Nye bøker

 Disse tre bøkene kom nylig i hus.

"Bendik Uføre vaknar brått av et nokon står over han. Ein mørk silhuett har kome inn i rommet. Det kan vere ein ungdom som vil selje lodd. Eller ein austelending som vil hemne noko. Det er dette han risikerer når han aldri låser døra si. Om nokon vil inn, får dei berre kome. Om dei vil stele, har han liggande ei nynorsk ordligste godt synleg på ei hylle, med sin tohundrelapp stikkande ut som bokmerke. Ein tjuv vil kanske ta med seg både pengen og boka, og viss han kjøper seg eit måltid for pengen, har han noko å lese ved sida av." (åpningsavsnittet i "Gamle menn i syningom", tredje bind i trilogien om Vassbygda og språkstriden - ein må ikkje ha lese dei to andre bøkene først - det har ikkje eg gjort.)

"Språk vekkjer kjensler, og skrivefeil er eit av dei vanlegaste irritasjonsmomenta. Men kvifor er det slik? Kva kjenneteiknar irritasjonen over skrivefeil? Og kva fylgjer har irritasjonen for språksamfunnet?" Frå føreordet til "Kunsten å irritera seg over skrivefeil", der den særdeles kunnskapsrike og skriveføre filologen Kristin Fridtun (noen av oss kjenner henne bl.a. fra hennes faste spalte i Dag og Tid) tek problematikken føre seg i kapitler som "Kva er irritabilitet?", "Kva er skrivefeilirritabilitet?" "Ikkje gløym personlegdomen", "Nerveutslett og mental kløe", "Det korrekte språket kan litterært sett vera heilt daudt", "Min irritasjon er betre enn din" og "Irritabel sjekkliste: Kvifor irriterer eg meg over denne skrivefeilen?" Boka er skrevet på Fridtuns lett arkaiske nynorsk, befriende for meg som blir forvirret av dagens "normaliserte" nynorsk, særlig når jeg sliter med kryssorden i Dag og Tid. 

"Louise Glück's a award-winning collection of essays is the work of a major poet and a distinguished teacher. She writes of her upbringing, her human and literary antecendents, and she dwells with a scrupulous eye on details of lives and poems, until she comes to understand them."(Fra baksideteksten på Glück's essaysamling "Proofs and Theories". Glück fikk som vi vet Nobelprisen i litteratur i 2020.)

James Salter

Jeg har tidliger flere ganger skrevet om hvordan bøker "kommer til meg". Forleden dag da jeg var innom biblioteket, lå det en bok på et bord og ba om å bli lest. Det var novellesamlingen Er du her ennå? av James Salter. Det viste seg å være en bok av den typen det er vanskelig å legge fra seg. Norlis nettbokhandel omtaler boken slik:

Er du her ennå? er en fascinerende og urovekkende novellesamling.
Det handler om flammende følelser som holdes tilbake, om fordømmelse, forulemping og bedrag. Salter har virkelig spisset blyanten og berører det store spørsmålet om hvorfor det ofte er slik at vi behandler de vi er aller mest glad i og avhengig av, på måter som i hvert fall leseren av disse novellene vil tenke nøye over - og kanskje bli streifet av en dose skam.

«Livet er et følelsesmessig kaos og ingen portretterer dette kaoset bedre enn James Salter ... Det er vanskelig å velge seg en favorittnovelle i dette kaoset.» --The New York Times Book Review

«Glitrende skrivekunst av en betydningsfull forfatter ... Alle novellene i denne samlingen byr på James Salters utsøkte prosa, talentet han har for elegante skift mellom hvem som betrakter og ytrer og hvordan han, med kun en liten detalj, er i stand til å karakterisere den det gjelder.» -- The Washington Post Book World 

James Salter var et ukjent navn for meg, men det viser seg at han også har to romaner som er oversatt til norsk, Alt som er og Lysår. Og nå ble jeg selvfølgelig nysgjerrig på dem. 
Jeg er generelt ikke særlig glad i amerikansk litteratur (eller amerikansk kultur overhodet). Amerikanske romaner og filmer omgis av et enormt PR-apparat som får alt til å se viktig ut, men det etter min mening bare er oppblåst og brautende. John Irving er et eksempel på det.
Men amerikansk litteratur har en novelletradisjon som jeg synes er fin. Jeg har f.eks. Raymond Carver og Grace Paley i hylla. Novelleforfatterne er mer lavmælte av seg. Noveller er i det hele tatt en fin litterær form.

James Salter var som sagt et ukjent navn for meg. Da han døde i 2015, omtalte Esquire ham som "the greatest writer you've never read". Med andre ord en forfatter som rangeres høyt litterært sett, men som ikke har fått det store offentlige gjennombrudd. Er det ikke "en forfatternes forfatter" man kaller dem? Det er også noe jeg har sans for.

 

På grensen til mistrivsel

Jeg vet ikke om det er et organisert salg etter ikke, men de siste ukene har jeg funnet bunkevis med sterkt nedsatte bøker i noen lokale Notabene-butikker. Nå leser jeg en av dem, Jonathan Franzens Mistrivselssonen, nedsatt fra kr. 339 til kr. 39. Dette er ikke tilfeldig - jeg hørte nylig omtale av Franzsens siste bok i NRK P2 en dag jeg var ute og kjørte (jeg hører ofte på P2 i bilen).

Jeg kan gjerne tilstå at jeg overhodet ikke er oppdatert når det gjelder nyere amerikansk litteratur, og jeg vet ikke om amerikansk litteratur generelt interesserer meg så mye i det hele tatt. Men omtalen av Franzens siste bok pirret en viss interesse, og da jeg kom over en sterkt nedsatt bok av ham, tenkte jeg at det var en gyllen anledning til å stifte nærmere bekjentskap med denne forfatteren, som så vidt jeg har forstått er det heteste navnet blant unge amerikanske forfattere.
Foreløpig har jeg lest rundt 30 sider, og jeg kjeder meg i den grad at jeg har lurt på om jeg skal legge boka fra meg for godt. Det er lenge siden jeg har vært i den situasjonen; jeg tror det er flere år siden sist jeg ga opp en bok.

Da jeg søkte etter et bilde av boka på nettet, kom jeg over DENNE anmeldelsen på NRKs nettavis. Jeg er ikke sikker på om det gjør boka mer spennende i mine øyne, men jeg kommer antagelig til å lese litt mer skjerpet. Jeg gir i hvert fall Franzen en sjanse til, den foreløpige mistrivselen til tross.

Homage to Philip Roth

"Ett kjennetegn på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å tre ut av meg selv. Et annet er å se hvilken litterær innsats som får sinnene til å skvette, ordfantasien til å egges og tankene til å søke seg mot et uant verdenshjørne. Jeg foretrekker tekster som motvirker samtidens epidemisk herjende hukommelsestap. Dessuten er mitt krav til stor litteratur at den er utstyrt med indre stridigheter og saboterer leserens bekvemmelighet. Alt dette finner jeg hos Roth. [...] Jeg misunner alle dere som ennå ikke har lest ham. Dere har store opplevelser i vente."

Gabi Gleichmann i Aftenpostens bokbilag i dag.

God jul med Gertrude Stein

'Med Gertrude Stein er det som med jazzmusikere, deres egenart kommer vel så bra fram ved anekdoter. Vi tar en siste, denne gang fra 1934, da dikterinnen er i hjemlandet for første gang på over tredve år. Hun skal på foredragsturné. Og sammenkaller til pressekonferanse i New York.
«Sett at det ikke var noen spørsmål, hva skulle så svaret bli?» innleder hun med å spørre, før hun godmodig gir seg til å besvare alt.
Hennes tilforlatelige forklaringer forbløffet en av de fremmøtte journalistene, som spør: «Hvorfor skriver De ikke som De snakker?»
Dikterinnen tilbake: «Hvorfor leser De ikke som jeg skriver?»'

Fra Jan Erik Vold: God jul med Gertrude Stein og andre essays. Gyldendal 2005.

Jeg så på TV.

Jeg skulle se en film på svensk TV2 i går, men fant ikke kanalen. Kanskje jeg burde begynne å lese informasjonen fra kabelselskapet bedre, de forandrer stadig på pakken jeg får, men hvorfor skal jeg lese denne informasjonen når jeg knapt ser på TV? Og hvorfor kutte ut svensk TV2, av alle ting? Kanskje bare jeg som ikke behersker fjernkontrollen. Vel, siden det ikke ble noe film, kom jeg uforvarende til å streife innom NRK1 og det såkalte Bokprogrammet. Og det ble jeg sittende og se på. Det var fra en liten, men meget spektakulær litteraturfestival på Key West i Florida. Det som interesserte meg mest, var intervjuet med forfatterparet Siri Hustvedt og Paul Auster. Her har vi med to paradokser å gjøre: At jeg, som normalt ikke ser TV, allikevel ble sittende og gjøre det, og at jeg hadde stort utbytte av å se et intervju med Paul Auster, en forfatter jeg har avskrevet som håpløst kjedelig og ikke verd å bruke tiden på å lese. Men å høre ham var altså ikke kjedelig. (Dette programmet kommer i reprise på NRK2 på fredag, tror jeg.) Siden det er jeg som er herre over prinsippene og ikke omvendt, må jeg bare godta at TV i går hadde noe å gi meg på det litterære område. Ja, det er faktisk mulig at jeg kommer til å begynne å se på Bokprogrammet. Som om dette ikke var nok, gikk jeg etterpå over til å se kulturmagasinet KOBRA på svensk TV1. Det var også meget interessant og givende. Kanskje jeg rett og slett ikke skal være så prinsippfast TV-motstander lenger?

Dagens navn: Zelda Fitzgerald

Ikke en forfatter som dagens navn i dag, men en av litteraturhistoriens mest kjente ektefeller. Zelda Fitzgerald, født Zelda Sayre, døde på denne dagen. Hun var gift med Francis Scott Fitzgerald, i Norge mest kjent for romanen Den store Gatsby.
Zelda, datter av en av Alabamas mest fremstående advokater, var den vakre sørstatsjenta han omsider fikk gifte seg etter at suksessen med debutromanen This Side of Paradise hadde gjort ham akseptabel i svigerforeldenes øyne. Sammen levde de et hardt liv, Fitzgerald selv sa en gang at de drakk for 40 000 dollar i året, og det var mange penger den gangen. Kombinert med Zeldas store psykiske problemer gikk det helt galt. Deres eneste barn kom i fosterhjem, Fitzgerald døde fordrukken og glemt i 1940, og Zelda tilbrakte siste del av sitt liv på et mentalsykehus hvor hun døde i en brann åtte år etter mannens død.
De er begravet sammen, og innskriften på gravsteinen er siste linje fra The Great Gatsby: «So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.» I den norske oversettelsen, ved Peter Magnus, lyder det slik: «Slik kjemper vi oss fremover, som skip i motstrøm, og føres ustanselig bakover mot fortiden.»

Et innblikk i Fitzgeraldenes samliv og livsførsel får man i Hemingways beretning fra "de gylne årene" i Paris, En varig fest. I et tidligere innlegg som du finner ved å trykke her, har jeg beskrevet en biltur Hemingway og Fitzgerald hadde i denne tiden. Wikipedia-artikkelen om Zelda finner du her.

Litterære fakta

Den amerikanske forfatteren Ernest Vincent Wright (1873-1939) utga i 1939 romanen Gadsby («en fortelling på over 50 000 ord»), som utmerker seg ved at den ikke inneholder bokstaven e. Alle ord er riktig skrevet, og grammatikken er korrekt, men tegnsettingen er litt pussig, og språket virker kunstig. For å gjøre det ekstra vanskelig skrev Wright boken i fortid, noe som innebar at han måtte unngå den vanlige engelske fortidsendelsen -ed i verb. Han måtte selvfølgelig også unngå svært vanlige ord som the, he og she. Når det forekom gjenstander og lignende som inneholdt bokstaven e, beskrev ham dem i stedet, uten å bruke selve betegnelsen.
Men et slit må det ha vært, for forfatteren døde samme dag som boken ble utgitt.

Let us have some tea.

"Come, let us have some tea and continue to talk about happy things." ~

Chaim Potok : The Chosen

Solo for Saturday Night Guitar.

Solo for Saturday Night Guitar

Time was. Time is. Time shall be.

Man invented time to be used.

Love was. Love is. Love shall be.

Yet man never invented love

Nor is love to be used like time.

A clock wears numbers one to twelve

And you look and read its face

And tell the time pre-cisely ex-act-ly.

Yet who reads the face of love?

Who tells love numbers pre-cisely ex-act-ly?

Holding love in a tight hold for keeps,

Fastening love down and saying

"It's here now and here for always."

You don't do this offhand, careless-like.

Love costs. Love is not so easy

Nor is the shimmering of star dust

Nor the smooth flow of new blossoms

Nor the drag of a heavy hungering for someone.

Love is a white horse you ride

or wheels and hammers leaving you lonely

or a rock in the moonlight for rest

or a sea where phantom ships cross always

or a tall shadow always whispering

or a circle of spray and prisms -

maybe a rainbow round your shoulder.

Heavy, heavy is love to carry

and light as one rose petal,

light as a bubble, a blossom,

a remembering bar of music

or a finger or a wisp of hair

never forgotten.

Illustrasjon: Tehme Melck (tatt i dag, faktisk. På Mølen, for de som vet hvor det er).

Dikt: Carl Sandburg, Honey and Salt (1953)

Bøker og film

Det fremgikk sikkert av innlegget «Kan man lære å skrive?» i går at jeg hører til dem som, slik Stephen King anbefaler, velger å lese eller gjøre andre ting fremfor å se på fjernsyn. Heller ikke her kritiserer jeg andres valg, selv om det forundrer meg at så mange mennesker lar et etter min mening så passiviserende og lite givende medium som fjernsyn sette dagsorden for livet sitt (noe mange mennesker gjør. Selv har jeg overhodet ikke problemer med å unnvære «fellesritualer» som Dagsrevyen og Skavlan. De handler ikke om min virkelighet, knapt nok om virkeligheten i det hele tatt, bare illusjoner av virkelighet. Men nå er vi over på et filosofisk problem som det blir for omfattende å gå inn på her.) Dessuten skal det, for ordens skyld, sies at jeg snakker om hva som gjelder for meg her og nå. Jeg har, i perioder av livet, hatt stor glede av å se på fjernsyn, og hadde ikke Seinfeld, min yndlingsserie, gått på et så ukristelig tidspunkt, ville jeg garantert ha sett den. Dessuten må jeg innrømme at jeg av og til ser "Nytt på nytt" på fredager. Så helt prinsippfast er jeg altså ikke.

Er det ikke like passiviserende å sitte helt stille og lese? Nei, selvfølgelig ikke. Lesing aktiviserer hjernen på en helt annen måte.

Men - jeg må jo innrømme at jeg bruker fjernsynet til én ting, nemlig å se film. Siden jeg ikke bekjenner meg til den formen for åndssnobbisme som mener at film er best på kino, ser jeg film etter film omgitt av den ytterste komfort, nemlig hjemme i min egen stue, omgitt av mine egne bøker, mens jeg fortærer min egen gode mat og drikker min egen gode rødvin, kan ta meg pauser når det passer meg, og tilbringe tiden i et selskap jeg selv har valgt. Kan det være bedre?

Og film og bøker går jo utmerket sammen. Forleden kveld så jeg Capote, filmen om den amerikanske forfatteren Truman Capote og hans arbeid med bestselgeren Med kaldt blod. Mange av superlativene jeg nylig kom med om Walk the Line, filmen om Johnny Cash, kan jeg også trekke frem når det gjelder Capote. Amerikansk film på sitt beste, fullstendig fri for svakhetene og klisjéene som ofte svekker amerikanske filmer. Storytelling av edleste merke. Er det bare meg som er flink til å velge de rette filmene, eller blåser det nye vinder i Hollywood nå? Filmen ga Philip Seymour Hoffman en høyst velfortjent Oscar for beste mannlige hovedrolle. (Han er en av dem som liksom alltid har vært der, og som alltid gjør en god jobb, men jeg har aldri sett ham i en hovedrolle før. Best husker jeg ham som den ufordragelige pappagutten i Duften av kvinne.)

Etter filmen gikk jeg selvfølgelig rett til bokhylla for å bla i Med kaldt blod, bare for å få meg en kalddusj (no pun intended): Den var ikke der. Jeg har den rett og slett ikke. Er det ikke utrolig? Frokost på Tiffany hadde jeg, men ikke Med kaldt blod. Jeg pleier ofte, på fleip selvfølgelig, å si at jeg har en boksamling som tilsvarer et middels norsk folkebibliotek, men så oppdager jeg altså den ene alvorlige mangelen etter den andre. Det er jo ikke lenge siden jeg oppdaget at jeg ikke hadde Nabokovs Lolita, også en moderne klassiker (den er siden anskaffet), og nå viser det seg at jeg ikke har Med kaldt blod. Jeg er sjokkert over meg selv.

Men altså - Capote er en film som kan anbefales på det varmeste.

Sannheten er vidunderlig ... og morsom (latteren i litteraturen 2).

Denne bloggen har opptil flere sære emner, som bøker og te, mennesker som ikke leser, og ... latteren i litteraturen. Det er på tide med et nytt innlegg om latteren i litteraturen. Jeg har nylig hatt sitater både av Schopenhauer og Charles Bukowski. I et intervju i Gyldendals Aktuelle Magasin nr. 2/1979 sier Bukowski om Schopenhauer, at han synes han er «ustyrtelig morsom». Og det er jo morsomt sagt. Før vi går videre, en liten digresjon om Gyldendals Aktuelle Magasin, GAM, som kom ut bare en ganske kort periode, fra 1977 til 1980. Etter min mening et av de beste litterære tidsskrifter som har kommet på norsk, så det var synd at det forsvant så fort. En desto større glede for meg at jeg har GAM komplett i mine hyller. Og det går faktisk aldri lang tid mellom hver gang jeg titter i dem. Dels er de nå et interessant tidsbilde, men mye av det litterære innholdet er fortsatt relevant.
Nå vel, tilbake til Bukowski og humor og latter. Bukowski sier videre:

-- Hvis du har humor, blir det å skrive ikke så hellig. Hemingway var for dyster, han kunne ikke le. Jeg forstår alvoret hans, men skulle ofte ønske at han hadde vært litt galere når han diktet.
-- Sannheten er morsom, lyder et av dine epigrammer ...
-- Céline kunne snakke om sannheten uten å gjøre noe nummer av det. Reisen til nattens ende leste jeg på sengen, i ett strekk. Det er en bok som bare inneholder enkle setninger, men de er stinne av innsikt i livet. Jeg leste og lo, lo og leste. Sannheten er for meg vidunderlig, ja morsom -- nei, frydefull er kanskje ordet. Sannheten får meg til å le.
-- Du bruker ikke latteren som et forsvarsvåpen?
-- Nei, latteren må være naturlig, kunstig latter er det verste av alt.

Så mye om Bukowski, sannheten og latteren. Har du forresten lest Célines Reisen til nattens ende? Hvis ikke har du en stor leseopplevelse til gode.

Ord for dagen

"Kanskje jeg skulle skrive en roman, tenkte jeg.
Og så gjorde jeg det."

Charles Bukowski,
avslutningsordene i Postkontoret

Dagens navn: Jack London

Jeg har aldri lest noe av ham, har du? Eller lest og lest ... jeg har faktisk oversatt "Når villdyret våkner" en gang, men bare i en dessverre nokså miserabel forkortet svensk versjon for barn. Jack London ble født i dag i 1876 og døde i 1916. Han var en produktiv forfatter med stor kommersiell suksess. I 1910 kjøpte han en ranch i California som ble hovedinteressen i hans liv, og som nå er et nasjonalt landemerke. "Next to my wife, the ranch is the dearest thing in the world to me." Forhåpentligvis var det sant (jeg mener prioriteringen). Om kritikerne noen gang var særlig glad i Jack London, vet jeg ikke, men de mistet i hvert fall interessen for ham etter hvert fordi det var åpenlyst at han bare skrev for å tjene penger (jeg sier ikke at det er noen dårligere motivasjon enn noe annet, men det blir ikke nødvendigvis interessant litteratur av det). Eller som han sa det selv: "I write a book for no other reason than to add three or four houndred acres to my magnificent estate."
For tre år siden startet jeg hjembyens første og hittil eneste antikvariat, som jeg solgte for ett år siden fordi jeg ikke klarte både å drive antikvariat og jobbe full tid som forfatter og oversetter (det eksisterer fortsatt, med nye eiere). I min tid som antikvarbokhandler registrerte jeg en ganske stor interesse for Jack London. Alt jeg fikk inn av ham, gikk relativt raskt ut igjen. Smak og behag - jeg må innrømme at jeg ikke føler noen trang til å lese ham.
Les om ham på engelske Wikipedia her.

Love is a fool star

Det er for lite dikt i denne bloggen. Det skal jeg rette på i 2007. Jeg begynner med en gang, med et dikt av Carl Sandburg, en av de fineste poetene jeg vet om, meget anbefalelsesverdig særlig når man lider av ulykkelig kjærlighet, som dette diktet fra samlingen Honey and Salt, en liten paperback jeg kjøpte i 1975, da jeg virkelig led av ulykkelig kjærlighet, som jeg neppe hadde overlevd uten Carl Sandburg og Miles Davis (slik føltes det), og som jeg tenker tilbake på nå, en sen kveld mange år senere, over et glass rødvin, og registrerer, ikke uten en viss tilfredshet, at mens den ulykkelige kjærligheten for lengst har fortapt seg i historiens mørke, sitter leseopplevelsen fortsatt like sterkt i. Og det er dét det handler om her, ikke sant - leseopplevelser (tydeligvis også om innskutte bisetninger, men det var en digresjon).


OFFERING AND REBUFF

I could love you
as dry roots love rain.
I could hold you
as branches in the wind
brandish petals.
Forgive me for speaking so soon.

Let your heart look
on white sea spray
and be lonely.

Love is a fool star.

You and a ring of stars
may mention my name
and then forget me.

Love is a fool star.

Om Carl Sandburg kan du lese her.

Alt er mulig.

Det er tiden for forsetter, for å legge planer, sette seg mål, se fremover. Jeg liker det. Ikke alt kommer like lett, men det gjelder å jobbe målbevisst og ikke tape målet av syne. Alt er mulig.
Dikterne har skrevet om det også, selvfølgelig har de det, de har skrevet om alt. Det er en av de mange gode sidene ved bøkene. Alt står der. Intet menneskelig er dem fremmed. Du tror du er litt merkelig? Du tror at ingen har hatt det akkurat sånn, tenkt akkurat dét? Det finnes garantert en forfatter som har skrevet om det. Selvfølgelig også om å håpe, hige etter noe, jobbe for å nå et mål.
Jeg jakter ikke, men jeg tror ikke det bare var jakt i konkret forstand Hemingway tenkte på da han skrev dette:

«Det er hyggelig å jakte i lang tid på noe som man er svært oppsatt på, bli overlistet, utmanøvrert og ikke ha hell med seg dag etter dag, men så har man jakten og vet hver gang man er ute, at før eller senere kommer lykken til å snu seg og man får den sjansen man håper på.»

Ernest Hemingway: Afrikas grønne fjell, del I, kap. 1. (Green Hills of Africa, 1935. Norsk utgave 1955, oversatt av Nils Lie.)

Paul Auster

"Det er helt klart en merkelig måte å leve livet sitt på, å sitte alene i et rom med en penn i hånda, time etter time, dag etter dag, år etter år, mens man kjemper for å skrive ned ord på et ark for derigjennom å gi liv til det som ikke finnes - annet enn i hodet ditt. Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe sånt? Det eneste svaret jeg kan komme opp med, er: fordi du må, fordi du ikke har noe valg."

www.dagbladet.no/kultur/2006/11/07/482142.html
http://books.guardian.co.uk/departments/generalfiction/story/0,,1939604,00.html

Ord for dagen

"What people are ashamed of usually makes a good story. "

Fra F. Scott Fitzgerald: Love of the Last Tycoon

På biltur med Hemingway og Scott Fitzgerald

Altså: Denne bloggen er ingen dagbok, bare noen spredte inntrykk fra det jeg leser og interesserer meg for. Men la meg likevel fortelle at jeg nettopp har kjøpt ny bil. Og bare så det er sagt: Jeg hører ikke til dem som bytter bil i utide. Det er seks år siden sist, og hele 24 år siden sist jeg kjøpte en fabrikkny bil Jeg hater å kjøpe ny bil. For det første er biler generelt altfor dyre her i landet, og man lurer alltid på om man får nok for den gamle og betaler altfor mye for den nye, osv. Alt man kjøper i dag, er jo billigere et annet sted eller i neste uke. Men i dette tilfellet er jeg faktisk fornøyd med innbytteprisen, og det er selvfølgelig deilig å ha helt ny bil.
Men la oss heller gå over til en litterær biltur. I ”En varig fest” (”A Moveable Feast”) forteller Hemingway om en biltur fra Lyon til Paris sammen med Scott Fitzgerald. Først litt om boken: ”En varig fest” ble skrevet i Hemingways siste leveår og utkom i 1964, etter dikterens død, men det er den unge Hemingway boken handler om. Han forteller om sitt liv den gang han skrev sin gjennombruddsroman ”Og solen går sin gang”, og en rekke berømte personer passerer revy -- Gertrude Stein, Ezra Pund, James Joyce, T.S. Eliot, Scott Fitzgerald. Inntrykkene strømmer på fra disse gylne år da livet for de unge bohemer i Paris ofte var fattig, men allikevel en fest, ”en varig fest”. En dag-til-dag-skildring av en lykkelig tid. Opptakten til bilturen er slik:

”Han fortalte at han og Zelda, hans kone, hadde vært nødt til å etterlate den lille Renault-bilen sin i Lyon på grunn av dårlig vær, og han spurte om jeg ville ta toget med ham til Lyon for å hente bilen og kjøre den til Paris sammen med ham.”

Hemingway blir begeistret for planen, for som han sier:

”Jeg kom til å være sammen med en eldre og kjent forfatter, og på bilturen kunne vi snakke sammen og jeg kom sikkert til å lære meget som det ville være nyttig å vite.”

Helt etter planen går turen ikke, og det er ikke det forventede utbyttet han sikter til når han etterpå lett ironisk sier at ”på den turen skulle jeg lære mange nye ting”.
Det hele begynner bra, inntil Fitzgerald gir etter for hypokondrien. Da starter moroa -- eller tragedien. For leseren blir det en hysterisk morsom biltur, men for den uheldige passasjeren (Hemingway) var den neppe fullt så morsom mens den sto på.

"I garasjen hvor Scott hadde etterlatt bilen, ble jeg forbauset over å oppdage at den lille Renaulten ikke hadde noen kalesje. Kalesjen var blitt ødelagt da bilen ble losset i Marseilles, eller den var blitt ødelagt i Marseilles på en eller annen måte, og Zelda hadde forlangt den fjernet og ville ikke ha påsatt en ny. Hans kone kunne ikke fordra bilkalesjer, fortalte Scott, og i åpen bil hadde de kjørt til Lyon hvor de ble stanset av regnet. Ellers var bilen i bra stand, og Scott betalte regningen etter å ha kranglet om diverse poster for vask, smurning og påfylling av to liter olje. Mannen i garasjen forklarte meg at bilen trengte nye stempler og åpenbart var kjørt uten tilstrekkelig olje og vann. Han viste meg at den hadde gått varm og brent malingen av motoren. Han sa at hvis jeg kunne få overtalt Monsieur til å skifte stempler i Paris, ville bilen, som var en god liten bil, bli i stand til å yde hva den var laget til.
”Monsieur vil ikke la meg sett på ny kalesje.”
”Ikke det?”
”Man har et ansvar for en bil.”
”Det har man.”
”Har Messieurs ikke regnfrakker?”
”Nei,” sa jeg. ”Jeg visste ikke om dette med kalesjen.”
”Forsøk å få Monsieur til å være serieux,” sa han bønnfallende. ”I det minste med bilen.”
”Ah,” sa jeg.
Vi ble oppholdt av regn en times tid nord for Lyon.
Den dagen ble vi oppholdt av regn noe slikt som ti ganger. Det kom i skurer, og noen av dem varte lenger enn andre. Hadde vi hatt regntøy ville det vært bare moro å kjøre i dette vårregnet. Nå måtte vi søke ly under trær eller ty inn i kaféer langs veien. Vi spiste en fremragende lunsj fra hotellet i Lyon, en fortrinlig stekt kylling med trøfler, lekkert brød og en hvit Macon-vin, og Scott var henrykt når vi drakk den hvite Maconnais hver gang vi stanset. I Macon hadde jeg kjøpt fire flasker fortrefflig vin som jeg trakk opp etter hvert som vi trengte dem.
Jeg er ikke sikker på om Scott noensinne hadde drukket vin av flasken før, og han syntes det var spennende som om han var på eventyr i et slumkvarter, eller som en ung pike ville synes det var spennende å bade i sjøen første gang uten badedrakt. Men utpå ettermiddagen begynte han å bli engstelig for helsen. Han fortalte meg om to mennesker som nylig hadde dødd av lungeinflammasjon. Begge hadde dødd i Italia og det hadde gjort et dypt inntrykk på ham. "

Resten av bilturen er en tragikomisk beretning om hypokondri og alkoholisme. Men de kommer seg til Paris -- omsider.