Ord for dagen

«Ved siden av symfonisk musikk er romanen den vestlige sivilisasjons ypperste frembringelse.»

Orhan Pamuk: Andre farger

Ord for dagen

For å kunne være lykkelig må jeg få min daglige dose av litteratur.
Orhan Pamuk: Andre farger

Snø

Parti fra gaten jeg bor i (mitt hus er ikke på bildet).


Det snør og det snør. Jeg begynner å bli seriøst lei av å bakse rundt med snøfreseren. Det virker som om vi har valget mellom pest eller kolera denne vinteren - snø eller kulde. Det vil si, noe valg har vi jo ikke, det er bare å ta det som kommer. Nå har jeg riktig nok, i motsetning til for eksempel Nils Kjær, en viss sans for de visuelle nytelsene både kulde og snø kan by på, men da jeg kom inn etter en liten morgenøkt med snøfreseren i dag, begynte jeg å fundere over hvilken litterær skildring av snø og vinter som har gjort størst inntrykk på meg. Svaret kom ganske raskt: Snø av Orhan Pamuk. Se bare her:

«I motsetning til gatene i en fraflyttet by, virket imidlertid ikke disse tomme gatene skremmende. I det oransje, blasse lyset fra gatelyktene og de gjenfrosne utstillingsvinduene stirret Ka fortryllet på de snødekte grenene til oleaster- og platantrærne, og det vakre gjenskinnet i isen som hang ned langs siden av lyktestolpene. Snøen dalte ned i en forheksende, nærmest høytidelig stillhet, og bortsett fra sine egne, nesten lydløse skritt og raske åndedrag, kunne han ikke høre noen ting. Ikke en eneste hund bjeffet. Det var som å ha nådd verdens ende, som om alt han kunne se, ja, hele skaperverket, lå der trollbundet av snøen som dalte ned.»

For å se hva jeg har skrevet om denne boken tidligere, trykk på temaet «Pamuk» under.

Hva er din yndlingsbok når det gjelder snø og vinter?

Ord for dagen.

"For intet kan være så forunderlig som livet. Bortsett fra litteraturen. Bortsett fra litteraturen. Ja, det er selvfølgelig den eneste trøsten: Bortsett fra litteraturen."

Orhan Pamuk, avslutningsordene i Svart bok,
norsk utgave 1994 oversatt av Bernt Brendemoen.

En dag leste jeg en bok ...

«En dag leste jeg en bok og hele mitt liv ble forandret. Allerede på de første sidene opplevde jeg bokens kraft så sterkt at det var som om kroppen min slet seg løs fra bordet jeg satt ved og gled bort. Men til tross for denne følelsen av at kroppen min løsrev seg og fjernet seg fra meg selv, var det samtidig som om jeg var mer til stede enn noensinne og med hele min væren satt på denne stolen og ved dette bordet, det var som om boken ikke bare virket i sjelen min, men i alt det i meg som gjorde meg til den jeg var. Det var en kraft så gjennomgripende at det føltes som om et lys strømmet mot ansiktet mitt fra sidene i boken jeg leste: et lys som på samme tid blendet hele min forstand og fikk den til å stråle med ny glans. Jeg tenkte at jeg med dette lyset ville forme meg selv på ny, samtidig som jeg intuitivt følte at det ville tvinge mitt liv bort fra dets vante spor, i dette lyset ante jeg skygggen av et liv jeg senere skulle nærme meg og komme til å kjenne.»

Åpningsordene i Orhan Pamuk: Det nye livet

Ord for dagen.

«Det skjer kanskje ikke ved første blikk, men allerede etter ti minutter vet en kvinne hvem en mann er, eller i det minste hva han vil bety for henne, og hun vet om hun vil kunne elske ham eller ikke. Hun trenger imidlertid tid for å fatte det hun allerede føler. Spør du meg, er det fint lite en mann kan gjøre på dette stadiet.»

Orhan Pamuk: Snø

Enda mer litteratur og kjærlighet.

Jeg leser Snø av Orhan Pamuk. Den handler om lyrikeren Ka som drar hjem til Istanbul etter 12 år i politisk eksil i Tyskland for å delta i morens begravelse. Under dekke av å være journalist reiser han til den avsidesliggende byen Kars, som blir isolert av et voldsomt snøvær. Der blir han trukket inn i en rekke dramatiske politiske og religiøse hendelser. Én av grunnene (den egentlige?) hans for å dra til Kars, er at han har fått vite at en tidligere klassevenninne, den vakre İpek, nå bor der og nylig er blitt skilt fra sin mann. Det gir Ka, som aldri har vært gift, forhåpninger.
Første gang de får anledning til å snakke med hverandre i fred og ro, utspiller bl.a. denne replikkvekslingen seg:

«Er det virkelig sant at du kom for å skrive om valget og selvmordene?» spurte İpek.
«Nei,» svarte Ka. «I Istanbul fikk jeg høre at du og Muhtar var skilt, så jeg kom for å gifte meg med deg.»
Først lo İpek som om han hadde fortalt en god vits, så ble hun sprutrød. Etter en lang pause så hun på ham og han forsto at hun hadde gjennomskuet ham. «Kunne du ikke ventet litt og forsøkt å bli kjent med meg?» sa blikket hennes. «Kunne du ikke, i det minste en liten stund, holdt hensiktene dine for deg selv og tatt deg tid til å flørte litt og bli kjent med meg? Du kom ikke hit fordi du er glad i meg og fordi jeg betyr noe spesielt for deg, men fordi du fikk høre at jeg er skilt, husket hvor vakker jeg var og forestilte deg at jeg ville være åpen for et slikt tilbud nå som jeg sitter fast her i Kars.»
Ka skammet seg, og som straff for å ha latt et plumpt ønske om lykke styre sine handlinger, forestilte han seg at İpek med sitt ubarmhjertige klarsyn satt og tenkte: «Det vi to har felles, er at begge har fått senket forventningene med hensyn til hva livet har å by oss.» Da hun snakket, sa hun imidlertid noe helt annet:
«Jeg har alltid visst at du kom til å bli en god lyriker,» sa hun. «Jeg må gratulere deg med bøkene dine.»

Vennskap og fortrolighet.

"Han følte at et nytt dikt var på vei, så han snakket så lite som mulig og gikk så fort han bare kunne tilbake til hotellet. Der unnskyldte han seg med at han måtte oppom værelset for å stelle seg litt. Ikke før var han inne på værelset, før han rev av seg frakken og satte seg ved det lille bordet og skrev i rasende fart. Hovedtemaet i diktet var vennskap og fortrolighet. Snøfnugg og stjerner dukket også opp sammen med motiver som henspilte på spesielt lykkelige dager, og flere av Kadifes bemerkninger ble flettet ordrett inn i teksten. Mens den ene strofen automatisk fulgte den andre, betraktet Ka opprømt og lykkelig arket foran seg lik en maler som ser et bilde ta form på lerretet.

Nå kunne han se at samtalen med Kadife hadde fulgt en skjult logikk. I dette diktet, som fikk tittelen 'Stjernenes vennskap', skriver Ka at alle mennesker har en egen stjerne og at alle stjerner har en venn. Videre har hvert menneske et annet menneske som likner det selv, og disse menneskenes stjerner likner også hverandre, men dette er en hemmelighet man ikke deler med andre."

Fra Orhan Pamuk: Snø. Oversatt av Ayfer Erbaydar og Alf Storrud. Gyldendal Pocket 2006.

Orhan Pamuk fikk Nobelprisen i litteratur 2006.