My Strange Friend Marcel Proust

My Strange Friend Marcel Proust: Marcel Proust in Cabourg, 1896.Next month, City Lights will publish Lost Profiles: Memoirs of Cubism, Dada, and Surrealism, a series of reminiscences and miniportraits of modernist writers and artists—Blaise Cendrars, James Joyce, Pierre Reverdy, and others—by Philippe Soupault, a Dadaist who, with André Breton, wrote Les Champs magnétique in 1919, kicking off the Surrealist movement. Soupault’s sketches... Read More » (lenken i begynnelsen av dette sitatet).

Som noen av denne bloggens følgere kanskje vil huske, leste jeg På sporet av den tapte tid for tre år siden, i 2013. Denne sommeren tilbrakte jeg også en natt på Grand Hotel Cabourg ved den franske kanalkysten, som er en viktig lokalitet i verket.

Proust og jeg i lobbyen på Grand Hotel Cabourg.

Utsikt fra hotellrommet. Prousts utsikt ...

Proust-suvenirer

Og hva er så dette? Jo, det ser man jo, det er skjell. Minner fra sommeren? For så vidt. Men også en litterær suvenir, på sett og vis. Og helt gratis. Skjellene plukket jeg nemlig på stranden foran Grand Hotel i Cabourg. Jeg innbiller meg ikke at de har ligget der helt siden Prousts tid, men likevel. Glassvase fra IKEA på Slependen.

I DETTE tidligere innlegget kan du se plakaten jeg fikk under oppholdet i Cabourg.

Grand Hotel Cabourg

Det skal ikke nektes for at man føler seg velkledd med Mercedes når man bor på Grand Hotel.
 
Bildet yter ikke størrelsen på rommet full rettferdighet. Bare sengen var vel ca 3 meter bred.
 Utsikt fra balkongen. I forgrunnen strandpromenaden, eller Promenade Marcel Proust. Badesesongen var ikke helt kommet i gang.


Man støter på Proust overalt. Det var i denne butikken jeg fikk plakaten omtalt i innlegget nedenfor.


Plakett på plenen i parkanlegget foran hotellet.

Grand Hotel ligger svært dominerende til i Cabourg, for enden av hovedgaten. I forgrunnen Casinoparken (casinoet skimtes til venstre for hotellet).


Min egen Gilberte, Albertine etc.

Grand Hotel i all sin velde, sett fra stranden, skjønt det er vel bare den høyre delen, med de to gavlpartiene, som er selve hotellet. De seks store vinduene nederst er inn til spisesalen, den Proust omtalte som et akvarium. Vårt rom var i annen etasje i gavlpartiet til høyre.

Disse tre ungdommene, to jenter og en gutt, ga meg assosiasjoner til Marcel og hans unge piker i blomst.

Korridoren. Meget teppebelagt.

Marcel og jeg. Mon tro hvor stor del av hotellets belegg som skyldes Proust?

Foajeen. Til venstre resepsjon, spisesal og utgang til stranden, rett frem trapper og heiser, til høyre hovedinngangen. Bildet er tatt fra baren.

Utsikt fra rommet, gjennom balkongdøren. Gardinene var tunge og lystette.

En drink i baren etter middagen. Min egen Gilberte, Albertine etc. til venstre.

kommentar til innlegget nedenfor spørres det om jeg opplevde noen gjenkjennelse under besøket i Cabourg, underforstått en gjenkjennelse med Proust. Ja, så absolutt. Det vil si, ikke i byen i seg selv, den beskriver vel Proust nokså overflatisk, men i høy grad på Grand Hotel, som han beskriver i detalj. Hotellet er ikke mer modernisert enn at man lett kan leve seg inn i hans beskrivelser, fordums prakt er så absolutt intakt. Utsikten over havet og lysets mange skiftninger er noe av det han dveler ved, og vi bodde selvsagt også i et rom på sjøsiden, med egen balkong ut mot strandpromenaden. Rommet var forresten kjempestort, med en egen liten korridor, og badet var vel på størrelse med et gjennomsnittlig hotellrom. Man hadde følelsen av å bo i en suite. En artig detalj var det at de gamle dørvriderne var behold, det ga liksom en direkte lenke tilbake til Prousts tid. Selv om dette var den dyreste hotellnatten jeg noen gang har hatt, må jeg si at det var verd hver eneste krone. Det var fantastisk å oppleve dette stedet midt i lesingen av På sporet av den tapte tid.
«Akk, vinden fra havet! En time senere, mens vi satt og spiste i den store spisesalen og fra sitronens lille lærhylster presset noen dråper gull på to flyndrer som snart efterlot på tallerkenen en ryggrad hvis vifte av tynne ben hadde fjærens krusninger og sitarens klang ...»
Som Proust spiste jeg også flyndre til middag (han gjorde det hver kveld), men på servitørens spørsmål om han skulle fjerne ryggbenet eller om jeg ville gjøre det selv, hadde jeg heldigvis vett til å be ham om å gjøre det. Det ble en imponerende oppvisning i hvordan et slikt ryggben skal fjernes. Og middagen ble selvsagt inntatt i den samme spisesalen som Proust omtaler så grundig, der «lyset flommet fra elektriske kilder og forvandlet spisesalen til et kjempemessig, eventyrlig akvarium der arbeiderbefolkningen i Balbec, fiskerne og også de småborgerlige familiene, usynlige i mørket utenfor, trykket seg mot glassruten for å granske det overdådige liv til disse mennesker som sakte vugget i brenninger av gull ...»

Forfattere på veggen

Det opprinnelige bildet til dette innlegget ga ikke noe inntrykk av formatet på plakatene, så jeg tok et nytt bilde (Billie ville gjerne være med, hun kan ikke se noe annet formål med at jeg setter meg på huk, enn at jeg ønsker nærkontakt med henne.)

Jeg har i tidligere innlegg nevnt at jeg samler på forfatterportretter, særlig i form av plakater. For eksempel har jeg et flott portrett av av James Joyce, som vist i DETTE tidligere innlegget. Andy Warhols H.C. Andersen-plakat har jeg også.
Nå som jeg leser Proust, har jeg selvsagt ønsket meg et portrett av ham. Da jeg nylig var i Cabourg (Prousts Balbec), så jeg en fin Proust-plakat i en butikk. Plakaten var for et lokalt Proust-arrangement og bare til oppslag, ikke til salgs. Jeg prøvde med min meget begrensede fransk å spørre damen bak disken om hvor jeg kunne få tak i en sånn. Da hun skjønte at jeg gjerne ville ha en slik plakat, tok hun den resolutt ned fra veggen og ga meg den med et smil.
Hun kunne ikke gitt meg en bedre gave, og jeg kunne ikke fått en bedre souvenir med meg hjem fra Cabourg.
Men selvsagt kjøpte jeg  madeleiner også. Nå er plakaten innrammet og skal få sin velfortjente plass på veggen.
Til Frankrike kom jeg fra Irland, og i Irland feiret jeg Bloomsday.
Forrige gang jeg var i Irland var for over førti år siden. Da så jeg blant annet James Joyces eneste skuespill, Exiles (i hvert fall det eneste som spilles) fremført av et studentteater på Trinity College (jeg var tilbake på Trinity i år, men da for å se Book of Kells og The Long Room). I over førti år har jeg spart på plakaten for Exiles-fremføringen jeg så den gangen i Dublin, og da jeg sendte Proust til innramming, sørget jeg for at Exiles-plakaten også kom i glass og ramme omsider. Herlige litterære minner begge deler.

På reisefot

Jeg er hjemme igjen etter å ha vært på reisefot i over fjorten dager, en biltur som omfattet syv land i Europa, og som ikke var helt uten litterære tilsnitt. Blant annet var jeg i Dublin på Bloomsday, altså 16. juni, dagen da handlingen i Ulysses utspiller seg. Jeg var også innom Hay on Wye i Wales, verdens første bokby, og ikke minst besøkte jeg Cabourg; virkelighetens Balbec, badestedet i Normandie hvor Marcel og bestemoren tilbringer en lang sommerferie i På sporet av den tapte tid. Der bodde jeg selvsagt på Grand Hotel, akkurat som Marcel og bestemoren. Kanskje ikke på samme rom som Marcel, men i hvert fall ut mot sjøen, slik som han. Og selvfølgelig måtte jeg kjøpe en eske madeleiner.
Men mer om turen senere.