To litterære storheter

                                                 Anton Tsjekhov and Leo Tolstoj, Jalta, 1900

 

Evig din

En av de mest kjente åpningssetningene i verdenslitteraturen, er fra Tolstojs Anna Karenina: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er kanskje ikke helt riktig, ifølge den amerikanske professoren John Gottman, som har forsket for å finne ut hva som må til for at et forhold skal vare. Hans bok Hemmelighetene bak et lykkelig parforhold kommer nå på norsk. Ifølge ham er lykkelige par grunnleggende veldig gode mot hverandre og aksepterende når det gjelder kritikk. De har evnen til å le sammen.
Men ulykkelige par har også mange fellestrekk, motsatt av hva Tolstoj påsto. De er mer på offensiven og foraktfulle overfor hverandre. Konfliktnivået har lett for å eskalere når de snakker sammen. Par i ulykkelige forhold har en tendens til å se etter feil hos hverandre, kanskje fordi de egentlig har det dårlig med seg selv, og så søker årsaken utenfor seg selv i stedet for å gå i seg selv.
Dette var bare noen hovedtrekk, det står en artikkel om dette i A-magasinet denne uken.
Poenget mitt var egentlig at selv om det er mye menneskekunnskap og livsvisdom i litteraturen, har forfatterne altså ikke alltid rett.
Artikkelen i A-magasinet finner du HER, men jeg vet ikke om den er tilgjengelig bare for abonnenter.

Krig og fred

En ny BBC-filmatisering av Krig og fred begynner på NRK1 kl 21.30 i kveld.  Seks timelange episoder. BBC borger for kvalitet, så dette kan være en fin måte å få med seg Tolstojs mektige drama på. Men ingenting kommer selvsagt opp mot å lese selve verket.

«Hun var etter datidens mote sterkt utringet både i brystet og i ryggen. Hennes byste som alltid hadde forekommet Pierre som meislet i marmor, var kommet så kloss inn på hans nærsynte øyne at han uten å ville det så hele skuldrenes og halsens blendende friske skjønnhet, og hans fremoverbøyde hode var ganske nær hennes lepper. Han kjente hennes legemes varme, duften av parfyme – og hørte hennes korsett knirke ved hver minste bevegelse. «Har De aldri før lagt merke til hvor deilig jeg er?» syntes hennes blikk å si. «Har De aldri før oppdaget at jeg er en kvinne? Ja, en kvinne som kan tilhøre enhver - og hvorfor ikke Dem like godt som en annen?» Og i samme øyeblikk visste Pierre at Hélène ville bli hans hustru – visste det like sikkert som om han skulle stå med henne for alteret.»
(Oversatt av Erik Krag) 

 "Russlands store virkelighetsskildrer og drømmer har ikke bare som andre diktere gjengitt et kulturtrinn og det såkalte gode selskaps liv i og utenfor Russlands hovedsteder, men han har i sitt største verk Krig og fred malt en tidsalder, en hær, et folk og en historisk avgjørelse av første rang."
Georg Brandes

"Krig og fred har makt og bredde som et veldig epos, hvor både smått og stort har fått rom, det heroiske og det idylliske, all livsens mangfoldighet, anskuet og skildret av en mester som både eier innfølingsevnen, friske sanser og vid menneskekunnskap."
Francis Bull

"Jeg kjenner ingen roman som byr på en slik overflod av spenning, menneskekunnnskap, medfølelse og visdom."
Olof Lagercrantz

Russland, Tolstoj og homofili

Som ingen kan unngå å ha fått med seg, foregår det nå et stort internasjonalt vinteridrettsstevne i Russland. Idrett er ikke et tema i min tilværelse og følgelig heller ikke i denne bloggen. Og jeg tilhører så absolutt ikke det norske «vi» som deltar der. Men i forbindelse med dette idrettsstevnet er det blitt fokusert sterkt på homofiles situasjon i Russland. Heller ikke homofili er et interessant tema for meg, men jet noterer meg at Russland regnes som et av de verste land å være homofil i, og de skildringene av overgrep mot homofile som vi nå ser i mediene, må virke motbydelige på de fleste. Ikke minst fordi det ligger en statlig politikk bak.

Det må derfor sies å være et paradoks at den første skildringen av homofili i moderne litteratur, ifølge Nabokov, forekommer i et av den russiske litteraturs hovedverk, nemlig Anna Karenina. Jeg bet meg ikke merke i denne skildringen da jeg selv leste Anna Karenina i forfjor - det er Nabokov som gjør oppmerksom på det i sitt essay om Proust (Vladimir Nabokov: Proust. Kafka. Joyce. Pax litterær palimpsest, Oslo 2000). (Proust var selv homo, og homofili er, som mange sikkert vil vite, et gjennomgående tema i store deler av På sporet av den tapte tid.  Den fortellende jeg-personen, som både er og ikke er Proust selv, skildres riktig nok som heterofil, men på en lite overbevisende måte.)

Tolstojs skildring forekommer i kapittel 19 av Anna Karenina, der Vronskij spiser frokost i regimentets messehall. Nabokov sier: «To offiserer skisseres kort, men livfullt, og beskrivelsen etterlater ingen tvil om forholdet mellom de to.»

Slik arter skildringen i Anna Karenina seg , i Erik Egebergs oversettelse:

«I inngangsdøren kom to offiserer til syne: den ene var en yngre mann med smalt, vekt ansikt som nylig var kommet til regimentet fra Pasjekorpset, den andre var en gammel, fyldig offiser med armbånd om håndleddet og små, svømmende øyne.

     Vronskij kikket bort på dem, rynket pannen, lot som han ikke så dem, men skjelte bort i boken og begynte å spise og lese på samme tid.
     «Nå? Du styrker deg til arbeidet?» sa den tykke offiseren og satte seg ved siden av ham.
     «Som du ser,» svarte Vronskij bistert og tørret seg om munnen uten å se på ham.
     «Men du er ikke redd for å bli tykk da?» sa den andre og satte frem en stol for den unge offiseren.
     «Hva?» sa Vronskij sint, gjorde en grimase for å vise sin avsky, og den tette tanngarden kom til syne.
    «Du er ikke redd for å bli tykk?»
    «Kelner, sherry!» sa Vronskij uten å svare, bladde om og fortsatte å lese.
     Den tykke offiseren tok vinkartet og henvendte seg til den unge offiseren.
     «Du får selv bestemme hva vi skal drikke,» sa han, rakte ham kartet og så på ham.
     «Rhinskvin, kanskje,» sa den unge offiseren og gløttet forsiktig bort på Vronskij mens han forsøkte å få fatt i de knapt utvokste mustasjene sine med fingrene. Da han så at Vronskij ikke snudde seg, reiste den unge offiseren seg.
     «La oss gå inn på biljardværelset,» sa han.
     Den tykke offiseren reiste seg lydig, og begge gikk mot døren.
     Samtidig kom den høye, kjekke rittmester Jasjvin inn i rommet, nikket foraktelig nedlatende til de to offiserene og gikk så bort til Vronskij.
     «Så! Der har vi ham!» ropte han og ga ham et kraftig klaps av den svære neven på epåletten. Vronskij snudde seg med et olmt blikk, men ansiktet hans skinte straks opp i det velkjente rolige smilet.
     «Fornuftig, Alosja,» sa rittmesteren med sin gjallende baryton. «Nå spiser du og tar deg et glass.»
     «Men jeg har ikke lyst på mat.»
     «Der har vi de uadskillelige,» la Jasvjin til og sendte et hånlig blikk etter de to offiserene, som nå forlot rommet.»

Jeg overlater tolkningen til leseren, men på meg virker denne skildringen alt annet enn positiv. En mulig forklaring finner man på DENNE nettsiden , som omhandler skildringer av homofili i russisk litteratur. Om Tolstoj står det:

Another literary giant, Leo Tolstoy (1828-1910) also had homosexual attractions, which he describes both in his diary and in his autobiographical Childhood, Boyhood, and Youth. He repressed these urges not only because his views on sex were Victorian, but also because he was attracted to men for their physical beauty, but to women because of their spiritual attributes! Descriptions of the physical attraction between men appear in The Cossacks and Anna Karenina. By the time Tolstoy wrote his last novel, Resurrection, he had turned against all sexuality, and he portrayed homosexuality as one more symptom of the moral decay of society.

Så kan man jo spørre seg om det går en linje fra denne skildringen hos Tolstoj og til dagens behandling av homofile i Russland. Under arbeidet med dette innlegget kom jeg for øvrig over DENNE nettressursen om kjente homofile og lesbiske.

Exit Anna Karenina

Så er jeg ferdig med Anna Karenina. Nesten tusen sider med et av verdenslitteraturens mest kjente og gripende kjærlighetsdramaer. Det har vært en fantastisk leseopplevelse, det må jeg si. Og nå begynner jeg å få tettet hullene når det gjelder de store russere, i løpet av et par år har jeg lest Raskolnikov (Forbrytelse og straff), Krig og fred, Brødrene Karamasov og nå altså Anna Karenina. Det har ingen hensikt å rangere dem, alle er gripende og storslåtte på hver sin måte.

Man blir litt satt ut av et litterært maratonløp som lesingen av en sånn diger klassiker er, i hvert fall blir jeg det, men det er anstrengelsen verd, så absolutt.

 Samtidig føler jeg nå behov for noe kortere og lettere. Det blir i første omgang Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag, som mitt forlag Gyldendal var så vennlig å gi meg så jeg kunne lese den og blogge om den. Og det skal jeg gjøre - både lese om den og blogge om den. Jeg har allerede begynt å «smuglese» litt, men nå skal jeg lese den grundig fra perm til perm. Men tilbake til Anna Karenina: Nå er jeg godt rustet til filmen når den kommer på norske kinoer over jul. Samtidig har jeg bestemt meg for også å se den gamle filmatiseringen med Greta Garbo i hovedrollen.

 Skjønt hovedrolle og hovedrolle: Anna Karenina slutter med en lang passasje hvor Levin faller til ro med sitt kristne livsssyn og med familielivet på godset. Og det slo meg da at det på en måte er han, Tolstojs litterære selvportrett, som er den egentlige hovedpersonen i boken. Ham ser vi på en måte innenfra, mens vi ser Anna Karenina utenfra.

 En annen ting: I innbretten på tredje bind av min Bokklubb-utgave av Anna Karenina, står det: «Anna Karenina er tidstypisk og kan derfor virke fremmed og kanskje kuriøs på slutten av 1900-tallet.» Det er jeg ikke enig i. For det første gir den et godt innblikk i den russiske overklassens fantastiske verden, som skulle komme til å forsvinne med revolusjonen.

Men skreller man bort det tidstypiske, synes i hvert fall jeg at det ikke er noe problem å se det evig menneskelige i mange av de problemstillingene vi møter i verket. Vel kunne Annas og Vronskijs forhold ikke møte de samme hindringer i vårt samfunn i dag, men kjærlighetsløse ekteskap og omveltende lidenskaper forekommer overalt og til alle tider. Det samme med forholdet mellom Kitty og Levin - det har aldri vært bare enkelt å leve sammen, om enn kjærligheten er aldri så sterk.

 Jeg tror nettopp dèt er noe av hemmeligheten ved alle store verk i litteraturen, at de handler om det evige menneskelige som alle kan kjenne seg igjen i, uansett tid og sted.

Anna Karenina

Kitty og Levin har også sine problemer, men deres forhold styrkes i motgangen. Bilde fra den nye filmatiseringen - irske Domhnall Gleeson som Levin og svenske Alicia Vikander som Kitty. (Skildringen av landadelsmannen Levin er et selvportrett av Tolstoj.)


Egentlig hadde jeg tenkt å la bloggleserne følge min lesing av Anna Karenina, men i stedet gikk bloggen i dvale, en dvale den nå riktignok ser ut til å være våknet av, men «Anna Karenina-føljetongen» ble det slutt på. Det betyr imidlertid ikke at det ble slutt på lesingen. Jeg har nå nettopp tatt fatt på tredje og siste bok, og nærmer meg så smått slutten. Og jeg må bare få si det som sikkert lyder som en banal selvfølge: For en fantastisk bok dette er. Det er sjelden jeg har vært så bergtatt av en historie som denne. At Tolstoj er en fantastisk forteller, fikk jeg demonstrert da jeg leste Krig og fred for to år siden (det første jeg leste av ham), men Anna Karenina slår det meste av hva jeg har lest i det hele tatt. Det er så dirrende intenst hele tiden, og man kommer så under huden på disse menneskene at man gripes i sitt innerste.

Jeg har nå lest en del av Dostojevskij og Tolstoj de siste årene, og ut fra det jeg har lest om dem, har jeg fått inntrykk av at det eksisterer en oppfatning av at Dostojevskij er mer moderne i sin psykologi enn Tolstoj. Jeg har vanskelig for å forstå det, jeg synes Tolstoj er en så skarptseende og dyptloddende menneskekjenner som det går an å bli, og dessuten en mer effektiv og underholdende forteller enn Dostojevskij, synes jeg. Det kan riktig nok skyldes at jeg har lest Dostojevskij i en eldre oversettelse og Tolstoj i nyere, men jeg er ikke sikker på at det i så fall bare skyldes det.

Den røde tråden i boken er selvsagt forholdet mellom Anna og hennes elsker Vronskij og den umulige stillingen de setter seg selv i, både sosialt og personlig, ved å følge hjertets stemme som de gjør. Parallelt med denne røde tråden går den viktige bi-tråden som følger Levin og Kittys forhold. Den utgjør en organisk naturlig del av beretningen og oppleves ikke som en demonstrativ kontrast. Begge forhold skildres med mange nyanser; Kitty og Levin har det ikke bare lett, og Anna og Vronskij opplever jo en berusende lykke, men tendensen i de to forholdene er likevel klar i det lange løp; Kitty og Levin bygger, gjennom sine viderverdigheter, et grunnlag for varig samhold og lykke, mens Annas og Vronskijs forhold beveger seg ubønnhørlig mot undergangen.

En del episoder fremtrer som små høydepunkter underveis; dramatisk, som når Anna, etter å ha forlatt mann og barn, sniker seg til et møte med sønnen i sitt tidligere hjem - den stakkars gutten er sågar forsøkt innbilt at moren er død - eller muntert, nesten komisk, som skildringen av kirkevielsen til Levin og Kitty, som er like ubehjelpelige og henførte av stundens alvor begge to.

Nå har jeg nettopp lest om da Anna får besøk av sin svigerinne Dolly, som kanskje er den som står henne nærmest. (Boken begynner jo med at Anna hjelper Dolly i den prekære situasjonen da Dolly oppdager sin manns utroskap.) Da Dolly besøker Anna nå da boken går mot slutten, lever Anna og Vronskij på hans gods langt ute på landet, sosialt isolerte. Begge går imidlertid entusiastisk opp i driften av godset og virker lykkelige utad, men nettopp i denne passasjen blottlegges det hvor ulykkelig Anna er innerst inne, hvor håpløs situasjonen er. Sosialt kan hun reddes ved å få skilsmisse fra sin mann og formalisere sitt forhold til Vronskij, men sønnen, som hun elsker så høyt, har hun mistet uansett, for ham vil hennes mann ikke gi slipp på, og datteren som Anna har fått med Vronskij, er også ektemannens datter juridisk sett. Dessuten betror Anna Dolly at hun ikke kan få flere barn, og kan dermed ikke skape en ny «legal» familie med Vronskij. I denne passasjen fremkommer det også at Anna har begynt å ta et opiumspreparat, et tydelig tegn på at hun bak fasaden har det alt annet enn bra.

 Det er nesten utrolig at spenningen nå mot slutten kan være så intens til tross for at slutten er så kjent som den er. Det er lenge siden jeg har vært så intenst grepet av en bok som denne.

PS Da jeg var på kino i Berlin nylig, så jeg en trailer for den nye filmatiseringen med Keira Knigthley i hovedrollen. Den ga så absolutt mersmak. Nå fremgår det riktig nok av boken at Anna faktisk er relativt fyldig - fyldig og blendende vakker. KK svarer unektelig bare til ett av disse kriteriene, men traileren tyder uansett på at det skal bli en opplevelse å se henne som Anna Karenina.

Dagens Anna Karenina

Den irske skuespilleren Domhnall Gleeson som Levin i den nye filmatiseringen.






Under gårsdagens lesning i Anna Karenina dukket den andre av bokens hovedpersoner, Vronskij opp, dog også han foreløpig bare i form av omtale, men det er jo interessant å se hvordan han fra første stund presenteres som en trussel.
Det skjer under lunsjen som Oblonskij og Levin har sammen (se innlegget nedenfor). Oblonskij har som sagt gjennomskuet at Levin er forelsket i Kitty, og dette blir selvsagt samtaleemnet under måltidet.

Levin tømte glasset sitt, og begge ble sittende et øyeblikk uten å si noe. 
«Det er en ting til jeg må si deg. Du kjenner Vronskij?» spurte Stepan Arkadjitsj Levin. 
«Nei, ham kjenner jeg ikke. Hvorfor spør du?» 
«La oss få en flaske til,» sa Stepan Arkadjitsj henvendt til tataren, som fylte i glassene og svinset omkring dem - særlig når de ikke hadde bruk for ham. 
«Hvorfor burde jeg kjenne Vronskij?» 
«Du burde kjenne Vronskij fordi han er en av dine rivaler.»

En farlig rival, kan man få inntrykk av:

«Vronskij - det er en av sønnene til grev Kirill Ivanovitsj Vronskij og en av de aller fremste representanter for Petersburgs jeunesse dorée. Jeg ble kjent med ham da jeg tjenestegjorde i Tver og han kom til en sesjon. Han er styrtrik, vakker, har gode forbindelser, er fløyadjutant og på toppen av alt dette - en meget kjekk og grei mann. Men han er mer enn bare en kjekk mann. Senere har jeg lært ham å kjenne som både dannet og meget intelligent; han er en mann som vil nå langt.

Stepan Arkaditsj vet også å fortelle at Vronskij er opp over ørene forelsket i Kitty. Levin blir mørk og dyster da han hører dette, men Stepan Arkadjitsj beroliger ham: «Vent litt, vent litt, sa Stepan Arkadjitsj smilende og rørte ved Levins hånd. «Jeg har sagt deg hva jeg vet, og jeg gjentar at i denne vanskelige og delikate saken har du så vidt jeg kan se, alle sjanser. [...] Men jeg ville råde deg til å få saken avgjort så snart som mulig,» fortsatte Oblonskij og fylte glasset hans.

For øvrig er det et intervju med Keira Knightley i Aftenposten i dag, i forbindelse med hennes rolle som Anna Karenina. Filmen har allerede har hatt premiere i England, men kommer ikke til Norge før i februar.

Anna Karenina-føljetongen

Vel, jeg leser altså Anna Karenina. Det har ikke stoppet opp denne gangen (se innlegget nedenfor).

Som jeg tidligere har vært inne på når det gjelder bøker som kan karakteriseres som «leseprosjekter», synes jeg det kan være en fordel med litt bakgrunnskunnskaper, men ikke for mye. I min utgave av Anna Karenina (De norske Bokklubbene, 1996), er det et utmerket forord av oversetteren, Erik Egeberg (professor i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø).

Hovedpersonene i boken er selvsagt først og fremst Anna Karenina, «en gift kvinne som faller for en annen mann og som går til grunne på det forholdet», for å sitere forordet. Vi vet med andre ord hvordan det går. Nå er det imidlertid ikke sånn at hun hengir seg til ham med åpne armer. «Hun vet god forskjell på rett og galt, hun stritter imot, men lidenskapen griper henne med overveldende kraft og river henne med. Det er denne storhet både i person og pasjon som gir hennes skjebne tragisk rang og løfter den dit opp hvor bare Guds, ikke menneskers dom, gjelder.» Ikke småtteri, men så er vel dette også en av verdenslitteraturens store kjærlighetsaffærer.

Noe som ytterligere bidrar til bokens format, er at Annas og elskeren Vronskijs forhold konstrasteres mot et annet par, Kitty og Levin. Levin er bærer av mye av bokens idéinnhold, ganske enkelt fordi Tolstoj har gitt ham så mye av sitt eget - sine egne tanker, sin egen smak og ikke minst sin egen tvil. To og tredve år gammel har Levin ingen høy stilling og noen posisjon i det fine selskap, «han var bare en godseier som drev med avl av kyr, sneppejakt og husbyggeri» - i likhet med Tolstoj selv, kunne man vel kanskje si her.

Anna Karenina begynner, som tidligere nevnt (i innlegget nedenfor), med en av de mest kjente åpningssetninger i verdenslitteraturen og med den dystre stemningen hjemme hos familien Oblonskij etter at fruen har fått vite at ektemannen har stått i med den franske guvernanten. Byråsjef Stepan Arkadjitsj Oblonskij fungerer som eksposisjon i boken (er det ikke dèt det heter?), altså som forfatterens innføring i handling og personer. Hans søster, som snart skal komme på besøk (og visstnok bidra til å bedre forholdet mellom den bedratte hustru og ektemannen), er nemlig Anna Karenina. Hun er sågar hans yndlingssøster. Oblonskijs hustru er på sin side en eldre søster av den unge Kitty som Levin er så forelsket i.

Ifølge forordet finner også dette paret hverandre, «men ikke med lynets fart. Men så opplever de da også en kjærlighet som istedenfor å fortære og ødelegge gir varme og liv.» Levin er igjen en venn av Oblonskij. Nå er jeg kommet dit at Levin er ankommet Moskva fra sitt gods på landet, for å fri til Kitty. Men han er svært usikker på seg selv. Anna Karenina har foreløpig ikke dukket opp. Akkurat nå er Levin og Oblonskij ute på en restaurant og spiser lunsj. Levin nøler med å betro vennen hvorfor han er kommet, men Oblonskij har skjønt det. «Gjettet du det?» svarte Levin uten å ta øynene, hvor det glitret dypt inne, fra Stepan Arkaditsj. Når det gjelder dette forholdet vet jeg altså, igjen takket være forordet, at dette kommer til å gå bra. Hvordan det går med Oblonskij og hans kone vet jeg ikke, men det er jo mulig at den forsoningen Anne visstnok kommer til å bringe, gir varige resultater. Men som sagt - de egentlige hovedpersonene, Anna og Vronskij, har foreløpig ikke vist seg, men Anna er nevnt fordi hun snart skal komme på besøk til sin kjære bror og ulykkelige hustru. Men så er jeg da også bare et lite stykke uti første bok foreløpig.

Anna Karenina og jeg

Som det fremgår av det nedenstående, vet jeg foreløpig ikke hvilket forhold Anna Karenina (her i Keira Knightleys skikkelse) har til familien Oblonskij, men det finner jeg nok snart ut. (Det kan uansett ikke bli for mange bilder av Keira Knightley.)






Det begynner å bli en stund siden jeg ble ferdig med første bind av Péter Nádas’ trilogi, men etter et kort mellomspill med Jørn Lier Horsts siste bok (Jakthundene), vet jeg fortsatt ikke hva jeg skal lese videre. Riktignok har jeg en liste over bøker jeg har tenkt å lese, men ingen av dem trenger seg på.

Førsteprioritet har nok Anna Karenina, på grunn av den nye filmatiseringen som kommer i høst, men også fordi det er en klassiker jeg vil ha lest. Jeg har begynt å lese i den, men kommer ikke videre. Jeg har litt det samme forholdet til denne som jeg hadde til Brødrene Karamasov i sin tid, som jeg begynte på utallige ganger, og hver gang stoppet det opp da jeg kom til klosterscenen. I Anna Karenina kommer jeg aldri lenger enn til de første sidene, det vil si den ubehagelige situasjonen hjemme hos familien Oblinskij.

Anna Karenina begynner jo med en av de mest kjente åpningssetningene i verdenslitteraturen: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Jeg er noe i tvil om sannhetsgehalten i denne påstanden; jeg er tilbøyelig til å tro at det er like mange individuelle måter å være lykkelig på som det er å være ulykkelig. Men fra denne generelle førstesetningen går vi allerede i neste setning over til én konkret ulykkelig familie, nemlig Oblonskijs, hvor fruen er kommet under vær med at mannen har stått i forhold til den franske guvernanten og har erklært at hun ikke lenger vil bo under samme tak som ektemannen.

Da vi kommer inn i handlingen, har denne anstrengte situasjonen vart i tre dager, og både ektefellene selv, familiens øvrige medlemmer og tjenerskapet føler det smertelig. Ja, så ille er det at «alle familiens medlemmer og tjenerskapet følte at samlivet deres var uten mening og at mennesker som tilfellet hadde ført sammen på en hvilken som helst skysstasjon, hadde mer til felles enn de, familien Oblonskij og dens tjenerskap. Fruen forlot ikke sine værelser, mannen hadde vært hjemmefra i tre dager. Barna løp omkring i hele huset og visste hverken ut eller inn; den engelske frøkenen var røket uklar med husholdersken og hadde skrevet et brev til en venninne og bedt henne finne en ny post til henne, kokken var dratt alt dagen i forveien, midt under middagen, og kokkepiken og kusken ba om oppgjør.»

Det hele er Stepan Arkadjitsj Oblonskijs egen feil - i stedet for å bli fornæmet, nekte alt, forsøke å rettferdiggjøre seg, be om tilgivelse eller endog late som ingenting, kom han nemlig i skade for, ganske ufrivillig, å la ansiktet lyse opp i det vanlige, godmodige og derfor tåpelige smilet. «Da Dolly så det, rykket hun til som av fysisk smerte, og heftig som hun var, fant hun utløsning i en foss av hårde ord og sprang ut av værelset.»

Oblonskij angrer ikke på selve forholdet, bare på at han ikke klarte å holde det bedre skjult for konen. Hvis han hadde visst hvordan nyheten ville virke på henne, ville han nemlig lagt mer vinn på å skjule sine synder. «Han hadde aldri tenkt klart gjennom dette problemet, men han hadde en dunkel forestilling om at konen alt for lengst hadde forstått at han var utro og nå så gjennom fingrene med det. Det forekom han til og med at hun, en utslitt og eldet kvinne som ikke lenger var noe å se på, bare en almindelig og bra husmor, hun måtte av ren rettferdighetssans være overbærende. Det viste seg å være stikk motsatt.»

Den trykkede stemningen til tross, Oblonskij angrer som sagt ikke på forholdet. Riktignok er det «noe trivielt, noe simpelt i å gjøre kur til sin egen guvernante. Men for en guvernante! (M-lle Rolands smil og skjelmske sorte øyne sto levende for ham.)» 

Og stort lenger har jeg aldri kommet. Også denne gangen har det stoppet opp her. Men siden jeg for et knapt år siden klarte å komme videre med Brødrene Karamasov, så må jeg vel klare det med Anna Karenina også denne gangen? Det er bare å ta seg sammen, rett og slett, og lese videre. Altså: Anna Karenina.

Tolstojs siste dager

Så denne filmen i kveld, om Tolstojs siste dager. "The Last Station", heter den - en tittel som både går på sist stadium av livet og det faktum at Tolstoj døde på en jernbanestasjon. Glimrende spill av Christopher Plummer som Tolstoj og Helen Mirren som hans kone. Så vidt jeg kan bedømme holder filmen seg ganske tett opp til virkeligheten. Vel verd å se, også for den som ikke har et forhold til Tolstoj fra før. Men etter å ha lest Krig og fred nå i høst, lurer jeg faktisk på om jeg skal gå i gang med Anna Karenina også. Det er noe med klassikerne (jeg har nettopp avsluttet Madame Bovary).

En leseopplevelse nærmer seg slutten

Krig og fred nærmer seg slutten, og det har vært en stor leseopplevelse. Jeg siterer fra baksiden av tredje bind:

"Russlands store virkelighetsskildrer og drømmer har ikke bare som andre diktere gjengitt et kulturtrinn og det såkalte gode selskaps liv i og utenfor Russlands hovedsteder, men han har i sitt største verk Krig og fred malt en tidsalder, en hær, et folk og en historisk avgjørelse av første rang."
Georg Brandes

"Krig og fred har makt og bredde som et veldig epos, hvor både smått og stort har fått rom, det heroiske og det idylliske, all livsens mangfoldighet, anskuet og skildret av en mester som både eier innfølingsevnen, friske sanser og vid menneskekunnskap."
Francis Bull

"Jeg kjenner ingen roman som byr på en slik overflod av spenning, menneskekunnnskap, medfølelse og visdom."
Olof Lagercrantz

Noen bilder fra en nyere tysk fjernynsfilmatisering av verket finnes HER. (Regi Robert Dornhelm, 2007). Til orientering er denne serien å få på DVD på Platekompaniets nettbutikk til en overkommelig pris og med norske undertekster.

Leserapport

Krig og fred er en voldsom materie å gi seg i kast med, men lesingen flyter forbausende lett. Jeg er nå i gang med bok 2 (av 3). Første bok sluttet med slaget ved Austerlitz 2. desember 1805, der Napoleon slo de russisk-østterikske styrkene.
Som tidligere bekjent har jeg aldri lest noe av Tolstoj før, og min kunnskap om ham har stort sett bestått i vissheten om at han er en av de store russere. Jeg har ennå ikke skaffet meg Kjetsaas bok om ham, men nysgjerrigheten etter å vite mer om både forfatteren og verket førte meg til en liten ekspedisjon i egne hyller. Mens jeg har fullt opp av norsk litteraturhistorier, viste det seg at det var dårligere bevendt med verdens litteraturhistorie. Jeg har den store i 12 bind som kom i Bokklubben Nye Bøker i 1981, og så har jeg Harold Blooms Vestens litterære kanon, pluss Haarberg/Selboe/Aarset: Verdenslitteratur. Bloom skriver nesten bare om en bok som heter Hadsji Murat, som jeg aldri har hørt om. Den kom på norsk i 1929, ser jeg, og i ny oversettelse ved Geir Kjetsaa i 1996, med tittelen skrevet Hadzji Murat.
Haarberg/Selboe/Aarset opplyser at Turgenjev opprinnelig ble betraktet som den viktigste russiske forfatteren, men at Tolstoj og Dostojevskij senere har inntatt den rollen. I sin korte omtale plasserer de Tolstoj idémessig og litterært, men konsenterer seg mest om Anna Karenina når det gjelder omtale av verkene.
Tolvbindsverket Verdens Litteraturhistorie tar Tolstoj grundig for seg, ikke minst Krig og fred.

«Over det mektige lerretet Tolstoj spente opp, gled franskmennenes, østerrikernes og russernes keisere, Napoleons tapre marskalker, habsburgernes drevne diplomater og de prøyssiske strateger som forberedte slagene med vitenskapelig pedanteri. Ikke mange fikk bli stående på pidestallen. Heller ikke hans egne berømte landsmenn, selv om de tar seg betraktelige mindre ynkelige ut enn representantene for det hovmodige Vest-Europa. Varme i stemmen fikk han bare når han talte om de navnløse soldatene og de få offiserene som ikke skilte seg fra dem. De var de og det rrussiske folks spintane reisning mot okkupanten som vant seieren over Napoleon.

Krig og fred er likevel mer enn en historisk roman. Det som ligger i tittelens fred, dvs. skildringen av familiene Rostov, Bolkonskij, Kuragin osv., fyller halvparten av det store verket. Det er balanse mellom de to elementene. Tolstoj foretok denne avveiningen ut fra sin overbevisning om at dagliglivet går sin gang mer eller mindre uanfektet, hvor katastrofale de historiske begivenheter enn er. De enkle kjensgjerninger - fødsel, det daglige brød, kjærligheten, døden - var mer vesentlige for epokens mennesker enn den såkalte historie. Hvor dyktig han enn malte krigen, hvilken innsikt han enn hadde i det diplomatiske og politiske spill, var det kanskje i skildringen av det elementære liv hans talent frodigst kom til utttrykk

Dette forsøket på å innfange helheten medførte at hans persongalleri ble enormt. I alt 559 personer opptrer i romanen. Det beundringsverdige er ikke mylderet, men den sikkerhet hver enkelt er tegnet med. Fra hovedpersonene - det er et halvt snes av dem - til bifigurene er de tegnet så presist og sterkt at de får kjøtt og blod, tenker og sanser hver på sin måte. Tolstoj har avlurt dem deres karakteristiske trekk, lyttet til alt det menneskene røper seg ved, og med en sjelden intuisjon sluttet seg til deres tanker og følelser. Hans mottagelighet synes å være uten grenser og hans åpenhet for inntrykk alltid like klar og frisk. Hans personer lever i en verden som ses, luktes og føles slik vi selv gjør det når vi er mest opplagt.

Krig og fred bæres ikke av en dramatisk komposisjon som Dostojevskijs romaner, den flyter av sted som en elv, snart raskere, snart langsommere. Scene følger på scene, de er ikke bundet sammen, men står hver for seg som avrundede og sluttede mikrokosmer. Det som holder det hele sammen er den illusjon av tid som går, den illusjon av bevegelse som forplanter seg til leseren. Men at boken skulle mangle struktur, som ofte hevdet, er uriktig. Det skjulte reisverk er kontrastprinsippet, som antydes alt i tittelen og som hviler på livsoppfatningen at sorgen og gleden de vandrer til hope».

Det jeg kanskje savner, er en nærmere redegjørelse for de litterære teknikkene Tolstoj bruker. De er mange og varierte, fra bred episk skildring til krigsreportasje og en foregripelse av Joyces og Prousts «stream of consciousness». Hemingway så ham som en læremester når det gjaldt realistiske og uheroiske krigsskildringer, direkte merkbart bl.a. i Klokkene ringer for deg. I tillegg til de eminente personskildringene er det en rekke skildringer av ulike scener, så vel utendørs som innendørs, som får leseren til å se det hele for seg, en slags litterær clair-obscur-teknikk, helt makeløst gjort. Man merker den tåkemettede luften mot huden, kjenner kruttlukten, hører stemmer og rop, raslingen i kjoler når adelen fester, duften av mat.

"Nå, hva sier De så, fyrste?"

Som sagt i innlegget under, er nyhetshylla på biblioteket en viktig jaktmark for å finne bøker å lese. En annen viktig jaktmark er mine egne hyller. Forleden kom jeg over et sitat fra Krig og fred som jeg gjerne ville se nærmere på. Krig og fred hadde jeg i hylla. Når det gjelder skjønnlitteratur, har jeg i en viss grad konsentrert meg om hovedverker. Jeg har imidlertid så vidt jeg kan huske aldri lest noe av Tolstoj. Letingen etter sitatet medførte en del bladring (min utgave er for øvrig en tre binds Lanterne-utgave fra 1968), og underveis ble jeg så grepet at jeg rett og slett måtte lese Krig og fred i sin helhet. Nå klarer jeg knapt å legge den fra meg. Det er noe med de store russiske klassikerne - jeg leste Dostojevskijs Raskolnikov (Forbrytelse og straff) i fjor - som er veldig betagende. Det litterære motstykket til å høre Chopin, på en måte. Oversettelsen, av Erik Krag, en formodentlig for lengst avdød kollega, er fra 1930, men har tålt tidens tann. Det er det ikke alle oversettelser som gjør.

PS Som så mange andre verker i verdenslitteraturen, er også Krig og fred kommet i beskåret utgave på norsk. Dipsolitteraten har et interessant innlegg om dette HER: "Hvem skar i teksten?". Oversetteren av min versjon, Erik Krag, har selv følgende lille innledning i Lanterne-utgaven:
"Da jeg i 1930 oversatte Krig og fred, foretok jeg i samråd med forlaget endel forkortelser i det meget omfangsrike verk. De bestod hovedsakelig i at endel betraktninger av historiefilosofisk eller strategisk karakter ble sløyfet, betraktninger som av de aller fleste lesere ville føles som longører. Derimot kunne det kritiseres at der var utelatt noen jaktskildringer. Disse er derfor tatt med i denne nye utgave av min oversettelse. Likeså noen få andre kapitler som ikke er av avgjørende betydning for handlingen, men som gir noe av den historiske bakgrunnen og tidskoloritten."

Så spørs det hvem som er den egentlige synderen, forlaget eller oversetteren. Uansett er dette en nedlatende holdning overfor såvel forfatter som lesere som heldigvis er utdatert i dag. Jeg ser av NORBOKs baser at Krig og fred er kommet i en nyere oversettelse av Geir Kjetsaa, som også har skrevet en bok om Tolstoj. Jeg må jo si at jeg blir veldig nysgjerrig, for det første på om Kjetsaas oversettelse er fullstendig, og på hvordan den fungerer sammenlignet med Krags. Foreløpig synes jeg som sagt at Krags språk står glimrende til tiden og miljøet; om det har gulnet litt, er det bare kledelig. Men nå blir jeg bare nødt til å se Kjetsaas også. Hans bok om Tolstoj må jeg også ta en titt på.