Et par påminnelser, og litt om noveller

En bekjent spurte i går om jeg hadde lest siste nummer av Vinduet, det vil si nr. 4/2008, som visstnok har mye stoff om oversettelse. Det har jeg ikke, men jeg merket meg det jo da det kom, og hadde tenkt å lese det, men så gikk det i glemmeboken. Nå må jeg se å få tak i det.

Ingvild Rishøis debut-novellesamling La stå som kom i 2007 hadde jeg også tenkt å se nærmere på, men også den har gått i glemmeboken. Den minnet til gjengjeld Aftenpostens kulturbilag meg på i dag - de har et stort oppslag om «Litteraturens stebarn», det vil si novellen. Novellesamlinger selger visst ikke lenger.

Overraskende nok selges det omtrent dobbelt så mange diktsamlinger som novellesamlinger i Norge. Hvem skulle trodd det? Romaner, romaner, romaner er det forlagene vil ha nå, ifølge forfatteren Vidar Kvalshaug. Fortsatt er det visst ikke uvanlig at man debuterer med noveller, for så å gå over til romaner (Ari Behn nevnes som et typisk eksempel). Men deretter regnes novellesamlinger som mer eller mindre uinteressante «mellombøker». Hvis man da ikke har gjort novellen til sitt spesialfelt, får vi tro, som Askildsen og Herbjørnsrud.

Det nevnes ikke i artikkelen, men min tanke er at novellen hadde da en mye høyere status før? Har det ikke skjedd en forandring her? Jeg tenker for eksempel på Gyldendals store, fine serie med noveller. En annen ting som artikkelen ikke nevner, men som jeg mener burde være interessant i denne forbindelse, er at det vel er mye mer sjangerblanding i dag enn det var før, sånn at det i noen tilfeller kan være vanskelig å trekke klare grenser mellom hva som er det ene og hva som er det andre. Horace Engdahl skal visstnok ha sagt noe i retning av at sjangerinndelingen er noe bibliotekarer har funnet på for å ha et system å plassere bøkene etter.

Selv leser jeg gjerne noveller, Grace Paley for eksempel, selv om leselistene mine så vidt jeg kan se ikke inneholder et eneste eksempel på denne sjangeren. Men det er fordi jeg sjelden leser en novellesamling fra perm til perm. I Naja Marie Aidts novellesamling Bavian, som hun fikk Nordisk Råds litteraturpris for i fjor, har jeg for eksempel bare lest én novelle hittil. Hun uttrykte for øvrig stor glede over å få prisen nettopp for en novellesamling, og håpet at det ville få flere til å lese noveller, som hun selv synes er et fantastisk format å lese bøker i.
Og ikke skjønner jeg hvorfor denne sjangeren skal være så ute akkurat nå.

Grace Paley er død.

Grace Paley er død, 84 år gammel, leser jeg i Politikens søndagsutgave for i går. En av verdens beste novelleforfattere etter min (og mange andres) mening.
"Teknisk sett får Grace Paleys tekster romanen som form til å virke overflødig. Hver eneste av fortellingene hennes har et rikere indre liv enn de fleste forfatteres romaner," sa Angela Carter om henne. Og jeg vil si: Grace Paley er en av disse forfatterne som - litt tydeligere enn mange andre - lar en forstå hva skrivekunst kan være.
Tre novellesamlinger, litt lyrikk og noen essays - det var det hele, men nok til å gi henne noe bortimot kultstatus. "Jeg har mye annet å gjøre også," var svaret da hun ble spurt hvorfor hun ikke skrev mer. Hun var mor og mater familias, aktiv lokalt og globalt, fredsaktivist (bl.a. under Vietnamkrigen) og kvinnesaksforkjemper. Hun stammet fra russiske, jødiske immigranter, og bodde på Manhattan hele sitt liv.
To av bøkene hennes finnes på norsk, novellesamlingen Store forandringer i siste øyeblikk og samleutgaven Noveller (noe avkortet på norsk). Med etterord av Per Petterson, for øvrig, som sier bl.a:

«Det første en legger merke til (og det siste en glemmer) er stemmen som forteller. Den er der fra den aller første novella, og enten den er lagt i munnen på en ire, en svart, eller, som i de fleste tilfellene, ei kvinne med jødisk bakgrunn, er det alltid Grace Paleys egen originale stemme en hører. Og det er hører en gjør: En menneskelig stemme som tilsynelatende er vimsete og pussig og nesten kokett sjøl i de mest dramatiske øyeblikkene. Men det er evnen til å lytte som har skapt denne stemmen og med stor presisjon gjort det daglige talespråket om til et litterært språk som er helt unikt.»

Jeg har hennes Noveller, og det er en bok jeg stadig tar frem og leser i. En unik fortellerstemme med en helt personlig tone, som aldri slutter å fange leseren.
Et meget lesverdig intervju med henne finner du HER .