Dagens dikt.

BÆR

Vi får ikke levd fort nok
og passerer livet i forbifarten.
Der ute drar vi kanskje kjensel på
små handlinger som gjør hendene våre
tålmodigere.
Som å sanke ei og ei
av skogens blå bær og bli fylt
av en overflod som er tiden vår verdig.

Fra Karin Sveen:Det tålmodige landskapet (1998)

Liggende landskap.

Her ligger byen.
Her ligger fjorden.
Her ligger åkrene.
Her ligger åsene.

Her må det være
noe som ligger og drømmer.

Karin Sveen: "Liggende landskap", Det tålmodige landskapet (1998)

Jeg skjønner meg ikke på ordene ...

Nei. Jeg skjønner meg ikke på ordene.
Når jeg sender dem opp i åsene
på den beste dag for bokstaver,
kommer de skramlende tilbake
som med et tomt bærspann.
Men sant å si fortalte jeg dem ikke
om det hemmelige språkstedet.

Karin Sveen: «God tur», fra Det tålmodige landskapet (1998)
Ill.: Tehme Melck

Et sted å høre til.

Et sted å høre til er godt å ha.
Det kan du reise fra når du vil dra.
Det hører til på samme kart som før:
litt øst for språket, for erindringen litt sør.


Karin Sveen: "Et sted å høre til", fra Det tålmodige landskapet (1998)
Ill.: Tehme Melck

Skogens hjerte.

Det er noe jeg vet som jeg ikke forstår:
at skogen her har en puls som slår.
Jeg kjenner den slå mot min tynne hud
som et kretsløp fra trær og den duftende Gud.

Jeg forstår det er mye jeg ikke vet
om å høre til og om kjærlighet.
Men jeg kjenner at skogen i denne kveld
har lyd og rytme som hjertet selv.

Likevel vet jeg og tenker på
at den jeg savner og ønsker å nå,
er like nær meg som skogen er nær:
men taus som den bankende pulsen er.

Alltid en avstand, alltid et blikk:
det er som skogen som får, ikke jeg som fikk.
Den vender sitt hjerte mot neste dag
og banker i mørket med doble slag.

Vet Gud at det ene som slår er mitt?
Ved Gud at det andre jeg hører er ditt?
Gud gir ingen svar. Gud er ingen munn
men en duftende puls over skogens bunn.

Karin Sveen: "Skogens hjerte" fra Det tålmodige landskapet (1998)
Ill.: Tehme Melck

I ro med bøkene.

«Det hender jeg blir spurt om hvordan jeg ble forfatter, og det vedrører ingen. Derimot gjør jeg gjerne rede for hvordan jeg ble leser, og det har jeg prøvd meg på her. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan mine nærmeste håndterte Sigrid Undsets bøker. For mange av damene var dette det eneste de noensinne hadde kjøpt for sin egen del. Først vasket de hendene og tørket dem på forkleet. Så skrev de initialene sine på tittelbladet, og nærmere forfatteren kunne de knapt komme. Deretter satte de seg til i det hatteformede lyset under stålampen og leste lydløst og lenge. Slik liker jeg å sitte selv, i ro med bøkene og uten for mye styr.»

Karin Sveen i artikkelen «Å besjele en by», som du finner i siste nummer av Morgenbladet. Denne artikkelen er noe av det vakreste jeg har lest om lesning på lenge. Jeg oppfordrer deg derfor til å kjøpe Morgenbladet i dag, sette deg godt til rette og unne deg den leseopplevelsen som Karin Sveens artikkel på s. 16--17 er.