Nasjonale litterære særtrekk

 

En jegers dagbok

Ole Robert Sunde hadde en stor artikkel om Turgenjevs En jegers dagbok i Klassekampen i går. Turgenjev, tenkte jeg, jeg har vel noe av ham? Og så kikket jeg i hylla for russisk litteratur. Jo da, jeg hadde Fedre og sønner, Et overflødig menneskes dagbok og, ganske riktig, Av en jegers dagbok. På norsk i 1929 og ifølge forordet et utvalg av de beste fortellingene i originalutgaven. I mine tre bøker skrives navnet "Turgenjev", men Sunde skriver Turgenev, og det er visst det riktige nå, siden Wikipedia også skriver det slik. HER er Wikipedia-artikkelen om Turgenev. Jeg har ikke lest noe av ham, det må jeg innrømme. Jeg har ganske mange bøker jeg ikke har lest. Hva er da vitsen med å ha dem? Det er mange ting - samlegleden i seg selv, men også tilfeller som dette, da jeg bare kan gå i egne hyller og finne en forfatter.

Russland, Tolstoj og homofili

Som ingen kan unngå å ha fått med seg, foregår det nå et stort internasjonalt vinteridrettsstevne i Russland. Idrett er ikke et tema i min tilværelse og følgelig heller ikke i denne bloggen. Og jeg tilhører så absolutt ikke det norske «vi» som deltar der. Men i forbindelse med dette idrettsstevnet er det blitt fokusert sterkt på homofiles situasjon i Russland. Heller ikke homofili er et interessant tema for meg, men jet noterer meg at Russland regnes som et av de verste land å være homofil i, og de skildringene av overgrep mot homofile som vi nå ser i mediene, må virke motbydelige på de fleste. Ikke minst fordi det ligger en statlig politikk bak.

Det må derfor sies å være et paradoks at den første skildringen av homofili i moderne litteratur, ifølge Nabokov, forekommer i et av den russiske litteraturs hovedverk, nemlig Anna Karenina. Jeg bet meg ikke merke i denne skildringen da jeg selv leste Anna Karenina i forfjor - det er Nabokov som gjør oppmerksom på det i sitt essay om Proust (Vladimir Nabokov: Proust. Kafka. Joyce. Pax litterær palimpsest, Oslo 2000). (Proust var selv homo, og homofili er, som mange sikkert vil vite, et gjennomgående tema i store deler av På sporet av den tapte tid.  Den fortellende jeg-personen, som både er og ikke er Proust selv, skildres riktig nok som heterofil, men på en lite overbevisende måte.)

Tolstojs skildring forekommer i kapittel 19 av Anna Karenina, der Vronskij spiser frokost i regimentets messehall. Nabokov sier: «To offiserer skisseres kort, men livfullt, og beskrivelsen etterlater ingen tvil om forholdet mellom de to.»

Slik arter skildringen i Anna Karenina seg , i Erik Egebergs oversettelse:

«I inngangsdøren kom to offiserer til syne: den ene var en yngre mann med smalt, vekt ansikt som nylig var kommet til regimentet fra Pasjekorpset, den andre var en gammel, fyldig offiser med armbånd om håndleddet og små, svømmende øyne.

     Vronskij kikket bort på dem, rynket pannen, lot som han ikke så dem, men skjelte bort i boken og begynte å spise og lese på samme tid.
     «Nå? Du styrker deg til arbeidet?» sa den tykke offiseren og satte seg ved siden av ham.
     «Som du ser,» svarte Vronskij bistert og tørret seg om munnen uten å se på ham.
     «Men du er ikke redd for å bli tykk da?» sa den andre og satte frem en stol for den unge offiseren.
     «Hva?» sa Vronskij sint, gjorde en grimase for å vise sin avsky, og den tette tanngarden kom til syne.
    «Du er ikke redd for å bli tykk?»
    «Kelner, sherry!» sa Vronskij uten å svare, bladde om og fortsatte å lese.
     Den tykke offiseren tok vinkartet og henvendte seg til den unge offiseren.
     «Du får selv bestemme hva vi skal drikke,» sa han, rakte ham kartet og så på ham.
     «Rhinskvin, kanskje,» sa den unge offiseren og gløttet forsiktig bort på Vronskij mens han forsøkte å få fatt i de knapt utvokste mustasjene sine med fingrene. Da han så at Vronskij ikke snudde seg, reiste den unge offiseren seg.
     «La oss gå inn på biljardværelset,» sa han.
     Den tykke offiseren reiste seg lydig, og begge gikk mot døren.
     Samtidig kom den høye, kjekke rittmester Jasjvin inn i rommet, nikket foraktelig nedlatende til de to offiserene og gikk så bort til Vronskij.
     «Så! Der har vi ham!» ropte han og ga ham et kraftig klaps av den svære neven på epåletten. Vronskij snudde seg med et olmt blikk, men ansiktet hans skinte straks opp i det velkjente rolige smilet.
     «Fornuftig, Alosja,» sa rittmesteren med sin gjallende baryton. «Nå spiser du og tar deg et glass.»
     «Men jeg har ikke lyst på mat.»
     «Der har vi de uadskillelige,» la Jasvjin til og sendte et hånlig blikk etter de to offiserene, som nå forlot rommet.»

Jeg overlater tolkningen til leseren, men på meg virker denne skildringen alt annet enn positiv. En mulig forklaring finner man på DENNE nettsiden , som omhandler skildringer av homofili i russisk litteratur. Om Tolstoj står det:

Another literary giant, Leo Tolstoy (1828-1910) also had homosexual attractions, which he describes both in his diary and in his autobiographical Childhood, Boyhood, and Youth. He repressed these urges not only because his views on sex were Victorian, but also because he was attracted to men for their physical beauty, but to women because of their spiritual attributes! Descriptions of the physical attraction between men appear in The Cossacks and Anna Karenina. By the time Tolstoy wrote his last novel, Resurrection, he had turned against all sexuality, and he portrayed homosexuality as one more symptom of the moral decay of society.

Så kan man jo spørre seg om det går en linje fra denne skildringen hos Tolstoj og til dagens behandling av homofile i Russland. Under arbeidet med dette innlegget kom jeg for øvrig over DENNE nettressursen om kjente homofile og lesbiske.

Exit Anna Karenina

Så er jeg ferdig med Anna Karenina. Nesten tusen sider med et av verdenslitteraturens mest kjente og gripende kjærlighetsdramaer. Det har vært en fantastisk leseopplevelse, det må jeg si. Og nå begynner jeg å få tettet hullene når det gjelder de store russere, i løpet av et par år har jeg lest Raskolnikov (Forbrytelse og straff), Krig og fred, Brødrene Karamasov og nå altså Anna Karenina. Det har ingen hensikt å rangere dem, alle er gripende og storslåtte på hver sin måte.

Man blir litt satt ut av et litterært maratonløp som lesingen av en sånn diger klassiker er, i hvert fall blir jeg det, men det er anstrengelsen verd, så absolutt.

 Samtidig føler jeg nå behov for noe kortere og lettere. Det blir i første omgang Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag, som mitt forlag Gyldendal var så vennlig å gi meg så jeg kunne lese den og blogge om den. Og det skal jeg gjøre - både lese om den og blogge om den. Jeg har allerede begynt å «smuglese» litt, men nå skal jeg lese den grundig fra perm til perm. Men tilbake til Anna Karenina: Nå er jeg godt rustet til filmen når den kommer på norske kinoer over jul. Samtidig har jeg bestemt meg for også å se den gamle filmatiseringen med Greta Garbo i hovedrollen.

 Skjønt hovedrolle og hovedrolle: Anna Karenina slutter med en lang passasje hvor Levin faller til ro med sitt kristne livsssyn og med familielivet på godset. Og det slo meg da at det på en måte er han, Tolstojs litterære selvportrett, som er den egentlige hovedpersonen i boken. Ham ser vi på en måte innenfra, mens vi ser Anna Karenina utenfra.

 En annen ting: I innbretten på tredje bind av min Bokklubb-utgave av Anna Karenina, står det: «Anna Karenina er tidstypisk og kan derfor virke fremmed og kanskje kuriøs på slutten av 1900-tallet.» Det er jeg ikke enig i. For det første gir den et godt innblikk i den russiske overklassens fantastiske verden, som skulle komme til å forsvinne med revolusjonen.

Men skreller man bort det tidstypiske, synes i hvert fall jeg at det ikke er noe problem å se det evig menneskelige i mange av de problemstillingene vi møter i verket. Vel kunne Annas og Vronskijs forhold ikke møte de samme hindringer i vårt samfunn i dag, men kjærlighetsløse ekteskap og omveltende lidenskaper forekommer overalt og til alle tider. Det samme med forholdet mellom Kitty og Levin - det har aldri vært bare enkelt å leve sammen, om enn kjærligheten er aldri så sterk.

 Jeg tror nettopp dèt er noe av hemmeligheten ved alle store verk i litteraturen, at de handler om det evige menneskelige som alle kan kjenne seg igjen i, uansett tid og sted.

Anna Karenina

Kitty og Levin har også sine problemer, men deres forhold styrkes i motgangen. Bilde fra den nye filmatiseringen - irske Domhnall Gleeson som Levin og svenske Alicia Vikander som Kitty. (Skildringen av landadelsmannen Levin er et selvportrett av Tolstoj.)


Egentlig hadde jeg tenkt å la bloggleserne følge min lesing av Anna Karenina, men i stedet gikk bloggen i dvale, en dvale den nå riktignok ser ut til å være våknet av, men «Anna Karenina-føljetongen» ble det slutt på. Det betyr imidlertid ikke at det ble slutt på lesingen. Jeg har nå nettopp tatt fatt på tredje og siste bok, og nærmer meg så smått slutten. Og jeg må bare få si det som sikkert lyder som en banal selvfølge: For en fantastisk bok dette er. Det er sjelden jeg har vært så bergtatt av en historie som denne. At Tolstoj er en fantastisk forteller, fikk jeg demonstrert da jeg leste Krig og fred for to år siden (det første jeg leste av ham), men Anna Karenina slår det meste av hva jeg har lest i det hele tatt. Det er så dirrende intenst hele tiden, og man kommer så under huden på disse menneskene at man gripes i sitt innerste.

Jeg har nå lest en del av Dostojevskij og Tolstoj de siste årene, og ut fra det jeg har lest om dem, har jeg fått inntrykk av at det eksisterer en oppfatning av at Dostojevskij er mer moderne i sin psykologi enn Tolstoj. Jeg har vanskelig for å forstå det, jeg synes Tolstoj er en så skarptseende og dyptloddende menneskekjenner som det går an å bli, og dessuten en mer effektiv og underholdende forteller enn Dostojevskij, synes jeg. Det kan riktig nok skyldes at jeg har lest Dostojevskij i en eldre oversettelse og Tolstoj i nyere, men jeg er ikke sikker på at det i så fall bare skyldes det.

Den røde tråden i boken er selvsagt forholdet mellom Anna og hennes elsker Vronskij og den umulige stillingen de setter seg selv i, både sosialt og personlig, ved å følge hjertets stemme som de gjør. Parallelt med denne røde tråden går den viktige bi-tråden som følger Levin og Kittys forhold. Den utgjør en organisk naturlig del av beretningen og oppleves ikke som en demonstrativ kontrast. Begge forhold skildres med mange nyanser; Kitty og Levin har det ikke bare lett, og Anna og Vronskij opplever jo en berusende lykke, men tendensen i de to forholdene er likevel klar i det lange løp; Kitty og Levin bygger, gjennom sine viderverdigheter, et grunnlag for varig samhold og lykke, mens Annas og Vronskijs forhold beveger seg ubønnhørlig mot undergangen.

En del episoder fremtrer som små høydepunkter underveis; dramatisk, som når Anna, etter å ha forlatt mann og barn, sniker seg til et møte med sønnen i sitt tidligere hjem - den stakkars gutten er sågar forsøkt innbilt at moren er død - eller muntert, nesten komisk, som skildringen av kirkevielsen til Levin og Kitty, som er like ubehjelpelige og henførte av stundens alvor begge to.

Nå har jeg nettopp lest om da Anna får besøk av sin svigerinne Dolly, som kanskje er den som står henne nærmest. (Boken begynner jo med at Anna hjelper Dolly i den prekære situasjonen da Dolly oppdager sin manns utroskap.) Da Dolly besøker Anna nå da boken går mot slutten, lever Anna og Vronskij på hans gods langt ute på landet, sosialt isolerte. Begge går imidlertid entusiastisk opp i driften av godset og virker lykkelige utad, men nettopp i denne passasjen blottlegges det hvor ulykkelig Anna er innerst inne, hvor håpløs situasjonen er. Sosialt kan hun reddes ved å få skilsmisse fra sin mann og formalisere sitt forhold til Vronskij, men sønnen, som hun elsker så høyt, har hun mistet uansett, for ham vil hennes mann ikke gi slipp på, og datteren som Anna har fått med Vronskij, er også ektemannens datter juridisk sett. Dessuten betror Anna Dolly at hun ikke kan få flere barn, og kan dermed ikke skape en ny «legal» familie med Vronskij. I denne passasjen fremkommer det også at Anna har begynt å ta et opiumspreparat, et tydelig tegn på at hun bak fasaden har det alt annet enn bra.

 Det er nesten utrolig at spenningen nå mot slutten kan være så intens til tross for at slutten er så kjent som den er. Det er lenge siden jeg har vært så intenst grepet av en bok som denne.

PS Da jeg var på kino i Berlin nylig, så jeg en trailer for den nye filmatiseringen med Keira Knigthley i hovedrollen. Den ga så absolutt mersmak. Nå fremgår det riktig nok av boken at Anna faktisk er relativt fyldig - fyldig og blendende vakker. KK svarer unektelig bare til ett av disse kriteriene, men traileren tyder uansett på at det skal bli en opplevelse å se henne som Anna Karenina.

Anna Karenina og jeg

Som det fremgår av det nedenstående, vet jeg foreløpig ikke hvilket forhold Anna Karenina (her i Keira Knightleys skikkelse) har til familien Oblonskij, men det finner jeg nok snart ut. (Det kan uansett ikke bli for mange bilder av Keira Knightley.)






Det begynner å bli en stund siden jeg ble ferdig med første bind av Péter Nádas’ trilogi, men etter et kort mellomspill med Jørn Lier Horsts siste bok (Jakthundene), vet jeg fortsatt ikke hva jeg skal lese videre. Riktignok har jeg en liste over bøker jeg har tenkt å lese, men ingen av dem trenger seg på.

Førsteprioritet har nok Anna Karenina, på grunn av den nye filmatiseringen som kommer i høst, men også fordi det er en klassiker jeg vil ha lest. Jeg har begynt å lese i den, men kommer ikke videre. Jeg har litt det samme forholdet til denne som jeg hadde til Brødrene Karamasov i sin tid, som jeg begynte på utallige ganger, og hver gang stoppet det opp da jeg kom til klosterscenen. I Anna Karenina kommer jeg aldri lenger enn til de første sidene, det vil si den ubehagelige situasjonen hjemme hos familien Oblinskij.

Anna Karenina begynner jo med en av de mest kjente åpningssetningene i verdenslitteraturen: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Jeg er noe i tvil om sannhetsgehalten i denne påstanden; jeg er tilbøyelig til å tro at det er like mange individuelle måter å være lykkelig på som det er å være ulykkelig. Men fra denne generelle førstesetningen går vi allerede i neste setning over til én konkret ulykkelig familie, nemlig Oblonskijs, hvor fruen er kommet under vær med at mannen har stått i forhold til den franske guvernanten og har erklært at hun ikke lenger vil bo under samme tak som ektemannen.

Da vi kommer inn i handlingen, har denne anstrengte situasjonen vart i tre dager, og både ektefellene selv, familiens øvrige medlemmer og tjenerskapet føler det smertelig. Ja, så ille er det at «alle familiens medlemmer og tjenerskapet følte at samlivet deres var uten mening og at mennesker som tilfellet hadde ført sammen på en hvilken som helst skysstasjon, hadde mer til felles enn de, familien Oblonskij og dens tjenerskap. Fruen forlot ikke sine værelser, mannen hadde vært hjemmefra i tre dager. Barna løp omkring i hele huset og visste hverken ut eller inn; den engelske frøkenen var røket uklar med husholdersken og hadde skrevet et brev til en venninne og bedt henne finne en ny post til henne, kokken var dratt alt dagen i forveien, midt under middagen, og kokkepiken og kusken ba om oppgjør.»

Det hele er Stepan Arkadjitsj Oblonskijs egen feil - i stedet for å bli fornæmet, nekte alt, forsøke å rettferdiggjøre seg, be om tilgivelse eller endog late som ingenting, kom han nemlig i skade for, ganske ufrivillig, å la ansiktet lyse opp i det vanlige, godmodige og derfor tåpelige smilet. «Da Dolly så det, rykket hun til som av fysisk smerte, og heftig som hun var, fant hun utløsning i en foss av hårde ord og sprang ut av værelset.»

Oblonskij angrer ikke på selve forholdet, bare på at han ikke klarte å holde det bedre skjult for konen. Hvis han hadde visst hvordan nyheten ville virke på henne, ville han nemlig lagt mer vinn på å skjule sine synder. «Han hadde aldri tenkt klart gjennom dette problemet, men han hadde en dunkel forestilling om at konen alt for lengst hadde forstått at han var utro og nå så gjennom fingrene med det. Det forekom han til og med at hun, en utslitt og eldet kvinne som ikke lenger var noe å se på, bare en almindelig og bra husmor, hun måtte av ren rettferdighetssans være overbærende. Det viste seg å være stikk motsatt.»

Den trykkede stemningen til tross, Oblonskij angrer som sagt ikke på forholdet. Riktignok er det «noe trivielt, noe simpelt i å gjøre kur til sin egen guvernante. Men for en guvernante! (M-lle Rolands smil og skjelmske sorte øyne sto levende for ham.)» 

Og stort lenger har jeg aldri kommet. Også denne gangen har det stoppet opp her. Men siden jeg for et knapt år siden klarte å komme videre med Brødrene Karamasov, så må jeg vel klare det med Anna Karenina også denne gangen? Det er bare å ta seg sammen, rett og slett, og lese videre. Altså: Anna Karenina.

Brødrene Karamasov

Ferdig med Brødrene Karamasov. Det tok meg vel bortimot et halvt år å komme gjennom denne klassikeren. Det føles godt av flere grunner. Først og fremst fordi det var en stor leseopplevelse. Og hver gang jeg har lest et stort kanonisk verk som dette, føler jeg at jeg har gjort en bragd. Brødrene Karamasov er en klassiker av den typen som alle kjenner og gjerne har meninger om, men som ikke fullt så mange rent faktisk har lest. Ulysses, Mannen uten egenskaper og På sporet av den tapte tid, er andre eksempler (av disse har jeg bare lest Ulysses).

Språket i Olaf Brochs oversettelse fra begynnelsen av forrige århundre, er tungt, kompakt og gammelmodig. Umulig å skumlese. Det minner i så måte litt om Ulysses, ikke fordi Dostojevskij har Joyces språklige og stilistiske akrobatikk, så langt fra, men fordi teksten må leses langsomt og oppmerksomt hvis man skal få det hele med seg. Dette er ikke språklig minimalisme, men maksimalisme, hvis det er noe som heter det. Dessuten er det jo et voldsomt omfang på dette verket.

Jeg har i tidens løp begynt på Brødrene Karamasov minst fire ganger, uten å komme lenger enn til klosterscenen. Da har jeg ikke orket mer, blant annet på grunn av alle personene og de fremmedartede navnene. Merkelig nok var dette ingen hindring denne gangen. Kanskje fordi jeg var så fast bestemt på å komme gjennom nå, men også fordi jeg oppdaget at persongalleriet absolutt var til å holde styr på. Mye er skrevet om dette verket, og jeg skal ikke prøve meg på noen form for analyse eller kloke ord. For meg handler lesing uansett om opplevelse. Denne gangen leste jeg ikke noe særlig tilleggslitteratur heller.

Men det kan jo være greit å vite at man så å si møter essensen av Dostojevskij i dette verket, hans hovedmotiver, som menneskenes ondskap og deres martyrium, hans medlidenhet med de pinte, med forbryterne, med hele det undertrykte russiske folk, en medlidenhet som med årene artet seg mer og mer som en mystisk tro på dette folkets frelsesgjerning i verden. For Dostojevskij er det imidlertid ikke så mye spørsmål som politiske problemer og løsninger som om religiøse. Det onde i verden har metafysisk, ikke sosial opprinnelse, og Dostojevskijs diktning kretser derfor omkring de tidløse spørsmål om frihet og skyld, ondskap og ansvar. Dostojevskijs realisme ligger nesten helt på det indre plan, han fremstiller menneskesjelens drama, og han hadde en uovertruffen evne til å levendegjøre sine ideer i form av psykologisk troverdige mennesker. Hans profetiske fantasi har forutsett mye av den livssynskrise som har rammet verden i vår tid.

Det gjør Dostojevskij, og ikke minst Brødrene Karamasov, interessant for en troende katolikk som meg, selv om Dostojevskij ikke hadde mye til overs for den katolske kirke (det er nettopp den som får gjennomgå i den berømte scenen med Storinkvisitoren).

Den ytre handlingen i Brødrene Karamasov dreier seg om en tyrannisk far som myrdes av en av sine 3 (egentlig 4) sønner, og den påfølgende rettssaken. Ordet far er i det hele tatt et svært sentralt ord i dette verket. Jeg har ikke sett dette betont i den litteraturen jeg har bladd i, men det må jo være noen som har tatt for seg dette. Dostojevskij hadde selv en tyrannisk far, som han neppe kan ha hatt et godt forhold til. Særlig under rettssaken blir det snakket mye om hvordan en god far skal være. Jeg undrer meg også litt over sluttscenen i verket, som også handler om en far, hva meningen kan være med den, om denne faren skal utgjøre en slags kontrast til far Karamasov.

Så mye (eller lite) om Brødrene Karamasov.

Det største aberet med å lese et så tidkrevende verk, er at man får lest lite annet, selv om jeg har tatt noen små avstikkere innimellom. Nå ser jeg frem til å ta igjen det forsømte. Men det er vel med lesing som med mye annet, at man får igjen i forhold til innsatsen. Brødrene Karamasov ga meg mye, og jeg kommer snart til å lese mer Dostojevskij.

 (Dette innlegget inneholder skjulte sitater fra boka Levende litteratur fra Gilgamesj til Bob Dylan, Den norske Bokklubben 1986.)

Rettssaken

Her er antagelig det lengste innlegget denne bloggen noen gang har hatt. Det er fra rettssaken mot Dmitri Karamasov, selve klimakset i Brødrene Karamasov. Dmitri (Mitja) er anklaget for å ha drept og ranet faren, intet mindre. Når jeg leser dette, kan jeg ikke la være å få assosiasjoner til en pågående rettssak i Oslo tingrett, all forskjell til tross.

«Klokken ti om formiddagen, dagen efter de begivenheter jeg har beskrevet, ble rettsmøtet satt i vår rettskrets, og saken mot Dmitri Karamàsov begynte.
     Jeg sier inntrengende på forhånd: jeg regner meg langt fra i stand til å gjengi alt som foregikk i retten, hverken i behørig bredde eller i behørig rekkefølge. Det står for meg slik at skulle man huske alt og fremlegge alt på den rette måten, så måtte man behøve en hel bok, og til og med en veldig bok. Man må derfor ikke være ergerlig på meg, fordi jeg bare vil gjengi det som slo meg personlig, og som jeg særlig har festet meg ved. Jeg har kunnet ta biting for hovedsak, og til og med kanskje rent oversett de skarpeste, mest nødvendige trekk ... Men forresten, jeg ser at det er best ikke å unnskylde seg. Jeg skal gjøre så godt jeg kan, og leserne vil selv forstå at jeg bare har gjort så godt jeg kunne.
     La meg da først, før vi kommer inn i rettssalen, omtale noe som særlig undret meg denne dag. Og forresten ikke bare meg, men, som det efterpå viste seg, alle. Alle visste jo at denne sak hadde vakt interesse hos så altfor mange, at folk brant av utålmodighet efter at rettsforhandlingene skulle begynne, at det hadde vært nok av snakk, formodninger, utrop og fantasier i selskapskretsene hos oss i begge disse to månedene. Folk visste også at rettssaken var blitt omtalt over hele Russland. Men man hadde likevel ikke tenkt seg at den var blitt i den grad brennende, at den hadde oppskaket alle og enhver, både hos oss og overalt ellers, i den grad, som det skulle vise seg ved rettsforhandlingene denne dag. Det var til dagen kommet reisende fremmede ikke bare fra vår guvernementsby, men også fra flere andre byer, ja, til og med fra Moskva og Petersburg. Det var kommet jurister, det var til og med kommet flere ansette menn, ja, til og med damer. Alle billetter var revet bort. For særlig hedrede og ansette mannlige gjester var det til og med reservert helt usedvanlige plasser, nemlig bak det bordet der retten var satt. Her dukket det frem en hel rekke lenestoler, som var opptatt av forskjellige personer - noe man aldri før hadde tillatt hos oss. Især var det en mengde damer til stede, - av våre egne og tilreisende. Jeg tror nesten at de utgjorde halvparten av hele publikum. Bare av jurister, som var kommet reisende fra alle kanter, viste det seg å være så mange at man ikke engang visste hvor man skulle anbringe dem, da alle billettene alt for lengst var delt ut, opptatt og tigget bort. Jeg så selv hvordan det i enden av salen, bak estraden, midlertidig og i en fart var blitt arrangert et eget avlukke, der alle disse tilreisende juristene ble sloppet inn; og enda priste de seg lykkelig over at de iallfall kunne få stå der, - for stolene var alle tatt ut av avlukket for å skaffe mer plass, og hele den sammenstimede skare ble stående der så lenge saken varte, tett sammenpakket, skulder ved skulder. Noen av damene, især de tilreisende, opptrådte i overordentlig elegante toaletter; men størsteparten av damene hadde til og med glemt å pynte seg. På ansiktene deres kunne man lese hysterisk, grådig, nesten sykelig nysgjerrighet. En av de mest karakteristiske eiendommeligheter ved hele det selskapet som hadde samlet seg i salen, noe man nødvendigvis må fremheve, hadde man i det at - som det også senere ble bekreftet ut fra mange iakttagelser - nesten alle damene, iallfall et overveldende flertall av dem, holdt på Mitja og hans frikjennelse. Kanskje især fordi det hadde dannet seg en forestilling om ham som en betvinger av kvinnehjerter. Folk visste at to rivaliserende kvinner ville opptre. Især interesserte alle seg for den ene av dem, nemlig Katerina Ivànovna. Om henne ble det fortalt overmåte meget merkelig; og om hennes lidenskap for Mitja, endog til tross for hans forbrytelse, var det i omløp forunderlige anekdoter. Især talte man om hennes stolthet (hun hadde nesten ikke avlagt visitt hos noen i byen), om hennes «aristokratiske forbindelser». Det het at hun hadde til hensikt å søke regjeringen om tillatelse til å følge forbryteren til Sibir og vies til ham et eller annet sted i gruvene under jorden. Med ikke mindre spenning ventet man også Grusjkas fremtreden for retten, som Katerina Ivànovnas rival. Med pinlig nysgjerrighet avventet man møtet mellom de to rivalinner for domstolen, - den aristokratiske stolte unge pike, og «hetæren». Grusjka kjente forresten våre damer mer til enn Katerina Ivànovna. Henne, «Fjòdor Pàvlovitsj’ og hans ulykkelige sønns fordervelse», hadde våre damer også sett før; og nesten alle som én forundret de seg over hvorledes far og sønn i den grad hadde kunnet forelske seg i sånn en «rent alminnelig, til og med slett ikke vakker russisk pike av tarvelig borgerstand». Med ett ord, folk hadde meget å snakke om. Jeg vet med bestemthet at blant folk av vår by var det endog kommet til flere tilfelle av alvorlig familietvist i anledning av Mitja. Flere damer var blitt grundig uvenner med sine ektefeller på grunn av forskjellig syn på hele denne forferdelige saken, og det er efter dette naturlig nok at alle disse damers menn var kommet til rettssalen, ikke bare uvelvillig stemt mot anklagede, men til og med forbitret på ham. Og i det hele tatt kunne man virkelig si, at i motsetning til det kvinnelige var hele det mannlige element stemt mot anklagede. Man skimtet strenge, barske ansikter, og en stor del av dem så likefrem forbitrert ut. Mange av dem hadde forresten Mitja forstått å fornærme personlig under sitt opphold hos oss. Noen av de besøkende var naturligvis til og med formelig muntre og egentlig høyst udeltagende overfor Mitjas skjebne, om enn ikke overfor den foreliggende rettssak. Alle var opptatt av dens utfall, og størsteparten av mannfolkene ønsket avgjort straff over forbryteren, kanskje med unntagelse av juristene, for det var ikke sakens moralske side, men den juridiske, under vår tids nye rettsformer, som hadde verdi for dem. Med spenning imøteså alle den berømte Fetjukovitsj’ ankomst. Hans begavelse var kjent overalt, og det var ikke første gang han opptrådte i provinsen som forsvarer i sensasjonelle kriminalsaker. Efter hans forsvar var slike rettssaker bestandig blitt berømte over hele Russland og omtalt i lange tider. Det gikk også flere anekdoter om vår statsadvokat og om presidenten i retten. Det ble fortalt at statsadvokaten vår skalv for møtet med Fetjukovitsj, at de to var gamle fiender alt fra Petersburg, helt fra begynnelsen av deres løpebane, at vår forfengelige Ippolìt Kirìllovitsj, som bestandig hadde regnet seg for en krenket mann helt siden han var i Petersburg, fordi man ikke hadde satt tilbørlig pris på hans begavelse, nå hadde fattet mot ved Karamàsov-saken og til og med drømte om på denne sak å bringe sin sviktende karrière på fote igjen, - og at Fetjukovitsj var det eneste som skremte ham. Men dette snakket om skrekken for Fetjukovitsj var nå ikke helt rettferdig. Vår statsadvokat var ikke av den slags karakterer som mistet motet overfor en fare. Han var tvert om at den slags hvis selvtillit vokser og får vinger, nettopp eftersom faren vokser. I det hele må det fremheves at vår statsadvokat var altfor ivrig og sykelig mottagelig. I så mang en sak la han hele sin sjel, og førte den på en måte, som om hele hans skjebne og hele hans velferd avhang av utfallet. I den juridiske verden lo man litt over dette, for vår statsadvokat hadde nettopp ved denne egenskapen sin oppnådd å bli endog til en viss grad kjent, - om enn langt fra overalt, så likevel meget mer enn man skulle tro når man tar hans beskjedne stilling ved vår domstol i betraktning. Især lo man over hans lidenskap for psykologi. Efter min mening tok alle feil: vår statsadvokat var, tror jeg, som menneske og karakter langt alvorligere enn mange mente om ham. Men den sykelige mannen hadde nå engang liksom ikke forstått å stelle seg, helt fra de første skritt ved begynnelsen av sin løpebane, og likedan senere, gennom hele livet.
     Hva presidenten i vår domstol angår, så kan det om ham sies bare det at han var en dannet, human mann, med praktisk kjennskap til forretningene, og up to date i sine idéer. Han var nokså forfengelig, men tenkte ikke stort på sin karrière. Hovedmålet i hans liv lå for ham i å være en ledende mann. Dessuten hadde han forbindelser og formue. Karamàsov-saken oppfattet han, som det siden viste seg, med atskillig iver, likevel bare i almen betydning. Han var opptatt av foreteelsen, dens klassifikasjon, synet på den som et produkt av våre sosiale strømninger, som en karakteristikk av det russiske element, osv. osv. Til sakens personlige side derimot, til det tragiske i den, liksom også de implisertes personligheter, fra og med anklagede, forholdt han seg temmelig nøytralt og abstrakt, som han forresten kanskje også burde.
     Alt lenge før retten viste seg, var salen proppende full. Rettssalen er den beste sal i vår by, rommelig, høy, med god akustikk. Til høyre for rettens medlemmer, hvis plasser lå litt høyere enn gulvet omkring, var bord og to rekker lenestoler gjort i stand for juryen. Til venstre hadde anklagede og hans forsvarer plass. Midt i salen, nær rettsmedlemmenes plasser, sto et bord med de «materielle bevisgjenstander». Her lå Fjodor Pàvlovitsj’ blodige hvite silkeslåbrok, den skjebnesvangre messingstøter som man antok at mordet var utført med, Mitjas skjorte med det blodtilsølte erme, hans redingot som hadde fullt av blodflekker bak ved lommen. I den hadde han den gang stukket sitt helt blodige lommetørkle. Så var det selve lommetørklet, aldeles levret til av blod og nå alt helt gulnet, pistolen, som Mitja hadde ladd hos Perchòtin for å begå selvmord, og som Trifon Berisytsj i stillhet hadde tatt fra ham i Mokroje, det omslaget med adresse, som de tre tusen til Grusjka hadde ligget ferdig i, og det smale rosenrøde båndet som hadde vært bundet om pakken, og mange andre ting som jeg ikke engang vil nevne. Litt lenger nedover i salen begynte plassene for publikum. Men foran balustraden sto det også noen lenestoler som skulle være for de vitner, som efter avgitt forklaring måtte bli holdt tilbake i salen.
     Klokken ti viste retten seg. Den besto av presidenten, en assessor og en æres-fredsdommer. Selvfølgelig kom statsadvokaten også øyeblikkelig til syne. Presidenten var en tettbygd kraftig mann, under middels høyde, med rødmusset ansikt, og han var på omtrent de femti. Han hadde kortklipt, mørkt, gråsprengt hår og rødt ordensbånd - jeg husker ikke mer av hvilken orden. Statsadvokaten forekom meg, - ja, ikke meg, men alle - liksom svært blek, nesten grønn. Ansiktet var av en eller annen grunn plutselig magret av, kanskje i løpet av en eneste natt; for enda bare to dager før hadde jeg sett ham med sitt vante utseende.
     Presidenten begynte med det vanlige spørsmålet til rettstjeneren: «er alle lagrettemennene til stede?» ... Jeg ser imidlertid at på denne måten kan jeg ikke fortsette, nettopp av den grunn at meget har jeg ikke hørt, noe har jeg unnlatt å trenge inn i, og noe har jeg glemt å feste i erindringen, men især, som jeg alt nevnte ovenfor, fordi at hvis man skulle ta med alt som ble sagt, og som foregikk, så ville bokstavelig hverken tid eller plass strekke til for meg. Jeg vet bare at av lagrettemennene skjøt begge parter, det vil si forsvarer og statsadvokat, ikke synderlig mange ut. Sammensetningen av tolvmannsjuryen husker jeg: fire av distriktets bestillingsmenn, to kjøpmenn, og seks bønder og småborgere fra byen vår. I byens selskapskretser hadde man, især damene, husker jeg, alt lenge i forveien spurt med en viss forundring: «Men blir virkelig en så delikat, forviklet og psykologisk sak overlatt til skjebnesvanger avgjørelse av noen bestillingsmenn, ja, til og med av bønder, og hva vil vel en eller annen sånn bestillingsmann her begripe, enn si en bonde?» Alle de fire bestillingsmennene som kom til å sitte i juryen, var faktisk folk i små stillinger, gråhårete, bare en av dem var litt yngre, og lite kjent i våre kretser. Det var folk som hadde frosset seg igjennom på små gasjer, sikkert med gamle koner som det ikke gikk an å vise frem, og med hver sin flokk barn, kanskje til og med barbente, folk, som i høyden fikk litt atspredelse i ledige stunder ved et lite slag kort her eller der, og som selvfølgelig aldri hadde lest en eneste bok. De to kjøpmenn hadde visstnok et aktverdig utseende, men var liksom så besynderlige tause og ubevegelige av seg. Den ene av dem barberte seg og var kledd som en vesteuropeer; og den andre, som hadde et tynt grått skjegg, hadde en eller annen medalje i rødt bånd om halsen. Småborgerne og bøndene vil jeg ikke engang snakke om. Våre småborgere borte fra Kutorget er nesten de rene bønder de med, for de driver til og med jordbruk. Også av disse var det to i alminnelig européisk drakt, og de så kanskje derfor mer skitne og mindre tiltalende ut enn de andre fire. Derfor kunne nok den tanke dukke opp, som også falt meg inn for eksempel, så snart jeg hadde tatt dem nøyere i øyesyn: «hva kan den slags begripe i en slik sak?» Ikke desto mindre gjorde ansiktene deres et merkverdig respektinngytende og nesten barskt inntrykk, var strenge og alvorlige.
      Endelig erklærte presidenten saken om mordet på forhenværende titulærråd Fjòdor Pàvlovitsj Karamàsov opptatt til prøvelse, - jeg husker ikke hvorledes han uttrykte seg. Rettstjeneren fikk beskjed om å føre anklagede inn, og Mitja kom til syne. Alt ble stille i salen, og man kunne høre en flue surre. Jeg vet ikke hvordan det gikk andre, men på meg gjorde Mitjas utseende et høyst ubehagelig inntrykk, især at han opptrådte som den forskrekkeligste laps, i redingot like fra skredderen. Jeg fikk siden vite at han ekspress hadde bestilt seg redingot til denne dagen i Moskva, hos sin tidligere skredder, som ennå hadde mål av ham. Han hadde flunkende nye sorte glacé-hansker og elegant linnet. Han marsjerte inn med sine lange skritt, rett frem, stiv som en stokk, med blikket fremad, og satte seg på sin plass med den mest fryktløse mine. I det samme kom også forsvareren, den berømte Fetjukovitsj, til syne, og det gikk som en undertrykt dump bevegelse gjennom salen. Sistnevnte var en høy, tørr mann med lange, tynne ben, med overmåte lange, bleke, tynne fingrer, barbert, med nokså kort, beskjedent frisert hår, og med tynne lepper som en gang imellom fotrekk seg til en blanding av spott og smil. Han så ut til å være omkring førti år. Ansiktet kunne vært behagelig hvis ikke inntrykket var blitt forstyrret av øynene, som i og for seg var små og uttrykksløse, men satt ualminnelig tett sammen, så det eneste som skilte dem, var det tynne benet i den lange smale nesen hans. Med ett ord, fysiognomien hadde noe slående skarpt, fugleaktig over seg. Han var i kjole og hvitt slips.
      Jeg husker presidentens første spørsmål til Mitja, det vil si om navn, stilling osv. Mitja svarte kort men liksom uventet høyt, så presidenten til og med gjorde et kast med hodet og så på ham nesten med forundring. Så leste man opp fortegnelsen over personer som hadde vært tilkalt til den rettslige undersøkelse, det vil si vitner og sakkyndige. Fortegnelsen var lang; og fire av vitnene møtte ikke: Miusov, som nå alt var i Paris, men hvis forklaring allerede var innhentet ved den foreløpige undersøkelse, - fru Chochlakòf og proprietær Maksìmov på grunn av sykdom, og Smerdjakòf på grunn av plutselig død, og om den ble det lagt frem erklæring av politiet. Efterretningen om Smerdjakòfs død fremkalte sterk uro og hvisking i salen. Naturligvis var det mange blant publikum som ennå slett ikke kjente til denne overraskende episoden med selvmordet. Men det som især vakte oppmerksomhet, var et uventet utbrudd av Mitja: ikke før var budskapet om Smerdjakòf meldt, før det lød fra hans plass over hele salen:
     - Hund får hunds død!
     Jeg husker hvordan forsvareren styrtet bort til ham, og presidenten henvendte seg til ham med trusel om å treffe strenge forholdsregler hvis noe lignende gentok seg. Mitja tjentok flere ganger halvhøyt til forsvareren, avbrutt og rystende på hodet.
     - Nei, jeg skal ikke! Det slapp ut av meg! Jeg skal ikke gjøre det mer!
     Men det så slett ikke ut som om han angret. Og naturligvis var ikke denne lille episoden til hans fordel i juryens og publikums omdømme. Hans karakter var kommet for dagen og hadde gitt seg sitt eget vitnesbyrd. Under dette inntrykk leste nå rettsskriveren anklageakten opp.
     Den var nokså kort, men omstendelig. Den fremholdt bare de hovedsakeligst årsaker til at den og den var satt under tiltale, hvorfor han måtte for domstolen, og så videre. Ikke desto mindre gjorde den sterkt inntrykk på meg. Rettsskriveren leste tydelig og klart. Hele denne tragedie trådte liksom på ny frem for alle i sterkt relieff, konsentrert, i skebnesvangert, ubønnhørlig lys. Jeg husker hvorledes presidenten like efter opplesningen spurte Mitja høyt og inntrengende:
     - Anklagede, erkjenner De Dem skyldig?
     Mitja reiste seg med ett sett:
     - Jeg erkjenner meg skyldig i drukkenskap og usedelighet, ropte han med en igjen liksom uventet, nesten fanatisk stemme, - i dovenskap og gale streker. Jeg skulle til å bli et hederlig menneske for alltid nettopp i det øyeblikk da skjebnen kom over meg! Men i gamlingens, min fiendes og fars død, er jeg ikke skyldig! Men i rovet hos ham, nei og nei, i det er jeg ikke og kan jeg ikke være skyldig: Dmitri Karamàsov er en slyngel, men ikke en tyv!
     Da han hadde ropt dette, satte han seg på plass, tydelig helt skjelvende. Presidenten henvendte seg på ny til ham med en kort, men oppbyggelig henstilling om bare å svare på spørsmålene, ikke la seg rive med til uvedkommende, voldsomme utrop. Så ga han ordre til at man skulle gå over til rettsforhandlingene. Alle vitnene ble ført inn for å avlegge ed. Her fikk jeg se dem alle på én gang. Anklagedes brødre fikk forresten adgang til å vitne uten å avlegge ed. Efter formaning fra prest og president ble vitnene ført på plass og anbrakt mest mulig atskilt fra hverandre. Derefter begynte fremkallelsen, en for en.»

Et par ordforklaringer: 
bestillingsmann: offentlig tjenestemann i underordnet stilling 
lagrettemenn: jurymedlemmer

Kort leserapport

Tar jeg ikke feil, må dette bildet forestille Mitja Karamasov etter at han er blitt arrestert for mordet på faren. Akkurat her er jeg i lesingen nå. Bildet er hentet fra DETTE franske nettstedet med en oversikt over filmatiseringer av Dostojevskij.




Da jeg begynte på bind 2 av Brødrene Karamasov over nyttår, skal jeg innrømme at jeg holdt på å gi opp. Teksten forekom meg så tung, beskrivelsene så omstendelige, at jeg spurte meg selv: Gidder jeg dette? Skal jeg virkelig bruke tid på dette? Lesingen tok jo så lang tid at den fortrengte all annen lesing. Men heldigvis ga jeg ikke opp. Selvsagt gjorde jeg ikke det. Fordi Brødrene Karamasov er et så sentralt verk i verdenslitteraturen at jeg vil ha lest det, men først og fremst fordi det tross alt gir så mye tilbake for den tiden jeg bruker på det. Jeg får bare godta at jeg ikke kan lese så raskt som jeg pleier. Jeg får heller ta små "avstikkere" innimellom, som da jeg leste en liten bok av Stefan Zweig nylig.

Nå holder jeg på med en annen avstikker, som jeg noe kryptisk omtaler som "et ikke navngitt leseprosjekt". Det dreier seg om en oversatt roman som kommer på norsk om en måneds tid. Det er en bok jeg har sett frem til, og da jeg kontaktet redaktøren for å forhøre meg litt om den med tanke på å skrive et blogginnlegg, endte det med at hun sendte meg hele boken i 2. korrektur. Jeg leser den altså i form av en utskrift, hvor teksten er ferdig satt og ombrukket, slik at de to boksidene som fremkommer på hver A4-side i utskriften, ser akkurat ut som de kommer til å gjøre i den ferdige trykte boken. Jeg er med andre ord den første vanlige leser som leser denne boken på norsk. Det føles unektelig litt privilegert. Og så skal jeg blogge om den rundt lanseringstidspunktet.

Om Dostojevskij og Brødrene Karamasov

Som sagt har jeg nok en gang gått i gang med Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Når jeg sier «nok en gang», betyr det at jeg har prøvd opptil flere ganger før, uten å komme lenger enn et stykke uti første bok (jeg har en tobindsutgave i Lanterne-serien). Det er lenge siden forrige forsøk. Grunnen til at jeg tar den frem igjen nå, er en tilfeldig replikk under Gyldendals julemiddag nylig (hvorfor jeg velger å lese de bøkene jeg gjør, skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg).

Denne gangen kan jeg på forhånd si at jeg skal gjennom hele verket. Men først litt om forfatteren. Dostojevskij er det man på engelsk kaller «a household name», et navn alle lesende mennesker er fortrolig med, som Kafka, Dickens, Joyce og andre.

Jeg innså imidlertid at min konkrete kunnskap om Dostojevskij var begrenset, så jeg begynte med å orientere meg om hvem han egentlig var. Et stort spørsmål, selvsagt - det var ikke snakk om å pløye gjennom tykke biografier, men å innhente elementære leksikalske og litteraturhistoriske fakta. Jeg hadde to kilder i bokhylla, Verdens Litteraturhistorie fra Cappelens Forlag/Bokklubben Nye Bøker 1972, og Tore Zetterholm: Levende Litteratur, Den norske Bokklubben 1986.
Dostojevskij levde fra 1821 til 1881. Faren var lege ved et fattighospital i Moskva, en brutal og usympatisk type som higet etter å komme inn i tidens eneste virkelig respekterte stand, godseierstanden, noe han også lyktes med, bare for å ende med å bli drept av sine livegne på grunn av sin dårlige behandling av dem. Skjebnene på sykehuset, farens tyranniske behandling av kone, barn og undersåtter, og Dostojevskijs egen epilepsi, ga ham tidlig erfaring med lidelse og menneskelig elendighet. Han var et ensomt barn som leste mye. Allerede som 14-15-åring bestemte han seg for å bli forfatter.

I 1849, like etter gjennombrudd som forfatter med Fattige folk og Dobbeltgjengeren, ble han arrestert for revolusjonær konspirasjon, utsatt for en skinn-henrettelse etter ordre fra tsaren og deretter sendt til mange års tukthus i Sibir. Fengselsopplevelsene ga ham et litterært råstoff som han senere utnyttet. Lidelsens og ondskapens problem sto sentralt hos Dostojevskij.

Dostojevskij tilhører den russiske realismen, men i motsetning til for eksempel Tolstoj ligger Dostojevskijs realisme på det indre plan. Det er menneskesjelens drama han fremstiller. Hans dyptloddende menneskeskildring og psykologiske innsikt var forut for sin tid og pekte frem mot vår tid. I sin samtid sto han i skyggen av Turgenjev og Tolstoj, men ettertiden har fullt ut anerkjent hans moderne menneskeforståelse og forutseenhet når det gjaldt politiske retninger som stalinismen og nazismen. Dostojevskij er derfor på en helt annen måte aktuell i vår tid enn sine samtidige russiske kolleger, og bare Tolstoj kan gjøre ham rangen stridig som Russlands største forfatter.

Mens de andre betydelige russiske forfatterne var store naturskildrere, var Dostojevskij på hjemmebane i storbyen. «Leiegårdenes fattigdom og råskap, stanken av kål og avfall i baktrappene, gatenes trøstesløshe en dirrende varm julidag, kjellersjappenes ølskravl og fyllebetroelser, det unge menneskes ensomhet midt i stimmelen - alt dette ble Dostojevskijs spesielle doméne. Han følte at han var mer i pakt med sin tid enn hans store kolleger, som for ham representerte en periode i russisk litteratur som snart var ute. De tilhørte adelstradisjonen, hans de mer eller mindre proletariserte massene i storbyen», som det heter i Verdens litteraturhistorie.

I dette verkets omtale av Dostojevskij heter det også:
«Ved første blikk kan det virke forbausende at Dostojevskij bygde opp sine store bøker som kriminalromaner, enda de er livsanskuelsesverker hvor skikkelsene kjemper med hverandre på liv og død som inkarnasjoner av ideer. Når han løftet denne genren opp i ’finkulturen’, skyldtes det vel at han etter tukthus-årene ikke kunne ryste av seg forbrytelsens og forbryterens problem. Ved å konfrontere sine personer med den kriminelle handling kunne han komme helt ned til det nakne menneske, avdekke de dypeste drifter og støte fram til grensene for den menneskelige frihet. At han valgte kriminalromanens form, kan sikkert også bero på at spenningsmomentet, som han virtuost fremkaller med alle midler, ved retarderinger og foregripelser, mystifikasjoner og vill-leding av leseren, holder leseren fast, hvor kaotisk den verden enn er som han maner fram, og hvor mange plan han enn skyter inn over hverandre. For å holde sammen på sine kompliserte konstruksjoner anla han dessuten et dramatisk prinsipp: han førte handlingen gjennom en rekke sammenstøt, de såkalte skandalescener, fram til kulminasjonen i den endelige katastrofe.»

Den første av de store romanene, var Forbrytelse og straff (1866), også kjent som Raskolnikov etter hovedpersonen. Brødrene Karamasov var Dostojevskijs siste verk og i enhver forstand hans største. «Som så ofte før er det en roman om forbrytelse og straff, om ideer og karakterer som støter sammen i konflikter, om Guds og Satans kamp om sjelene. Selv historien er enkel nok. Det er et fadermord som setter handlingen i gang, og det dreier seg om oppklaringen av det. Det veldige stoffet holdes sammen ved at alle de impliserte i kriminaldramaet tilhører samme familie. Faren og hans sønner har foruten sin individuelle eksistens en symbolsk mening. De er igjen legemliggjørelse av ideer.» Det kan her innskytes at faren i Brødrene Karamasov har hentet atskillige trekk fra Dostojevskijs egen far.

Så mye om forfatteren og verket på dette stadiet. Denne presentasjonen av Dostojevskij er ikke grundig eller omfattende på noen måte, men det var det jeg følte jeg trengte som et lite grunnlag for å gå i gang.

Først da jeg hadde skrevet dette, gikk jeg i min egen hylle for å se hva jeg egentlig hadde av Dostojevskij. Jeg trodde jeg hadde bare Raskolnikov (Forbrytelse og straff) og Brødrene Karamasov. Det var for så vidt riktig, men jeg var ikke klar over at jeg hadde Brødrene Karamasov i to oversettelser, Olaf Brochs fra 1915 (Lanterne-utgave 1967) og Geir Kjetsaas fra 1993 (Solum Forlags utgave av Dostojevskijs samlede verker). I tillegg til disse hadde jeg riktignok også En forfatters dagbok, et utvalg presentert og oversatt av Geir Kjetsaa, Gyldendal 1980. Men så viste det seg at jeg også hadde noen bøker om Dostojevskij i hylla for russisk og øst-europeisk skjønnlitteratur. De skulle jo egentlig stått et helt annet sted. Det dreier seg om Geir Kjetsaa: Lutring gjennom lidelse, som nettopp handler om Brødrene Karamasov (Universitetsforlaget 1980), og en liten biografi på svensk av Hans Levander. Dermed slipper jeg å kjøpe noe tilleggslitteratur, slik jeg tenkte (browset litt på Amazon i går).
Jeg burde jo hatt Dostojevskijs samlede verker. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har det. Eller jo, kanskje. Jeg tror jeg aldri har likt det grafiske designet på Solums utgave av Dostojevskijs samlede.
Når det gjelder de to oversettelsene jeg har å velge mellom, velger jeg Brochs, blant annet fordi jeg mangler bind III av Kjetsaas. At Brochs er i to bind og Kjetsaas i tre, antyder nok at Brochs er noe forkortet. Det var ikke uvanlig tidligere. Men det få så være. Jeg er så glad i den gamle Lanterne-utgaven, så det blir den. Men det kan godt hende at jeg skal prøve å skaffe meg Dostojevskijs samlede.
Jeg har knapt kommet i gang med lesingen, den står foreløpig litt på vent mens jeg gjør meg ferdig med Jørn Lier Horsts Vinterstengt. Den skal jeg komme tilbake til.
Når jeg kommer skikkelig i gang med Brødrene Karamasov, skal jeg gjøre noe jeg ofte har tenkt på, men hittil aldri prøvd i praksis, nemlig å gjøre notater mens jeg leser, for å holde oversikten. Det vrimler jo av mennesker i russiske romaner, og navnene er fremmedartede. Men det med å ta notater underveis kan antagelig også være nyttig i andre sammenhenger, blant annet med tanke på bloggingen.

Til slutt bare noen ord om hvorfor jeg har tenkt å komme gjennom Brødrene Karamasov denne gangen. Først og fremst fordi jeg ganske enkelt har bestemt meg for det, og fordi denne motivasjonen har ligget og modnet lenge. Jeg har etter hvert fått mer og mer sans for kanonisk lesning og har for eksempel lest Ulysses, Krig og fred og Unge Werthers lidelser her i bloggen. Det å faktisk ha lest en verdensberømt bok mener jeg kan sammenlignes med å ha besøkt en av de store turistattraksjoner i verden, eller å ha sett et av de store kunstverk. Det er en spesiell opplevelse å ha opplevd noe med sine egne sanser, også i litteraturen.

Mesteren og Margarita

Takket være Dipsolitteraten fikk jeg sett første episode av den russiske TV-filmatiseringen av Mesteren og Margarita på NRK2 i går kveld. Det angrer jeg ikke på. Det begynner å bli en stund siden jeg leste boken, men jeg tok den frem og bladde litt i de første sidene, og det forekom meg at filmatiseringen var usedvanlig tro mot teksten. Det likte jeg. Også ellers var det kvalitet på alle punkter. Jeg må innrømme at jeg også likte spesielt at det var en russisk filmatisering, med ukjente (for oss), men glimrende skuespillere, som selvsagt snakket russisk. Ikke fordi jeg har noe forhold til russisk eller det minste kjennskap til det, men fordi jeg av og til blir så lut lei den angloamerikanske kulturdominansen som vi lider under - ja, bokstavelig talt lider under - i vår del av verden. Det gjelder nesten på alle områder, fra litteratur til musikk og film. Jeg nevnte for noen år siden her i bloggen en liste i en eller annen avis over de ti beste krigsfilmene, hvoran 9 mener jeg å huske var amerikanske. Selvsagt. Den tiende var antagelig tysk eller fransk. Filmen som etter min og mange andres mening virkelig er verdens beste krigsfilm, den sovjetiske Gå og se! var overhodet ikke nevnt. Skal vedde på at de som hadde satt opp listen ikke engang hadde hørt om den.
Selv foretrekker jeg både musikk og filmer fra andre kulturer. Når det gjelder musikk, har jeg aldri tilhørt eller dyrket den angloamerikanske pop/rock-kulturen, og når det gjelder film lar jeg meg ikke overkjøre av Hollywoods propaganda-apparat. Det betyr ikke at jeg ikke ser amerikanske filmer, men at jeg velger bort svært mye. Tarantino liker jeg. Jeg så Ingloriuos Basterds nå nylig, og syntes den var praktfull. Men det er jo litt interessant at den suverent beste skuespilleren var tysk-østerrikske Christoph Waltz, som innkasserte en høyst velfortjent Oscar for beste mannlige birolle. Tenk i det hele tatt hva som finnes av talenter og ressurser utenom den angloamerikanske sfære, som vi dessverre sjelden eller aldri hører eller ser! (Dårligste skuespiller i Inglorious Basterds var Brad Pitt - selvfølgelig, hadde jeg så nær sagt - som med sin umodenhet, sitt påklistrede kjekkasflir og sitt generelt manglende talent ødelegger enhver rolle.)
Men for å vende tilbake til Mesteren og Margarita: Jeg gleder meg til neste episode. Burde selvsagt lest boken parallelt, men vet ikke om jeg rekker å kombinere med Krig og fred, som jeg ikke klarer å legge fra meg.

Et innlegg om Mesteren og Margarita finner du HER, på bloggen Bokmerker.

Leserapport

Krig og fred er en voldsom materie å gi seg i kast med, men lesingen flyter forbausende lett. Jeg er nå i gang med bok 2 (av 3). Første bok sluttet med slaget ved Austerlitz 2. desember 1805, der Napoleon slo de russisk-østterikske styrkene.
Som tidligere bekjent har jeg aldri lest noe av Tolstoj før, og min kunnskap om ham har stort sett bestått i vissheten om at han er en av de store russere. Jeg har ennå ikke skaffet meg Kjetsaas bok om ham, men nysgjerrigheten etter å vite mer om både forfatteren og verket førte meg til en liten ekspedisjon i egne hyller. Mens jeg har fullt opp av norsk litteraturhistorier, viste det seg at det var dårligere bevendt med verdens litteraturhistorie. Jeg har den store i 12 bind som kom i Bokklubben Nye Bøker i 1981, og så har jeg Harold Blooms Vestens litterære kanon, pluss Haarberg/Selboe/Aarset: Verdenslitteratur. Bloom skriver nesten bare om en bok som heter Hadsji Murat, som jeg aldri har hørt om. Den kom på norsk i 1929, ser jeg, og i ny oversettelse ved Geir Kjetsaa i 1996, med tittelen skrevet Hadzji Murat.
Haarberg/Selboe/Aarset opplyser at Turgenjev opprinnelig ble betraktet som den viktigste russiske forfatteren, men at Tolstoj og Dostojevskij senere har inntatt den rollen. I sin korte omtale plasserer de Tolstoj idémessig og litterært, men konsenterer seg mest om Anna Karenina når det gjelder omtale av verkene.
Tolvbindsverket Verdens Litteraturhistorie tar Tolstoj grundig for seg, ikke minst Krig og fred.

«Over det mektige lerretet Tolstoj spente opp, gled franskmennenes, østerrikernes og russernes keisere, Napoleons tapre marskalker, habsburgernes drevne diplomater og de prøyssiske strateger som forberedte slagene med vitenskapelig pedanteri. Ikke mange fikk bli stående på pidestallen. Heller ikke hans egne berømte landsmenn, selv om de tar seg betraktelige mindre ynkelige ut enn representantene for det hovmodige Vest-Europa. Varme i stemmen fikk han bare når han talte om de navnløse soldatene og de få offiserene som ikke skilte seg fra dem. De var de og det rrussiske folks spintane reisning mot okkupanten som vant seieren over Napoleon.

Krig og fred er likevel mer enn en historisk roman. Det som ligger i tittelens fred, dvs. skildringen av familiene Rostov, Bolkonskij, Kuragin osv., fyller halvparten av det store verket. Det er balanse mellom de to elementene. Tolstoj foretok denne avveiningen ut fra sin overbevisning om at dagliglivet går sin gang mer eller mindre uanfektet, hvor katastrofale de historiske begivenheter enn er. De enkle kjensgjerninger - fødsel, det daglige brød, kjærligheten, døden - var mer vesentlige for epokens mennesker enn den såkalte historie. Hvor dyktig han enn malte krigen, hvilken innsikt han enn hadde i det diplomatiske og politiske spill, var det kanskje i skildringen av det elementære liv hans talent frodigst kom til utttrykk

Dette forsøket på å innfange helheten medførte at hans persongalleri ble enormt. I alt 559 personer opptrer i romanen. Det beundringsverdige er ikke mylderet, men den sikkerhet hver enkelt er tegnet med. Fra hovedpersonene - det er et halvt snes av dem - til bifigurene er de tegnet så presist og sterkt at de får kjøtt og blod, tenker og sanser hver på sin måte. Tolstoj har avlurt dem deres karakteristiske trekk, lyttet til alt det menneskene røper seg ved, og med en sjelden intuisjon sluttet seg til deres tanker og følelser. Hans mottagelighet synes å være uten grenser og hans åpenhet for inntrykk alltid like klar og frisk. Hans personer lever i en verden som ses, luktes og føles slik vi selv gjør det når vi er mest opplagt.

Krig og fred bæres ikke av en dramatisk komposisjon som Dostojevskijs romaner, den flyter av sted som en elv, snart raskere, snart langsommere. Scene følger på scene, de er ikke bundet sammen, men står hver for seg som avrundede og sluttede mikrokosmer. Det som holder det hele sammen er den illusjon av tid som går, den illusjon av bevegelse som forplanter seg til leseren. Men at boken skulle mangle struktur, som ofte hevdet, er uriktig. Det skjulte reisverk er kontrastprinsippet, som antydes alt i tittelen og som hviler på livsoppfatningen at sorgen og gleden de vandrer til hope».

Det jeg kanskje savner, er en nærmere redegjørelse for de litterære teknikkene Tolstoj bruker. De er mange og varierte, fra bred episk skildring til krigsreportasje og en foregripelse av Joyces og Prousts «stream of consciousness». Hemingway så ham som en læremester når det gjaldt realistiske og uheroiske krigsskildringer, direkte merkbart bl.a. i Klokkene ringer for deg. I tillegg til de eminente personskildringene er det en rekke skildringer av ulike scener, så vel utendørs som innendørs, som får leseren til å se det hele for seg, en slags litterær clair-obscur-teknikk, helt makeløst gjort. Man merker den tåkemettede luften mot huden, kjenner kruttlukten, hører stemmer og rop, raslingen i kjoler når adelen fester, duften av mat.

"Nå, hva sier De så, fyrste?"

Som sagt i innlegget under, er nyhetshylla på biblioteket en viktig jaktmark for å finne bøker å lese. En annen viktig jaktmark er mine egne hyller. Forleden kom jeg over et sitat fra Krig og fred som jeg gjerne ville se nærmere på. Krig og fred hadde jeg i hylla. Når det gjelder skjønnlitteratur, har jeg i en viss grad konsentrert meg om hovedverker. Jeg har imidlertid så vidt jeg kan huske aldri lest noe av Tolstoj. Letingen etter sitatet medførte en del bladring (min utgave er for øvrig en tre binds Lanterne-utgave fra 1968), og underveis ble jeg så grepet at jeg rett og slett måtte lese Krig og fred i sin helhet. Nå klarer jeg knapt å legge den fra meg. Det er noe med de store russiske klassikerne - jeg leste Dostojevskijs Raskolnikov (Forbrytelse og straff) i fjor - som er veldig betagende. Det litterære motstykket til å høre Chopin, på en måte. Oversettelsen, av Erik Krag, en formodentlig for lengst avdød kollega, er fra 1930, men har tålt tidens tann. Det er det ikke alle oversettelser som gjør.

PS Som så mange andre verker i verdenslitteraturen, er også Krig og fred kommet i beskåret utgave på norsk. Dipsolitteraten har et interessant innlegg om dette HER: "Hvem skar i teksten?". Oversetteren av min versjon, Erik Krag, har selv følgende lille innledning i Lanterne-utgaven:
"Da jeg i 1930 oversatte Krig og fred, foretok jeg i samråd med forlaget endel forkortelser i det meget omfangsrike verk. De bestod hovedsakelig i at endel betraktninger av historiefilosofisk eller strategisk karakter ble sløyfet, betraktninger som av de aller fleste lesere ville føles som longører. Derimot kunne det kritiseres at der var utelatt noen jaktskildringer. Disse er derfor tatt med i denne nye utgave av min oversettelse. Likeså noen få andre kapitler som ikke er av avgjørende betydning for handlingen, men som gir noe av den historiske bakgrunnen og tidskoloritten."

Så spørs det hvem som er den egentlige synderen, forlaget eller oversetteren. Uansett er dette en nedlatende holdning overfor såvel forfatter som lesere som heldigvis er utdatert i dag. Jeg ser av NORBOKs baser at Krig og fred er kommet i en nyere oversettelse av Geir Kjetsaa, som også har skrevet en bok om Tolstoj. Jeg må jo si at jeg blir veldig nysgjerrig, for det første på om Kjetsaas oversettelse er fullstendig, og på hvordan den fungerer sammenlignet med Krags. Foreløpig synes jeg som sagt at Krags språk står glimrende til tiden og miljøet; om det har gulnet litt, er det bare kledelig. Men nå blir jeg bare nødt til å se Kjetsaas også. Hans bok om Tolstoj må jeg også ta en titt på.

Mesteren og Margarita

Dagsavisen har bra kulturstoff, i dag blant annet et intervju med Torhild Viken i De norske Bokklubbene, redaktøren bak serier som Verdens hellige skrifter og Århundrets Bibliotek. Sistnevnte serier avsluttes nå med bok nr. 110, som er Orhan Pamuks Svart bok. 1,4 millioner bøker i denne serien står nå i norske bokhyller, med det karakteristiske marmormotivet på omslaget, som symboliserer det evigvarende.

Torhild Vikens personlige favoritt er Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, som jeg nå fikk veldig lyst til å lese om igjen, så da tar jeg like godt et sitat fra den. Det støtter jo også oppunder min påstand om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet ...

«Følg meg, leser! Hvem har fortalt deg at det ikke finnes ekte, trofast, evig kjærlighet her i verden? Måtte en slik løgner få sin motbydelige tunge skåret av!
Følg meg, min leser, meg og bare meg, så skal jeg vise deg slik kjærlighet!»
Margarita i Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita. Århundrets Bibliotek, De norske Bokklubbene 2000. Oversatt av Erik Egeberg.

Ord for dagen

No one has ever stepped twice into the same river.
But did anyone ever step twice into the same book?
Marina Tsvetaeva


Dette utsagnet var så bra at jeg rappet det fra Spectatia. Og hvis du, som jeg, nå ble nysgjerrig på hvem Marina Tsvetaeva er eller var, finner du noe av svaret HER, på Wikipedia.

Mellom glede og gru

Så er jeg ferdig med Raskolnikov, bedre kjent som Forbrytelse og straff. En av Dostojevskijs betydeligste romaner, og det jeg kaller et leseprosjekt. At jeg kjøpte min Lanterne-utgave i 1971, og først har fått lest den nå, er et kuriosum og egentlig uinteressant. Mange blogglesere har selvfølgelig lest denne boka, men som en kanonisk bok hører den nok også til dem som enda flere kjenner til, men ikke har lest. Tittelen Forbrytelse og straff røper tematikken i boka. Det er historien om en uhyrlig forbrytelse, først og fremst en studie i menneskesinnets irrganger (dvs gjerningsmannens).

Opprinnelig skulle boka handle om drukkenskap og sosial elendighet i St. Petersburgs leiegårdstristesse, og det gjør den i høy grad også. Pluss at vi har en kjærlighetshistorie eller to, den ene helt essensiell for bokens kjerne, den andre litt mer perifer. Som alle store forfattere, ser Dostojevskij menneskene. Og dem er det mange av, som i russiske romaner flest. Men i denne boken ikke flere enn at leseren beholder oversikten. Skildringen er som et digert, naturalistisk maleri i brungylne farger av et gatebilde i St. Petersburg, med et mylder av figurer - hovedpersonene i forgrunnen, og små og store bipersoner som fortaper seg innover i bildet. Det er så man kan lukte fattigdommen i fattigslige kamre og leiligheter, og høre ramlingen av vognhjul og klapringen av hover.

Det var om denne boka Nils Kjær sa: «... man leser og leser uten avlatelse, blendet, overveldet, i en rus og en feber av spent forundring, og i et utydelig villrede mellem glede og gru, en tilstand av svimmelhet som over en avgrunn.»

Og idet man lukker boka, savner man allerede menneskene og miljøet. Har du opplevd det noen gang, som leser? Å føle tap når boka er slutt, når du må si farvel til de menneskene hvis liv du formelig er blitt en del av, eller snarere omvendt - at de er blitt en del av deg?
Sånn omtrent føler jeg det etter å ha lest Raskolnikov.

En norsk Wikipedia-artikkel om boka finner du HER.

True love

En følelse som han lenge ikke hadde kjent, bølget gjennom hans sjel; en dyp bevegelse grep ham. Han gjorde ikke motstand - to tårer sprang fram av øynene og ble hengende i øyenvippene.
«Du vil altså ikke forlate meg, Sonja?» sa han og så med et svakt håp på henne.
«Nei, nei. Aldri - hvor du så går hen!» ropte Sonja - «jeg vil følge deg, følge deg overalt!»

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov

Ord for dagen

"Han er nok en klok mann, men for å handle klokt er ikke klokskap tilstrekkelig."

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov (Forbrytelse og straff)
Det er Raskolnikov som sier dette om søsterens frier, Pjotr Petrovitsj, som han dypt forakter.

Elendighet.

Nei, elendigheten ligger ikke i det faktum at jeg måtte bli det man med en pen omskrivning kan kalle «godt voksen» før jeg følte meg moden for Dostojevskij. Men nå leser jeg ham altså, og jeg tror ikke jeg kommer til å stoppe med Raskolnikov (Forbrytelse og straff). Det underlige er at teksten trer frem med en nærmest grafisk tydelighet som jeg knapt har opplevd maken til. Det er lenge siden en bok har gjort sånn inntrykk på meg. Det er så nydelig, så nydelig, selv om det er fælt. En av mange gripende scener i Raskolnikov, er der hvor han blir med alkoholikeren Marmeladov hjem, ganske tidlig i boken. Det er en beskrivelse av fattigdom, nød og elendighet som får selv Dickens til å blekne.

«De gikk fra gårdsplassen opp i fjerde etasje. Jo høyere de kom, desto mørkere ble trappen. Klokken var allerede bort imot elleve, og skjønt det i Petersburg på denne årstiden nesten ikke er noen virkelig natt, var det stummende mørkt øverst i trappen.
Ved enden av trappen, oppe under taket, stod en liten sotet dør åpen. En lysestump kastet et matt skjær over et fattig rom, som var omkring ti skritt langt; hele rommet kunne sees fra gangen. Alt der inne var slengt omkring hulter til bulter, overalt lå fillet barnetøy. Foran det bakerste hjørnet hang et hullet laken, bak dette stod formodentlig sengen. Alt som fantes i selve værelset var to stoler og en lemlestet divan med voksdukstrekk, og foran divanen et gammelt furutres kjøkkenbord uten noen pryd og uten duk. På kanten av bordet stod en nesten nedbrent lysestump i en blikkstake. Det var tydelig at Marmeladovs hadde værelset for seg selv, men at der var gjennomgang til andre rom. Døren inn til de andre værelsene eller avlukkene i Amalia Lippewechsels leilighet stod åpen. Der innefra lød støy og spetakkel. Det lot til at man spilte kort og drakk. Av og til hørtes rå uttrykk.
Raskolnikov skjønte straks at det var Katerina Ivanovna. Hun var en forferdelig mager kvinne, slank, temmelig høy og velbygd, ennå med vakkert, mørkeblondt hår, på kinnene brente virkelig røde flekker. Hun gikk fram og tilbake i sitt lille værelse med hendene presset mot brystet, og hennes åndedrett trengte fram over de tørre leppene i ujevne, tunge støt. Øynene lyste som i feber, men blikket var skarpt og ubevegelig. Dette opphissede tæringsansiktet gjorde et sykelig inntrykk i det siste skjæret fra det nedbrente talglyset. Hun forekom Raskolnikov å være rundt tredve år, og hun var i virkeligheten også meget yngre enn Marmeladov ... Hun hverken så eller hørte dem som trådte inn, men syntes å befinne seg i en slags bevisstløs tilstand. I værelset var det kvelende varmt, men vinduet var ikke åpnet; en ufyselig stank trengte inn fra trappeoppgangen, men døren til trappen var ikke lukket; også døren inn til leiligheten innenfor stod åpen, og skyer av tobakksrøyk veltet ut derfra. Den syke hostet, men lukket ikke døren. Det minste av barna, en seks år gammel pike, sov på gulvet i halvt sittende stilling, sammenkrøket med hodet mot divanen. En gutt, omkring et år eldre, satt skjelvende og gråtende i en krok - han hadde tydeligvis nylig fått bank. Den eldste piken på ni år var høy og tynn som en fyrstikk. Hun hadde ikke annet på seg enn en medtatt og fillet skjorte og en gammel kåpe over de nakne skuldrene. Kåpen var visst sydd til henne for to år siden, for nå rakk den henne ikke lenger enn til knærne. Hun forsøkte visst å berolige gutten, hvisket ham noe i øret og gjorde sitt beste for å hindre at han skulle begynne å gråte igjen. Samtidig fulgte hun moren med sine store, vidt oppspilte sorte øyne, som syntes enda større i det avmagrede og forskremte ansiktet. Marmeladov gikk ikke inn i værelset, men la seg på kne i døråpningen og skjøv Raskolnikov foran seg.»

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov. Kjempefakkel, Gyldendal 1967.
Oversatt av Ivar Digernes.

Hver gang du skal møte et nytt menneske ...

Av og til støter jeg på omtrent de samme tankene, men selvsagt uttrykt på forskjellig måte, hos to ulike forfattere. Som f.eks. hos Dostojevskij og Aasmund Brynildsen. Jeg klandrer deg ikke hvis du ikke vet hvem sistnevnte var - men du kan få vite det HER .

Faktisk var det en forbindelse mellom dem, i hvert fall én vei, og med at Brynildsen var russisk-spesialist og svært opptatt av Dostojevskij. Kanskje fellestrekkene i disse to utsagnene dermed ikke er tilfeldig?

«Hver gang du skal møte et nytt menneske forsøker du å danne dig et billede av den ukjente: Kun for på ny å konstatere at mennesket er en evig fornyelse.»
Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder. Aforismer, Dreyer 1945. Brynildsens debutbok, og også en slags debut for meg, i og med at det var den første boken jeg kjøpte antikvarisk da jeg som meget ung mann kom alene til hovedstaden. I Børsums antikvariat i Rådhuspassasjen, et nydelig antikvariat som dessverre ikke finnes lenger.

«Og dessuten - for å lære et menneske riktig å kjenne, må man ikke ta feil og gjøre seg opp en forutfattet mening som det senere er meget vanskelig å bli kvitt.»
Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov (Forbrytelse og straff).