The mystery of love.

Love is one of those countries perpetually stuck in the third world. A republic subject to dictatorships and financial crack ups and revolutions and droughts and epidemics. A kingdom where sooner or later there’s an earthquake, where someone will always come walking out of the blazing ruins unable to understand what’s happened - wondering Why me? [...]
Love as a scientific property and an element we could alchemically distil would be a much more powerful weapon than any splitting of atoms. The mystery of love, revealed and synthesizable, would turn our planet into an even more terrible place than it is, because it would put love on the same level as the brutal, simple, functional logic of hate. The mystery of what ultimately brings a couple together - taking into account the scientific advances closing in on the genome that relegate us to the almost extraterrestrial loneliness of our body in a dead universe, refused an invitation to the big invisible party that everything would seem to indicate we don’t’ deserve - is the only mystery we have left, a mystery that, once solved, will bring us face to face with a reality where literature, film, art, music - and love, of course - will no longer be necessary or make sense.

Rodrigo Fresán: Kensington Gardens
Oversatt av Natasha Wimmer

Boka handler forøvrig om J.M. Barrie (han med Peter Pan) og forholdet hans til familien Llewelyn Davies (det var sønnene i denne familien som inspirerte ham til historien om Peter Pan, og han traff dem første gang på en spasertur i Kensington Gardens, derav bokens tittel). "A complex, gripping narrative about lost childhoods, phantom parents, and the resulting tragic adult lives." En god artikkel om J.M. Barrie finner du
her, skrevet av ingen ringere enn A.S. Byatt.
Fresán er så ukjent i Norge at det ikke kommer et eneste treff når man gugler på ham, til tross for at han, ifølge en anmelder i den britiske avisen The Guardian "must be reckoned among the most notable of young Latin American writers".) Her er en kort Wikipedia-artikkel på engelsk. Spanskkyndige vil nok finne mer stoff på nettet om denne argentinske forfatteren, nå bosatt i Spania.

Jeg har som kjent en teori om at all litteratur handler om kjærlighet. Kanskje all kunst gjør det, slik Fresán indikerer. Eller for å gjøre et tankeeksperiment: Hva ville bli tilbake hvis vi fjernet kjærligheten som tema fra litteraturen og kunsten forøvrig?

Regnet i litteraturen (1)

Om min barndoms dager og år vil jeg først si at den eneste uforglemmelige person var regnet. Det store, antarktiske regn som lik en sydpolsfoss styrter fra himmelen over Kapp Horn og like til grensen. I dette grenseområde, eller mitt fedrelands Far West, ble jeg født til livet, til jorden, til diktningen og til regnet.
Jeg har ferdes vidt og bredt, men det forekommer meg at denne regnets kunst er gått tapt, den som utfoldet seg med grufull og uavrystelig makt i mitt hjemlige Araucania. Det regnet hele måneder, hele år. Regnet falt i tråder, som lange nåler av glass, og gikk i knas på takene, eller det slo i gjennomsiktige bølger mot rutene, og hvert hus var et skip som med nød og neppe nådde havn i dette vinterhav.
Dette sydlige Amerikas kalde regn har ingenting av de plutselige vindkast i det varme regn, som faller lik piskeslag og etterlater seg en blå himmel. Tvert imot, det antarktiske regn er tålmodig og faller uopphørlig fra den grå himmelen.
Utenfor huset ble gaten forvandlet til et veldig hav av gjørme. Jeg står ved vinduet og stirrer ut i regnet, hvor en kjerre har kjørt seg fast midt i gaten. En bonde i sort ullfrakk peiser løs på oksene som ikke orker mer i regnet og sølen.
Vi tok oss frem til skolen langs fortauene, hoppet fra sten til sten, mot kulden og regnet. Paraplyene rev vinden med seg. Regnfrakkene var dyre, hanskene likte jeg ikke, skoene trakk vann. Jeg glemmer aldri de våte sokkene som hang til tørk ved ovnen, og alle skoene som sto og dampet som små lokomotiver. Så kom oversvømmelsene som rev med seg de bydelene hvor de fattigste bodde, nede ved elven. Selve jorden kunne ryste på seg. Andre ganger steg et skremmende lys opp over fjellene i en veldig fjærbusk - vulkanen Llaima våknet.

Pablo Neruda: Jeg tilstår at jeg har levet.
Norsk oversettelse ved Kjell Risvik 1975.

Alt er i ordet ...

... Man kan si hva man vil, men det er ordene som synger, som stiger og faller ... Jeg kaster meg for deres føtter ... Jeg elsker dem, jeg holder på dem, jeg forfølger dem, jeg biter i dem, jeg smelter dem ... Så høyt elsker jeg ordene ... De overraskende ... Dem man grådig venter på, ligger på lur etter, til de med ett faller ... Kjære gloser ... De skinner som kulørte stener, hopper som galvaniserte fisker, de er skum, tråd, metall, dugg ... Noen ord forfølger jeg ... De er så vakre at jeg vil bruke dem i alle mine dikt ... Jeg fanger dem i flukten når de kommer summende, jeg griper tak i dem, jeg renser dem, jeg skreller dem, setter meg foran min tallerken, føler dem krystallinske, sitrende, vegetabilske, som elfenben, som olje, som frukt, som alger, som agater, som oliven ... Så lar jeg dem svirre, ryster dem, drikker dem, sluker dem, knuser dem, utstafferer dem, befrir dem ... Jeg lar dem bli stående som stalaktitter i mitt dikt, som små biter av polert tre, som kull, som vrakgods, gaver fra bølgene ... Alt er i ordet ...

Pablo Neruda: Jeg tilstår at jeg har levet. Erindringer 1974.

Norsk utgave 1975 oversatt av Kjell Risvik.

To nye temaer.

Aller først: Spørsmålet er om det finnes tilfeldigheter her i verden. Jeg er veldig opptatt av sammentreff som virker for meningsfylte til å være tilfeldighet. Synkronitet, kalles det visst. Jeg oversatte en bok om det en gang, Den niende innsikt av James Redfield, som vel må kunne kalles en klassiker innen alternativ litteratur. Når folk har sett oversetter-navnet mitt i en bok, er det i hvert fall ofte denne de nevner.

Men altså: I dag tok jeg meg en tur langs mine egne bokhyller for å se om jeg kunne finne noe å blogge om. Til slutt endte jeg opp med Pablo Nerudas selvbiografi: Jeg tilstår at jeg har levet. Jeg begynte å lese i den, og det var da jeg ble rammet av en eksplosjon av ord, farger, sanser og en uvøren, intens og lidenskapelig fortellermåte som tok pusten fra meg.
Latinamerikansk litteratur var veldig i skuddet på sytti- og åttitallet, og slik reise-moten nå dikterer at man skal dra til Australia, var det i den tiden nærmest obligatorisk å dra til Mexico. Jeg har imidlertid aldri hatt noe forhold hverken til denne delen av Amerika eller til litteraturen der. Latinamerikansk litteratur har hatt en stemme som ikke har talt til meg, det har vært for mye av et eller annet.
Men det var noe med Nerudas bok som grep meg, og hva mer var, den ga meg idéen til noe nye temaer; nemlig regnet i litteraturen og forfatteren og ordene.
Nerudas bok åpner med en beskrivelse av regn, og jeg har lenge vært opptatt av nettopp det, av hvordan regn er beskrevet i litteraturen. Jeg har jo en del sære temaer fra før av, som bøker og te og latteren i litteraturen, så hvorfor ikke også regn?
Når det gjelder forfatteren og ordene, kan det virke som et mer selvfølgelig tema, sidene ordene jo så å si er materialet man bruker når man skriver, slik fargene er malerens. Men det er likevel interessant å se hvordan forfatterne har skildret sin fascinasjon av ordene, synes jeg, og Neruda hadde også en herlig passasje om det. Det er første gang jeg har sett en forfatter skildre ordene så sanselig, og ikke minst første gang jeg har sett ordene fremstilt som noe spiselig.

Nerudas bok satte med andre ord i gang både det ene og det andre, og det er derfor jeg lurer på om det var tilfeldig at jeg endte opp med akkurat den. Kanskje det var det. Men hvis det ikke finnes tilfeldigheter, så var det jo ingen tilfeldighet.