Ord for dagen

Most people are other people. Their thoughts are someone elses opinions, their lives a mimicry, their passions a quotation.

Oscar Wilde

Katolikken Oscar Wilde

«Vatikanet hyller Oscar Wilde» lød en overskrift i Dagbladet på lørdag. Og ingressen lyder: «Vatikanets offisielle avis kan ikke få fullrost den kjente homofile forfatteren.» Og siden selve artikkelen knapt utgjør mer enn et par notiser i omfang, kan vi jo ta med hele greia: «Til tross for den katolske kirkes fordømmelse av homofil praksis, trykket Vatikanets offisielle avis, L’Osservatore Romano, denne uken en overstrømmende anmeldelse av en ny bok om Oscar Wilde, som ble straffedømt for å leve som homofil på slutten av 1800-tallet. Ifølge The Guardian (HER) beskrives Wilde i avisen som en lysende analytiker av den moderne verden.
- Wilde var en mann som bak en amoralsk maske spurte seg selv hva som var rettferdig og hva som var feilslått, skriver artikkelforfatteren Andrea Monda. - Bak masken gjemte han en dyp kjennskap om livets mystiske verdi.
Wilde konverterte til katolisismen kort tid før sin død i 1900. L’Osservatore Romano skriver at «forfatterens eksistensielle vei kan bli sett på som en lang og vanskelig reise mot det lovede land som gir oss grunn for å være til, en vei som ledet ham til å konvertere til katolisismen».
Avisen minner om at Wilde selv treffende beskrev den katolske kirken som en religion for helgener og syndere. ’For respektable mennesker,’ skrev Wilde, ’greier det seg med den anglikanske kirken.’»

Svar på gårsdagens quiz.

Skarpe blogglesere siktet seg raskt inn på riktig person, nemlig Oscar Wilde.
Frits og Alexandra Thaulow traff ham først i Dieppe, og senere i Paris.

«Budskabet om hans død naaede os uventet i Norge. Han døde ensom og fattig paa et lidet hotel i Paris. Jeg tænkte strax, da jeg fik høre det, at hvis vi havde været i Paris, vilde han ikke været saa ensom, og da var det kanske ikke sked! [...] Et mærkeligt menneske var han! Beundret og elsket en kort tid, som sjelden nogen har været det, og ubarmhjerteligt og smaasindet forfulgt og styrtet fra sin berømmelses høide. Men hans kunst lever videre, hans bøger læses nu over den hele verden.»

(Fra Alexandra Thaulow: Mens Frits Thaulow malte. Gyldendal 1929.)

Dagens navn: George Moore

Så kan man jo spørre seg: Hvem var George Moore? Hvis du leser Wikipedia-artikkelen du finner her, vet du like mye om George Moore som jeg. Hvorfor da gjøre ham til dagens navn i denne bloggen? Fordi, må jeg innrømme, det ikke var noen andre og større ånder som ble født på denne dagen. Bortsett fra den ene av brødrene Grimm (Wilhelm) kanskje, men han inspirerte meg ikke.
Hvorfor da si noe om George Moore, en forfatter jeg aldri har hørt om før? Nettopp derfor. Det er nemlig mange av dem der ute; forfattere man aldri har hørt om. Forfattere som kanskje var kjente i sin tid, som levde et liv av og i og med litteraturen, men som av ulike årsaker er glemt og borte og bare lever sitt obskure etterliv på litteraturhistoriens gjenlukkede sider.
Nå tror jeg riktignok ikke at George Moore er blant de helt glemte der hjemme i Irland. Han var en av de første britiske forfattere som tok opp den franske realismen (han hadde i det hele tatt et nært forhold til franske forfattere og andre franske kunstnere i sin tid, portrettet av ham her er for eksempel malt av Manet), og novellene hans inspirerte den unge James Joyce. Men ellers er det visst ikke så mye å skryte av: «Although a number of his books remain in print, Moore's work remains somewhat outside the mainstream of both Irish and British literature; he founded no school or movement and has had few, if any, followers.» Alt ifølge Wikipedia.
Av nysgjerrighet sjekket jeg Norbok (Norsk Bokfortegnelse - du finner lenke dit under "Lenker" til venstre på bloggen) for å se om noe av Moore var oversatt til norsk. Det var det. Esther Waters. Ifølge Norbok en novelle på 721 sider. Hallo? En novelle på 721 sider? Snakk om oversettertabbe. "Novel" på engelsk er som kjent "roman", og ikke "novelle" (som heter "short story"). Håper ikke oversettelsen av Moores roman står i stil med dette, men det er det neppe noe poeng i å prøve å finne ut av. Moores eneste oversettelse til norsk kom nemlig i 1895 og er nok derfor ganske utdatert uansett. Men at den kom på norsk allerede året etter originalutgivelsen, tyder vel på at Moore var en størrelse. En gang.

Oscar Wilde ble en gang spurt om han kjente George Moore, og svarte: «Om jeg kjenner ham? Jeg kjenner ham så godt at jeg ikke har snakket med ham på ti år.»
Hva nå han mente med det. Uttalelsen kan ikke akkurat oppfattes som smigrende for Moore, men den sier kanskje mest om Wilde, for Wilde sa jo så mye, ofte bare for å si det.
Det minner meg om Dorothy Parkers lille poetiske kommentar til Wildes slagferdighet:

Når jeg blant fagfolk prøver på
å si et treffende bon-mot,
vil aldri jeg ha æren av det.
Vi vet jo godt at Oscar sa det!

Men dette skulle handle om Moore, og ikke om Wilde. Som forfatter kan det jo hende at Moore hadde fortjent å bli husket like godt som Wilde. Hva vet jeg? Jeg sender de beste tanker til Moore og hans ettermæle, og til det deilige hjemlandet hans - som forfattere riktignok har hatt en tendens til å reise fra, når jeg tenker meg om. Men jeg reiste til det en gang; jeg har vandret i regnvåte gater i Dublin, sittet foran torvilden på en bondegård i Kerry og tålmodig stoppet bilen på smale fjellveier oppe blant Mcgillycuddy’s Reeks fordi sauflokkene har forrangen på de kanter. Omtrent som på Vestlandet, for øvrig - som også er en ganske eksotisk verden. Men det er en annen sak.