Ikke flere bøker ...

«Vær så god, sett Dem. De ser Dem omkring. Tomt, men rent. En Vermeer, nesten ingen møbler eller kasseroller. Heller ingen bøker. Det er lenge siden jeg holdt opp å lese. I gamler dager var hjemmet mitt fullt av halvleste bøker. De er like avskyelige som mennesker som skjærer et lite stykke av gåseleveren og kaster resten. Jeg bryr meg for øvrig ikke om annet enn bekjennelser, og de forfatterne som skriver dem, gjør det først og fremst for å slippe å gå til bekjennelse og fortelle noe av det de vet. Når de hevder at de vil gå til bekjennelser, må man være på vakt. Da begynner de å sminke kadaveret. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Derfor satte jeg en stopper for det. Ikke flere bøker, intet overflødig, bare det aller nødvendigste [...].»

Albert Camus: Fallet
Oversatt av Johannes Skancke Martens

Hvorfor er biografier så populært?

Hvorfor er det så populært med biografier? Den amerikanske biografen Justin Kaplan mener, ifølge Stephen J. Walton, at «biografien er ein reaksjon mot ’det dystre, det groteske og den psykiske isolasjonismen i ein stor del av den seriøse samtidslitteraturen’ [...] Samtidslitteraturen er altså så trøysteslaus at biografien må trå til med personar som vi får lov å ta del i livet til».
Kanskje det? Jeg har også hørt det samme argumentet brukt som forklaring på hvorfor krim er så populært, men nå husker jeg ikke hvor jeg så det.

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper dette, jeg kjenner meg i hvert fall ikke igjen i denne beskrivelsen av samtidslitteraturen, selv om det skal innrømmes at jeg for min del har stor sans for «rar» litteratur, gjerne det absurde. Men det er da vel nok av forfattere som gjør det forfattere har gjort til alle tider, nemlig å fortelle en god historie, og da selvfølgelig om mennesker?

Når det gjelder biografiens popularitet, tror jeg forklaringen heller ligger i at den handler om virkelige mennesker, og at det for mange er enklere og mer givende å forholde seg til enn oppdiktede mennesker. Greit nok det. En velskrevet biografi kan kanskje være vel så medrivende og fortelle oss like mange sannheter om menneskene og livet som en velskrevet roman. Men for meg blir det «virkelige» fort en slags begrensning. Det spennende ved litteraturen for meg, er først og fremst de uendelig mange spennende mulighetene som ligger i det å fremstille virkeligheten og menneskelige erfaringer i dikterisk form, og hvordan det utfordrer oss som lesere og setter vår egen fantasi i sving og kanskje resulterer i uante opplevelser og erkjennelser. Dét kan ikke biografienes «virkelighet».

Når det gjelder krim, tror jeg det er snakk om at det er en sjanger som er så enkel og forutsigbar (bortsett fra spenningen knyttet til hvem som er morderen) at det fungerer som en slags time out for hjernen, vi kan bli så besatt av en krim at vi glemmer alt annet og oppnår noe som minner om total avslapning, omtrent som når man løser kryssord. Derfor stilles det heller ikke store litterære krav til krim, en altfor «kunstnerisk» krim ville rett og slett falle utenfor sjangeren.

Biograferte biografer

England kan vel antagelig karakteriseres som biografienes hjemland, jfr. innleggene «Dr. Johnson» og «Pingvinifisering» litt nedenfor. «England er såpass biografibefengt,» skriver Walton, «at jamvel biografane vert biograferte der, ei glede norske biografar enno har i vente.» Tja, hverken Tor Bomann-Larsen eller Ingar Sletten Kolloen har så vidt jeg vet fått sin biografi ennå, i motsetning til Johnson-biografen Boswell og andre engelske biografer.

"E-postar i samling"

I DETTE innlegget på Flimre-bloggen drøfter Aina hva som tas vare på, og hvordan, av det vi etterlater oss av skrift i våre dager. Det er jo ikke lite, og angår selvsagt biografisjangeren (som ifølge Walton egentlig ikke er en egen sjanger, men akkurat den definisjonsmessige grenseoppgangen får ligge nå). Ifølge Walton står den som vil skrive en biografi i dag, «overfor eit heilt nytt problem når det gjeld kjeldetilfanget, iallfall dersom ein skriv om ein person i nyare tid. Oftast har problemet for biografar vore å skaffe seg tilstrekkelig materiale til å føre ein rimeleg truverdig argumentasjon om livet til eit anna menneske. Med den mengda av elektronisk lagra data som no finst om oss, det enorme tekstlege fotavtrykket vi legg etter oss i kyberrommet, vil problemet framover bestå i å velje og å argumentere for kva det er legitimt å sjå vekk frå, kanskje ikkje eingong lese.»

Et annet sted sier Walton: «Det kan vere ille nok å sitje med fem band med Olav H. Hauges dagbøker. Om nokre år sit vi kanskje med atskillege band med brev. Men kan de tenkje dykk korleis det ville vere å arbeide seg gjennom ca. åtti år med Hauges e-postar i samling?»

Hvor verdifull all den tekstmengden vi etterlater oss i dag egentlig er for en biograf, opptar også den tyske Kafka-biografen Reiner Stach. I det omfattende og interessante forordet til første bind i sin ruvende Kafka-biografi (merkelig nok den første virkelig omfattende Kafka-biografi), Kafka. Die Jahre der Entscheidungen (Fischer 2002), skriver han følgende om internett som kildeområde:

«Enttäuschend auch der schäumende Überfluss des Internet: Lässt man bunte Bildchen, Zierschriften und Java-animationen einmal beseite, so erweist sich das web als durchaus sekundäres Medium. So gut wie alles, was zum Thema Kafka von Interesse ist, stammt wiederum aus dem Regal K, wo man es bequemer nachlesen können; zu schweigen davon, dass er hier keinerlei Qualitätsfilter gibt – mit den bekannten folgen. Die Bühne des jüngstens Mediums wird beherrscht vom Prinzip der Wiederholung und des entspannten Plagiats, und die Frage ist nur noch, ob das, was hier gespielt wird, die Steigerung, die Parodie oder schon der Verfall des Kafka-Kultus ist.»

Ein sekundäres Medium, Überfluss, Wiederholung, Plagiat (et sekundært medium, overflod, gjentagelser, plagiat) – ja, hvem har ikke gjort samme erfaring som Stach når man har prøvd å finne vettugt stoff på nettet.

Men hva gjør vi med posten vår? I gamle dager (som ikke er så langt unna) hadde man tykke bunker med brev som man sparte på. En kjent scene i litteraturen også dette, ikke sant, folk som kommer over gulnede brevbunker etter for eksempel foreldrene, og oppklarer mysterier på den måten. Men hva med våre brev, det vil si e-postene?

Dr. Johnson

Mitt eget eks. av "den mest legendariske av alle engelske biografier".




Man kan vanskelig teoretisere rundt biografisjangeren i det omfanget Stephen J. Walton gjør uten å nevne boken som vel fremstår som selve innledningen til den moderne biografiens æra, nemlig James Boswells beretning om den engelske forfatteren, litteraten og leksikografen Samuel Johnson, på engelsk som regel referert til som Dr. Johnson, og for øvrig en gjenganger i sitatlitteraturen, ikke minst nettopp takket være Boswell. Originaltittel The Life of Samuel Johnson (1791), norsk (forkortet) utgave Samuel Johnsons liv (1951), oversatt av Solveig Tunold.
«Takket være Boswell går ‘Doktoren’ den dag i dag lys levende omkring, og Boswell følger like lys levende med og presenterer ham. Og ikke bare disse to, men hele den litterære og politiske samtid følger med dem – en unik personskildring og en ganske uvurderlig miljøskildring,» som det heter i det norske forordet.
Walton omtaler den som den «mest legendariske av alle engelske biografiar [...] ei bok på over 1000 sider der biografen så å seie følgjer gjenstanden rundt som ein skugge fram til han døyr i 1784».
Og fortsatt en høyst leseverdig og givende bok, kan jeg føye til for egen del.

En god Wikipedia-artikkel om Johnson finner du HER, og en tilsvarende om Boswell HER.

"Pingvinifisering"

I Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi, som jeg leser litt til og fra, kom jeg over noe i går som jeg syntes var interessant. Han skriver om ulikheter innen biografiteori i forskjellige land, og nevner en forfatter ved navn Hermione Lee som etter Waltons mening har et spesifikt engelsk perspektiv (Lee, Hermione. 2005. Body Parts. Essays on Life-Writing. Chatto & Windus. London.) Med det mener han at det er et strukturelt trekk ved det engelske bokmarkedet som har farget Lees oppfatning av sjangeren per se. Og det er hans redegjørelse for dette engelske særtrekket som jeg syntes var interessant lesning:

«England har ein relativt stor bokmarknad, og det finst ein stor pingvinifisert middelklasse. Med dette meiner eg at det iallfall dei siste ca. sytti åra, sidan Penguin-bøkene tok til å kome ut i store opplag for lite pengar, har vore vanleg i store krinsar å skaffe seg kulturell kapital gjennom å lese. Ein kan til og med knyte dette opp til den tidlege ekspansjonen i England av et lesingsfremjande fenomen som pendling med tog og buss, som både byrja tidlegare og nådde eit større omfang enn i andre europeiske land, særlig i hovudstadsområdet, der reisene kunne være lange, altså i det «Metroland» som Julian Barnes har skrive om. Dei engelske mellomlaga skaffe seg altså kulturell kapital ved å lese, mens tyskarane gjekk på konsertar og franskmennene gjekk på kunstutstillingar, for å seie det svært skjematisk. Eitt resultat av dette er at den engelske bokmarknaden er mindre stratifisert enn t.d. den franske, samtidig som England har mangla ei sosialt koherent gruppe med grands intellectuels av den franske typen (jf. Debray 1979), lite talrike, men geografisk konsentrerte med felles bakgrunn, sterkt normativt sosialiserte, og diskuterande, ei gruppe som m.a.o. ligg godt til rette for sterke teoridanningar. Den engelske skriftkulturen har i mykje sterkare grad vore prega av ein middlebrow-kultur, og den sjangeren som framfor alle andre har fylt dette mellomromet mellom lågpannene og høgpannene, har vore biografien. Kjennskap til livet til ei rekkje sentrale aktørar i den felles skriftkulturen og i den politiske kulturen har vore eit absolutt danningskriterium i engelsk samfunnsliv, og dette fenomenet er på ingen måte slutt. Frå Jane Austen via George Orwell, Sylvia Plath og Ted Hughes, Jo Orton, til Alan Bennett og Alan Clark – namna er nokså vilkårleg valde og kunne supplerast i langdrag – er det ikkje nok, og kanskje ikkje eingong nødvendig, å kjenne skriftene til sentrale skriftkulturelle figurar, det viktigaste er å vete noko om dei, og til det har ein både biografiar, sjølvbiografiar, brevsamlingar og dagbøker i hopetal. Det er dette som gjer at Bennett kan seie at England er det landet der sladder er intellektualitetens akseptable ansikt, samtidig som han kanskje meir enn nokon annan nolevande skriftkulturell person i England har bidrege til det biografiske materialet om sin eigen person. Det er også denne biografiske tettleiken som gjer at England, iallfall England forstått som kulturell arena, har eit underleg preg av å vere både svært intimt og svært lite. Det kulturelle England er mykje mindre og meir kompakt enn det sosiale og geografiske England. Det har eit sterkt preg av innandørs, «our cosy little island», som Bennet kallar det.»

Please write your six-word memoirs

Seksordslitteratur er visst i skuddet. En variant er å skrive sin selvbiografi med bare seks ord. Les mer HER i The Guardian.

Hamsun-biografi for de litterært interesserte

Jeg har tidligere, i forbindelse med at jeg leste Raskolnikov og Sult, og reagerte på likhetene mellom dem, nevnt boka Solgudens Fall. Knut Hamsun - en litterær biografi av Jørgen Haugan. Den kan meget sterkt anbefales for alle som er interessert i Hamsun, og den fås nå sterkt nedsatt hos Haugenbok. Dessverre har den, meget utfortjent, kommet i skyggen av Kolloens Hamsun-biografi, men for oss som foretrekker bøker fremfor Se&Hør, er Haugans bok det opplagte valget.
Forfatteren (som er norsklektor og forsker ved universitetet i København) sier i forordet:
«Dette er en litterær biografi om Knut Hamsun. Her er ingen avsløringer av hemmelige dagbøker, klausulerte brev eller uekte barn, kort sagt ingen spektakulær biografiske nyheter. Jeg tilrettelegger et materiale som for mange er kjent på forhånd. Det nye er måten jeg gjør det på. En hver tilretteleggelse er en fortolkning; det er vilkåret for alle biografier. Den objektive sannhet om et menneske finnes ikke. I en biografi vil derfor fortelleren være like viktig som det fortalte.»

For å ta de to siste setningene i dette sitatet først, og apropos biografier generelt: Haugan sier her noe som Stephen J. Walton også er inne på i sin bok om biografisjangeren, Skaff deg eit liv! «Ein kan kort sagt gjere kva ein vil, så lenge ein syner fram biografien som biografens tekst, og ikkje som ei direkte attgiving av eit liv vi uansett berre har minimal kunnskap om.»
Jeg synes dette er noen viktige poenger, som i hvert fall kommer til å gjøre meg mer bevisst når jeg leser biografier heretter: Den objektive sannheten om et menneske finnes ikke, egentlig kan vi ikke vite stort om et annet menneske (de fleste mennesker kjenner jo knapt seg selv), og det er viktig å være klar over at en biografi først og fremst er biografens tekst; en tilrettelegging og en fortolkning.

Haugan tar for seg Hamsuns forhold til Dostojevskij, og ikke minst Sult i forhold til Raskolnikov, mye grundigere enn jeg fikk med meg da jeg lånte boka på biblioteket i sin tid. Det skal jeg komme tilbake til. Akkurat nå var hensikten bare å anbefale denne boka.

Forfatternes litteraturhistorie

Forfatternes litteraturhistorie fra 1980, et verk verdt å drepe for.



I Skaff deg eit liv! skriver Stephen J. Walton blant annet:

«Vel femten år etter at Barthes hadde kunngjort forfattarens død (jf. Barthes 1968), reiste dei norske forfattarane seg mannsterkt og gav han eit sekundært, biografisk liv, samtidig som dei sjølvsagt dermed sikra sitt eige. Prosessen vart innleidd som så ofte i biografiens historie med eit leksikon- eller oppslagsverkliknande prosjekt, Forfatternes litteraturhistorie [FLH]. FLH kom i postmodernitetens tidlege fase, legitimerte det biografiske som verkefelt for skjønnlitterære forfattarar og sådde tydelegvis det frøet som i ein del tilfelle seinare skulle bli til større biografiske prosjekt. Det var t.d. i FLH band IV Kjartan Fløgstad skriv om Claes Gill for første gong. I tillegg skreiv ei lang rekkje forfattarar i FLH som seinare skulle skrive lengre biografiar om heilt andre forfattarar. I nokre tilfelle kunne ein ha ønskt at forfattarane i FLH hadde halde fram med den gjenstanden dei tok for seg der. Ein biografi i fullformat om Tarjei Vesaas skriven av Dag Solstad kunne ikkje ha vorte anna enn ei perle, for eksempel.»

Heldigvis er jeg en heldig innehaver av dette verket, som kom i Gyldendals Fakkel-bøker (paperback) i 1980. Og det er virkelig en perle av et verk, en helt annerledes litteraturhistorie i den forstand at i stedet for at noen få personer, som regel litteraturforskere, skriver om en hel periode og dens forfattere, er det her forfatterne selv som kommer til orde med hvert sitt essay om en kollega, skrevet ut fra et personlig synspunkt. Resultatet er fire bind med innsiktsfulle, velskrevne og engasjerte biografiske essays. Foruten Dag Solstad om Tarjei Vesaas («Forsøk på å sirkle inn det særegne ved Tarjei Vesaas’ forfatterskap») skriver Tove Nilsen om Cora Sandel («Om Cora Sandel»), Paal Brekke om Sigurd Hoel («Sigurd Hoel - den ruvende selvbedrager»), Lars Saabye Christensen om Gunnar Reiss-Andersen («Marine med og uten sjø. Om Gunnar Reiss-Andersens lyrikk»), Einar Økland om Aksel Sandemose («Aksel Sandemoses forfattarskap - ikkje ei forteljing om ein mordars barndom, men om ein løgnars manndom»), Hans Herbjørnsrud om Johan Borgen («Johan Borgen - ikke for fastholdere»), Jon Michelet om Arthur Omre («Arthur Omre - sin egen lykkes smed»), for bare å nevne noen få. Mange av dem som skrev, er borte nå, naturlig nok, mens andre er høyst levende og aktive forfattere den dag i dag. Og som Walton påpeker, utvidet noen av dem sitt essay til fullformats biografier, bl.a. Fløgstad om Claes Gill, Tom Lotherington om Herman Wildenvey og Ketil Bjørnstad om Jæger.

Jeg har hatt et par sitater fra dette verket som ord for dagen i det siste. Trykk på temaet Forfatternes litteraturhistorie.

Ord for dagen

"I språket kan kjærligheten aldri dø. I livet dør den hvert eneste øyeblikk den leves."
Jørgen Brekke



Et apropos til min påstand, hyppig gjentatt her i bloggen, om at all litteratur egentlig handler om kjærlighet. Sitatet er hentet fra DETTE essayet av Jørgen Brekke i den ene av bloggene hans, Undertekst. Essayet er en studie av Marguerite Duras' selvbiografiske roman Elskeren.

Nye bøker

To nye bøker i posten i dag, Edmund Austigards Krinsereglane og nynorskprofessor Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi. Den siste nylig omtalt her i bloggen. Jeg har lånt den på biblioteket, men måtte ha den selv. Og Austigard ga meg lyst på mer etter Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu.

Da Proust sto tidligere opp enn vanlig

I sin selvbiografi Reisen gjennem livet (jfr. tre innlegg nedenfor) forteller den norske toppdiplomaten Fritz Wedel Jarlsberg om sitt liv i de høyere sirkler i datidens Europa, enten de er kongelige, politiske, aristokratiske eller aller helst en blanding av alt. Heller ikke litterære kretser er ham fremmed - under første verdenskrig var han i Paris, og hvem andre sto ikke tidligere opp enn vanlig for å treffe ham, enn selveste Proust (Proust lå som kjent til sengs hele dagen):

«De fleste av mine venner var ved fronten, men der var en kreds av litterære personligheter tilbake i Paris, og de optok mig venlig i sin midte. Der maa sitte litt igjen av min ungdoms poetiske aare, for det varte ikke længe før det rygtedes at jeg ikke var uværdig til at optages i Olympen. Hvad jeg i al uskyldighet sa, blev repeteret og dekreteret at være av sjelden aandfuldhet. L’esprit parisien! Jeg er for beskeden til at fortælle alt hvad som blev sagt, idet jeg nærmest tror at aarsaken til disse rygter var at folk saa mig i selskap med litterære aander fra Jacques-Emile Blanche til Jean Cocteau, og hørte at Marcel Proust en gang hadde staat op litt før han pleiet om aftenen, for at træffe mig ved 10- eller 11-tiden hos fælles venner.»

Reisen gjennem livet

En selvbiografi jeg har i mine hyller, og som jeg har lest med stor fornøyelse, er Fritz Wedel Jarlsbergs Reisen gjennem livet, Gyldendal 1932. En av Norges fremste diplomater gjennom tidene. Store Norske Leksikons korte biografi lyder slik:

«Wedel Jarlsberg, Fredrik (Fritz) Hartvig Herman, 1855-1942, født i Oslo, norsk diplomat. Cand.jur. 1879, fra samme år knyttet til diplomatiet. Norsk-svensk minister i Madrid 1891-97 og 1902-05. Sommeren og høsten 1905 var han den provisoriske norske regjerings utsending i København, der han med stor dyktighet ledet forhandlingene i forbindelse med valget av prins Carl til norsk konge. 1906-30 sendemann i Paris, inntil 1921 også i Madrid og Lisboa, der han gjorde en stor innsats for å bevare Norges nøytralitet under første verdenskrig. Han har æren for Svalbardtraktaten av 1920, som skaffet Norge suvereniteten over Svalbard. Etter sin avgang forsøkte han også å finne en løsning på tvisten mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland, men her uten hell. I 1909 kjøpte han eiendommen Skaugum i Asker, som han forærte til kronprins Olav ved bryllupet 1929. Utgav memoarverket Reisen gjennem livet (1932) og 1905. Kongevalget (1946).»

Det er med andre ord helt eller delvis takket være ham at Norge var nøytralt under 1. verdenskrig, at danske prins Carl ble den norske Haakon VII, at Norge i dag har Svalbard, og at Haakon Magnus og Mette Marit har Skaugum å bo på. Ingen smågutt, med andre ord. Utgangspunktet var da også godt, født som han var inn i det absolutte toppsjiktet av norsk aristokrati.

Wedel Jarlsberg begynner, ikke uvanlig, sin livsskildring med fødselen:

«Den 7de juli 1855 var det stor opstandelse i fideikommisgaarden, hvor den gamle general Wedel bodde sammen med sin datter og svigersøn. Baronesse Julie ventet hvert øieblik sit andet barn. Det første hadde været en liten pike. Der var ingen mandlige arvinger i den gren av familien.
Saa kom jeg til verden kl. 3 om eftermiddagen, og jeg kan si at jeg bragte glæde til hele familien. Jeg hadde været temmelig nysgjerrig, for jeg kom tre uker for tidlig, og gamle tanter fortalte mig senere at jeg var saa spinkel og daarlig at de hadde maattet lægge mig i en cigarkasse med bomuld for at holde mig i live. Det skal ingen se paa mig nu.
Jeg blev døpt efter alle kunstens regler, og blev baaret over daaben av baronesse Mathilde Wedel Jarlsberg, født grevinde Armfeldt, en sønnedatter av Gustav Mauritz Armfeldt.
To aar efter døde min bedstefar generalen. Han var født i 1781 mens hans far var gesandt i Neapel. Kongen av begge Sicilier hadde staat fadder til ham og samtidig utnævnt ham til løitnant i sin hær. Da han døde i 1857 som virkelig general, den eneste vi har hat i Norge, hadde han altsaa været officer i 76 aar. Efter hans død maatte mine forældre flytte fra hans embedsbolig, og efter nogen tid fandt de en leilighet i nr. 19 Kristian Augusts gate, et ganske nyt hus opført av murmester Metz. Der tilbragte jeg hele min barndom og hadde Tullinløkken, hvor der da ingen muséer var, til min lekeplads. Vi var lykkelige med det. Vi var ikke saa forvænte som nu. Det var ikke tale om Holmenkollen, Frognersæteren eller Sarabraaten andet end for de faa som var inviteret av Thomas Heftye.
Mine første erindringer er knyttet til et ophold mine forældre med min søster og mig gjorde paa Bogstad, hos onkel Herman og tante Nini. Under hele min ungdom var disse alltid gjestfriheten selv, og deres yngste søn, Karl Wedel Jarlsberg, blev min trofaste ven saa længe han levet. Bogstad var for os barn et lyspunkt i vinteren. Sne og akning, slædefart og bjeldeklang, og saa den store sal hvor vi lekte og danset, alt det tænker jeg endnu paa med taknemmelighet.
Imidlertid læste jeg ABC-en med min mor, og det var en sjelden og morsom ABC jeg fik, med tegninger. Av en av disse og forklaringen dertil lærte jeg noget som prentet sig i min erindring. Det var ved bokstavet K. Tegningen var en krokodille, og ved siden av stod der: «Naar krokodillen ynksomst græder, den aller snarest smaa børn opæder.» Jeg kan slet ikke si hvor denne første livsvisdom ofte har været mig til nytte senere i livet, naar jeg ved underhandlinger eller andre anledninger har været paa veien til at la mig bløtgjøre i utide.»

Hva er et liv?

En av bøkene jeg lånte på biblioteket nylig (se innlegget under), var Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv!, en sakprosabok om biografi. Boka er så velskrevet og interessant at jeg nesten ikke klarte å legge den fra meg da jeg først hadde åpnet den. Jeg har aldri vært spesielt interessert i biografier. Jeg har selvsagt en del av dem, særlig forfatterbiografier, fordi jeg samler på bøker om bøker og forfattere. Interessen for biografier ble imidlertid vekket nå nylig, da jeg leste forordet til første bind i den nye store tyske Kafka-biografien. Forfatteren drøfter der en del problemer både med biografier generelt og med en Kafka-biografi spesielt. Det var derfor ikke tilfeldig at jeg plukket med meg Waltons bok fra biblioteket. Baksideteksten til denne boka lyder slik:

"Kva kan vi vete om andre sitt liv? Kva skjer når ein biograf prøver å skaffe seg eit liv, det vil seie livet til ein annan person?

Denne boka handler om biografisjangeren. Mens interessa for og salet av biografiar har auka jamt dei siste åra, har ikkje teoriane om sjangeren utvikla seg like sterkt. Mange meiner at biografien er inne i ein renessanse, andre at han er i djup krise. Norske biografidebattar forfell fort til moralisering om kor grensa går for kva vi skal fortelje om livet til ein annan person. Men skal det finnast ei grense i det heile? Kanskje kan sjølvbiografien vise veg. Den viser iallfall tydeleg kva vi føler motstand mot å skrive om.

Det er mellom anna dette Stephen J. Walton undersøkjer i denne boka. Ho inneheld tekstar knytte til grunnleggjande spørsmål om biografien og sjøvbiografien, og spenner over tidsrommet fra 1991 til idag. Walton er kritisk til den gjengse måten å skrive biografiar på, og etterlyser meir eksperiment og nye løysingar."

Ja, hva er et liv? Hvordan skildre et liv? Hvordan ville jeg skildret mitt eget? Hvordan ville du skildret ditt?

Om forfatteren kan du lese HER på Samlagets hjemmeside.

Kafkas liv

Før jeg dro fra Berlin måtte jeg bare tilbake til bokhandelen hvor jeg kjøpte bind I av Kafka-biografien og kjøpe bind II sånn at jeg fikk biografien komplett. Forfatterens ganske omfattende forord i bind I er i seg selv ganske interessant. Man vet svært mye om Kafka, fordi han skrev dagbok en del av sitt liv (den litterært sett viktigste delen) og brev, og fordi det finnes svært mye annen dokumentasjon. Blant annet fantes det ennå levende samtidige til langt opp på 1900-tallet. Pussig nok har det ikke blitt skrevet eneste fullverdig biografi om Kafka, før nå denne meget krittikerroste tyske biografien. En av grunnene er vel, som forfatteren er inne på i forordet, at de viktigste begivenhetene i Kafkas liv foregikk inni ham selv.

Fakta om Kafka

Kafkas liv varte i 40 år og 11 måneder. 16 år og seks og en halv måned av denne tiden var Kafka under utdannelse, og 14 år og åtte og en halv måned var han i arbeidslivet. Han ble pensjonist 39 år gammel og døde av tuberkulose på et sykehus i Wien.

Kafka tilbrakte ca 45 dager i utlandet, fraregnet opphold i Tyskland.
Han var i Berlin, München, Zürich, Paris, Milano, Venezia, Verona, Wien og Budapest.
Han opplevde tre hav: Nordsjøen, Østersjøen og Adriaterhavet.

Han opplevde en verdenskrig.

Han var forlovet tre ganger (herav to ganger med samme kvinne; Felice Bauer), men aldri gift.
Han hadde seksuelle erfaringer med ytterligere fire kvinner, foruten prostituerte.
Han bodde en gang sammen med en kvinne i en periode på knappe seks måneder.

Han hadde ingen etterkommere.

Disse faktaene om Kafka er hentet fra Reiner Stach: Kafka. Die Jahre der Entscheidigungen (2002).