Mer om Zulu

Filmatiseringen av Zulu begynner i Cape Town i sommer, med Djimon Housou og Orlando Bloom i hovedrollene.


 Så er Zulu ferdiglest. Wow, for en bok, må jeg bare si. Jeg har kalt den en krim, men thriller er vel en riktigere betegnelse. Det er i hvert fall den forlaget bruker, selv om de samtidig oppgir at boka har innkassert så og så mange krimpriser. Forskjellen på krim og thriller? Jeg leste en gang at en krim henvender seg til forstanden og en thriller til følelsene.

 I Zulu har ikke leseren noen som helst sjanse for å løse mordene som begås (det begås svært mange av dem, totalt sett, men den handler om etterforskningen av to av dem). Zulu er altså ingen «whodunit», og således ingen krim. Men en thriller/suspense, eller spenningsroman, er den til gagns. Samtidig gir den på sitt vis et godt innblikk i dagens Sør-Afrika, både av landskapet og naturen(sluttscenen i den namibiske ørken er så man formelig blir støvtørr i halsen), og av samfunnet med dets historiske bakgrunn. Alt dette, inkludert glimrende karakterskildringer, fremstilles gjennom en fortellerstil av høy klasse, og hele tiden med intens spenning.

Sør-Afrika er et samfunn med mye kriminalitet og vold, og jeg innbiller meg at det er nokså realistisk skildret. Men i noen av de verste volds- og drapsscenene måtte jeg minne meg på at dette tross alt er fiksjon. Bloggeren Kassiopeia syntes det ble for mye bestialitet,jfr. DETTE innlegget.

 Jeg liker absolutt ikke å lese svært grafiske skildringer av vold og mishandling, og jeg har spurt meg selv hvorfor jeg likevel har gjort det i denne boka. Jeg tror det har med bokas generelle kvalitetsnivå å gjøre, det gode språket (og den gode oversettelsen), som sammen med spenningen og flyten og tempoet gjorde at lesingen nærmest ble en ren nytelse. Og selv om min oppfatning av Sør-Afrika er at det er et frastøtende samfunn, var det vel kanskje tross alt også et eksotisk element her som bidro til spenningen og leseopplevelsen. Folk som virkelig er interessert i Sør-Afrika, og som dertil liker spenningslitteratur, bør absolutt ikke gå glipp av denne boka. Og så er det bare å håpe at vi får mer av Caryl Férey på norsk!

Les også DENNE omtalen, på bloggen Artofliving.

(Mitt tidligere innlegg om denne boka finner du litt nedenfor, 1. juni.)

Zulu

For en tid siden fikk jeg en mail fra Aschehoug med forespørsel om jeg ville blogge om den franske krimmen Zulu av Caryl Férey. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa ja - jeg leser jo ikke krim. Dessuten foregår boka i Sør-Afrika, og min interesse for dette landet, så vel som for Afrika generelt, er lik null. Kanskje ble jeg nysgjerrig fordi forfatteren var fransk - jeg synes det er altfor lite fransk kultur i Norge, enda jeg ikke kan fransk. (Jeg mener for øvrig også at amerikansk kultur generelt dominerer altfor mye, både innen litteratur og film. Mer europeisk, takk, og gjerne fransk.)

Dessuten var boka oversatt av Thomas Lundbo, nestleder i Norsk Oversetterforening og en kollega som  holder høy kvalitet. Det er jeg ikke alene om å mene - han fikk Bokklubbens skjønnlitterære oversetterpris på Lillehammer i dag.

Forfatteren er godt kjent i hjemlandet, der Zulu har vunnet hele ni krimpriser. Zulu er hans første bok på norsk. Bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter, og handlingen i Zulu er altså lagt til dagens Sør-Afrika. Et sterkt voldsherjet land som bare virker motbydelig på meg. Men jeg måtte jo gi boka en sjanse, siden jeg hadde mottatt et anmeldereks.

Boka begynner med en uhyre voldelig og ekkel scene som bare bekreftet min oppfatning av Sør-Afrika. Men til min forundring tok teksten tak i meg og slapp ikke taket. Jeg måtte bare lese videre. I mine øyne er det et kvalitetstegn. Férey skriver glimrende, og er like glimrende oversatt. Og inn i den den spennende handlingen klarer han å flette et vell av faktaopplysninger om sørafrikansk historie og kultur på en helt naturlig måte. Dette er kvalitetskrim; her er både litterær kvalitet og intens spenning, uten billige effekter. Person- og miljøskildringene er nyanserte og overbevisende. Og for bare å gjenta det; oversettelsen er i de aller beste hender hos franskfilologen Thomas Lundbo.  

På nettstedet Aktuell.no kom jeg over denne omtalen av Jan-Erik Østlie:

Den franske forfatteren Caryl Férey er et nytt bekjentskap på norsk, spenningsboka «Zulu» er nå flott oversatt til norsk av Thomas Lundbo. I Frankrike er forfatteren imidlertid ingen fersking, han har bare siden 2008 vunnet ni krimpriser i hjemlandet. I «Zulu» befinner vi oss i Sør-Afrika, nærmeste bestemt helt på sørspissen av landet, i den nærmest sagnombruste kystbyen Cape Town, byen som bare ligger en kort båtreise unna djeveløya Robben Island hvor Nelson Mandela og mange andre politiske fanger satt fengslet i årevis på 1970- og 1980-tallet. I dag er fengslet et museum. For øvrig vel verdt et besøk, men det er en helt annen historie. For boka handler verken om Robben Island eller Nelson Mandela, men om den svarte kriminalpolitisjefen Ali Neuman og hans stab. Neuman får etter hvert i oppdrag å oppklare et mord på en hvit tenåringsjente fra de høyere samfunnslag. Fort oppdager han at det er narkotika med i bildet – ja, faktisk et helt nytt dop som er livsfarlig. «Zulu» kunne blitt en ganske ordinær kriminalhistorie om det ikke var for at forfatteren har teft for mer enn krim. Han er også en samfunnsengasjert og politisk forteller, han ser fort potensialet i skildringen av det fortsatt både rase- og klassedelte Sør-Afrika. Beskrivelsene av townshipene, og særlig den mest berømte Khayelitsha, utenfor Cape Town vitner om stor innsikt i hva både byen og regnbuelandet sliter med at politisk sprengstoff. For sjøl om apartheid-tida formelt er over i dette landet, så er ikke voldelighetene og kriminaliteten borte av den grunn. Snarere tvert imot. Forsoning preket både Mandela og Desmond Tutu, men det er lettere sagt enn gjort for den fattige ungdommen i slumstrøkene. Både hevnen og hatet er søtt i dagens Sør-Afrika. Et annet fenomen som i aller høyeste grad er tilstedeværende i denne romanen er aids-problemene som for øvrig hele det afrikanske kontinentet sliter med. Klisjeen om at utfordringene står i kø er vanskelig å unngå i beskrivelsene av Sør-Afrikas hverdagsliv. Férey utnytter dette til fulle. «Zulu» er en mørk roman der det som tittelen også antyder ikke sjelden er et viktig spørsmål om hvilken stamme du kommer fra. Jeg vil tro at utfordringen til forfatteren av denne boka også har vært å unngå produksjonen av rasistiske holdninger – ikke minst hos leserne. Voldsomhetene som skjer i denne romanen er skapt med et helt bestemt bakteppe. Forstår du ikke det, kan du som leser komme skjevt ut. Caryl Férey er et interessant litterært bekjentskap. Forlaget kan trygt oversette flere av bøkene hans om de holder det samme nivået som «Zulu».