Litterær humor på en lørdag

Krig og fred

En ny BBC-filmatisering av Krig og fred begynner på NRK1 kl 21.30 i kveld.  Seks timelange episoder. BBC borger for kvalitet, så dette kan være en fin måte å få med seg Tolstojs mektige drama på. Men ingenting kommer selvsagt opp mot å lese selve verket.

«Hun var etter datidens mote sterkt utringet både i brystet og i ryggen. Hennes byste som alltid hadde forekommet Pierre som meislet i marmor, var kommet så kloss inn på hans nærsynte øyne at han uten å ville det så hele skuldrenes og halsens blendende friske skjønnhet, og hans fremoverbøyde hode var ganske nær hennes lepper. Han kjente hennes legemes varme, duften av parfyme – og hørte hennes korsett knirke ved hver minste bevegelse. «Har De aldri før lagt merke til hvor deilig jeg er?» syntes hennes blikk å si. «Har De aldri før oppdaget at jeg er en kvinne? Ja, en kvinne som kan tilhøre enhver - og hvorfor ikke Dem like godt som en annen?» Og i samme øyeblikk visste Pierre at Hélène ville bli hans hustru – visste det like sikkert som om han skulle stå med henne for alteret.»
(Oversatt av Erik Krag) 

 "Russlands store virkelighetsskildrer og drømmer har ikke bare som andre diktere gjengitt et kulturtrinn og det såkalte gode selskaps liv i og utenfor Russlands hovedsteder, men han har i sitt største verk Krig og fred malt en tidsalder, en hær, et folk og en historisk avgjørelse av første rang."
Georg Brandes

"Krig og fred har makt og bredde som et veldig epos, hvor både smått og stort har fått rom, det heroiske og det idylliske, all livsens mangfoldighet, anskuet og skildret av en mester som både eier innfølingsevnen, friske sanser og vid menneskekunnskap."
Francis Bull

"Jeg kjenner ingen roman som byr på en slik overflod av spenning, menneskekunnnskap, medfølelse og visdom."
Olof Lagercrantz

En leseopplevelse nærmer seg slutten

Krig og fred nærmer seg slutten, og det har vært en stor leseopplevelse. Jeg siterer fra baksiden av tredje bind:

"Russlands store virkelighetsskildrer og drømmer har ikke bare som andre diktere gjengitt et kulturtrinn og det såkalte gode selskaps liv i og utenfor Russlands hovedsteder, men han har i sitt største verk Krig og fred malt en tidsalder, en hær, et folk og en historisk avgjørelse av første rang."
Georg Brandes

"Krig og fred har makt og bredde som et veldig epos, hvor både smått og stort har fått rom, det heroiske og det idylliske, all livsens mangfoldighet, anskuet og skildret av en mester som både eier innfølingsevnen, friske sanser og vid menneskekunnskap."
Francis Bull

"Jeg kjenner ingen roman som byr på en slik overflod av spenning, menneskekunnnskap, medfølelse og visdom."
Olof Lagercrantz

Noen bilder fra en nyere tysk fjernynsfilmatisering av verket finnes HER. (Regi Robert Dornhelm, 2007). Til orientering er denne serien å få på DVD på Platekompaniets nettbutikk til en overkommelig pris og med norske undertekster.

Leserapport

Krig og fred er en voldsom materie å gi seg i kast med, men lesingen flyter forbausende lett. Jeg er nå i gang med bok 2 (av 3). Første bok sluttet med slaget ved Austerlitz 2. desember 1805, der Napoleon slo de russisk-østterikske styrkene.
Som tidligere bekjent har jeg aldri lest noe av Tolstoj før, og min kunnskap om ham har stort sett bestått i vissheten om at han er en av de store russere. Jeg har ennå ikke skaffet meg Kjetsaas bok om ham, men nysgjerrigheten etter å vite mer om både forfatteren og verket førte meg til en liten ekspedisjon i egne hyller. Mens jeg har fullt opp av norsk litteraturhistorier, viste det seg at det var dårligere bevendt med verdens litteraturhistorie. Jeg har den store i 12 bind som kom i Bokklubben Nye Bøker i 1981, og så har jeg Harold Blooms Vestens litterære kanon, pluss Haarberg/Selboe/Aarset: Verdenslitteratur. Bloom skriver nesten bare om en bok som heter Hadsji Murat, som jeg aldri har hørt om. Den kom på norsk i 1929, ser jeg, og i ny oversettelse ved Geir Kjetsaa i 1996, med tittelen skrevet Hadzji Murat.
Haarberg/Selboe/Aarset opplyser at Turgenjev opprinnelig ble betraktet som den viktigste russiske forfatteren, men at Tolstoj og Dostojevskij senere har inntatt den rollen. I sin korte omtale plasserer de Tolstoj idémessig og litterært, men konsenterer seg mest om Anna Karenina når det gjelder omtale av verkene.
Tolvbindsverket Verdens Litteraturhistorie tar Tolstoj grundig for seg, ikke minst Krig og fred.

«Over det mektige lerretet Tolstoj spente opp, gled franskmennenes, østerrikernes og russernes keisere, Napoleons tapre marskalker, habsburgernes drevne diplomater og de prøyssiske strateger som forberedte slagene med vitenskapelig pedanteri. Ikke mange fikk bli stående på pidestallen. Heller ikke hans egne berømte landsmenn, selv om de tar seg betraktelige mindre ynkelige ut enn representantene for det hovmodige Vest-Europa. Varme i stemmen fikk han bare når han talte om de navnløse soldatene og de få offiserene som ikke skilte seg fra dem. De var de og det rrussiske folks spintane reisning mot okkupanten som vant seieren over Napoleon.

Krig og fred er likevel mer enn en historisk roman. Det som ligger i tittelens fred, dvs. skildringen av familiene Rostov, Bolkonskij, Kuragin osv., fyller halvparten av det store verket. Det er balanse mellom de to elementene. Tolstoj foretok denne avveiningen ut fra sin overbevisning om at dagliglivet går sin gang mer eller mindre uanfektet, hvor katastrofale de historiske begivenheter enn er. De enkle kjensgjerninger - fødsel, det daglige brød, kjærligheten, døden - var mer vesentlige for epokens mennesker enn den såkalte historie. Hvor dyktig han enn malte krigen, hvilken innsikt han enn hadde i det diplomatiske og politiske spill, var det kanskje i skildringen av det elementære liv hans talent frodigst kom til utttrykk

Dette forsøket på å innfange helheten medførte at hans persongalleri ble enormt. I alt 559 personer opptrer i romanen. Det beundringsverdige er ikke mylderet, men den sikkerhet hver enkelt er tegnet med. Fra hovedpersonene - det er et halvt snes av dem - til bifigurene er de tegnet så presist og sterkt at de får kjøtt og blod, tenker og sanser hver på sin måte. Tolstoj har avlurt dem deres karakteristiske trekk, lyttet til alt det menneskene røper seg ved, og med en sjelden intuisjon sluttet seg til deres tanker og følelser. Hans mottagelighet synes å være uten grenser og hans åpenhet for inntrykk alltid like klar og frisk. Hans personer lever i en verden som ses, luktes og føles slik vi selv gjør det når vi er mest opplagt.

Krig og fred bæres ikke av en dramatisk komposisjon som Dostojevskijs romaner, den flyter av sted som en elv, snart raskere, snart langsommere. Scene følger på scene, de er ikke bundet sammen, men står hver for seg som avrundede og sluttede mikrokosmer. Det som holder det hele sammen er den illusjon av tid som går, den illusjon av bevegelse som forplanter seg til leseren. Men at boken skulle mangle struktur, som ofte hevdet, er uriktig. Det skjulte reisverk er kontrastprinsippet, som antydes alt i tittelen og som hviler på livsoppfatningen at sorgen og gleden de vandrer til hope».

Det jeg kanskje savner, er en nærmere redegjørelse for de litterære teknikkene Tolstoj bruker. De er mange og varierte, fra bred episk skildring til krigsreportasje og en foregripelse av Joyces og Prousts «stream of consciousness». Hemingway så ham som en læremester når det gjaldt realistiske og uheroiske krigsskildringer, direkte merkbart bl.a. i Klokkene ringer for deg. I tillegg til de eminente personskildringene er det en rekke skildringer av ulike scener, så vel utendørs som innendørs, som får leseren til å se det hele for seg, en slags litterær clair-obscur-teknikk, helt makeløst gjort. Man merker den tåkemettede luften mot huden, kjenner kruttlukten, hører stemmer og rop, raslingen i kjoler når adelen fester, duften av mat.

"Nå, hva sier De så, fyrste?"

Som sagt i innlegget under, er nyhetshylla på biblioteket en viktig jaktmark for å finne bøker å lese. En annen viktig jaktmark er mine egne hyller. Forleden kom jeg over et sitat fra Krig og fred som jeg gjerne ville se nærmere på. Krig og fred hadde jeg i hylla. Når det gjelder skjønnlitteratur, har jeg i en viss grad konsentrert meg om hovedverker. Jeg har imidlertid så vidt jeg kan huske aldri lest noe av Tolstoj. Letingen etter sitatet medførte en del bladring (min utgave er for øvrig en tre binds Lanterne-utgave fra 1968), og underveis ble jeg så grepet at jeg rett og slett måtte lese Krig og fred i sin helhet. Nå klarer jeg knapt å legge den fra meg. Det er noe med de store russiske klassikerne - jeg leste Dostojevskijs Raskolnikov (Forbrytelse og straff) i fjor - som er veldig betagende. Det litterære motstykket til å høre Chopin, på en måte. Oversettelsen, av Erik Krag, en formodentlig for lengst avdød kollega, er fra 1930, men har tålt tidens tann. Det er det ikke alle oversettelser som gjør.

PS Som så mange andre verker i verdenslitteraturen, er også Krig og fred kommet i beskåret utgave på norsk. Dipsolitteraten har et interessant innlegg om dette HER: "Hvem skar i teksten?". Oversetteren av min versjon, Erik Krag, har selv følgende lille innledning i Lanterne-utgaven:
"Da jeg i 1930 oversatte Krig og fred, foretok jeg i samråd med forlaget endel forkortelser i det meget omfangsrike verk. De bestod hovedsakelig i at endel betraktninger av historiefilosofisk eller strategisk karakter ble sløyfet, betraktninger som av de aller fleste lesere ville føles som longører. Derimot kunne det kritiseres at der var utelatt noen jaktskildringer. Disse er derfor tatt med i denne nye utgave av min oversettelse. Likeså noen få andre kapitler som ikke er av avgjørende betydning for handlingen, men som gir noe av den historiske bakgrunnen og tidskoloritten."

Så spørs det hvem som er den egentlige synderen, forlaget eller oversetteren. Uansett er dette en nedlatende holdning overfor såvel forfatter som lesere som heldigvis er utdatert i dag. Jeg ser av NORBOKs baser at Krig og fred er kommet i en nyere oversettelse av Geir Kjetsaa, som også har skrevet en bok om Tolstoj. Jeg må jo si at jeg blir veldig nysgjerrig, for det første på om Kjetsaas oversettelse er fullstendig, og på hvordan den fungerer sammenlignet med Krags. Foreløpig synes jeg som sagt at Krags språk står glimrende til tiden og miljøet; om det har gulnet litt, er det bare kledelig. Men nå blir jeg bare nødt til å se Kjetsaas også. Hans bok om Tolstoj må jeg også ta en titt på.