Historien om et ord

En av forfatterne Kaja Schjerven Mollerin skriver om i sin nye essaysamling Sammen, hver dag, er Herta Müller, tyskspråklig forfatter oppvokst i den tyske minoriteten i det kommunistiske Romania, som velfortjent fikk Nobelprisen i 2009.

Jeg har ikke lest mye av Müller, men det jeg har lest, har jeg likt, blant annet fordi hun er en av de forfatterne som har sitt eget distinkte språk, det vil si en måte å bruke språket på som bare er hennes, som er helt særegen for Herta Müller. Og er det noe jeg virkelig beundrer hos en forfatter, er det evnen til å skape sitt helt eget språklige uttrykk.

Det gjør ikke nødvendigvis en forfatter lett å lese, som regel snarere tvert om. Müller kan være en utfordring, både på grunn av språket og tematikken. I oktober 2009 hadde Kaja Schjerven Mollerin en stor artikkel om Müller i Klassekampens bokmagasin, hvor hun skrev:

«Det underlige er at Müllers bøker, selv med et såpass abstrakt og teoretisk utgangspunkt, ofte skaper et voldsomt ubehag i leseren, og dette ubehaget er først og fremst fysisk: Det setter seg i kroppen. Müllers forfatterskap er rett og slett ganske hard kost - selv kan jeg føle meg uvel i flere dager etter å ha lagt fra meg en av bøkene hennes.»

Nedenfor gjengir jeg en passasje fra essayet om Herta Müller i Sammen, hver dag. Vi kan kalle den «historien om et ord».

Müller beskriver et velkjent dilemma: Hun opplever språket som bedragersk, utilstrekkelig, men vet også at om hun skal si noe om virkeligheten, ja vitne, er språket det eneste redskapet hun har. Skal hun si noe sant, noe som ivaretar virkeligheten hun erfarer, må hun så å si unnslippe diktaturets språk. Hun vet at språk er makt (du kaller det privat, vi kaller det offentlig). Müller setter sin lit til de små, vakre ordene. Snøsvik. Øyenhunger. Pustegynge. Epletåke. Disse ordene, anfører hun, stikker seg alltid ut i en setning, de spretter fram som om de var laget av et annet materiale enn hverdagsspråket. Hun kaller dette materialet trikset med språket. De små, vakre ordene er absolutt kunstige, de viser ikke til noe vi på forhånd vet hva er, de har ingen referanse i verden, men rommer, for Müller, lange, komplekse historier. Ordene er fortellinger forkortet til det ekstreme. 
     Ta snøsvik: Ordet dukker opp tidlig i Pustegynge som Trudi Pelikans ord. I foredraget er det morens historie ordet rommer. Müller forteller om den natten de utvandret fra Romania, det var iskaldt, hun satt sammen med moren i en gammel lastebil, ingen av dem orket å si noe, men så sa plutselig moren likevel noe, hun sa: «Det er alltid den samme snøen.» Moren husket en annen utreise i en annen tid: deportasjonen til Russland. I januar 1945 hadde hun gjemt seg i fire dager i et jordhull for å unnslippe tvangsarbeidet. Så begynte snøen å lave ned. Og snøen gjorde det umulig å skjule seg. Müller skriver: «De kunne ikke lenger gå med mat til henne i skjul, hvert skritt [...] ble synlig. Overalt i snøen, overalt i landsbyen vistes veiene til alle skjulestedene. Man kunne lese fotsporene i hagen. Snøen anga dem.» Snøsvik. I dette ene ordet ligger hele historien.

Herta Müller

(Innlegget er utvidet.)

Herta Müller var dårlig presentert i den store bokhandelen Dussmann, synes jeg, til tross for at de omtaler seg selv som das KulturKaufhaus - kulturvarehuset. Ikke var det noen plakat, og ikke lå bøkene hennes på eget bord. Jeg vet ikke helt om jeg liker Dussmann, de er liksom litt snobbete og høye på pæra. Men et gedigent utvalg, selvsagt.
Da var Herta Müller langt bedre presentert hos Hugendubel som jeg var innom i kveld (bildet), til tross for denne bokhandelens atskillig lavere kultursnobbprofil. Jeg kjøpte to bøker, Herztier og Der König verneigt sich und tötet, begge av nyere dato, den første en roman og den andre en essaysamling. Hun skriver et relativt enkelt tysk, så jeg tror jeg skal klare å få et utbytte av det. Skal i hvert fall gjøre et forsøk. Det er jo noe med det å lese ting på originalspråket.
Nå har jeg bare vært i disse to bokhandlene, og det er selvsagt et tynt grunnlag for å si noe om hvordan Tyskland feirer sin nye nobelpristager. Et spørsmål dukker opp hos meg: Ser tyskerne på Müller som en av sine? Det oppgis at hun er født og oppvokst i en tysktalende enklave i Romania, lyktes å komme ut av det rumenske diktaturet i 1987 og har siden bodd i Tyskland (bor her i Berlin, her jeg lest). Jeg går ut fra at hun da er tysk statsborger. Men er hun tysk? Ser hun på seg selv som tysk? Betrakter den tyske litterære verden henne som en tysk forfatter? Tyskspråklig, ja vel, men tysk? Det skulle jeg gjerne visst. Den tyske Wikipedia-artikkelen om Müller finnes HER.

Det slår meg plutselig at to tyskspråklige kvinnelige forfattere nå har fått nobelprisen innenfor et tidsrom på seks år, Elfriede Jelinek i 2004 og Herta Müller i år. Jeg vet ikke hvorfor jeg synes det er spesielt. Tysk er tross alt Europas mest utbredte språk. Hvis to mannlige (eller for den saks skyld kvinnelige) engelskspråklige forfattere hadde fått prisen i løpet av et tilsvarende tidsrom, ville jeg formodentlig ikke stusset over det. To engelskspråklige forfattere har fått prisen innen samme tidsrom, men en mann og en kvinne (Pinter og Lessing). (HER er den svenske Wikipedia-siden for nobelprisen, med bl.a. kronologisk oversikt over mottagerne.) En annen ting som forbauser meg litt når jeg skriver om dette, er at Elfriede Jelinek faktisk har egen hjemmeside, HER. Jeg trodde hun var så innadvendt av seg. Den tyske Wikipedia-artikkelen om henne er HER. Jeg må innrømme at jeg aldri har lest noe av Jelinek.

Foredrag om Herta Müller

For dem det måtte interessere:

Tirsdag 17. nov. kl 14.15 - 15.45 holder statsstipendiat dr. Helgard Marhrdt foredrag om nobelprisvinner Herta Müller i Georg Sverdrups hus (UB), undervisningsrom 3 på Blindern.
Foredraget er åpent for alle og holdes på norsk.
Det blir anledning til spørsmål og diskusjon etterpå.

Og siden vi likevel snakker om Müller, og det vitterlig er annen uke i november og utrolig grått og trist når jeg kikker ut vinduet, må jeg sitere denne lille passasjen som leste av henne i går:

"Frakker går forbi, istedenfor mennesker er november i disse frakkene. I sin annen uke er den så tungsindig og gammel at kvelden kommer alt om morgenen."
Fra Reven var alt dengang jeger, oversatt av Kjell Olaf Jensen

Lesemessige utfordringer

Som leser opplever at de fleste forfattere befinner seg i samme språklige virkelighet som jeg selv. De har riktig nok sin egen stil og sin egen tone - mer eller mindre markant - men deres språk og mitt er tross alt det samme. Noen forfattere går imidlertid ut over dette og lager sitt eget språk, et kunstspråk. Jeg holdt nesten på å si kunstig språk, og det er jo på sett og vis også riktig. Et kunstspråk er helt annerledes enn det språket vi kjenner. Kunstspråk kan provosere og irritere, og/eller det kan imponere og fascinere. Men det kan være nærmest ugjennomtrengelig og stille store krav til leseren. En ting er at vi ikke kan lese det på den vanlige «flytende» måten vi er vant til, men tvinges til å stoppe opp og se nøye på hvert enkelt ord eller hver enkelt setning. Kanskje spør vi oss selv: Hva står det egentlig? Går det an å skrive sånn? Spørsmål vi ikke trenger å stille hvis forfatteren skriver i det jeg kaller normalt språk. Det første eksempelet som faller meg inn når det gjelder kunstspråk, er Hanne Ørstavik. De fleste opplever sikkert i likhet med meg at språket hennes er temmelig spesielt. I den siste boken hennes, 48 Rue Defacqz, synes jeg det er mer spesielt og ugjennomtrengelig enn noen gang. Det er nesten som om det går i oppløsning.

Hanne Ørstavik omtales som en av Nordens største forfattere, og det er jeg enig i. Jeg beundrer henne enormt. Herta Müller må selvfølgelig også karakteriseres som en stor forfatter med sin nobelstatus, men hadde naturligvis et stort navn før dette. Litt av den samme opplevelsen som jeg har med Ørstaviks språk har jeg med Müllers. Jeg bestemte meg for å lese en bok av henne fordi jeg ville ha lest en bok av årets nobelprisvinner i litteratur. Jeg valgte tilfeldig Reven var alt dengang jeger.
En nettbokhandel omtaler denne boken slik:

«Det er på høy tid at også norske lesere blir klar over hvilken dikterisk kraft Herta Müller rår over.»
Karsten Alnæs, Dagbladet
Reven var alt dengang jeger foregår i en liten industriby ved Donau de siste månedene før Ceusescus fall og diktaturets sammenbrudd. Byen svøpt i gul røyk fra fabrikken, poplene som dolker mot himmelen, spøkelsesaktig strøm av mennesker over bybroen og langs alleen. Undertrykte og maktens håndlangere side om side. Ut av angstens flimrende bilder trer hovedpersonen frem, får historie, kontur, og handler. Det er lærerinnen Adina, venninnen Clara og hennes kjæreste, Pavel, som er Securitate-offiser. En dag hun kommer hjem fra jobb, snubler Adina i reveskinnet i entreen, halen er kuttet av helt inne ved roten. Et fint, nesten usynlig snitt. Neste dag er det høyre forpote, dagen etter venstre. Så forstår Adina at det er Den hemmelige Tjenesten som driver sitt spill.Forfatteren flyktet fra Rumenia og Ceusescus regime i 1987, og regnes som en av de tyskspråklige største forfattere av yngre generasjon. Poetisk og suggererende.

Hva menes egentlig med «poetisk og suggererende»? Her et lite utdrag, der Clara snakker med Pavel om venninnen Adina.

«Kjøleskapet begynner å summe, det er strøm igjen. Clara lukter på papiret, hun slår på lyset, hun åpner kaffepakken. Fingrene hennes knirker, hun holder en kaffebønne på føflekken hans, kommer du fra arbeidet, spør hun, kaffekvernen skjærer av stemmen hennes. Flammen slikker rundt kjelen, vannet slår blemmer. Hun lar tre skjeer kaffe falle i vannet, hun gjør ikke skjeen våt. Hun klimprer med skaftet på skjeen mot komfyren, ville du kunne gjøre Adina noe, spør hun. Kaffen hever seg, hun fisker skum med skjeen, hva mener du, spør han, hun lar skummet renne av i de to tomme koppene, hva mener du, spør han, skummet ligger så lyst som sand i skjeen. Ville du kunne forgifte Adina, spør hun og løftet kjelen av ilden.
En sort kaffetråd renner ned i skummet. Nei, sier han, skummet stiger til hanken på koppene, for hun er venninnen min, sier Clara. Han bærer koppene bort til bordet, buksebena flagrer foran vinduet der ute i vinden, derfor også, sier han og holder en sukkerbit i hånden, hva vil hun, hun vet ikke hvor hun lever, sier han, hun vil ikke noe i det hele tatt, hun snakker i sinne. Sukkerbiten dukker under og river skummet på koppen i stykker.»
Oversatt av Kjell Olaf Jensen.

Jeg har lest godt over halvparten av boken, men det er som om jeg ikke klarer å trenge inn i den, ikke få den under huden. Jeg måtte slite med den siste boken til Ørstavik også, og jeg føler at jeg sliter litt med Herta Müller. Det trenger ikke være hennes skyld, det kan være jeg som ikke er åpen nok. Kanskje det tar seg inn mot slutten av boka, kanskje Müller krever tid. Jeg har uansett fått lyst til å lese enda en bok av henne.

Når bøker blir for jævlige

Jeg synes Bokmagasinet i Klassekampen bare blir bedre og bedre. Det må være et av landets beste litterære tidsskrifter. Litterære tidsskrifter ellers går ofte over hodet på meg, men jeg gidder ikke lenger føle meg dum når noen skriver så høytravende og ugjennomtrengelig at jeg ikke skjønner det. Men sånn er det altså ikke med Klassekampens Bokmagasin, de som skriver der, skriver sånn at selv jeg skjønner det. En av magasinets medarbeidere som jeg liker å lese, heter Kaja Schjerven Mollerin. I siste nummer har hun en stor artikkel om Herta Müller som ga meg en ypperlig presentasjon av et forfatterskap jeg ikke kjente fra før. Ingenting av det jeg hittil har lest om Herta Müller i forbindelse med tildelingen av nobelprisen har gitt meg noen spesiell lyst til å lese henne, men Mollerins artikkel gjorde det. Velskrevet, på et tilgjengelig, normalt norsk - ikke noe intellektuelt pisspreik. En artikkel med substans, som ga meg økte kunnskaper, og som vekket min nysgjerrighet.
Men nå omsider til det jeg egentlig skulle frem til. Mollerin skriver blant annet:

«Det underlige er at Müllers bøker, selv med et såpass abstrakt og teoretisk utgangspunkt, ofte skaper et voldsomt ubehag i leseren, og dette ubehaget er først og fremst fysisk: Det setter seg i kroppen. Müllers forfatterskap er rett og slett ganske hard kost - selv kan jeg føle meg uvel i flere dager etter å ha lagt fra meg en av bøkene hennes.»

Kjenner noen seg igjen i det? At bøker kan være så jævlige å lese at man blir uvel av det, kanskje så uvel at man må legge boka fra seg? Jeg kjente meg igjen i det. Sist opplevde jeg det med Jonatan Littells De velvillige. Den fikk den norske oversetteren, Tom Lotherington, nylig oversetterforeningens Bastian-pris for. Han fortalte meg at mange ikke orker å lese særlig langt i denne, og selv måtte jeg også legge den fra meg etter et par hundre sider (den er på ca. 1000!) «Realismen er sterk, ondskapen ikke til å leve med,» heter det blant annet i baksideteksten. Det skal være sikkert og visst. Et eksempel:

«En forskrekkelig stank slo meg i ansiktet så snart vi var innenfor porten. Jeg hadde ikke lommetørkle og holde den ene hansken mot nesen for å forsøke å puste. «Ta dette,» tilbød Hauptmannen fra Abwehr og rakte meg en fuktig klut, «det hjelper litt.» Det hjalp faktisk litt, men ikke nok; jeg prøvde å puste gjennom munnen, men lukten fylte neseborene, søt, tung, kvalmende. Jeg svelget krampaktig for ikke å kaste opp. «Første gang?» spurte Hauptmannen mildt. Jeg senket haken. «De venner Dem til det,» fortsatte han, «skjønt aldri helt og holdent, kanskje.» Han var selv blek, men han dekket ikke for munnen. Vi hadde gått gjennom en lang, hvelvet gang, og så over et lite gårdsrom. «Det er der borte.»
Likene lå oppå hverandre på den store, brolagte plassen, i uregelmessige små hauger her og der. En voldsom, besettende summing fylte luften. Tusenvis av tunge blå spyfluer svirret over kroppene, blodpølene, avføringen. Støvlene mine klebet seg til brolegningen. De døde este ut allerede, jeg betraktet den grønne og gulaktige huden deres, de uformelige ansiktene, som på en skamslått mann. Lukten var forferdelig; og denne lukten, visste jeg, var begynnelsen og slutten på alt, selve meningen med vår eksistens. Denne tanken rev meg i hjertet. Små grupper Wehrmacht-soldater utstyrt med gassmasker prøvde å vikle likene ut av hverandre for å legge dem på rekke; en av dem trakk i en arm, den løsnet, og han ble stående med den i hånden; han slengte den oppgitt over i en annen haug.»

Kommer jeg til å ta fatt på De velvillige igjen? Det er planen, men jeg vet ikke.

En bok som både i realisme og ondskap går Littells en høy gang, er Jerzy Kosinskis Den malte fuglen, «et rystende dolument om et barn på flukt for krigens redsler og menneskenes grusomhet». Også den utspiller seg i Øst-Europa under krigen. Den kom på norsk i 1966, og det er mange år siden jeg leste den, men jeg glemmer den aldri. Jeg skulle gjerne gjengitt for eksempel den motbydelige scenen der det stakkars barnet på flukt, bokens hovedperson, blir kastet i en åpen gjødselgrav og så vidt unngår drukningsdøden, men skal spare både meg selv og leserne for det.

Noe av det Kaja Schjerven Mollerin sier om Müller, gjelder også Kosinski og Littell. Felles er at det de skriver «kretser rundt ulike former for vold, brutalitet og hensynsløshet, rundt menneskekroppen som trues fra alle kanter, og menneskelivet som henger i en tynn, tynn tråd.» Det er så jævlig, så jævlig, og mindre jævlig blir det ikke av at det er så velskrevet.

Hva er din verste leseoppevelse? Har du måttet legge fra deg en bok fordi du ikke orket mer?