Ord for dagen i dag

Du er bare én

av mange, den

eneste av alle

Fra "Talls tale"

Tom Lotherington: Iakttagelser, dikt 1975 

Foto fra Vigelandsanlegget i Frognerparken

Tehme Melck

Bøkers skjebne

Da jeg var hos Halfdans bokhus i Drangedal nylig (se noen innlegg nedenfor eller trykk på temaet), viste det seg at lyrikkhyllen var svært velfylt fordi Halfdan hadde overtatt en del lyrikk fra Nissedal folkeboksamling. Jeg benyttet anledningen til å kjøpe tre diktsamlinger av forfatter- og oversetterkollega Tom Lotherington, debutboken Hverdagsfantasier (1972), Det kan ikke fortsette slik (1975) og Vanegalleriet (1978), alle i originalinnbinding. Fra før av har jeg hans tre romaner, pluss biografiene om Wildenvey og Harald Sverdrup. Dermed mangler jeg nå tre av hans i alt ti bøker, diktsamlingene Tilstander (1978) og iakttagelser (1996), og gjendiktningen av Blaise Cendrars Prosa om den transsibirske jernbanen (1994).

Det burde ikke ha kunnet fortsette slik, men det gjorde det.

Ifølge Halfdan hadde Nissedal folkeboksamling usedvanlig mye lyrikk. Det er imidlertid mulig at biblioteksjefens lyrikkinteresse var omvendt proporsjonal med låntagernes, siden ingen av Lotheringtons tre diktsamlinger noen gang hadde vært utlånt. De to første var usprettede, og ikke et datostempel var å finne noe sted. Det er nesten som om tittelen Det kan ikke fortsette slik var blitt en kommentar til sin egen skjebne. Men alt har en ende, også disse tre bøkenes passive tilværelse i Nissedal folkeboksamlings hyller. Etter å ha blitt omsatt i Halfdans bokhus for kr. 10 per stykk, er de nå forflyttet til en ny tilværelse i mine hyller. Om de blir sprettet og/eller lest, kan jeg ikke garantere, men nå har de i hvert fall status som samleobjekter.

Tom Lotherington i datidig forfatterpositur.

Debutboken Hverdagsfantasier (1972)

En bok, et utdrag

«Ved et firemannsbord innerst på Botticelli med to ledige stoler og en tom vinflaske satt lyrikeren Thomas Bang-Ahnelsen og stirret fortapt inn i sin elskedes øyne, trolig på leting etter stoff til sin neste diktsamling. Hun hadde slått opp med ham tidligere på kvelden, men ble sittende for å høre hva han hadde å si til sitt forsvar. Han var dypt ulykkelig og lurte på om han noensinne ville være i stand til å gi denne bunnløse følelsen et adekvat dikterisk uttrykk. Det var et formproblem; han måtte skrive dikt uten bunn. Avgrunner av dikt om hennes øyne, grå og grønne, som så på ham akkurat som før, men uten kjærlighet, om sorgen, ja om sorgen over at hun ikke var død, men valgte å leve videre uten ham, selv om hun såvidt han visste ikke hadde noen annen mann hun heller ville ha. Det var bare det at han, i hennes øyne, grå og grønne, ikke strakk til. Sorgen over dette måtte han skrive dikt om, bunnløse dikt, grå og grønne som øynene hennes.

På Botticelli møtes alle som betyr noe, og veldig mange andre. Gaute går også dit, etter sjauen med transparentene. Lokalet er oversiktlig og egner seg godt for folk som gjerne vil bli sett. Gautes første innskytelse er å sette seg ved Bang-Ahnelsens bord, for det er ikke mange andre ledige seter, og de pleier å si, Gaute og Thomas, hver gang de møtes, at vi må ses en dag, vi må ta en øl, men det blir aldri noe av. Vennskapet er mer potensielt enn reelt, og nå merker selv Gaute med sine kortvokste antenner at han ikke er velkommen. Dikteren er i en skapende transe av sorg og må ikke forstyrres. Bortenfor lyrikeren sitter konserndirektør Raaten sammen med noen av forlagets vakreste redaktører, konsulenter og forfattere, som en sjeik med gullkort og spanderbukse. De dyrker en kultivert lystighet. En fyr som Gaute Ytring kan nikke kollegialt til mange ved bordet; til og med direktøren er han på hils med, men det er ingen som ber ham sitte ned. En ting er at han hører til på Vettug, en annen at han er en middelaldrende mann med lav underholdningsverdi, en tredje at han som forfatter må kunne sies å være mislykket. Dessuten er han kjent for å drikke mye, og noen vil si altfor mye, når vinen er gratis. Alt dette vet de vakre menneskene rundt Raatens bord, så de nikker tilbake og ser straks en annen vei.

Men Gaute Yttring er gammel aktivist, og nå står Vettugs skjebne på spill. Han trekker en stol inntil bordet og setter seg ubedt ned mellom en naturlig blond nynorskbruker med solid benbygning og en yppig barnebokredaktør med sterk utstråling. Fra denne strategiske posisjonen forsøker han å fange direktør Raatens oppmerksomhet. Raaten må ta til vettet, han må overtales til å gi opp slaktingen av Vettug-forlaget om han så skal bli nødt til å sitte der og ødelegge kvelden for hele selskapet. Delt løsning, tenker han. Han må få Raaten til å innse at delt løsning er det eneste akseptable. Og Gaute tror på ordets makt. Her må vi få til en delt løsning! sier han og dunker fingeren i marmorplaten.

Raaten er imidlertid ute for å hygge seg; han forsøker så godt han kan å overse inntrengeren. Selv om han har kjøpt opp Vettug, har han ikke forpliktet seg til å overta omsorgen for forfatterne. Tvert imot, litt av vitsen er nettopp å kvitte seg med de minst lønnsomme forfatterskapene, det litterære daukjøttet, og da vil nok dessverre Yttrings backlist havne i faresonen. Dette kunne han ha lyst til å si høyt, men han holder seg. Han er sprekkeferdig av maktbrynde, men han er også slu som en rev, og er det noe reven kan, så er det å ligge lavt i terrenget og ikke røpe sine planer. Det er likevel et bevende dilemma: Med noen få korthugne setninger kunne han satt denne bustete forfatteren på plass, demonstrert sin makt og fått fred til å ha det hyggelig med utvalgte deler av staben.

Han vet ennå ikke hvem av dem han kommer til å ta med seg hjem; beslutningen ble forpurret ved at denne uvedkommende mannen dukket opp. Raaten er 37 år og betrakter alle som er eldre enn ham som mislykkede individer dersom de hverken er rike eller berømte. I stillingen som forlagsdirektør er han dessverre nødt til å pleie omgang med en god del slike folk. Halvgamle forfattere som sutrer over at bøkene deres ikke blir markedsført, alt mens de er uttalte motstandere av det de foraktfullt kaller markedstenkningen, legger på beslag på en altfor stor del av hans arbeidstid, og nå sitter han tross alt her på Botticelli og holder fritid.»

Tom Lotherington: Delt løsning


En del av dem som leser denne bloggen, er selv i bokbransjen, og vil nikke mer eller mindre gjenkjennende til scener som beskrevet over. Noe vil de i hvert fall kjenne seg igjen i. De fleste av bloggleserne er formodentlig folk i helt andre bransjer, interessert i bøker og litteratur. Av dem igjen er det noen som skriver for seg selv og drømmer om å utgi bok. Her får man da et lite innblikk i hvordan det er å være innenfor. Det gjør man også i denne festrapporten som jeg skrev etter Gyldendals høstfest i fjor. Men mest handler det å være forfatter og/eller oversetter om å sitte alene ved skrivebordet og prøve å skape noe. (Det gjelder særlig forfattere, siden oversettere slipper å måtte finne på plot og handling og persongalleri og sånne ting.) Noen av oss er så heldige at vi klarer å skape nok, og/eller får oversetteroppdrag nok, til å klare å brødfø oss på det. Det er ikke så lite bare det. Det eneste frynsegode man kan oppnå i skrivebransjen, er formodentlig gratis rødvin på forlagsfestene.

Ord for dagen

«Litteraturskriveri er like vanedannende som andre rusmidler, vanskelig å slutte med når du først har begynt.»

Tom Lotherington: Delt løsning. Roman, Aschehoug 2009.

Om boken og forfatteren: Litteratur i Vestfold, Aschehoug.

Bastianprisen 2009 til Tom Lotherington

Tilfeldigvis har jeg denne boken med den prisbelønte oversetterens dedikasjon ...



Bastianprisen, Norsk Oversetterforenings egen oversetterpris, ble utdelt i kveld. Om årets tildeling av «voksenbastian» står det å lese på foreningens hjemmeside:

Tom Lotherington er tildelt Bastianprisen 2009 for oversettelsen av Jonathan Littels "De velvillige" (Aschehoug, 2008).

"Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske".

Romanen ble en sensasjon da den utkom i Frankrike i 2006, og også oversettelsen har fått mye ros i norsk presse. Forfatterens bragd har bestått i å gestalte og gi stemme til en bøddel, oversetterens har vært å gi bøddelens franske veltalenhet og språklige eleganse en norsk språkdrakt. Det har oversetteren klart, hans språk er ulastelig og elegant til fingerspissene, og så presist ”at det får avskyen til å presse seg på”, som en anmelder skrev. Tom Lotheringtons oversettelse ¬vitner om hvor krevende det er å være oversetter, og hvor usynlig oversettelsen blir når den er god. Årets Bastiankomité har bestått av Karin Gundersen, Erik Ringen og Arne Ruste.

Tom Lotheringtons hjemmesider finner du HER (Cyno Grassator/Epistler) og HER, på Forfatterbloggen.

Debutantvarsel

Hold opp med skrivingen før dere blir forfattere! Etterpå kan det være for sent!

Les Tom Lotheringtons debutantvarsel i fullversjon HER.

Skål for oversetterne!

De som i likhet med meg ikke var til stede under jubileumsmiddagen i Norsk Oversetterforening nå på lørdag (jeg skulle tross alt ha vært der), har likevel muligheten til å glede seg over Tom Lotheringtons skåltale HER. Den rommer mye interessant av både norsk forlagshistorie og oversetterhistorie.