Ånden i trappen

L'esprit d'escalier, direkte oversatt «ånden i trappen», er betegnelsen på et fenomen de fleste kjenner, nemlig at man får ånden over seg litt for sent - for eksempel at man først på vei ned trappen for å gå hjem (derav uttrykket) kommer på det kjappe svaret eller den rammende bemerkningen man burde ha kommet med.

Et tungt og tilsynelatende permanent tilfelle av arten blir beskrevet i Edmund Austigards Krinsereglane:

«Og ikkje var eg kvikk i kommentaren heller. Alle visste jo det. Eg greidde meg best når eg fekk svare for meg ein dag eller to etter at eg burde ha svart. Opp til ei veke kunne det gå før eg kom på det kvikke og kjekke svaret eg skulle ha levert. Kanskje opptil eit halvt år. Men då altså berre med meg sjølv som tilhøyrar.»

"Litterært avfall"

«Berre éin ting overlever, skriv Løland. Berre ein einaste ting: Kunsten! Kunsten. Når han er stor nok, frigjer kunsten seg frå tida si, frå fortida og framtida, og strekkjer seg over dei stengsla menneska i all sin avgrensa natur og levealder stangar mot. Eit målarstykke, ein melodi, nokre rimande linjer eller ei ekstraordinær handling, ein flik av kvardagen lausriven frå den same kvardagen og omgjord til noko flott. Noko magisk, det er kunst. Verken meir eller mindre. Løland er kunst. Øvre Richter Frich og De knyttede næver, derimot, er ikkje berre trivialia, det er avfall. Rett og slett litterær skit og lort frå folk med avgrensa sjelsliv og tru på overmennesket. Og denne Øvre sjølv er ikkje noko anna enn ein ærendsgut for styresmakter med store og farlege ambisjonar. Og kva slags namn er det eigentleg? Ikkje eit skikkeleg namn i det heile. Eit forfina austlandsnamn er det, eller bergensk, eller kor i hoen det måtte kome frå? Same det, for med så flust av konsonantar hive inn mellom vokalane kan det berre stamme frå éin stad. Tyskland, sjølvaste keisarriket. Namnet er herma så godt ein har fått det til etter tyske stavemåtar. Og kva trur de dei skreiv i Stavanger Aftenblad om denne Frich ein gong i fjor sommar. Jo, at han skreiv om ein Jonas Fjeld, som var sjølvaste erketypen på det dei norske raseforskarane hadde sagt var den reine nordiske rasen: høgreist, blond og høgpanna, med eit friskt og tiltalande ytre, eit ope og humørfylt sinn, eit sylande skarpt intellekt og ikkje lite godt utstyrt nedantil. Denne ekte skandinaven, Jonas Fjeld, var helten i Frichs kriminalromanar, og dei kriminelle var lågpanna, mørke, korte, krokete, tause og tungsindige, og kunne dei velje, dreiv dei for seg sjølv gjennom dei mørkaste bakgatene, framande som dei var med både skikk og bruk og folk. Kort sagt, dei som stod for dei ureine innslaga i den nordiske rasen, eit slags ugras som heldt ut trass i både statleg og privat luking. Men det kunne berre vere snakk om tid. For dei lågpanna hadde beviseleg lågare intelligens enn dei høgpanna. Derfor var Jonas Fjeld lege, mens bandittane ikkje eingong hadde kome seg gjennom omgangsskulen.»

Frå Edmund Austigard: Krinsereglane, roman Samlaget 2005.

Meir om Frich HER.

For anledning har eg avfotografert det eg sjølv har av Øvre Richter Frich (eg har også Christopher Hals Gylseth sin biografi, ... selv selv til det ytterste. Øvre Richter Frich og hans forfatterskap, Cappelen 1997). Eg vil tru at lesinga av Frich sine bøker utgjer eit nærmast rituelt stadium i alle lesande gutars liv, i generasjon etter generasjon, det er bøker ein les i slukealderen, utan tanke på kor politisk ukorrekt det er, for slikt har ein enno knapt høyrt om på det stadiet og er lukkeleg fri frå å måtte take standpunkt til, det er berre spennande, ganske enkelt. Det blir i alle fall ordna opp i tinga; dei snille og sterke grip inn, og dei slemme får den lagnaden dei fortener.

Leserapport

Jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått en aktiv begynnelse på leseåret 2009. I går avsluttet jeg Susan Sontags roman Mannen som elsket vulkaner. Skjønnlitteratur er ikke det Sontag er mest kjent for, men hun imponerer meg også på dette området.
«En roman som både utfordrer intellektuelt og behager estetisk. En roman om en svunnen tid, som insisterer på å være fra det tyvende århundre,» som det står på innbretten.

Romanen foregår på slutten av 1700-tallet og er basert på reelle personer og hendelser; den britiske ambassadøren i Napoli (Kongeriket De to Sicilier), Sir William Hamilton - skjønnånd og lidenskapelig samler - hans andre kone Emma og den engelske sjøkrigshelten Lord Nelson.
Om persongalleriet sier Sontag: «Min Il Cavaliere er Sir William Hamiltons dobbeltgjenger. I boken er han en oppdiktet person, på hvis vegne jeg har tatt meg de friheter som har passet hans natur, slik jeg har gjort det med de andre historiske personene som fremstår med sine virkelige navn. Jeg er takknemlig for de mange moderne historiske verk og biografier så vel som memoarer og brev fra denne perioden, som har gitt meg stimulans og informasjon.»

Litt morsomt for en norsk leser er at den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsbergs oldefar også var ambassadør i Napoli, og at hans bestefar var offiser der, slik det fremgår av DETTE tidligere innlegget.

Nå vel, Sontags roman er så visst ingen støvtørr historisk beretning. Hennes personskildringer er strålende, skarpe og tidløse, og hennes tanker rundt og synspunkter på for eksempel det å samle, kunne like gjerne vært en filosofisk avhandling. En praktfull, overveldende bok.

Samtidig leser jeg videre i Eat Pray Love, som jeg skrev om HER. Gilbert har nå lagt Italia bak seg og tatt opphold i en ashram i India for å finne seg selv, skjønt på jakt etter seg selv er hun jo hele tiden, men i India skal hun til kjernen. Jeg må innrømme at jeg holdt på å falle av lasset her, under Italia-oppholdet hadde hun blikket like mye rettet utover som innover, mens i India blir hun nokså navlebeskuende. Men samtidig skildrer hun det hele så godt, og ikke minst morsomt, at jeg har bestemt meg for å holde ut. Jeg må bare bruke litt tid på henne.

Etter Sontag var jeg klar for noe nytt. Hva skulle det være? Faktisk mens jeg satt og grublet litt over dette i formiddag, ploppet det inn en kommentar på DETTE tidligere innlegget, fra selveste Edmund Austigard. Det avgjorde saken - jeg fant straks frem hans debutroman Krinsereglane fra 2005, som jeg har hatt liggende ulest en stund, og leste de første sidene stående ved kjøkkenbenken mens jeg tinte en ciabatta til lunsj (det gjelder å utnytte ledige øyeblikk, ikke sant).

Og bakom synger skogene

Wilhelmina von Hallwyl



I fjor leste jeg Edmund Austigards Taxi for B.A. Beckström eller kunsten å danse på furu. Boka handler i meget korte trekk om den 92-årige svensken B.A. Beckström som har bodd i Norge hele sitt liv, men som egentlig er siste gren av et svensk skogsimperium, og hans drosjetur tilbake til Sverige der tante Åsta på 97 ligger for døden, hun som har styrt familiebedriften til nå.

Da jeg leste denne boka, gikk assosiasjonene automatisk til en kvinne som med en viss kunstnerisk frihet kan karakteriseres som virkelighetens Åsta Beckström. Hun het Wilhelmina von Hallwyl, født Kempe, og var i sin levetid en av Sveriges rikeste personer. Og rikdommen - den kom fra de svenske skogene, akkurat som for bokens Åsta Beckström.

Wilhelmina var eneste barn av forretningsmannen Wilhelm Kempe og hans hustru. Kempe var en usedvanlig dyktig forretningsmann. Hans Ljusne-Woxna Bruk var et av Sveriges mest veldrevne og innbringende industriforetak som sendte en jevn gullstrøm i eiernes lommer og gjorde familien Kempe grunnrik. Og bakgrunnsmusikken for det hele var vindens sus i mil eller mil med svensk skog, i økseklang, hvinende sagblad og sydende smelteovner.

Wilhelmina var et ensomt og alvorlig barn. Klok og tenksom. Tidlig moden. Det var den gang unge piker fra overklassen debuterte i selskapslivet, en rituell overgang til det voksne liv som fortsatt praktiseres i høyere sirkler enkelte steder i verden. Wilhelminas debut var imidlertid litt spesiell i og med at den ga henne en aha-opplevelse som skulle komme til å bli bestemmende for hennes videre liv. På den tiden var kvinner umyndige, så den som giftet seg med en rik pike, fikk også formuen som fulgte med. Wilhelminas aha-opplevelse besto i at hun kom til å overhøre noen meget kyniske bemerkninger fra unge menn som vurderte potensielle utkåredes pengeverdi. Wilhelmina visste hva hun var verd, hun visste at hun var arvingen til en av Sveriges største private formuer. Der og da bestemte hun seg for at hun ikke ville være en gullfugl som noen kunne skryte av å ha skutt når praten gikk over whiskyen og sigaren i herreværelsene.

Som rikfolk flest på den tiden foretok familien Kempe mange reiser til Europas hovedsteder og til tidens mondene bade- og kuranstalter. Under et av disse oppholdene ble familien Kempe kjent med en ikke særlig velhavende, men fornem sveitsisk adelsfamilie med aner tilbake til korsridderne - von Hallwyl. Grev Hallwyl og hans hustru hadde en sønn på alder med Wilhelmina, og søt musikk oppsto i de unges hjerter.

Vel hjemkommet mottok Kempe et brev hvor unge Le Comte W. de Hallwyl ba om Wilhelminas hånd. Kempes umiddelbare reaksjon var å avvise det hele, han ville ikke at hans eneste barn skulle forsvinne til Sveits. Det var svært langt borte med den tidens kommunikasjoner. Men da opponerte Wilhelmina mot faren: Hun ville ha sin sveitsiske greve. Ham eller ingen. Dette var den store kjærligheten. Men det lå også noe annet bak, som var helt vesentlig for Wilhelmina. Da de traff hverandre og ble forelsket, visste han ikke hvem hun var - han visste ikke at hun ville komme til å bli en av Sveriges rikeste kvinner. Altså tok han henne ikke for pengenes skyld - ingen kynisk beregning der i gården, jfr. Wilhelminas tidligere nevnte aha-opplevelse. Med andre ord ekte kjærlighet også fra hans side.

Pappa Kempe ville gjerne gjøre sin øyesten til lags, og løsningen ble et kompromiss: Wilhelmina kunne få sin unge sveitsiske greve på den betingelse at paret bosatte seg i Sverige. Og slik gikk det. Så snart grev Walther von Hallwyls offiserskarriere tillot det, emigrerte han til Sverige og sin Wilhelmina. Svigersønnen ble ansatt i familiebedriften og viste seg å være meget ansvarsbevisst og dyktig. Da Wilhelmina etter hvert arvet det hele, var det formelt ektemannen som var sjefen, men det var nok snakk om en like vellykket allianse på forretningsdriftens område som på kjærlighetens. De to levde lykkelig sammen til sine dagers ende, og gullstrømmen fra de svenske skogene stoppet aldri opp.







Hallwylska Palatset, i dag Hallwylska Museet, Hamngatan 4 sentralt i Stockholm



I godt moden alder fant greveparet ut at de ville ha sitt eget hus i Stockholm etter hittil å ha bodd i leilighet. Resultatet ble en spektakulær enebolig, nærmere bestemt et bypalass som hentet ut av renessansen - Hallwylska Palatset - tegnet av Sveriges fremste arkitekt på den tiden. I kjelleren kjøkken og lignende tekniske funksjoner, i første etasje kontor for familiebedriften, i de neste etasjene familiens private kvarter med bl.a. eget galleri for kunstsamlingen.

Bygningen rommet datidens mest hypermoderne tekniske løsninger (elektrisitet, heis, telefon, sentralvarme etc.), og hver minste detalj var spesialtegnet og fremstilt av tidens førende håndverkere og kunsthåndverkere. Trappen i hallen var en kopi av trappen i Stockholm slott, og badet var prydet med spesialimportert marmor fra Italia. Paneler og intarsiaarbeider tok pusten fra den besøkende da som nå.

Det er nå Wilhelmina von Hallwyl virkelig blir interessant for oss. Og det har faktisk med huset å gjøre. Grevinnen er en samler. Hennes økonomiske situasjon tillater henne å kjøpe nær sagt alt hun vil ha, men hun er ikke ukritisk. Hun har smak, kritisk sans og gode rådgivere. Blant annet er hun en av de første som samler kinesisk kunst.
Bare hos Bukowski la hun igjen rundt én million kroner i datidens pengeverdi, en enorm sum. Ikke rart hun ble mottatt som en dronning i det fornemme auksjonshuset hver gang den blankpolerte Mercedesen fra Hallwylska Palatset stoppet utenfor og privatsjåføren åpnet døren for grevinnen og hennes alltid ledsagende selskapsdame.

Å omgi seg med kunstsamlinger var på moten i rike privathjem, og mange av dem ble senere omdannet til museer. Typiske svenske eksempler er Thielska galleriet og Waldermarsudde. Også Wilhelmina von Hallwyl ville etterlate et monument over seg selv, men hvorfor gjøre som alle andre? «Alle» hadde jo fornemme samlinger av kunst og kunsthåndverk. Hva var det ingen tenkte på å ta vare på? Jo, hverdagsgjenstander. Wilhelmina von Hallwyl bestemte derfor at etter hennes død (hun overlevde sin mann, som kvinner flest) skulle Hallwylska Palatset bevares uberørt slik det sto på hennes dødsdag. Ikke en ting skulle røres, selv innholdet i papirkurvene skulle være intakt. Hjemmet skulle bevares nettopp som hva det hadde vært - et rikmannshjem med kunstsamlinger og alt mulig annet som hørte til i et hjem. For å forberede dette satte grevinnen en stab av sekretærer i gang med et omfattende registreringsarbeid. Hver eneste gjenstand i huset ble avbildet, beskrevet og katalogisert, fra de mest verdifulle malerier og kunstgjenstander til servise og bestikk, konfektesker og kontorrekvisita, julepynt og spaserstokker. Den 78 bind store katalogen (fire hyllemeter!) ble fremstilt i et opplag på 110 eksemplarer, trykket på dyreste og fornemste papir med tilsvarende eksklusiv innbinding, hvorav et visst antall ble sendt til førende museer og samlinger rundt om i verden.

Og der står huset den dag i dag, som museum og som monument over en meget spesiell kvinne. Besøk henne - det har jeg gjort.

Hallwylska Museets hjemmeside finner du HER .

Nye bøker

To nye bøker i posten i dag, Edmund Austigards Krinsereglane og nynorskprofessor Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi. Den siste nylig omtalt her i bloggen. Jeg har lånt den på biblioteket, men måtte ha den selv. Og Austigard ga meg lyst på mer etter Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu.

Skog

"Så mykje skog rundt vegen, konstaterer Ali for seg sjølv. For mykje. Til å bli galen av. Galskapen rår her inne.
- Det var derfor eg trådde feil, seier han. Og prøver å bruke ein teknikk som heiter rasjonalisering for å tenke seg ut av noe vondt. Teknikken går ut på å legge skylda på andre. Han har lært det på eit integreringskurs han gjekk på i Sogndal. Det var lærerikt for ein ung gut. Galskapen finst ikkje inne i eins eige hovud, den finst inne i mørke skogen. Den norsk urskogen. Det er i nordmenn galskapen ligg, ikke oss, sa integreringsinspektøren og peika på den fargeglade gjengen. Galskapen ligg hos dei ute i skogane - Norwegian Wood. Om du gjer noe gale - så er det ikkje di skyld. Det er skogen si skyld. Galskapen som ligg på lur i desse mørke granskogane, tenker Ali, er dødeleg. Desse mørkegrønne fengsla som den nordiske rasen har søkt tilflukt i. For å dra seg unna resten av verdas problem og utfordringar. Men resten av oss - resten av verda - taklar ikkje dette einfaldige einsame livet i desse redselsfullt mørke skogane."

Fra Edmund Austigard: Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Samlaget 2007.

Om å lese

”Jeg forundres stadig over at det er (tilsynelatende i alle fall) like mange vinkler å tilnærme seg en roman på som det er mennesker” sier leselama i en kommentar til ”taxi-vinklingen” min på Beckström-boka.
Det slår meg også, når jeg leser de forskjellige bokbloggene rundt omkring, hvor forskjellige vi er som lesere, og hvor forskjellig vi opplever de ulike bøkene. På en måte er det jo flott at det er sånn, på den annen side kan man lure om vi da virkelig har en felles opplevelse av det vi leser.

I en kommentar til ainas rapport om sin lesing av Beckström-boka, påpeker jeg hvor diametralt forskjellige vi er. ”Likar du ikkje Gabriel Garcia Marques eller magisk realisme, så er nok ikkje denne boka noko for deg. Er du derimot open til sinns, med ein hjerne som taklar glidande overgangar og ein litt sprø og vilter humor, er dette kanskje midt i blinken,” sier Aina (hele innlegget finner du HER). Jeg føler at dette er en god beskrivelse av meg. Her om dagen var jeg på biblioteket for å levere bøker, men ble stående og bla i noen av årets nye norske romaner. Så mange traurige og realistiske beskrivelser! Jeg skal ikke nevne noen forfatternavn av frykt for å gjøre noen urett - jeg har tross alt brent meg på å dømme bøker etter kortvarig bladring. Resultatet var imidlertid at jeg fikk lyst til å gå rett hjem og finne frem Beckett.

Beckström-boka er helt etter min smak. Det surrealistiske og absurde er nettopp noe av det som gjør boka vakker og leseverdig i mine øyne. Kanskje ikke så rart, siden jeg selv har rikelig med absurd humor i barnebøkene mine.

Samtidig må jeg berømme aina for at hun er så åpen nettopp for at andre leser Beckström-boka med andre øyne enn henne: ”Edmund Austigard, folkens! Merk dykk det namnet” avslutter hun innlegget sitt med. (Det er forresten en meget positiv anmeldelse av denne boka i siste nummer av Morgenbladet.)

Det må vel også sies at de færreste av oss neppe er ensporede som lesere. Selv om jeg har en forkjærlighet for det absurde og humoristiske, betyr ikke det at jeg ikke leser veldig mye annet, og mye forskjellig, med minst like stort utbytte. Humor kan dessuten ha svært mangeartede uttrykk.

Og det virker jo også som om aina på sin side har hatt et visst utbytte av Austigard, selv om denne sjangeren ikke er hennes foretrukne. Kanskje det er ett av kriteriene på en god bok; at den kan treffe ulike lesere? Samtidig kan jo en smal bok, som bare treffer få lesere, også være god. Kanskje jeg bare må konkludere med at det ikke er mulig, i hvert fall ikke alltid, å finne rasjonelle forklaringer på hvorfor vi liker én bok eller én forfatter og ikke en annen.

Men nettopp dette uforutsigbare i møtet mellom bok og leser er etter min mening noe av det spennende ved å lese. Man kan bli overrasket, både i positiv og i negativ forstand. Det gjelder å utsette seg for så mye litteratur som mulig! Det er nettopp denne åpne og nysgjerrige - og samtidig kritiske - holdningen jeg tror er en fellesnevner for de bokbloggene jeg liker best, og som jeg håper også preger min egen lesning.

En taxi i natten.

"Den finjusterte motoren borar seg friksjonslaust gjennom halogenlandskapet."

Edmund Austigard: Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Samlaget 2007.

Av en eller annen grunn synes jeg dette er en utrolig nydelig setning - kanskje fordi jeg som tidligere drosjeeier har kjørt mye bil om natten og kjenner den nærmest meditative nytelsen ved å sitte bak rattet i en omtrent lydløs Mercedes og hvile blikket i lysskjæret fra billyktene som opplyser veien og landskapet foran meg, kilometer etter kilometer, gjerne alene på veien i den tiden på døgnet da resten av verden sover. Selv en Oslo-drosje får av og til anledning til å bytte ut bygatene med stille landeveier. Som et apropos til Beckström-boka hadde jeg en gang en tur til Töcksfors i Sverige midt på natten.

En bok treffer oss på mange ulike måter. Ordet "taxi" er selvfølgelig et slags trigger-ord for meg. Store deler av Beckström-boka handler om en situasjon jeg kjenner fra innsiden, som mannen bak rattet - en tid i livet jeg i dag har et lett nostalgisk forhold til. En verden av store, komfortable biler, tikkende taksametre, en hånd på byens puls døgnet rundt, bytrafikkens rytme i blodet - og mennesker, mennesker, mennesker. Drosjeyrket handler om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Med en frase kan man si at intet menneskelig er en drosjesjåfør fremmed - i en drosje opplever man faktisk hele livet i revy, fra fødsel til død (selv var jeg heldig og opplevde bare nesten-fødsel og nesten-død). Men mer om det en annen gang.

Leserapport.

Hermanas: Prøvde å få tak i den antikvarisk da jeg var i Oslo, men lyktes ikke. Norli hadde akkurat IKKE fått inn pocketutgaven. Dermed ligger den på vent.

Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu: Dette er boka jeg leser for øyeblikket. Og jeg liker den. "Langdryg reise" var overskriften på anmeldelsen i Dagbladet nå sist lørdag. Jeg kjente meg ikke igjen i den. Riktig nok går det generelt tregt med lesingen min for tiden, men det skyldes helt andre ting.
Beckström-boka er passe absurd for meg, men mer enn det. Kapitlet "Pissepause ute ved E6 ein stad", hvor gamlingen sliter med prostataen og samtidig ikke setter spor i nysnø, er direkte vakkert. For eksempel.

Armand V.: Pause. Plutselig tar jeg den frem igjen.

Hva kommer jeg til å lese etter disse? Høyst sannsynlig Pamuk. Jeg har to uleste bøker av ham, som jeg ser frem til.

God opptakt

Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu, kom på lørdag. Takk, Samlaget. Ifølge forlaget er det «er ei utrulig underhaldande og morosam innføring i den edle kunsten å danse på furu». Ja? Mer enn det, formodentlig. Baksideteksten lyder: «Det er jul. B.A. Beckström er 92, og drit seg ut i kassen på Rimi. Vel heime ringer telefonen for første gong på tre veker, og han legg merke til slitasje i furugolvet. Han bestemmer seg for å reise reisa han har utsett i femti år. Turen skal gå innom huset der hans store kjærleik budde - eller bur? Saman med taxi-Ali legg han ut på den store julereisa. Og bak dei ligg ribbeskodda over den nordiske furuskogen.»

Jeg bladde litt i boka med en gang, og likte ikke det jeg så. Noen merkelige, opphugne setninger. Men klok av erfaring (jfr. Hermanas) lot jeg meg ikke hemme av et overflatisk førsteinntrykk, og begynte å lese skikkelig i går kveld, og da likte jeg det jeg så. Jeg leste ferdig episoden i kassa på Rimi - den kunne vært en novelle for seg selv - og den var så morsom at jeg skoggerlo da jeg kom til poenget. Og jeg innbiller meg at jeg er relativt kresen når det gjelder litterær humor. Det nytter ikke at forlaget sier at boka er morsom hvis jeg ikke ler spontant. Men det gjorde jeg altså av denne. Det lover bra. Fortellerstilen til forfatteren voldte meg ingen problemer da jeg først kom i gang, og det pussige var at jeg ikke engang la merke til at jeg leste nynorsk. I motsetning til Aina (Flimre-bloggen) kan jeg ikke vurdere hva slags nynorsk det er - nynorsk kan jo være så mangt i våre dager etter hva jeg har skjønt. Og jeg har ikke vært noe glad i å lese det. Det kan forandre seg med denne boka. La meg bare si at jeg ikke har noe prinsipielt imot nynorsk, det er bare ikke mitt norsk. Men jeg jåler meg ikke med at jeg ikke skjønner det og sånne ting. På folkeskolen husker jeg at frøken en gang spurte om jeg hadde familie på landet - fordi jeg var så god til å lese nynorsk! Som voksen leser har jeg likevel ikke vært glad i det, men med denne boka går det altså veldig greit, og jeg tenker meg at det kanskje kan fjerne barrieren jeg har på dette området, sånn at jeg nå blir mer åpen for å lese nynorsk. Og det er vel ikke så verst at Austigard har klart det, etter bare noen få korte kapitler?
Nå gleder jeg meg til å gå videre med Beckström. En pussig gamling er han - for han er tross alt 92, og all humoren til tross må det jo nødvendigvis ligge et memento mori her som et aspekt ved denne teksten.

To avtaler.

Jeg bestemmer selv hva jeg skal lese. Selvfølgelig gjør jeg det. Noen ganger riktignok etter anbefaling eller inspirasjon fra andre. Nå har jeg imidlertid gjort noe jeg tror jeg ikke har gjort før -- nemlig inngått avtale om å lese to bøker. Den ene avtalen er inngått med forfatteren, i dette tilfelle Torgrim Eggen, om å lese Hermanas og fortelle ham etterpå hva jeg mener om den. Den andre avtalen er med Det norske Samlaget om å lese Edmund Austigards siste bok og blogge om det. Jeg kommer selvfølgelig også til å blogge om Hermanas.
Avtalen med Eggen kom i stand på den måten at jeg mailet ham om mine erfaringer med hans forfatterskap (det som begynte med en nedsabling av Hermanas på grunnlag av et kort sitat, og som foreløpig har endt med en lovprisning av Hilal). Jeg fikk hyggelig svar tilbake, og nå har jeg altså lovet å lese Hermanas på skikkelig vis.
Avtalen med Samlaget kom på grunnlag av en mail fra markedsavdelingen deres. De hadde fått et tips om at jeg hadde lest Austigards første bok (Krinsereglane) og likt den, og derfor ville de gjerne sende meg den nyeste (Taxi for BA Beckström- eller kunsten å danse på furu). Jeg opplyste at tipset ikke medførte riktighet; jeg har ikke lest Austigard, men at jeg gjerne ville ha boken, og at jeg gikk ut fra at poenget var at jeg skulle blogge om den (som kjent er ingen lunsj gratis). Og det var det.
Og begge disse avtalene har jeg selvfølgelig tenkt å holde. Hermanas kommer visst i paperback i disse dager, men jeg skal snart til Oslo og kommer nok i første omgang til å se etter den innbundet i Oslo Nye Antikvariat.