Denne utrolige boken

Fernando Pessoa
Street art fra Lisboa
foto: Børge Skråmestø



«Og så, med ett, stod han foran den: Fernando Pessoa, O LIVRO DO DESASSOSSEGO. Egentlig var det utrolig, men han hadde reist til Lisboa uten å tenke på at han reiste til Bernardo Soares’ by, regnskapsassistenten som arbeidet på Rua dos Douradores, og som Pessoa lot tenke de tankene han skrev ned, mer ensomme enn alle tanker verden hadde hørt om både før og etter ham.
[...]
«Vet De hvordan jeg opplever denne utrolige boken?» spurte senor Simões da han slo inn prisen i kassen. «Det er som om Marcel Proust skulle ha skrevet Michel de Montaignes Les Essais.»

Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa.
Oversatt av Geir Pollen.
O LIVRO DO DESASSOSSEGO = UROENS BOK.

På toget

«Dagen som gjorde at ingenting lenger skulle bli det samme som før i Raimund Gregorius’ liv, begynte som utallige andre dager.»



Slik begynner Nattog til Lisboa av Pascal Mercier, som jeg nå har anskaffet meg og leser. Unektelig en god åpningssetning, ikke sant? Den pirrer nysgjerrigheten og drar leseren inn (det eneste jeg har å utsette på den, er at den nesten virker utstudert ...). Og så er det noe med tog, noe som innebærer forandring; oppbrudd, bevegelse, ankomst. Tenk på Graham Greenes Toget til Istanbul og Agatha Christies Mord på Orientekspressen (vel det samme toget?) En kultivert pendant til amerikanernes litterære road movier.

Språket i Nattog til Lisboa er nydelig, som alltid i Geir Pollens oversettelser fra tysk. For Pascal Mercier later til, sitt franskklingende navn til tross, å være en tysktalende (og -skrivende) sveitser.
Det er ikke måte på hvilke superlativer denne boken har høstet, og den er solgt i millionopplag. Når jeg, som vanligvis styrer unna bestselgere, leser den, er det fordi jeg merket meg den på grunn av et sitat eller to som gjorde at den fenget oppmerksomheten, lenge før jeg ble klar over at den var en bestselger.