Kafka om Dostojevskij

Vagant nr. 1/2008 åpenbarte seg nylig i postboksen. Jeg liker dette bladet veldig godt, og er glad jeg har abonnert på det. 160 sider om litteratur, til å gå inn i og synke ned i. Få illustrasjoner, men lett og innbydende layout som fremhever teksten og gjør den tilgjengelig.

En av artiklene er utdrag fra Kafkas Dagbøker, som kommer i sin helhet i Gyldendals klassikerserie i sommer, oversatt fra tysk av Arild Vange.

Siden jeg ganske nylig har lest Raskolnikov , festet jeg meg ved dette som Kafka sier om Dostojevskij:

«20. (desember 1914)
Max innvender mot Dostojevskij at det finnes altfor mange sinnssyke personer i bøkene hans. Fullstendig uriktig. De er ikke sinnssyke. Sykdomsbetegnelsen er ingenting annet enn en måte å karakterisere på, ja, faktisk en svært fintfølende og fruktbar måte. Man trenger for eksempel bare å si så hårdnakket som mulig om en person at han er enfoldig og fullstendig idiotisk, og han vil, hvis han har en dostojevskijsk kjerne i seg, formelig bli drevet til å yte maksimalt. Karakteriseringene hans betyr i så henseende det samme som skjellsord blant venner. Hvis en venn sier til en annen: Du er en tosk, mener han ikke virkelig at den andre er en tosk og at de har nedverdighet seg selv gjennom vennskapet, derimot skyldes det som regel, hvis det da ikke er en spøk, men også da, en uendelig blanding av hensikter. Slik sett er for eksempel faren til Karamasov-brødrene absolutt ingen narr, men snarere en svært klok mann, nesten jevnbyrdig med Ivan, riktignok er han ond, men han er i hvert fall mye klokere enn for eksempel fetteren eller nevøen, godseieren, som fortelleren har gjort uangripelig og som føler seg så høyt hevet over ham.»

Mellom glede og gru

Så er jeg ferdig med Raskolnikov, bedre kjent som Forbrytelse og straff. En av Dostojevskijs betydeligste romaner, og det jeg kaller et leseprosjekt. At jeg kjøpte min Lanterne-utgave i 1971, og først har fått lest den nå, er et kuriosum og egentlig uinteressant. Mange blogglesere har selvfølgelig lest denne boka, men som en kanonisk bok hører den nok også til dem som enda flere kjenner til, men ikke har lest. Tittelen Forbrytelse og straff røper tematikken i boka. Det er historien om en uhyrlig forbrytelse, først og fremst en studie i menneskesinnets irrganger (dvs gjerningsmannens).

Opprinnelig skulle boka handle om drukkenskap og sosial elendighet i St. Petersburgs leiegårdstristesse, og det gjør den i høy grad også. Pluss at vi har en kjærlighetshistorie eller to, den ene helt essensiell for bokens kjerne, den andre litt mer perifer. Som alle store forfattere, ser Dostojevskij menneskene. Og dem er det mange av, som i russiske romaner flest. Men i denne boken ikke flere enn at leseren beholder oversikten. Skildringen er som et digert, naturalistisk maleri i brungylne farger av et gatebilde i St. Petersburg, med et mylder av figurer - hovedpersonene i forgrunnen, og små og store bipersoner som fortaper seg innover i bildet. Det er så man kan lukte fattigdommen i fattigslige kamre og leiligheter, og høre ramlingen av vognhjul og klapringen av hover.

Det var om denne boka Nils Kjær sa: «... man leser og leser uten avlatelse, blendet, overveldet, i en rus og en feber av spent forundring, og i et utydelig villrede mellem glede og gru, en tilstand av svimmelhet som over en avgrunn.»

Og idet man lukker boka, savner man allerede menneskene og miljøet. Har du opplevd det noen gang, som leser? Å føle tap når boka er slutt, når du må si farvel til de menneskene hvis liv du formelig er blitt en del av, eller snarere omvendt - at de er blitt en del av deg?
Sånn omtrent føler jeg det etter å ha lest Raskolnikov.

En norsk Wikipedia-artikkel om boka finner du HER.

True love

En følelse som han lenge ikke hadde kjent, bølget gjennom hans sjel; en dyp bevegelse grep ham. Han gjorde ikke motstand - to tårer sprang fram av øynene og ble hengende i øyenvippene.
«Du vil altså ikke forlate meg, Sonja?» sa han og så med et svakt håp på henne.
«Nei, nei. Aldri - hvor du så går hen!» ropte Sonja - «jeg vil følge deg, følge deg overalt!»

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov

Ord for dagen

"Han er nok en klok mann, men for å handle klokt er ikke klokskap tilstrekkelig."

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov (Forbrytelse og straff)
Det er Raskolnikov som sier dette om søsterens frier, Pjotr Petrovitsj, som han dypt forakter.

Dostojevskij og Hamsun.

Eg les Raskolnikov (Forbrytelse og straff), og det slår meg kor merkeleg dette minnar om Hamsun. Eller omvendt, kan hende - kor merkeleg nokre av hovudpersonane til Hamsun - td Nagel i Mysterier og eg-personen i Sult - minnar om Raskolnikov. Det kan da ikkje væra tilfeldig? Og nei, i den nynorske Wikipedia-artikkelen om Dostojevskij les eg: "Dostojevskij har hatt stor påverknad på moderne forfattarar som Albert Camus, Franz Kafka og Gabriel García Márquez. I Noreg er spesielt Knut Hamsun kjend for å væra inspirert av den russiske forfattaren."
Dette er kan hende noko alle veit, men eg visste det ikkje. Men det er innlysande når ein les dei. Eg har jo Kolloens Hamsun-biografi, så eg får sjå etter om det står noko nærare om det, for dette vart eg nysgjerrig på.

PS: Dette innlegget ble skrevet på nynorsk. Jeg vet ikke hvorfor, det bare ble sånn. Men hvor vellykket var det?

En grusom nytelse.

«Forbrytelse og straff er en vakker bok. Jeg var helt ødelagt etter å ha lest den,» sier Børge Skråmestø i en kommentar til et av mine tidligere innlegg om Dostojevskijs Raskolnikov (Forbrytelse og straff), som jeg leser nå.

Og Virrvar sier:
«Jeg er så glad i Forbrytelse og Straff at jeg blir smårar i hodet. Jeg leste den på under et døgn og kom ut koffeinsjokket på andre siden og var sikker på at jeg bodde i Petersburg og nettopp hadde begått et mord.»

Og Nils Kjær sa det slik:
«... man leser og leser uten avlatelse, blendet, overveldet, i en rus og en feber av spent forundring og i et utydelig villrede mellem glede og gru, en tilstand av svimmelhet som over en avgrunn.»

Jeg kan skrive under på alt sammen. Å lese denne boken er en ... grusom nytelse.

Den polyfone roman.

" Bakhtin skriver om den polyfone romanen og Dostovjevski, og hvorfor polyfonien er et av de sterkeste kvalitetstegnene vi vet om. Har du ikke noe forhold til ordet «polyfon» utover at du forbinder det med ringetoner? La meg oppklare: Polyfoni betyr flere klanger på samme tid. Flere typer toner, flere typer melodier som klinger sammen. Polyfon litteratur er litteratur med mange likestilte, selvstendige stemmer. Som eksempel trekker Bakhtin frem Forbrytelse og straff.

I denne boken representerer alle personene ulike politiske og ideologiske syn, og istedenfor å la det ene vinne over de andre i diskusjonene, lever argumentene sitt eget liv i et broket lappeteppe der det ikke finnes én hovedstemme, én røst som overstyrer de andre. Dostovjevski personlig var en høyrevridd nasjonalist, men sosialister, ateister, anarkister, konservative, nihilister får alle sammen leve sitt eget liv i teksten hans. Han skrev anti-propaganda."

Virrvarr

Elendighet.

Nei, elendigheten ligger ikke i det faktum at jeg måtte bli det man med en pen omskrivning kan kalle «godt voksen» før jeg følte meg moden for Dostojevskij. Men nå leser jeg ham altså, og jeg tror ikke jeg kommer til å stoppe med Raskolnikov (Forbrytelse og straff). Det underlige er at teksten trer frem med en nærmest grafisk tydelighet som jeg knapt har opplevd maken til. Det er lenge siden en bok har gjort sånn inntrykk på meg. Det er så nydelig, så nydelig, selv om det er fælt. En av mange gripende scener i Raskolnikov, er der hvor han blir med alkoholikeren Marmeladov hjem, ganske tidlig i boken. Det er en beskrivelse av fattigdom, nød og elendighet som får selv Dickens til å blekne.

«De gikk fra gårdsplassen opp i fjerde etasje. Jo høyere de kom, desto mørkere ble trappen. Klokken var allerede bort imot elleve, og skjønt det i Petersburg på denne årstiden nesten ikke er noen virkelig natt, var det stummende mørkt øverst i trappen.
Ved enden av trappen, oppe under taket, stod en liten sotet dør åpen. En lysestump kastet et matt skjær over et fattig rom, som var omkring ti skritt langt; hele rommet kunne sees fra gangen. Alt der inne var slengt omkring hulter til bulter, overalt lå fillet barnetøy. Foran det bakerste hjørnet hang et hullet laken, bak dette stod formodentlig sengen. Alt som fantes i selve værelset var to stoler og en lemlestet divan med voksdukstrekk, og foran divanen et gammelt furutres kjøkkenbord uten noen pryd og uten duk. På kanten av bordet stod en nesten nedbrent lysestump i en blikkstake. Det var tydelig at Marmeladovs hadde værelset for seg selv, men at der var gjennomgang til andre rom. Døren inn til de andre værelsene eller avlukkene i Amalia Lippewechsels leilighet stod åpen. Der innefra lød støy og spetakkel. Det lot til at man spilte kort og drakk. Av og til hørtes rå uttrykk.
Raskolnikov skjønte straks at det var Katerina Ivanovna. Hun var en forferdelig mager kvinne, slank, temmelig høy og velbygd, ennå med vakkert, mørkeblondt hår, på kinnene brente virkelig røde flekker. Hun gikk fram og tilbake i sitt lille værelse med hendene presset mot brystet, og hennes åndedrett trengte fram over de tørre leppene i ujevne, tunge støt. Øynene lyste som i feber, men blikket var skarpt og ubevegelig. Dette opphissede tæringsansiktet gjorde et sykelig inntrykk i det siste skjæret fra det nedbrente talglyset. Hun forekom Raskolnikov å være rundt tredve år, og hun var i virkeligheten også meget yngre enn Marmeladov ... Hun hverken så eller hørte dem som trådte inn, men syntes å befinne seg i en slags bevisstløs tilstand. I værelset var det kvelende varmt, men vinduet var ikke åpnet; en ufyselig stank trengte inn fra trappeoppgangen, men døren til trappen var ikke lukket; også døren inn til leiligheten innenfor stod åpen, og skyer av tobakksrøyk veltet ut derfra. Den syke hostet, men lukket ikke døren. Det minste av barna, en seks år gammel pike, sov på gulvet i halvt sittende stilling, sammenkrøket med hodet mot divanen. En gutt, omkring et år eldre, satt skjelvende og gråtende i en krok - han hadde tydeligvis nylig fått bank. Den eldste piken på ni år var høy og tynn som en fyrstikk. Hun hadde ikke annet på seg enn en medtatt og fillet skjorte og en gammel kåpe over de nakne skuldrene. Kåpen var visst sydd til henne for to år siden, for nå rakk den henne ikke lenger enn til knærne. Hun forsøkte visst å berolige gutten, hvisket ham noe i øret og gjorde sitt beste for å hindre at han skulle begynne å gråte igjen. Samtidig fulgte hun moren med sine store, vidt oppspilte sorte øyne, som syntes enda større i det avmagrede og forskremte ansiktet. Marmeladov gikk ikke inn i værelset, men la seg på kne i døråpningen og skjøv Raskolnikov foran seg.»

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov. Kjempefakkel, Gyldendal 1967.
Oversatt av Ivar Digernes.

Hver gang du skal møte et nytt menneske ...

Av og til støter jeg på omtrent de samme tankene, men selvsagt uttrykt på forskjellig måte, hos to ulike forfattere. Som f.eks. hos Dostojevskij og Aasmund Brynildsen. Jeg klandrer deg ikke hvis du ikke vet hvem sistnevnte var - men du kan få vite det HER .

Faktisk var det en forbindelse mellom dem, i hvert fall én vei, og med at Brynildsen var russisk-spesialist og svært opptatt av Dostojevskij. Kanskje fellestrekkene i disse to utsagnene dermed ikke er tilfeldig?

«Hver gang du skal møte et nytt menneske forsøker du å danne dig et billede av den ukjente: Kun for på ny å konstatere at mennesket er en evig fornyelse.»
Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder. Aforismer, Dreyer 1945. Brynildsens debutbok, og også en slags debut for meg, i og med at det var den første boken jeg kjøpte antikvarisk da jeg som meget ung mann kom alene til hovedstaden. I Børsums antikvariat i Rådhuspassasjen, et nydelig antikvariat som dessverre ikke finnes lenger.

«Og dessuten - for å lære et menneske riktig å kjenne, må man ikke ta feil og gjøre seg opp en forutfattet mening som det senere er meget vanskelig å bli kvitt.»
Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov (Forbrytelse og straff).

Raskolnikov.

Bare et lite apropos til at jeg leser Dostojevskijs Raskolnikov for tiden, bedre kjent som Forbrytelse og straff.
Det var egentlig Dipsolitteraten som fikk meg til å ta frem Dostojevskij, i forbindelse med en av quizene sine (med utdrag fra Kjellermennesket). Men sannelig om ikke Raskolnikov også har en gjesteopptreden i Beate Grimsruds Søvnens lekkasje, som jeg nettopp leste. Jeg har jo, som noen sikkert har fått med seg, et spesielt forhold til dette med tilfeldigheter (eller synkronitet), og dette er uansett et tilfelle av at det ikke bare er jeg som bestemmer over lesingen, men at det også er den som bestemmer over meg, for da jeg tok frem Dostojevskij i forbindelse med nevnte quiz, så jeg ham plutselig i et nytt lys som fortalte meg at nå var tiden inne for å lese ham. Da hadde allerede Grimsrud gitt meg et hint på forhånd.

«Gud så pinlig. De fattige har startet en innsamling til inntekt for meg. Rodja Raskolnikov, hans oppofrende søster Dunja, den stakkars lungesyke enken med det fine navnet Marmeladova og hennes stakkars stedatter Sonja er alle med i ledergruppen.
Det hele startet som en vanlig dag, bare litt bedre. Jeg hadde vært i byen. Jeg hadde gått mye og beveget kroppen. Jeg hadde drukket kaffe og jeg hadde selvfølgelig shoppet. Det var jo salg. Da jeg kom hjem fortsatte det å være bra en stund til. Jeg har lovet meg selv å kaste minst én jakke. Jeg hadde nemlig to nye med meg hjem. Men jeg fant ikke en eneste jakke som det var verd å kaste og den loppemarkedhaugen som jeg hadde bestemt meg for å lage forble tom. I stedet slengte jeg posene med innkjøpene fra salget inn under sengen. Så var det bra en stund til. Hadde det ikke vært for denne Raskolnikov. En morder faktisk.
Via naboen får jeg greie på at de har vært der og spurt etter meg. Hva vil det pakket? Naboen var tydelig oppskremt.»

Fra Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje, kapitlet «De fattiges innsamling»


HER er en norsk Wikipedia-artikkel om Raskolnikov/Forbrytelse og straff.