Klima og Kafka

Tre temaer preger Ivan Klimas Kjærlighet og søppel; hans arbeid som gatefeier, kjærligheten - det vil si forholdet til konen og elskerinnen - og Kafka. Kafka kommer første gang på tale en dag jeg-personen i boken snakker med en av sine kvinnelige kolleger idet han går fra jobbben.

«Da vi tar farvel, spør hun, mest av høflighet, hva jeg holder på med akkurat nå. Det forbauser henne at jeg har tenkt å skrive om Kafka. Hun mener tydeligvis at mennesker i min situasjon burde skrive om noe viktigere: om undertrykkelsen, om fengslene, om de forulempningene de statlige organene begår. Hun spør i det minste om jeg gir meg Kafkas verker i vold fordi de er forbudt.

Men jeg skriver om dem fordi jeg liker dem. Jeg synes de snakker levende og personlig til meg fra gamle tider. For korrekthetens skyld vil jeg tilføye at verkene hans ikke er forbudt; man har bare forsøkt å forvise dem - fra de offentlige bibliotekene, og fra menneskenes sinn.
Hun lurer på hvorfor nettopp hans verker. Er de så støtende politisk? Eller skyldes det at Kafka var jøde?

Jeg tror vi bare ville kunne finne et fåtall forfattere i vårt århundre som har interessert seg så lite for politikk og samfunnsanliggender. I hans verker blir aldri krigen eller revolusjonen nevnt, eller de ideene som kanskje hjalp til med å fremkalle dem, like lite som det finnes noe i verkene hans som kunne minne direkte om hans jødiske herkomst. At Kafkas verker blir holdt tilbake her i landet, har andre årsaker. Jeg vet ikke om det lar seg gjøre å definere dem på noen enkel måte, men jeg ville si at det som virker mest forstyrrende ved Kafkas personlighet, er sannferdigheten hans.»

Ivan Klima: Kjærlighet og søppel
Oversatt av Kjell Olaf Jensen og Michael Konupek

Kjærlighet og søppel

«Helt siden barndommen har jeg villet bli forfatter, og lenge mente jeg at forfattergjerningen måtte være et edelt yrke. Jeg trodde en forfatter burde være vis som en profet, ren og enestående som en helgen og dyktig og djerv som en trapesartist. Selv om jeg vet at det ikke finnes utvalgte yrker, at visdom, renhet, det enestående, mot eller dyktighet hos én person kan virke som galskap, sjuskethet, trivialitet og meningsløshet hos en annen, sitter den gamle forestillingen igjen i bevisstheten min og i det ubevisste. Det er antagelig derfor jeg er redd for å bruke dette ordet om meg selv: forfatter. Når noen spør meg om yrke, forsøker jeg å unngå å svare. Hvem har forresten rett til å si om seg selv at han er forfatter? Man kan i høyden si: Jeg har skrevet bøker. Iblant tenker jeg at jeg ikke engang kan definere hensikten med arbeidet mitt nøyaktig, avgjøre hva som egentlig skiller ordentlig litteratur fra sånne skriverier som hvem som helst kan klare, selv den som knapt har gått på skole og lært seg bokstavene.»

Ivan Klima: Kjærlighet og søppel. Roman 1989.
Norsk utgave Aschehoug 1991, oversatt av Kjell Olaf Jensen og Michael Konupek.

Jeg har flere ganger vært inne på at lesingen tar sine egne veier. Og jeg lar meg som leser gjerne føre av lesingen selv, av tilfeldigheter (og av «tilfeldigheter», innfall, synkronitet, whatever. Forleden kveld gikk jeg bort til bokhylla og tok ut Ivan Klimas Kjærlighet og søppel, og nå leser jeg den. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg hadde ikke planlagt å lese den. Egentlig leste jeg Laxness' Himmelens skjønnhet, oppfølgeren til Verdens lys. Ikke noe galt med den, men den fenget ikke like mye som den første. Bare mer av det samme, liksom. Trangen etter å lese noe helt annet lå og ulmet.

Kjærlighet og søppel kjøpte jeg i en bruktbokhandel for et år eller to siden. Den ville bli kjøpt, bød seg frem. Eller - jeg hadde nok hørt navnet Ivan Klima, og nysgjerrigheten ble pirret. Jeg har flere ganger sagt at jeg er forbauset over hvor utrolig mye bra litteratur det kommer fra Spania og Portugal. Jeg har det litt på samme måte med Øst-Europa. Det er noe der.

Klima ble stående i hylla, men noen dager før jeg plutselig reiste meg fra sofaen og tok den frem, hadde jeg lagt merke til den i forbindelse med et annet ærend i bokhylla. Så har den vel romstert i underbevisstheten, og et par dager senere var tiden moden. Jeg liker sånne prosesser. De kan for den saks skyld vare i årevis, til og med i mange år. Plutselig en dag er tiden moden, det rette tidspunktet inne, for å lese akkurat den boka. Den gode litteraturen er tidløs.

Klima er født i 1931 og lever formodentlig i mer eller mindre beste velgående fortsatt. Han er en av Tsjekkias mest kjente forfattere, på linje med Kundera og Kohout. Kjærlighet og søppel er ifølge baksideteksten en personlig roman der Klima reflekterer over litteraturen og språket, over Franz Kafka, tomhet og nærhet, skyld og uskyld, paradiset og dommedag - søppel og renselse. Så vidt jeg vet jobbet han selv som gatefeier i sitt daværende kommunistiske hjemland fordi han ikke fikk utgikk bøkene sine. Han satt for øvrig også i konsentrasjonsleir under krigen. Et intervju med Klima i The Guardian finnes HER.