"Hissing i kropp"

Jeg har tidligere omtalt Shantaram av Gregory David Roberts - en røverfortelling, kjærlighetsroman, gangsterhistorie og et skjebnedrama, og ikke minst en kjærlighetserklæring til Bombay og India. Hovedpersonen og fortelleren, Lin, er på rømmen fra en langtidsdom og søker tilflukt i Bombays slumstrøk. Beretningen er angivelig basert på forfatterens egne opplevelser, og har for lengst nådd bestselgerstaus over hele verden, også i Norge. Det er en bok av den sorten som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på den, noe ikke minst oversetteren, John Erik Frydenlund, bidrar til i den norske versjonen.
En av de første inderne hovedpersonen møter, skal vise seg å bli en uvurderlig hjelper og venn.
’«Mitt navn er Prabaker,» erklærte han, på sitt musikalsk aksentuerte engelsk. «Hva er din ærede, gode navn?»’
Noe av det som imponerer meg, er nettopp oversettelsen av denne skikkelsens "musikalsk aksentuerte engelsk". Oversetteren må virkelig ha vært inspirert, og har formodentlig moret seg godt da han oversatte dette!


’I am Bombay guide. Very excellent first number Bombay guide, I am. All Bombay I know it very well. You want to see everything. I know exactly there it is you will find the most of everything. I can show you even more than everything.’

‘Jeg er Bombay-guide. Meget eksellent førstenummers Bombay-guide. Hele den Bombay jeg kjenner veldig godt. Du vil se alt. Jeg vet akkurat hvor du finner mest av alt her. Jeg vil til og med vise deg mer enn alt.’

---------------

’Hello, Linbaba. Nice clothes you’re wearing for changes,’ Prabaker smiled. [...] ’I love it, your shoes -- so clean and shining. Just in time you are. Joseph is doing it good things. He has paid money, to have it the good luck sign put on everybody his doors. Since not being a badly drinking fellow any more, he has been working full overtimes, and with some of his extra money he paid for this, to help us all with good luck.’

‘Hallo, Linbaba. Så fine klær du har, til forandring,’ sa Prabaker blidt. [...] ’Jeg liker den, dine sko så rent og pusset. Og du kommer akkurat i den tid. Joseph gjør nå en fin ting. Han har betalt peng for at den gode hells tegn skal settes på dører til alle folken. Etter at han sluttet å være fæl drikkefyr og ting og har jobbet mange overtider, så har han med sin ekstrapeng betalt for denne, å hjelpe oss alle med den gode hell.’

-----------------

’She is a beautiful prostitutes,’ Prabaker pleaded. ‘So fat she is, and in the most serious and the important places. A big handfuls you can grab, anywhere you like. You will be so exciting, you will make yourself sick!’
‘It’s a tempting offer, Prabu,’ I responded, trying not to laugh, ‘but I’m really not interested. We only left the village yesterday, and I guess my mind is still there. I’m just ... not in the mood.’
‘Mood is no problem, baba. Only first you get bumping and jumping, then your bad moods will so quickly change, futt-a-futt!’

‘Men hun er så pent prostituert,’ bønnfalt Prabaker. ’Så feit og fin, og veldig på de aller mest alvorlige og viktige steder spesielt. Du kan fylle hender overalt der du liker. Du vil ha slik hissing i kropp at du nesten blir syk!’
’Det er et fristende tilbud, Prabu,’ svarte jeg, og prøvde å ikke le. ’Men jeg er faktisk ikke interessert. Det er jo bare en dag siden vi dro fra landsbyen, og jeg tror hodet og hjertet mitt fortsatt befinner seg der. Jeg er rett og slett ikke i ... humør til det.’
’Men humør ingen problem, baba! Først du bare humpepumpe litt og så dårlig humør borte fortfort, og så: futt-futt!’

Leserapport

Jeg er nettopp ferdig med Malone dør av Beckett, andre bok i romantrilogien som ble Becketts litterære gjennombrudd tidlig i 1950-årene. De andre bøkene i trilogien er Molloy og Den unevnelige. Hadde jeg visst da jeg begynte på den at Malone dør var andre del av en trilogi, ville jeg kanskje lest bøkene i kronologisk rekkefølge, men jeg vet ikke om det er noen sammenheng mellom dem. Jeg innbiller meg at de like gjerne kan leses hver for seg, jeg tror for eksempel ikke at Malone opptrer i alle. Da burde jo trilogien ha endt med Malone dør. Jeg gleder meg uansett til de to andre bøkene.

Samtidig leser jeg Shantaram, som tidligere omtalt. En diger lefse på 900 sider. Roberts skriver drivende godt, mye action, gode skildringer av mennesker og miljøer. Om det er hans egen historie eller ikke, slik han hevder, spiller ingen rolle. Illusjonen er god nok. Boka er full av siterbare formuleringer som «Det finnes ikke noe mer deprimerende enn gode råd», «Depresjoner er noe som bare rammer mennesker som ikke vet hvordan de skal være lei seg» og «Man aner ikke hvilket privilegium det er å kunne få snakke sitt eget språk før man blir tvunget til å stotre på noe andres», for å nevne noe av dem jeg har merket meg.

Av og til liker jeg å lese flere bøker på en gang for variasjonens skyld. Shantaram er en stor munnfull, og jeg synes det er greit å kunne variere med noe helt annerledes, som for eksempel Beckett. Da jeg var ferdig med Malone dør, kikket jeg i stabelen med nyankome, uleste bøker for å finne en ny bok å lese samtidig med Shantaram. Valget falt på Lotte i Weimar av Thomas Mann. Lotte er den kvinnelige hovedpersonen i Goethes berømte Unge Werthers lidelser. I Manns bok kommer hun, som aldrende kvinne, til Weimar, offisielt for å besøke sin søster, men med den baktanken å treffe sin ungdoms flamme, dikteren Goethe, som altså gjorde henne udødelig gjennom sin roman. Siden Manns bok er en eneste stor referanse til Unge Werthers lidelser, ble det imidlertid meningsløst å lese Lotte i Weimar uten å ha lest Unge Werthers lidelser først, og den har jeg aldri lest. Jeg måtte ta en titt i tyskhylla for å se om jeg i det hele tatt hadde den, og det hadde jeg, i to eksemplarer til og med. Jeg har kanskje trodd at den var i to bind. Men så fikk jeg luket ut en dublett, og fikk plass til Grass’ Når løken skrelles.

Min utgave av Unge Werthers lidelser er bokklubbutgaven fra 1999, i Lotte Holmboes oversettelse. Pen bok. Tiltalende bokutstyr og typografi. Men med illustrasjoner av Arne Nøst, og når jeg sier men, er det fordi jeg finner disse illustrasjonene direkte malplasserte i denne boken, uansett hvor kunstnerisk høyverdige de måtte være. Tegningene hans kommuniserer overhodet ikke med Goethes tekst, slik jeg opplever det, med sitt altfor modernistiske, nærmest groteske uttrykk. Hvordan i all verden har de tenkt i bokklubben? Gamle kobberstikk eller enkle, naturalistiske strektegninger hadde vært det rette. Heldigvis er Nøsts feilslåtte illustrasjoner samlet i tre separate bolker slik at man bare kan bla forbi dem.

Men teksten - for en nydelig bok Unge Werthers lidelser er. Jeg har en gang her i bloggen sagt at det ikke er noen bøker man må lese, men som også meddelt har jeg siden kommet til at kanonisk lesing har mye for seg – det er ikke så dumt å kjenne sine klassikere. For det første fordi de er gode, men også fordi det er en del av almendannelsen, for å være orientert, etc., etc. Det er noe annet å snakke om for eksempel Joyces Ulysses når man rent faktisk har lest den (slik jeg gjorde i fjor), og Unge Werthers lidelser stiller selvsagt i samme kategori. (Det skal for ordens skyld innskytes at det fortsatt er nok av klassikere igjen som jeg ikke har lest.) I etterordet skriver Åse-Marie Nesse:

«DIE LEIDEN DES JUNGEN WERTHERS var Europas første bestseller. Like etter utgivelsen i 1774 ble den oversatt til en rekke språk, i Italia kom den i 9 nye oversettelser i løpet av en 75-årsperiode, i England 12, og i Frankrike 25! På norsk ble den ikke utgitt før i 1820, men siden er det kommet flere oversettelser, og nå altså i en ny utgave til Goethes 250-års jubileum. Selv til en avkrok i Norge fant Werther veien: I biblioteket på baroniet i Rosendal har jeg nylig funnet en praktutgave med kobberstikk, trykt i 1775!»

Og nå leser også jeg denne berømte romanen, for deretter å gå i gang med Lotte i Weimar igjen.

«Raviner av nytelse»

De fleste lesende mennesker er formodentlig klar over at det britiske tidsskriftet Literary Review hvert år utdeler en «Bad Sex Award», en pris for dårligste skildring av sex i skjønnlitteraturen. Det slo meg da jeg leste i Gregory David Roberts' Shantaram i går kveld, at han kanskje burde ha vært nominert.
Shantaram handler kort fortalt (men det er en lang bok!) om forfatteren/jegpersonen, som rømmer fra en langtidsdom hjemme i Australia og søker tilflukt i Bombays slum.
Blant menneskene han treffer, er den vakre og uutgrunnelige Karla, som han forelsker seg i med en gang.

«Men fremfor alt ble blikket mitt trukket mot den fullkomne skjønnheten hennes. Jeg ble trang i brystet. En stemme i blodet mitt sa ja, ja, ja ... De eldgamle sanskritlegendene beretter om en skjebnebestemt kjærlighet, en karmisk forbindelse mellom sjeler som er forutbestemt til å møtes, til å kollidere, til å trollbinde hverandre. Ifølge overleveringene vil den elskede umiddelbart bli sett når hun viser seg, fordi hun blir elsket for hver eneste gestus, hvert eneste uttrykk for sine tanker, hver bevegelse, hver lyd, hver eneste følelse som kan leses i øynene hennes. Ifølge overleveringene vil vi kjenne henne igjen på grunn av vingene - vingene som bare vi kan se - og begjæret etter henne vil slukke enhver annen higen etter kjærlighet.
De samme overleveringene inneholder også advarsler om at en slik skjebnebestemt kjærlighet i noen tilfeller kan ramme og besette den ene, og bare den ene, av de to sjelene som skjebnen har tvunnet sammen. Men klokskap er på sett og vis kjærlighetens motsats. Kjærligheten overlever i oss nettopp fordi den ikke er klok.»

Det skal imidlertid gå lang tid og flere hundre sider før forholdet til Karla får sin fullbyrdelse. Og når det skjer, skjer det nokså spontant. En kveld i monsuntiden, regntiden, befinner han seg plutselig utenfor leiligheten hennes en sen kveldsstund, og hun kommer ut til ham.

«Hun kom bort til de åpne dørene for å kikke opp på himmelen. Hun hadde på seg en tynn, hvit ermeløs nattkjole. Hun så meg stå ute i stormen. Blikkene våre møttes. Hun gikk ut gjennom dørene og ned de to trinnene, og kom mot meg. Gata skalv av tordenskrall og lynglimtene ble reflektert i øynene hennes. Hun lot seg lukke inne av armene mine.
Vi kysset. Leppene våre var tanker uten ord, tungene våre danset i sine huler av nytelse, tunger som erklærte hva vi var, vi var menneskelige, vi var elskende. Jeg svøpte henne i kjærlighet og overga meg selv, lot meg synke i den samme kjærligheten.
Jeg løftet henne i armene mine og bar henne inn i huset, inn på rommet som bar hennes lukt. Klærne våre ble liggende på flisegulvet, og hun førte meg mot senga. Vi lå tett, uten å berøre hverandre. I det lynflerrede mørket glimtet svette- og vanndråpene på armen hennes som stjerner på nattehimmelen som var huden hennes.
Jeg la leppene mot denne himmelen og slikket i meg stjernene. Hun lukket min kropp inne i sin, hver bevegelse var som en påkallelse, åndedrettet vårt et univers av messende bønner, triklende svettestrømmer i raviner av nytelse, en kaskade av satenghud. Innhyllet i fløyelsmyk ømhet drev våre dirrende muskler oss til å fullføre det som starter med tanker og slutter med kroppenes triumf. Jeg var hennes. Hun var min. Kroppen min var hennes solvogn. Kroppen hennes var min elv, og jeg ble til havet. Og det jamrende stønnet som til slutt unnslapp leppene våre, var den verdenen av håp og sorg som ekstasen vrenger ut av elskende idet den bader deres sjeler i velsignelse.
Den mykt pustende stillheten etterpå var tømt for behov og begjær, hunger og smerte, alt, unntatt kjærlighetens uutsigelige forfinethet.»

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om dette er uutsigelig vakkert, eller om det tipper litt over. Men jeg er vel mest tilbøyelig til å lande på det siste, ettersom Bad Sex Award var noe av det første som falt meg i tankene etter å ha lest det.

Shantaram

Forleden dag kom en bok til meg på uvanlig vis. En person i min umiddelbare nærhet har vært ute og reist, til fjerne himmelstrøk, og fikk en bok stukket i hånden av en medreisende som reiselektyre på hjemveien. En typisk bok av den typen man kjøper på flyplasser, vil jeg tro. Selv flyr jeg ikke, så jeg vet ikke. Vedkommende lurte på om boka var noe for meg. Jeg rynket på nesen da jeg så den. Jeg hadde aldri hørt om Shantaram av Gregory David Roberts, men bladde pliktskyldigst litt i den - og var solgt. Siden har jeg funnet ut at boka flere ganger har vært på listen over de 10 mest solgte billigbøkene nå i sommer, og da Mari Osmundsen valgte fem bøker i Dagbladet 22. juni i år, var Shantaram én av dem med følgende begrunnelse:

«Bokens forteller rømmer fra et australsk fengsel tidlig på 80-tallet, og havner i Bombays slum. Han organiserer helsehjelp for slumboere, verves av mafiaen, blir adoptert av en indisk storfamilie og treffer sitt livs store kjærlighet. Romanen sies å være selvbiografisk, og så sikker er fortellerstemmen at denne leseren med glede har latt seg overbevise.»

Dagbladets anmeldelse av Shantaram finner du HER.

Shantaram sparket rett og slett bein på meg. Ingenting skulle tilsi at dette var en bok for meg, men først åpnet, klarte jeg ikke å legge den fra meg. En fantastisk, besettende roman, selvbiografisk får man tro - røverfortelling, kjærlighetsroman, gangsterhistorie og skjebnedrama ifølge baksideteksten. Noen ganger blir man bare så sjarmert at man gir seg over, det kan skje både når det gjelder mennesker og bøker. Gregory David Roberts gir meg assosiasjoner til Eric Maria Remarque, til Torgrim Eggen, til Orhan Pamuk. Ifølge Adresseavisen: »Den er ganske enkelt fantastisk, spennende, rørende, dramatisk og melodramatisk, høylitterær og lavlitterær i en kompott som yter denne røverhistorien full rettferdighet.»