Gratulerer med dagen

Det er Dickens' fødselsdag i dag. Det er lenge siden jeg har lest ham nå, men han er rikelig representert i mine hyller. Jeg har ikke lest alt, men mye. Jeg vil tro at alle lesende mennesker har lest Dickens en eller annen gang. Kanskje i yngre dager. Jeg begynte visst med "Store forventninger" som tegneserie i Illustrerte Klassikere. "Store forventninger" har, med John Irvings ord, "den mest fullkomne utarbeidede intrige av alle engelskspråklige romaner", samtidig som den "aldri lar seg avlede fra sitt forsett om å røre leseren til latter og gråt".  Det kan vel langt på vei beskrive hele hans produksjon som en av Englands mest betydningsfulle romanforfattere. Til alle tider verd å lese.

Skjerp deg, Dickens

Daukjøtt

I DENNE artikkelen i Dagbladet i 2012 om nyoversettelsen av Dickens' Bleak House (se innlegget nedenfor), står det om den forrige oversettelsen, foretatt av Henrik Rytter i 1930-årene, og som er full av store og små utelatelse, til sammen flere hundre sider. Journalisten lurer på om dette var noe oversetteren hadde funnet på selv, eller om det var på oppdrag av forlaget. Det siste er sannsynligvis tilfelle. Uansett må utelatelsene ha vært godkjent av forlaget. Men det er ikke noe ukjent fenomen at det ble kuttet i teksten når bøker ble oversatt i gamle dager. "Kutt ut daukjøttet", lød parolen fra forleggerne. I dag rister vi på hodet over en slik praksis, og gremmer oss over at seriøse norske forlag kunne gi publikum mer eller mindre beskårne utgaver av kjente litterære verk. I dag ville en slik praksis vært uhørt, heldigvis.

Bleak House

Jeg leser Bleak House av Dickens, som kom i en ny og glimrende norsk oversettelse av Ragnhild Eikli i 2012. Originalen kom i 1850-årene. Bakteppet for handlingen er en av verdenslitteraturens mest berømte rettssaker, Jarndyce mot Jarndyce, som Dickens bruker til å rette hard kritikk mot det engelske rettsvesenet, og som førte til reformer på dette området. Men det er mennesker det dreier seg om, og som menneskekjenner og -skildrer hører Dickens til de største. Han vet hvordan han skal gripe leseren og fremkalle både tårer og latter. Engelske Wikipedia har en fyldig omtale av boka HER.
Boka er stor, over tusen sider, og det er vanskelig å lese den fort. Det kryr av personer, men det er relativt lett å holde oversikt over dem. De fleste har en eller annen tilknytning til den famøse rettssaken, men det er hovedpersonen, Esther Summerson og hennes liv og skjebne, som er bokas røde tråd.
Kanskje jeg, mer eller mindre ubevisst, har vært på jakt etter et nytt "leseprosjekt" etter at jeg ble ferdig med Prousts På sporet av den tapte tid tidligere i år. Jeg tror jeg har funnet det i Dickens. Fortsatt har jeg noen hundre sider igjen av Bleak House, og jeg vet ikke hvilken som eventuelt blir den neste, men hos Dickens er det nok å ta av.

Jarndyce vs Jarndyce

 

De som har lest denne bloggen en stund vet at bøker av og til velger meg og ikke omvendt. Noen ganger når jeg er ferdig med å lese en bok og ikke vet hvilken ny jeg skal begynne på, lar jeg bøkene «komme til meg». Det har noe med synkronitet å gjøre, tror jeg; jeg hører til dem som tror at tilfeldigheter ikke er tilfeldigheter, i hvert fall mange av dem. Det kan ha noe med underbevisstheten å gjøre, som i går, da jeg etter å ha lest to tredjedeler av Mircea Cartarescus Nostalgien måtte ha litt forandring. Men hva? Jeg vandret langs mine egne hyller (jeg har noen tusen bøker), dro ut en bok her, bladde i en bok der, men det var ingen som pekte seg ut. Jeg hentet gardintrappen for å kikke i de høyeste hyllene, hvor jeg sjelden kikker (jeg har «skreddersydde» bokhyller fra gulv til tak), men heller ikke der var det noe som åpenbarte seg. Etter hvert endte jeg opp foran hyllene med engelskspråklig litteratur (jeg har skjønnlitteraturen inndelt etter land og/eller språkområder - på engelsk er det egne hyller for amerikansk, britisk og irsk). Da kjente jeg formelig at jeg begynte å nærme meg noe, omtrent som i tampen brenner. Og ganske snart søkte hendene mine Dickens -- den nye norske oversettelsen av Bleak House!

Tilfeldig? Nei. Jeg var nettopp ferdig med en stor jobb, oversettelsen av en amerikansk roman på nesten 500 sider, hvor det var en referanse nettopp til Bleak House, nærmere bestemt til rettssaken «Jarndyce mot Jarndyce», som jeg aldri hadde hørt om før, blant annet fordi jeg aldri har lest Bleak House, men som jeg nå vet er en av verdenslitteraturens mest berømte rettssaker. Og den var jeg, ubevisst, blitt nysgjerrig på. Dessuten er Bleak House et av mine store hull (ikke det eneste) når det gjelder Dickens.

«Jarndyce mot Jarndyce er blitt en vits. Det er det eneste gode som er kommet ut av den. Den har ført mange i døden, men blant medlemmene av den juridiske profesjon er den en vits. Hver eneste magister i kanslerretten har referert til den. Hver eneste lordkansler «hadde med den å gjøre» i sin tid som sakfører. Det er blitt ytret vittigheter om den blant blånesete, storetåverkende gamle medlemmer av juristkollegiene under portvinen etter middag i Inns of Court. Praktikanter har yndet å oppøve sitt juridiske vidd på saken [osv.]»

Gratulerer med gårsdagen, Charles Dickens

Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopleys grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere -- de ni tallene -- som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.

Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem.

Helt siden mennesket begynte med klær, har det antagelig aldri forekommet at et nytt og etterlengtet plagg har maktet å leve opp til forventningene.

Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter.

Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.

Gjennom hele livet kommer våre største svakheter og nedrigste sider best til syne overfor dem vi forakter aller mest.

Livet er fullt av avskjeder.

Av alle bedragere på denne jord er det ingen som kan måle seg med selvbedrageren.

Tiden gikk, slik den har for vane å gjøre.

Du skal ikke tro på sannsynligheter; tro på håndfaste bevis. Bedre leveregel finnes ikke.

Fra Store forventninger, i serien Bokklubbens Verdensbibliotek, oversatt av Ragnhild Eikli.

Store forventninger

TV-filmatiseringen av Store forventninger er til ende, og ved en skjebnens tilskikkelse fikk jeg sett alle tre episodene. Jeg er enig med Aftenpostens anmelder i at det var en storslått affære, som alltid, kan man vel nesten si, når BBC griper fatt i et materiale som dette.

Men alle kvaliteter til tross, jeg foretrekker likevel boken og de indre bildene som lesningen danner. Kanskje begår jeg en feil ved å forvente at filmatiseringen skal være det samme som boken, i stedet for å godta at filmatiseringen er en annen måte å fortelle den samme historien på. Men det er uansett boken som er den riktige historien, the real thing.

Aftenpostens anmelder sa at filmatiseringen på flere steder avvek fra boken. Det er en stund siden jeg leste den, så jeg hadde ikke detaljene så klart i hukommelsen at jeg kunne si nøyaktig hvilke steder dette var. På meg virket det som om serien var ganske tro mot boken. Men sluttscenen reagerte jeg litt på. Her kunne det virke som om Pip og Estella omsider fikk hverandre og levde lykkelig sammen til sine dagers ende, men det er en fordreining av boken.

Nå kan man riktignok si at seriens sluttscene er litt åpen, men bokens slutt er ganske klar. Pip og Estella møtes igjen en siste gang, i ruinene av Miss Havishams eiendom (Satis), men bare for å skilles for godt. Den eneste fysiske kontakten mellom dem ved denne anledningen, er at Pip tar henne i hånden. De forsones med hverandre, de er venner, men de kommer aldri til å se hverandre mer.

Noe av det som går tapt i en filmatisering, er den språklige rikdommen (beklager, nå sammenligner jeg med boken igjen). Her er noen tilfeldige bruddstykker (min norske versjon av Store forventninger, i serien Bokklubbens Verdensbibliotek, er oversatt av Ragnhild Eikli):

Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopleys grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere -- de ni tallene -- som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.

Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem.

Helt siden mennesket begynte med klær, har det antagelig aldri forekommet at et nytt og etterlengtet plagg har maktet å leve opp til forventningene.

Himmelen skal vite at vi ikke behøver å skamme oss over våre tårer, for de er regndråper på jordens forblindende støv, som ligger som et lag på våre harde hjerter.

Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.

Gjennom hele livet kommer våre største svakheter og nedrigste sider best til syne overfor dem vi forakter aller mest.

Livet er fullt av avskjeder.

Av alle bedragere på denne jord er det ingen som kan måle seg med selvbedrageren.

Tiden gikk, slik den har for vane å gjøre.

Du skal ikke tro på sannsynligheter; tro på håndfaste bevis. Bedre leveregel finnes ikke.

Dickens i alle kanaler

Etter Haren med øyne av rav, leste jeg Aasne Linnestås Morsmål. Aasne Linnestå er en av yndlingsforfatterne mine, og i denne boken er hun tilbake i lyrikken, som hun debuterte med. Jeg skal komme tilbake til Morsmål i et eget innlegg.

Etter Linnestå var jeg litt i villrede om hva jeg skulle lese. Jeg hadde Ørstaviks Hyenene på leselisten og begynte på den, men den fenget ikke. Tilfeldigvis hadde jeg glemt å avbestille Charles Dickens’ Et julekvad fra Bokklubben, og det slo meg at hva kunne vel passe bedre enn å lese nettopp denne nå i julen? Jeg har dessuten faktisk aldri lest denne klassikeren før. Så dermed ble det Et julekvad.

Det er praktfull lesning og drivende godt oversatt. Og nettopp dette forstyrrer paradoksalt nok lesningen for meg som selv er oversetter. Jeg blir nemlig så opptatt av oversettelsen at jeg blir distrahert i lesningen. I går måtte jeg finne frem den engelske originalen (som jeg har hatt i bokhylla i mange år), og sammenligne. Det er alltid mye å lære av gode kolleger.

Oversetteren er Torstein Bugge Høverstad, også kjent for oversettelsen av Harry Potter. Om arbeidet med A Christmas Carol har han skrevet flere innlegg på Oversetterbloggen. HER er det første. Interessant lesning som gir et godt innblikk i hvordan profesjonelle litterære oversettere arbeider.

Ikke bare er julen det ideelle tidspunktet for Et julekvad, men i kveld byr NRK1 jammen også på første episode av BBCs nye filmatisering av Store forventninger. Aftenposten omtaler den i dag som «et praktfullt stykke TV-arbeid, med nitid kvalitet i alle ledd» og spør retorisk: «Hvordan får de det til, britene?» Selv jeg, som normalt ikke ser TV, må altså finne PÅ-knappen i kveld. Jeg gleder meg, både til å se Store forventninger og til å lese videre i Et julekvad. Dickens i alle kanaler!

Skrivesperre

"Å ikke få til å skrive, går også ut over de timene en setter av til skrivingen, i tillegg til at det går utover de timene man skulle ha skrevet. Det å ikke få til å skrive gjennomsyrer også alle andre gjøremål, og mer alvorlig, det suger næring fra det litterære kallet," skrev signaturen Scribo i en kommentar til DETTE innlegget nylig.
Og legger til i en ny kommentar i dag:
"P.s. Kommentaren over var ikke ment som kritikk, kun en frustrert hilsen fra en frustrert skribent med prestasjonsangst. Noen tips mot slik angst?"

Noen som kan hjelpe?

Fra det litterære eiendomsmarkedet

En av Dickens' tidligere boliger er til salgs. Jeg bare nevner det. Han skrev blant annet Bleak House her. Sikkert mye inspirasjon i veggene. HER er lenke til eiendomsmegleren.

For å si det med Dickens ...

"Det var en av den typen marsdager når solen skinner varmt og vinden blåser kaldt, når det er sommer i sollyset og vinter i skyggen."

Charles Dickens: Store forventninger, kap. 54

Oversatt av Ragnhild Eikli

Litterære måltider (2)

«Rommet hvor guttene spiste var en stor sal med fliselagt gulv og en kobberkjel i den ene enden. Av den øste mesteren, for anledningen utstyrt med et forkle, opp havresuppe med en stor sleiv, assistert av to koner. Av denne utsøkte blandingen fikk hver gutt én skål, og ikke noe mer, -- unntagen ved festlige anledninger, da de også fikk et halvt hekto brød. Skålene trengte aldri til å vaskes. Guttene gned dem så blanke med skjeene sine at de skinte, og når de var ferdige med det -- og det tok ikke lang tid, for skjeene var nesten like store som skålene -- kunne de sitte og glo på kobberkjelen med så grådige øyne at det så ut som de til og med kunne sluke mursteinene den stod på, og imens underholdt de seg med å renslikke fingrene for eventuelle suppedråper. Gutter har i alminnelighet glimrende appetitt. Oliver Twist og kameratene hans led i tre måneder en langsom sultedøds kvaler, men til slutt ble de så ville og besatte av sult at en gutt, som var stor for alderen og ikke vant til slikt -- faren hadde nemlig drevet en liten spiseforretning -- ymtet noe om at hvis han ikke fikk en skål havresuppe til om dagen, var han stygt redd for at han en natt ville gå løs på og ete den gutten som sov ved siden av ham, og som var en liten svekling. Han hadde et vilt, forsultent glimt i øynene, og de trodde blankt på ham. Det ble holdt råd, og trukket lodd om hvem som etter kveldsmaten skulle gå bort til mesteren og be om mer, og loddet falt på Oliver Twist.
Kvelden kom, og guttene inntok sine plasser. Mesteren tok oppstilling ved kobberkjelen med fattighusassistentene rundt seg, havresuppen ble porsjonert ut, og forsvant. Guttene hvisket til hverandre og blunket til Oliver, mens de nærmeste dunket i ham. Om han enda var bare barnet, så var han fra seg av sult og elendighet. Han reiste seg, nærmet seg mesteren med skål og skje i hånden, og sa, halvt forferdet over sin dumdristighet:
-- Unnskyld, sir, jeg vil gjerne ha litt mer!»

Charles Dickens
Oliver Twist

Dagens navn: Charles Dickens

Charles Dickens (7. februar 1812--9. juni 1870)

Illustrasjon fra min samling av forfatterplakater.

«Fru Phelps så bortover hyllene og tenkte seg godt om. Hun visste ikke riktig hva hun skulle ta fram. Hvordan går man fram når man vil finne en berømt voksenbok til en pike som er fire og et halvt år gammel? [...]
- Prøv denne, sa hun til slutt. - Den er veldig berømt og veldig god. Hvis du synes den er for lang, kan du bare si ifra, og så skal jeg finne noe annet som ikke er for langt og ikke så vanskelig.
- Store forventninger, leste Matilda. - Av Charles Dickens. Den vil jeg veldig gjerne prøve.
Jeg må være helt gal, sa fru Phelps til seg selv. Men til Matilda sa hun: - Selvfølgelig skal du få prøve den.
De neste ettermiddagene greide fru Phelps nesten ikke å slippe den lille jenta med øynene. Hun satt time etter time i den store lenestolen lengst borte med boka i fanget. Hun var nødt til å ha den i fanget fordi den var for tung å holde, og derfor måtte hun lene seg framover for å kunne holde den. Det var et merkverdig syn. Den lille mørkhårede skikkelsen satt der med føttene ut i været, fullstendig oppslukt av historien om Pip og gamle frøken Havisham og huset hennes som var fullt av spindelvev og akkurat så fantastisk som bare den fantastiske fortelleren Dickens kunne gjøre allting. [...]
I løpet av en uke hadde Matilda lest Store forventninger. Den utgaven hun hadde var på fire hundre og elleve sider. - Den var nydelig, sa hun til fru Phelps. - Har Dickens skrevet noen flere bøker?
- Ganske mange, sa den forbløffede fru Phelps. - Skal jeg finne en annen til deg?»

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Roald Dahl lar Dickens være Matildas første møte med voksenlitteraturen. Det er hans måte å vise sin beundring for den store mester på. For ikke lenge siden leste jeg selv Store forventninger om igjen, faktisk for første gang siden jeg leste den som barn, som Illustrerte Klassikere, altså i tegneserieform, og da gikk det virkelig opp for meg hvor stor Dickens egentlig er.
Å lese Dickens er som å træ rett inn i viktoriatidens England, men som alle store diktere skaper Dickens også sitt eget univers. Dickens har de store forfatteres magi, og kanskje klarer Henning Hagerup, i sitt innledende essay til Bokklubbens praktfulle utgave av Store forventninger, å sette ord på i hvert fall noe av hva denne magien består i:

«Det var altså Pickwickklubben som ble min inngang til Dickens’ univers. Det er ingen dårlig inngang, og det kan være hensiktsmessig å begynne der, i og med at det dreier seg om forfatterens første roman, men spørsmålet er om ikke nesten en hvilken som helst av romanene hans ville hatt samme virkning. Sannsynligvis ville jeg blitt like oppslukt uansett hvilken Dickens-bok jeg hadde tatt med meg på turen, for på alle stadier av sin kunstneriske karriere bevarer Charles Dickens en enestående evne til å forføre - slik et utall av lesere opp gjennom tidene har kunnet bevitne. Dette har riktignok fått enkelte kritikere til å konkludere med at han ikke kan tas helt alvorlig, men Dickens’ generelle litteraturkritiske posisjon er i dag så fjellstø at de aller færreste ville reagere negativt når noen kaller ham Englands største romanforfatter. Det råder dessuten enighet om at hans betydning for romanens senere utvikling vanskelig kan overvurderes. F.eks. har både Dostojevskij og Kafka åpenbart lært av ham, og det er ikke mange senere engelskspråklige romanforfattere som er fullstendig frie for dickenske trekk.
Og hva kan i så fall karakteriseres som «dickenske trekk»? Ganske mye, men jeg skal nøye meg med å vise til noen av de viktigste egenskapene. Dickens har en fortellerevne at det mest frapperende slaget, urban (og i en alt annet en nedsettende betydning) primitiv på en gang. Historiene hans fortelles av et opplyst menneske i industrialismens tidsalder, men med hypnotisk-suggererende virkemidler som delvis later til å gå helt tilbake til fortellerkunstens fødsel: Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl.a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England var mer Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans. Denne tanken ville han selv betraktet med en viss gru, i og med at et annet fremtredende trekk er hans sylskarpe blikk for nettopp urettferdighetene og grusomhetene i den verden han skildrer; hans reformiver og sterke indignasjon på vegne av Englands fattige bidrar til å gi bøkene ekstra nerve. Ennvidere har han et våkent deskriptivt blikk som får med seg alt som trengs for å formidle en stemning eller situasjon - samt det som for så vidt ikke «trengs». George Orwell lovpriste hans talent når det gjaldt å finne «den unødvendige detalj». Sansen for situasjonskomikk svikter ham dessuten aldri; selv noen få ord henslengt i forbifarten kan være nok til å få leseren til å gapskratte, men han viker heller ikke unna for tragedie, patos eller - for den saks skyld - rent melodrama, og med enkelte unntak slipper han unna med det siste. Endelig besitter han en fenomenal fortellerglede som, via en litterær smitteeffekt, avføder en tilsvarende leserglede.»


Mer om Dickens finner du her, på engelske Wikipedia.

Lesefrukter

«Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.»

Charles Dickens: Store forventninger, kap. 25