Da Edith Sitwell møtte Marilyn Monroe

Foto: George Silk for LIFE i 1953.

 “On the occasion of our meeting she wore a green dress and, with her yellow hair, looked like a daffodil. She was very quiet, and had great natural dignity, I cannot imagine anyone who knew her trying to take a liberty with her and she was extremely intelligent. She was also exceedingly sensitive. In repose her face was at moments strangely, prophetically tragic, like the face of a beautiful ghost. A little Spring ghost, an innocent fertility daemon, the vegetation spirit that was Ophelia. We talked mainly, as far as I remember, about Rudolf Steiner, whose works she had just been reading. I told her stories about Helen Rootham’s unfortunate Steiner phase, when I had been compelled to witness what I believe was known as a Nature Dance, something uniting one, I expect, with Mother Earth, in which ladies of only too certain an age galloped with large bare dusty feet over an uncarpeted floor. I am afraid that Miss Monroe and I could not resist laughing about it.”

Edith Sitwell om møtet med Marilyn Monroe

Om bakgrunnen for dette møtet finner du HER.
Og hvis du ikke vet hvem Edith Sitwell var, så les HER.

En av mine yndlingsbøker, en slitt Penguin-utgave av Edith Sitwells English Eccentrics, med et av Cecil Beatons portretter av henne på forsiden. Sitwell var selv kjent som en eksentriker.

Leserapport

Jeg er ferdig med Brodecks rapport, og dermed har jeg lest de to bøkene av Philippe Claudel som er oversatt til norsk. Jeg håper innstendig at flere vil komme. Jeg har omtalt lesingen av både Grå sjeler og Brodecks rapport her i bloggen underveis. Det er sjelden jeg uforbeholdent anbefaler bøker - enhver har sin smak og sine preferanser - men når det gjelder Claudel, gjør jeg det, for anledningen med en annens ord enn mine egne, HER på bloggen Sjeldnere enn sorte svaner. Det er fyr som kan uttrykke seg, og som yter Claudel og bøkene hans rettferdighet i sin omtale.

Jeg kan for egen del tilføye at bekjentskapet med Claudel er en skjellsettende opplevelse i mitt liv som leser. Det er sjelden noe står frem som så kvalitativt annerledes, så ekte, så fullstendig noe for seg selv i positiv forstand, og som gjør meg glad på litteraturens vegne, til tross for den dystre tematikken i begge disse bøkene.

Etter Claudel leste jeg Inghill Johansens Forsvinne, som jeg plukket med meg fra biblioteket nylig fordi den ble ganske mye omtalt da den kom ut tidligere i år. Så vidt jeg husker, var alle omtalene udelt positive. HER er Dagsavisens anmeldelse. Jeg må innrømme at denne boka ikke begeistret meg. Jeg sier ikke at jeg opplevde den som dårlig, jeg sier ikke at jeg angret på at jeg leste den eller at den var tung å komme gjennom (den er på litt over 100 sider og består av en rekke korte tekster), men jeg hadde ingen opplevelse av dette subtile «mellom linjene» som blant annet etter Dagsavisens anmelders mening skal prege disse tekstene. Jeg skjønner at tittelen, Forsvinne, er et nøkkelord til å forstå disse tekstene, jeg ser sammenhengen, men jeg opplevde altså ikke noe. Kanskje det er jeg som er en dårlig leser. For en gangs skyld hadde jeg følelsen nettopp av ikke å forstå, men kanskje det ikke var noe mer å forstå? Kanskje det var mer det at jeg ikke opplevde noe? Jeg har prøvd å finne ut hvorfor disse tekstene ikke funket for meg. Jeg tror jeg opplevde dem som for flate på en måte, det manglet en form for galskap i dem, noe som fikk dem til å dirre. Andre opplever tydeligvis dette motsatt, jfr. anmeldelsene.

Nå har jeg begynt å lese Becketts Malone dør. Beckett er en av mine yndlingsforfattere, sammen med Joyce. Det er naturlig å nevne de to sammen. Beckett skjønner jeg ingenting av, men det prøver jeg heller ikke på. Beckett lar meg oppleve så mye. Beckett er så absurd som jeg liker. I hans tekster opplever jeg rikelig av det jeg kaller galskap, dessuten er det mye humor i dem. Beckett setter noe i gang i hjernen, jeg har det morsomt og slapper av med Beckett. Om jeg «skjønner» Beckett eller ikke, bekymrer meg ikke det minste. Jeg opplever ham, og det er opplevelser jeg er ute ette som leser. r

I leserapportene og leselistene her på bloggen holder jeg meg til skjønnlitteratur. Innimellom leser jeg mye annet, som akkurat nå Susan Sontags bok om kunstfortolkning - jeg liker tittelen Against Interpretation, jfr det jeg skrev om Beckett - og hennes tidlige dagbøker. En bok om James Joyces Ulysses ankom også postboksen forleden dag: Ulysses and Us. The Art of Everyday Living, av Declan Kiberd, som er professor i anglo-irsk litteratur ved University College i Dublin. Hans innledning har den noe nedslående overskriften "How Ulysses Didn’t Change Our Lives". Før Ulysses, skriver han, ble vanlige mennesker stort sett behandlet ganske nedlatende i litteraturen. Ulysses er nettopp en hyllest til det vanlige menneske, til hverdagslivet i en travel by. Joyce ville at alle skulle lese Ulysses, især vanlige mennesker, dem boken handlet om. Slik har det ikke gått. Ulysses er blitt kuppet av akademia, og det inntrykket som er skapt av Ulysses som en vanskelig tilgjengelig bok, har gjort at få våger seg på den. Paradoksalt nok er det en feiret bok, Kiberd sier: «It is quite impossible to imagine any other masterpiece of modernism having quite such an effect on the life of a city» (jfr. Bloomsday). Og det langt utenfor Dublins grenser, kan vi vel trygt si. Men den leses altså ikke. Som et kuriosum, men nok et ganske typisk sådant, kan nevnes at Hemingways eksemplar av Ulysses, som i dag befinner seg i John F. Kennedy Library, var uoppskåret, dvs. ulest, bortsett fra noen sider helt først og sist. Og det til tross for at Hemingway betraktet Joyce som lederskikkelsen blant intellektuelle i Paris på 1920-tallet.

På baksideteksten til Kiberds bok står det blant annet:

«This great modernist masterpiece, which for so many readers seem so intimidating, is a book that can teach us how to live better lives.

Declan Kiberd shows that Ulysses, far from being the epitome of elitism, was always intended as a book for common people. It was rooted in their experience and offers humane vision of a decent life under the dreadful pressures of the modern world. Leopold Bloom, the book’s hero, shows the young Stephen Dedalus how he can grow and mature as an artist and as a tolerant, adult human being. […] Apparently banal, he embodies an intensely ordinary kind of wisdom, and in this way offers us a model for living well.»

En interessant innfallsvinkel til Ulysses, og svært i tråd med Joyces egen intensjon, slik jeg oppfatter det.
Jeg tror man skal nærme seg Ulysses som man etter min mening skal nærme seg Becketts bøker - som opplevelser. Jeg brukte selv litt hjelpelitteratur da jeg leste Ulysses i fjor, og hadde utbytte av det, det gjelder bare å være herre over sin egen lesing og sette sin egen opplevelse i høysetet. Det kan det bli mange gode leseopplevelser av. Min egen lesing av Ulysses blogget jeg en del om, jfr temaet ULYSSES under dette innlegget.

PS. Jo, det er Marilyn Monroe som leser Ulysses på forsiden av Kiberds bok (bildet). Dette bildet har jeg skrevet om i et tidligere innlegg i bloggen, som du finner HER. Jeg vet ikke hvorfor bildet som illustrerte dette innlegget har forsvunnet i mellomtiden, men nå er det jo uansett i dagens innlegg.

Apropos lesende damer

Eve Arnold (1913--)
Marilyn leser «Ulysses», 1952

En lesende kvinne. Ikke en hvilken som helst kvinne - Marilyn Monroe. Ikke en hvilken som helst bok - James Joyces Ulysses.

Min første tanke da jeg så dette bildet, var: «Hm, Marilyn Monroe leser Ulysses ... er det et arrangert bilde? Har noen stukket boka i hendene på henne?» Men så følte jeg meg som en dust, for bak denne tankegangen ligger synet på MM som en tanketom bimbo, og ikke som den begavede kunstneren hun var. Dessuten, hva vet jeg egentlig om henne? Bare det jeg tror jeg vet, ut fra det mylderet av informasjon som omgir denne legenden. Da jeg skulle forberede dette innlegget, fant jeg frem Joyce Carol Oates’ Blond, en bok jeg i sin tid glemte å avbestille i en eller annen bokklubb. Jeg trodde det var en biografi om MM, men det viser ser å være en roman (men en biografisk roman, selvsagt). Jeg bladde litt i den, og den fengslet meg, så jeg fikk lyst til å lese den. Har dette egentlig noe med Arnolds bilde å gjøre? Nei, en digresjon. Beklager. (Rent bortsett fra at dette illustrerer at bøker jeg får ved tilfeldigheter, eller anskaffer uten helt å vite hvorfor jeg anskaffer dem, også kan komme til gode, plutselig, en vakker dag, for den saks skyld kanskje først etter ti år, eller tyve, men hvilken rolle spiller det?)
Tilbake til bildet. Se godt på det. Hun leser. Hun er opptatt av det hun leser. Hun har ikke oppmerksomheten vendt mot kameraet, slik vi er vant til å se henne. Tvert imot, hun virker helt oppslukt av det hun leser. Av Ulysses. Hun er berømt for å spille roller, for å posere, men hun gjør faktisk ikke det på dette bildet. Slik jeg oppfatter det, er hun helt seg selv. I sin egen verden. Sånn sett må det være et ganske sjeldent bilde. Marilyn Monroe off guard. Jeg sier ikke "Marilyn Monroe slik hun egentlig var", for hun var så mye, men slik hun også var. Og som vi tross alt ikke er vant til å se henne.
Jeg har selvfølgelig ikke vært alene om å lure på om dette bildet er arrangert. En digresjon igjen: Siden det er en fotosesjon det dreier seg om her, er bildet i en viss forstand selvfølgelig arrangert. Mitt poeng er om det er arrangert at hun sitter og leser, og ikke minst at hun leser akkurat Ulysses. (Forresten: Hvordan kan vi vite at det er Ulysses hun leser? Vi kan jo ikke se tittelen på boka? Nei, men det kan man på andre bilder fra samme fotosesjon, så akkurat det er hevet over tvil. Og alle bildene viser den samme konsentrasjonen om teksten. )
Litteraturprofessor Richard Brown ved universitetet i Leeds lurte i sin tid på det samme som meg. Han skrev til fotografen Eve Arnold, som opplyste at Marilyn selv hadde hatt boken med seg (hun hadde lånt den av en bekjent), og at hun holdt på å lese den. Hensikten med fotosesjonen var med andre ord ikke å fotografere MM mens hun leste i Ulysses, men MM gjorde altså nettopp det innimellom opptakene, mens Arnold skiftet film og ordnet med utstyret sitt. Og som den mesterfotograf Arnold var, så hun straks det uventede motivet og sørget for å få noen opptak av det også.
Formodentlig er det også Arnold som er kilden når Brown opplyser at MM leste Ulysses stykkevis og delt, og ikke fra perm til perm. På bildene er hun i ferd med å lese siste kapittel i boka, «Penelope», Mollys indre monolog før hun sovner. Førti sider uten tegnsetting. Stream of consciousness i høyeste potens.

Dette med å lese Ulysses stykkevis og delt er tydeligvis en metode Richard Brown anbefaler studentene sine. Og jeg må jo si, delvis ut fra egen erfaring, at det er en helt grei måte å lese Ulysses på. Siden den ikke er en roman med normal, kronologisk handling, egner den seg godt til å leses på denne måten. Når jeg nå skal i gang med den igjen, har jeg imidlertid tenkt å lese den fra perm til perm.

Mer om professor Richard Brown, Marilyn Monroe og Ulysses:http://www.hrc.utexas.edu/news/newsletters/2002/fall/8.html

Mer om Marilyn Monroe her:http://en.wikipedia.org/wiki/Marilyn_Monroe

Mer om Magnum-fotografen Eve Arnold:http://en.wikipedia.org/wiki/Eve_Arnold