Godlyd

Jeg nevnte Janosch i et innlegg nylig, og i bokbilaget i Dagsavisen i dag var det en helsides annonse for Lydbokforlaget. En av bøkene var Janoschs Med tigeren og bjørnen til Panama, lest av Hildegunn Riise. Og oversatt av Halldis Moren Vesaas. Jeg ble litt sjokka da en kommentator (som tydeligvis er bibliotekar) til innlegget mitt om Janosch sa at mange foreldre valgte bort disse bøkene på biblioteket fordi de var på nynorsk. Synd for dem, for her går forfatter, oversetter og oppleser opp i en høyere enhet. Lydboka passer fra 2 år står det - det høres litt tidlig ut for meg, men jeg ville uansett ikke nølt med å kjøpe den hvis jeg hadde småbarn.

Janosch forteller for øvrig i den selvbiografiske voksenromanen Gastmahl auf Gomera at han hadde noe sånt som utrolige 70 bøker bak seg da han omsider slo igjennom med Oh, wie schön ist Panama i 1978 og endelig kunne leve av bøkene - "ab da konnte ich von den Büchern leben, ohne Nebenarbeiten annehmen zu müssen, dies war etwa mein siebzigstes Buchwerk".




Nå er det ikke bare dristig, men rent ut dumdristig å nevne seg selv i samme innlegg som Janosch, men jeg fikk en hyggelig pakke fra Lydbokforlaget forleden dag med frieksemplarer av min egen første lydbok, Spøkelsesboka. Den passer fra 8 år og oppover, og inneholder seks tradisjonelle spøkelseshistorier (bearbeidet av meg) og to egenskrevne.

Kvelder med Janosch

Da jeg sa at jeg ikke hadde med meg en eneste bok til det lille røde huset i skogen denne gangen, viste det seg at det ikke var helt riktig. Jeg hadde nemlig puttet en bok i PC-bagen i all hast da jeg dro, Janoschs roman Gastmahl auf Gomera. Noen har kanskje kjennskap til denne lille kanariøya, det har ikke jeg, for jeg tør ikke fly. Janosch er selvfølgelig mest kjent for barnebøkene sine om bjørnen og tigeren, reiseeselet Mallorca, doktor Brusefrosk og en lang rekke andre, herlig oversatt av Halldis Moren Vesaas så vidt jeg husker, og ikke mindre herlig formidlet i animert form på TV av Hildegunn Riise. Gastmahl auf Gomera fikk jeg i fjor av en ung mann i min umiddelbare nærhet som jeg leste Janosch for og så Janosch sammen med på TV da han var barn, og som ga meg denne boken etter å ha tilbrakt sist sommer på Gomera med å passe hus for venner.

Gastmahl auf Gomera er en sjangerblanding, en selvbiografisk roman om en viss Janosch som bor på Gomera og som får besøk av den polske journalisten Skral som vil skrive en biografi om ham. Janoschs kanskje mest personlige bok ifølge baksideteksten, "der Roman seines Lebens".
Jeg har begynt på denne boken før, uten at den tente meg. Når jeg nå ikke hadde andre bøker for hånden, begynte jeg på den igjen, og nå klarer jeg ikke å legge den fra meg. For det første kjenner jeg igjen mye av beskrivelsene fra Gomera, for det andre, og ikke minst, er det et spennende møte med personen Janosch. Han skriver deilig kortfattet og konsist til tysker å være, og dessuten uttrykker han seg ganske poengtert, for ikke å si direkte aforistisk, noe som gleder en sitatjeger. "Den som vil kjenne en forfatter, må lese bøkene hans" for eksempel. Eller "Jeg tror ikke på det folk sier, jeg tror på det de gjør."