerskap, og tiden er 1920-årene. Jeg leser denne boka nå, det er en likefrem og enkel men samtidig gripende og fengslende beretning. Kan absolutt anbefales. 

 

 

Takk for hjelpen

Av og til hjelper jeg oversetterkolleger med katolsk terminologi. Katolisisme er jo den mest utbredte formen for kristendom i verden, bortsett fra her i Skandinavia. Det betyr at mye litteratur som oversettes inneholder katolske betegnelser og begreper, noe norske oversettere, i likhet med nordmenn flest, ikke er særlig fortrolige med. Fordi jeg er katolikk, hender det derfor at kolleger ber meg om hjelp. Som takk får jeg da gjerne et eks av boken, ofte med en hyggelig hilsen, som i dette tilfellet med Simone de Beauvoirs "Les inséparables", norsk tittel "De uadskillelige".

     Dette er en kortroman som ble skrevet i 1954, men som først i fjor ble utgitt på fransk og deretter raskt oversatt til andre språk. Den handler om det lidenskapelige forholdet mellom to unge jenter, Sylvie og Andrée - i det virkelige liv henholdsvis Simone de Beauvoir og Elisabeth Lacoin (Zaza), fra de var ni år gamle. Jeg har ikke lest boken ennå, men har den på fransk og nå altså også på norsk, med hyggelig hilsen fra min franskoversettende kollega.

 

Ny bok av Jean Echenoz

Egentlig holder jeg på å lese Mannen uten egenskaper av Robert Musil nå, men en ny bok på norsk av Jean Echenoz, en av mine franske yndlingsforfattere (nåtids), er en så stor begivenhet for meg at jeg fluksens måtte i bokhandelen og erverve den - og ta en liten pause i Musil. Echenoz har skrevet en serie på tre korte, konsentrerte romaner om virkelige personer: Om løperen Zatopek, utgitt under tittelen Løpe, på Aschehoug 2011 (den har jeg); om oppfinneren Tesla (som kanskje kommer på norsk om noen år...), og om komponisten Ravel, som nå foreligger på Bokvennen. Det er skjønnlitteratur i grenseland, sjangermessig. Stilen og språket er umiskjennelig.

Best uten ball

Flere ganger tidligere har jeg vært inne på temaet hvorfor vi leser. En ikke uvanlig oppfatning er at lesing, og da tenker jeg først og fremst på skjønnlitteratur, er en form for virkelighetsflukt eller tidtrøyte. Slik fungerer lesing sikkert for mange, men ikke for meg, og formodentlig heller ikke for lesere av denne bloggen.

For meg er lesing og «det virkelige liv» to sider av samme sak, fordi romanen, slik jeg oppfatter den, er et tenkende, observerende, følsomt menneskes måte å erfare verden på gjennom et kunstnerisk høyverdig litterært uttrykk, slik at jeg som leser ut fra mine personlige forutsetninger kan bli delaktig i denne erfaringen og gjøre den til min.

Hvor ofte opplever jeg ikke at en bok stimulerer mine egne tanker og følelser, eller at jeg får bekreftet eller opplever gjenkjennelse når det gjelder noe jeg selv har tenkt eller opplevd. Det kan sågar være en trøst - noen har hatt det som jeg, noen har følt og opplevd det samme som jeg.

Det virkelige liv og litteraturen stimulerer og beriker hverandre gjensidig. Litteraturen er en berikende livserfaring like god som noen, men hvis man ikke lever et liv som litteraturen kan finne gjenklang i, kan man heller ikke høste av litteraturens frukter.  

Da jeg gikk på skolen, var gymnastikk en angstvekkende affære. Jeg klarte aldri å komme over disse monstrøse tingene som man skulle hoppe over, jeg klarte aldri å klatre i tau, og i ribbeveggen fikk jeg høydeskrekk. Den eneste jeg var god i, var å løpe sekstimeter – sannsynligvis fordi jeg ubevisst hadde lyst til å løpe fra hele greia. Skidager brakte angsten til uante høyder.

På gymnaset skulle vi sparke fotball. Det var en ukjent sport for meg, men gymlæreren tok det som en selvfølge at gutter i den alderen kunne sparke fotball. Allerede da erfarte jeg det som jeg har gjort så mange ganger siden, at menn har et slags fellesskap rundt dette med fotball – det er liksom en selvfølgelig side ved det å være mann. Jeg har aldri sparket fotball, jeg har aldri sett en fotballkamp. «Fotball med gutta» er en ukjent verden for meg. Jeg har aldri hatt noen «gutta» heller – og har ikke savnet det. En ensom nerd, tenker noen nå. Nei, men egenrådig nok til å gå mine egne veier og ikke la meg presse inn i tradisjonelle mønstre og sammenhenger. Det har jeg hatt det helt fint med, og min komplette udugelighet innen gym og især fotball var aldri gjenstand for mobbing.

Når jeg tenker tilbake, burde jeg vært tøff nok til å konfrontere gymlæreren med at jeg ikke kunne sparke fotball. Eller kanskje ikke – som den eneste som aldri hadde vært i berøring med en fotball.

En av mine franske nålevende yndlingsforfattere er Jean Echenoz. Under et opphold i Norsk Oversetterforenings leilighet i Berlin i fjor, hvor det selvsagt er et rikholdig bibliotek, falt en bok av Echenoz meg i hendene. Det var en biografisk roman om den tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zátopek (verdensrekordholder, olympisk gullvinner etc.) Det ville ikke falt meg inn å lese den hadde det ikke vært for at forfatteren var Echenoz. Der fant jeg en beskrivelse av meg selv når vi sparket fotball på gymnaset:

«Han kan ikke fordra sport. Han ville nærmest se med forakt på brødrene og kameratene sine som bruker fritiden sin til å sparke åndsforlatt på en ball. Når de en gang iblant tvinger ham til å være med, deltar han bare motvillig, vet ikke hvordan han skal te seg, skjønner ingen ting av reglene. Han prøver å late som han er interessert, men ser en annen vei og forsøker diskré å holde seg godt unna ballen, som går i baner han aldri har forstått seg på. Og hvis han er så uheldig å få den i beina, langer han ut et stort spark for å bli kvitt den, uansett retning, altfor ofte mot eget mål.»

Jean Echenoz: Løpe. Oversatt av Tom Lotherington

PS Det er kanskje barnslig, men snart 66 år gammel føler jeg at jeg har fått litt «hevn» for gymtimenes uendelige rekke av nederlag. Med visse mellomrom samles folkeskoleklassen min til gjensyn og mimring. Sykdom er et uunngåelig samtaleemne, noen er sågar døde. En del bor i Spania av helsemessige grunner. Jeg har aldri vært syk, og jeg er formodentlig blant de fysisk mest aktive. Opptil hundre ganger i året går/jogger jeg opp til en lokal fjelltopp, en tur på innpå en mil. Etter nyttår begynte jeg å spille tennis. Jeg har kondis til tusen. Et paradoks, i betraktning av at jeg var den suverent dårligste i gym.  

Eugène Sue og jeg

I innlegget nedenfor skrev jeg at Eugène Sue var et ukjent navn for meg. Men senere på dagen var det en av titlene, Les Mystères de Paris (1842–43), som begynte å romstere i tankene. Det var da noe kjent med den? Kunne det være at jeg faktisk hadde Eugène Sue i mitt eget bibliotek? Jeg hadde ikke lett lenge i hyllene før jeg fikk syn for sagn (underbevisstheten visste selvsagt beskjed). En fin trebindsutgave av Paris’ Mysterier, roman av Eugène Sue. «Med 200 originalillustrationer. Oversat av Lina Krogh-Tonning» og utgitt på L.E. Tvedtes forlag i Kristiansund 1898. Stort format.

Bøkene har tilhørt Aftenposten-redaktøren Thorstein Diesen, som var svært interessert i fransk språk og kultur, og som selv oversatte fra fransk.

Som det heter i artikkelen om ham i Norsk Biografisk Leksikon:

«Diesens store glede var å reise, helst til Frankrike. Hver eneste morgen, minst en time, leste han fransk. “Et vakrere språk har vi ikke,” sa han ofte når han frydet seg med å oversette franske romaner.»

 

 

Mer om Zulu

Filmatiseringen av Zulu begynner i Cape Town i sommer, med Djimon Housou og Orlando Bloom i hovedrollene.


 Så er Zulu ferdiglest. Wow, for en bok, må jeg bare si. Jeg har kalt den en krim, men thriller er vel en riktigere betegnelse. Det er i hvert fall den forlaget bruker, selv om de samtidig oppgir at boka har innkassert så og så mange krimpriser. Forskjellen på krim og thriller? Jeg leste en gang at en krim henvender seg til forstanden og en thriller til følelsene.

 I Zulu har ikke leseren noen som helst sjanse for å løse mordene som begås (det begås svært mange av dem, totalt sett, men den handler om etterforskningen av to av dem). Zulu er altså ingen «whodunit», og således ingen krim. Men en thriller/suspense, eller spenningsroman, er den til gagns. Samtidig gir den på sitt vis et godt innblikk i dagens Sør-Afrika, både av landskapet og naturen(sluttscenen i den namibiske ørken er så man formelig blir støvtørr i halsen), og av samfunnet med dets historiske bakgrunn. Alt dette, inkludert glimrende karakterskildringer, fremstilles gjennom en fortellerstil av høy klasse, og hele tiden med intens spenning.

Sør-Afrika er et samfunn med mye kriminalitet og vold, og jeg innbiller meg at det er nokså realistisk skildret. Men i noen av de verste volds- og drapsscenene måtte jeg minne meg på at dette tross alt er fiksjon. Bloggeren Kassiopeia syntes det ble for mye bestialitet,jfr. DETTE innlegget.

 Jeg liker absolutt ikke å lese svært grafiske skildringer av vold og mishandling, og jeg har spurt meg selv hvorfor jeg likevel har gjort det i denne boka. Jeg tror det har med bokas generelle kvalitetsnivå å gjøre, det gode språket (og den gode oversettelsen), som sammen med spenningen og flyten og tempoet gjorde at lesingen nærmest ble en ren nytelse. Og selv om min oppfatning av Sør-Afrika er at det er et frastøtende samfunn, var det vel kanskje tross alt også et eksotisk element her som bidro til spenningen og leseopplevelsen. Folk som virkelig er interessert i Sør-Afrika, og som dertil liker spenningslitteratur, bør absolutt ikke gå glipp av denne boka. Og så er det bare å håpe at vi får mer av Caryl Férey på norsk!

Les også DENNE omtalen, på bloggen Artofliving.

(Mitt tidligere innlegg om denne boka finner du litt nedenfor, 1. juni.)

Zulu

For en tid siden fikk jeg en mail fra Aschehoug med forespørsel om jeg ville blogge om den franske krimmen Zulu av Caryl Férey. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa ja - jeg leser jo ikke krim. Dessuten foregår boka i Sør-Afrika, og min interesse for dette landet, så vel som for Afrika generelt, er lik null. Kanskje ble jeg nysgjerrig fordi forfatteren var fransk - jeg synes det er altfor lite fransk kultur i Norge, enda jeg ikke kan fransk. (Jeg mener for øvrig også at amerikansk kultur generelt dominerer altfor mye, både innen litteratur og film. Mer europeisk, takk, og gjerne fransk.)

Dessuten var boka oversatt av Thomas Lundbo, nestleder i Norsk Oversetterforening og en kollega som  holder høy kvalitet. Det er jeg ikke alene om å mene - han fikk Bokklubbens skjønnlitterære oversetterpris på Lillehammer i dag.

Forfatteren er godt kjent i hjemlandet, der Zulu har vunnet hele ni krimpriser. Zulu er hans første bok på norsk. Bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter, og handlingen i Zulu er altså lagt til dagens Sør-Afrika. Et sterkt voldsherjet land som bare virker motbydelig på meg. Men jeg måtte jo gi boka en sjanse, siden jeg hadde mottatt et anmeldereks.

Boka begynner med en uhyre voldelig og ekkel scene som bare bekreftet min oppfatning av Sør-Afrika. Men til min forundring tok teksten tak i meg og slapp ikke taket. Jeg måtte bare lese videre. I mine øyne er det et kvalitetstegn. Férey skriver glimrende, og er like glimrende oversatt. Og inn i den den spennende handlingen klarer han å flette et vell av faktaopplysninger om sørafrikansk historie og kultur på en helt naturlig måte. Dette er kvalitetskrim; her er både litterær kvalitet og intens spenning, uten billige effekter. Person- og miljøskildringene er nyanserte og overbevisende. Og for bare å gjenta det; oversettelsen er i de aller beste hender hos franskfilologen Thomas Lundbo.  

På nettstedet Aktuell.no kom jeg over denne omtalen av Jan-Erik Østlie:

Den franske forfatteren Caryl Férey er et nytt bekjentskap på norsk, spenningsboka «Zulu» er nå flott oversatt til norsk av Thomas Lundbo. I Frankrike er forfatteren imidlertid ingen fersking, han har bare siden 2008 vunnet ni krimpriser i hjemlandet. I «Zulu» befinner vi oss i Sør-Afrika, nærmeste bestemt helt på sørspissen av landet, i den nærmest sagnombruste kystbyen Cape Town, byen som bare ligger en kort båtreise unna djeveløya Robben Island hvor Nelson Mandela og mange andre politiske fanger satt fengslet i årevis på 1970- og 1980-tallet. I dag er fengslet et museum. For øvrig vel verdt et besøk, men det er en helt annen historie. For boka handler verken om Robben Island eller Nelson Mandela, men om den svarte kriminalpolitisjefen Ali Neuman og hans stab. Neuman får etter hvert i oppdrag å oppklare et mord på en hvit tenåringsjente fra de høyere samfunnslag. Fort oppdager han at det er narkotika med i bildet – ja, faktisk et helt nytt dop som er livsfarlig. «Zulu» kunne blitt en ganske ordinær kriminalhistorie om det ikke var for at forfatteren har teft for mer enn krim. Han er også en samfunnsengasjert og politisk forteller, han ser fort potensialet i skildringen av det fortsatt både rase- og klassedelte Sør-Afrika. Beskrivelsene av townshipene, og særlig den mest berømte Khayelitsha, utenfor Cape Town vitner om stor innsikt i hva både byen og regnbuelandet sliter med at politisk sprengstoff. For sjøl om apartheid-tida formelt er over i dette landet, så er ikke voldelighetene og kriminaliteten borte av den grunn. Snarere tvert imot. Forsoning preket både Mandela og Desmond Tutu, men det er lettere sagt enn gjort for den fattige ungdommen i slumstrøkene. Både hevnen og hatet er søtt i dagens Sør-Afrika. Et annet fenomen som i aller høyeste grad er tilstedeværende i denne romanen er aids-problemene som for øvrig hele det afrikanske kontinentet sliter med. Klisjeen om at utfordringene står i kø er vanskelig å unngå i beskrivelsene av Sør-Afrikas hverdagsliv. Férey utnytter dette til fulle. «Zulu» er en mørk roman der det som tittelen også antyder ikke sjelden er et viktig spørsmål om hvilken stamme du kommer fra. Jeg vil tro at utfordringen til forfatteren av denne boka også har vært å unngå produksjonen av rasistiske holdninger – ikke minst hos leserne. Voldsomhetene som skjer i denne romanen er skapt med et helt bestemt bakteppe. Forstår du ikke det, kan du som leser komme skjevt ut. Caryl Férey er et interessant litterært bekjentskap. Forlaget kan trygt oversette flere av bøkene hans om de holder det samme nivået som «Zulu».