Tilbakemelding

Alltid hyggelig med tilbakemelding på egne bøker. Denne er fra en skole i Trondheim.

Fest(lig) tid

Sensommeren er hektisk i bokbransjen. Alle forlag har høstfest nå om dagen for å markere den nye bokhøsten. Mest kjent er nok Aschehougs hagefest, men alle har sin, ute eller inne (eller begge deler). I går var jeg hos Cappelen Damm, i morgen er det Gyldendal. Da jeg var hos Cappelen Damm i går, kom mange oversetterkolleger innom etter å ha vært hos Kagge. Sånn går det slag i slag. De fleste oversettere jobber for flere forlag, og festene er viktige for å treffe redaktører og andre ansikt til ansikt. Pleie sine forbindelser, som det heter. Festene er som regel stinne av folk, alle med hver sin tilknytning til forlaget. Det er forlagets egne ansatte, og så er det forfattere, oversettere, illustratører, manusvaskere, representanter for bokhandelkjedene, journalister, etc, etc. Det kryr av kjendiser, men alle vi som er vant til å ha navnet vårt på trykk, er litt kjendiser på en måte, i hvert fall innad i bransjen. Man føler at man blir sett, uansett salgstall. En bokutgivelse er en bokutgivelse.

Her er jeg, til høyre, med min bok nr. 2 i år: Brekk tunga! Så vidt jeg vet Norges første samling av tungebrekkere i bokform, utgitt i Cappelen Damms leseløveserie. Til venstre illustratøren, Ragnar Aalbu, som har like sprø humor som meg, minst, og som i tillegg til å illustrere andres bøker, også skriver og illustrerer sine egne.

Brekk tunga!

 

Da er den her, Norges første samling av tungebrekkere, med så vel Ibsens ripsbusker som mange du ikke har hørt før, og ikke minst - for første gang på norsk - den gripende historien om rabarbra-Barbaras rabarbrabar. Med omfattende illustrasjoner av Ragnar Aalbu. Kan det bli bedre? Tilgjengelig i en bokhandel nær deg (forhåpentligvis), i hvert fall i Tanum-kjeden.

Nå også på FB

Vitsipedia - nå også på Facebook. HER.
Hyggelig hvis du liker!

Vitsen med vitsen

"Å more er et edelt fag," sier Goethe visstnok et sted i Faust. Nå tenkte vel han først og fremst på teaterkunsten, men å lage vitsebøker er også å more. Her er to barn oppslukt av min siste bok, Vitsipedia, Norges eneste vitseleksikon og den største vitseboka for barn noen gang. Bør finnes i alle hjem med barn i skolelalder, fikk jeg nylig høre. Og det kan jeg jo bare erklære meg enig i, selv om det nok er utopisk. Hvis du ikke har lest min artikkel om vitsen, tidligere gjengitt her i bloggen, kan du lese den HER, i det litterære nettmagasinet Litteraturgarasjen.

Gode salgstall

I dag fikk jeg vite at den nyeste boka mi lå som nummer syv på salgsstatistikken for barnebøker generell litteratur i uke 6-9, ifølge Den norske Bokhandlerforenings tidsskrift Bok & Samfunn.

Gregor i Underlandet

Underland-krøniken er en ny, spennende fantasyserie for barn, skrevet av ingen ringere enn Suzanne Collins, hun med Dødslekene. Riktig nok oversetter jeg denne krøniken selv, men jeg drister meg til å anbefale den likevel. Den handler om elleveåringen Gregor og lillesøster Boots på to, som bor i en leiegård i New York. En dag faller Boots gjennom en luftesjakt i vaskekjelleren. Gregor prøver å redde henne, men det ender med at de begge havner i Underlandet, en underjordisk verden under byen.

Underlandet er befolket av bleke mennesker med lilla øyne, men også av enorme edderkopper, flaggermus, kakerlakker og rotter. En anspent stemning råder. Søskenparets ankomst er forutsett i en profeti; Gregor er sågar omtalt som krigeren som skal redde Underlandet, og Boots blir tilbedt som prinsesse av kakerlakkene.
Serien byr på spenning, grøss og humor i en herlig blanding og passer like godt for både gutter og jenter. En fin serie for barn som liker å lese, fra ti år og litt oppover.

Sommerlesning for anglofile

Bli med på en reise til Edgecombe St. Mary, en søvnig, erkebritisk landsby, og møt det herlige persongalleriet i denne sjarmerende romanen om moden kjærlighet og det generelle forfallet i tiden. Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et liv i pakt med gode, gamle engelske tradisjoner: Ære, utsøkte omgangsformer og en kopp ordentlig brygget te er blant de tingene han setter høyt i livet. Men via brorens plutselige død innleder han et uventet vennskap med fru Ali, landsbyens pakistanske butikkinnehaver. Plutselig og overraskende stiller dette vennskapet ham i et helt nytt lys i landsbyens - og hans egen sønns - øyne, og han innser gradvis at hans verden er bygd på løgner. Majorens siste forelskelse er en ukonvensjonell og hjertevarm romantisk komedie som også makter å sette søkelyset på sentrale konflikter i dagens samfunn - og en bok du ikke vil legge fra deg før du har lest den ferdig. (Gyldendals omtale)

En enda grundigere omtale finner du HER, på Rose-Maries litteratur- og filmblogg (som varmt kan anbefales). Takk til Rose-Marie for hyggelig omtale av oversettelsen, utført av undertegnede.

Blade

Hvis du har en ungdom i nærheten som trenger noe spennende å lese i ferien, kan jeg anbefale DENNE serien fra Gyldendal, skrevet av den prisbelønte engelske barne- og ungdomsbokforfatteren Tim Bowler.

Som oversetter har jeg levd med denne serien de par siste årene, nå i formiddag tar jeg et litt vemodig farvel med den ved å lese korrektur på siste bok. Serien handler om Blade, en fjorten år gammel gutt med tøff oppvekst, som bor på gata i en engelsk storby. Han må virkelig kjempe for tilværelsen, og det gjør han, for han er ganske ressurssterk. Bøkene har et røft språk og byr på mye spenning og dramatikk, men her er også gode personskildringer og mye menneskelig varme.

Det var de to første bøkene i denne serien jeg fikk Kulturdepartementets oversetterpris for tidligere i år (prisen for oversatt barne- og ungdomslitteratur i 2011).

Om å møte seg selv

Fra blad- og bokavdelingen i den lokale Meny-butikken. To av mine bøker på nederste hylle.


 Som forfatter er jeg i den heldige situasjon at bøkene mine kommer i stadig nye utgaver. For eksempel fikk jeg nylig beskjed fra Bokklubben om at de ville gjenbruke en av bøkene mine som hovedbok. Jeg skulle gjerne sett mer av bøkene mine i bokhandelen, til gjengjeld utgir Bestselgerforlaget nå noen av bøkene mine i nye utgaver til salg i Meny- og Joker-butikkene. Så om jeg ikke ser bøkene mine i den lille bokhandelen i det lokale bydelssenteret, så ser jeg dem i hvert fall i Meny-butikken når jeg handler der. Bestselgerforlaget eies av Gyldendal og Aschehoug, og salget i dagligvarebutikk går bra. Redaktøren min fortalte at hun en dag hadde stått i kassakø bak en pakistansk familie som kjøpte to Kvikk-Lunsj og en av mine bøker! (Familiens Store Quizbok, som er en revidert nyutgave av Barnas Store Spørrebok. "Spørrebok" er en utdatert betegnelse, nå må det hete noe med quiz.)

Fra det lokale biblioteket. Hele 15 eks av mine bøker er på plass i denne hylla.


 Et annet sted hvor jeg møter meg selv, er på biblioteket. Det hender at bøkene mine er på utlånstoppen, og de fleste steder bærer de preg av flittig bruk.

Sprø historie

Det er vel på tide at jeg sier noe om den nye boka mi, som jeg har vært så hemmelighetsfull med av frykt for å bli kopiert. Men nå finnes den forhåndsomtalt så vel i Gyldendals vårkatalog som i de fleste nettbokhandler, og i januar snakket jeg om den på Litteraturhuset under et bokbad for barn i regi av Bokklubben Barn (hvor boka snart er hovedbok). Alle illustrasjoner (av Bo Gaustad)er på plass, boka er ferdig designet, baksideteksten har jeg skrevet selv (for sikkerhets skyld), jeg har hatt møte med de folka i Gyldendal som skal markedsføre og selge boka mi, og snart er det vel bare trykkingen som gjenstår.
Boka heter Sprø historie og er en hemningsløs gjennomgang av så vel verdens- som norgeshistorien. Eller for å sitere baksideteksten: Sprø historie er en historiebok du aldri har sett maken til. Denne norges- og verdenshistorien er stappfull av vitser (blant annet fra verdens eldste vitsebok), fortellinger og mer eller mindre pålitelige fakta. Boka kryr av steinaldermennesker, gamle grekere og romere, vikinger og riddere, oppfinnere og oppdagere og massevis av kjente og ukjente historiske personer. Aldri har historie vært morsommere, men utrolig nok kan du lære noe av denne boka også.

Dette er altså ikke en vitsebok, men en vanlig fortellende historiebok, men med en avdeling relevante vitser i forbindelse med hvert kapittel, som nevnt i baksideteksten blant annet fra verdens eldste bevarte vitsebok, den greske Philogelos (latterelskeren), ca 2500 år gammel. Hva lo de gamle grekere av? Av stort sett de samme vitsepoengene som vi ler av i dag.

Historie er jo et veldig interessant fag, ikke sant, et fag som det bare blir mer og mer av hele tida, i motsetning til for eksempel gymnastikk, som er et fag det bare blir mindre og mindre av for de fleste, etter hvert som åra går. (Apropos gymnastikk, så har jeg en gammel skolekamerat som var så helt elendig i alle fag på skolen. Det eneste faget han var stiv i, var gymnastikk!)

Når boka heter Sprø historie, så er det både fordi det har skjedd ganske mye sprøtt opp gjennom historien, men også fordi jeg forteller om det på en ganske sprø måte. Alt er basert på velkjente fakta, men man kan vel trygt si at jeg tar meg ganske store friheter. For eksempel begynner jeg allerede i førhistorisk tid, med dinosaurene, og jeg tar en tur innom bibelhistorien også. Et utdrag herfra:

Bibelen er en tykk bok som egentlig består av to deler -- en gammel del som kalles Det gamle testamente og en ny del som kalles Det nye testamente (ganske logisk, ikke sant?). Det gamle testamente begynner med hvordan Gud skapte verden. Han begynte på en mandag, og det første han skapte, var lyset. «Bli lys,» sa Gud, og så ble det lys, enda det ikke fantes strøm eller noen ting. Og sånn fortsatte Gud hele resten av uken med å skape alt som skulle være i verden (det ble helt sikkert mye overtidsjobbing). Til slutt skapte han Adam og Eva, som var de første menneskene.

Adam og Eva bodde i en veldig stor og fin hage som het Eden. Denne hagen var full av epletrær, og Gud sa at Adam og Eva kunne spise så mange epler de ville, bare de ikke spiste av et helt spesielt tre som han ville ha for seg selv. Dessuten måtte de passe seg så de ikke snublet i hageslangen.

Adam og Eva hadde det kjempekult i den fine hagen. Det eneste dumme var at de ikke hadde noe å ha på seg, for Gud hadde så mye å gjøre at han ikke hadde fått tid til å skape klesbutikker ennå.

En dag ville Adam absolutt ha et eple fra det ulovlige treet, og fikk Eva til å plukke et til seg. Da ble Gud skikkelig sinna, og det hjalp ikke at Adam prøvde å skylde på Eva og sa at han hadde fått eplet av henne. Enden på visa var at Adam og Eva måtte reise fra Edens hage og finne seg et annet sted å bo. Noen tror at de endte opp på Adamstuen i Oslo, og at alle nordmenn derfor er etterkommere av Adam og Eva.

I Det gamle testamente fortelles det også om en mann som het Noa. Han fikk beskjed av Gud om å samle alle dyr på jorda i en stor båt, Noas ark, for å redde dem fra en oversvømmelse som var så stor at den satte hele jorda under vann. Og Noa gjorde som Gud sa. Han samlet en hunn og en hann av alle dyr som fantes og puttet dem opp i båten. Sjiraffer, spyfluer, meitemark, taskekrabber, gullfisk, løver, makrell i tomat, elefanter, golden retrievere, pungrotter, snutebiller, vortesvin, reker, jordrotter, hybelkaniner, teddybjørner og mange, mange andre. Og så seilte Noa av gårde med alle dyra i Arken, og da var det jo ikke farlig om det ble flom, for de hadde det trygt og godt i båten. Da flommen var over, slapp Noa alle dyra ut av Arken igjen, slik at de kunne fortsette det vanlige livet sitt på land (fiskene slapp han antageligvis i sjøen, hvis han da ikke hadde spist dem underveis).

Siden jeg er av den formening at barn bør lære et minimum av klassisk dannelse, har jeg selvfølgelig egne kapitler både om de gamle grekerne og de gamle romerne. Slik forteller jeg om Romas grunnleggelse:

De to mest kjente barna i Romerriket var Romulus og Remus. De hadde en ulv til dagmamma. Å ha en ulv til dagmamma er egentlig ikke særlig lurt, men det var kanskje vanskelig å finne dagmammaer på den tiden.

En dag Romulus og Remus lekte i sandkassa, bestemte Romulus at de skulle bygge en by. Og så bygde de i vei. Fordi det var Romulus som fant på det med byen, ble byen oppkalt etter ham og fikk navnet Roma. Den ligger der den dag i dag og er hovedstaden i Italia. Vi kan være glade for at det var Romulus som fant på det med byen, for hvis det hadde vært Remus og byen var blitt oppkalt etter ham, hadde den kanskje hett Rema i dag, og det ville jo blitt innmari langt å dra og handle.

I denne boka får man også vite veldig mange nyttige ting, som for eksempel hvem som løp verdens første maratonløp, at det var de gamle romerne som oppfant ostekaka, at det ikke fantes søppelbiler i middelalderen, at den svenske kongen Karl den 12. og soldatene hans nekta å stoppe for tollerne på Svinesund, at hermetikkboksen ble oppfunnet lenge før boksåpneren, upraktisk nok, at Titanic kræsja med verdens største isbit, og at bobletyggegummien ble oppfunnet i 1928.

I månedsskiftet april/mai kommer denne boka til en bokhandel nær deg, samt i Bokklubben Barn.

Ny bok

En av de tidligere bøkene mine - og kanskje den tittelen jeg har vært mest fornøyd med!


En ny bok er levert, som kommer i april på mitt faste forlag Gyldendal og i Bokklubben Barn. Jeg befinner meg fortsatt innen mitt spesialfelt, som jeg kaller «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur» for barn, men med den ikke uvesentlige forskjellen at tradisjonslitteraturen denne gangen er et vedheng til en selvskreven tekst. Paranoid redd for å bli kopiert som jeg er, vil jeg fortsatt ikke si hva boka handler om, men jeg mener igjen å ha laget en bok som ikke ligner på noe noen har gjort før (det er derfor jeg er redd for å bli kopiert, det er jeg nemlig blitt før).
Jeg har en del bøker bak meg på GBU (Gyldendal Barn & Ungdom) etter hvert, grovt regnet er det vel en 12--13 stykker. Mange har kommet i flere opplag og nyutgaver. For meg er det å utgi bøker på en måte en rutine, det er jobben min. Men samtidig er hver bok unik, og det er like lite en selvfølge for meg å få antatt en bok som det er for en debutant. Rent bortsett fra at jeg ikke sitter hjemme og biter negler og venter på forlagets dom over et innsendt manus - bøkene mine blir til ved at jeg presenterer en idé for redaktøren min, som jeg har jobbet sammen med alle de ca 14 årene jeg har vært på Gyldendal. Bøkene blir derfor egentlig antatt allerede på idéplanet, og så vidt jeg husker har det knapt skjeddd at jeg ikke deretter har klart å realisere ideen.
Men hver bok er som sagt unik - og hver virkeliggjøring en seier og en stor personlig tilfredsstillelse. Det vet alle som skriver.

Hva er vitsen?

Tidligere i år bidro jeg med en artikkel til det nystartede litterære tidsskriftet Biblioteket. Litt mystisk, dette tidsskriftet; hadde jeg ikke fått tilsendt et eksemplar, ville jeg tvilt på at det eksisterte. Jeg har ikke sett en eneste omtale av det i mediene, lanseringen må nærmest ha skjedd i det skjulte, og hjemmesiden blir ikke oppdatert. Jeg har tidligere omtalt bladet i DETTE innlegget. Nå legger jeg ut artikkelen her.


Vitsen er en av de eldste litterære sjangrer som finnes, beslektet med eventyr, sagn og myter. Vitser ble fortalt rundt leirbål i steinalderen og av hoffnarrene i middelalderen. Den eldste vitseboken vi kjenner til, stammer fra de gamle grekere. I dag finner vi vitser i alle varianter i underholdningsliv og medier. Vi finner dem ikke minst i litteraturen, i alt fra rene vitsebøker til høyverdig litteratur. James Joyce, Samuel Beckett og vår egen Kjartan Fløgstad er eksempler på anerkjente forfattere som ikke går av veien for å bruke velkjente vitser i sine litterære verker. Det er sikkert ikke lenge siden du selv hørte eller fortalte en vits -- alle kan vi noen, selv om vi klager over at vi aldri husker dem. De er en del av vår felles kulturelle ballast.

Men hva er vitsen med vitsen? Et vittig hode har sagt at humor er det man ikke har når man prøver å forklare det. Likevel forskes det på humor og latter generelt og på vitsen spesielt innen et vidt spekter av fagområder. Psykologer, hjerneforskere, lingvister og folklorister -- humor er et mangesidig fenomen med mange innfallsvinkler, og humorforskning er langt fra noen eksakt vitenskap. Og like lite som blomstene trenger botanikk for å vokse, trenger vi teorier eller forklaringer om humor for å vite hva vi opplever som morsomt, eller for den saks skyld hva som er «meningen» med en vits.

For mange er det ukjent at selveste Freud skrev en hel bok om vitser -- Vitsen og dens forhold til det ubevisste. Freud fremhever vitsen og dens lek med ord først og fremst som en kilde til lyst, og som en «frisone» på linje med drømmene, der vi kan unndra oss overjegets strenge kontroll og la hemningene fare. Lystprinsippet og realitetsprinsippet er motsetninger, og nettopp motsetninger er selve vitsens vesen, det er gjennom motsetninger -- inkongruenser -- at vitsens poeng oppstår. Motsetninger mellom hva vi forventer og hva vi får høre, motsetninger mellom ulike betydninger av ord, motsetninger mellom det normative og det ukorrekte.

Når jeg blir spurt om jeg har en yndlingsvits, tar jeg ofte den om mannen som er inne i en musikkbutikk for å kikke på pianoer, og som spør ekspeditøren: «Si meg -- dette pianoet her, er det med garanti?» «Ja visst,» svarer ekspeditøren, «vi garanterer at det er et piano.» I enhver normal samtale ville det være underforstått hva slags garanti det var snakk om, men i vitsen snakker de to medvirkende ut fra vidt forskjellige premisser og dermed forbi hverandre. En absurd, lattervekkende motsetning oppstår.

Kan man spøke med alt? er et spørsmål som ofte stilles. Svaret er ja i den forstand at intet menneskelig er vitsen fremmed. Det oppstår vitser om absolutt alt, fra de mest uskyldige temaer til tabubelagte temaer som sex, død og katastrofer.
Men spørsmålet kan også besvares med et nei i den forstand at man ikke bør fortelle en hvilken som helst vits om et hvilket som helst tema til hvem som helst når som helst og hvor som helst. En velvalgt vits til de rette tilhørerne i det rette øyeblikk kan spre glede og latter, mens det motsatte kan skape pinlig og trykket stemning eller bent frem såre og fornærme. De fleste mennesker reserverer instinktivt «fæle» vitser til familie- eller vennekretsen hvor man enten er trygg på reaksjonen eller eventuelle anstøt nøytraliseres av nære personlige relasjoner.
«Fæle» vitser er alt annet enn politisk korrekte, men vi ler av dem likevel, om enn med dårlig samvittighet og kanskje med skamfølelse. Men når vi ler for eksempel av vitsen om Hitler som beklager seg over den høye gassregningen, betyr ikke det at vi er rasister eller onde mennesker. Vi ler fordi vi reagerer på det absurde motsetningsforholdet mellom vitsens kynisme og vår egen viten om ondt og godt.

Vitsen er som sagt en litterær sjanger med mange fasetter, og det gjelder å se sitt publikum an. Som forfatter av vitsebøker for barn har jeg så å si oppfunnet min egen sjanger som jeg kaller «litterært bearbeidet tradisjonslitteratur». Det vil si at jeg bruker barns muntlige tradisjonslitteratur, først og fremst vitser og gåter, som et råstoff som jeg bearbeider gjennom utvelgelse, tematisering og utforming. Vitsene i mine bøker inneholder ikke kontroversielle temaer, de skal først og fremst more. Og å more, det er et edelt fag, som Goethe sier i Faust. Men vitsen er litteratur med lav status, og barn er en målgruppe med tilsvarende lav status.
Barns fortellertradisjon, det vil si deres vitser og beslektede litterære sjangrer (gåter, spøkelseshistorier, ordleker, regler og rim) begynte man først å ta alvorlig i annen halvdel av 1900-tallet. En norsk pioner på området er Åse Enerstvedt, som i sin bok Kongen over gata (Universitetsforlaget 1971) presenterte den første store studien av barns lek, inkludert deres muntlige fortellertradisjon, det vil si deres ordlek. De senere årene er det særlig professor Frode Søbstad og førsteamanuensis Ivar Selmer-Olsen ved Høgskolen for førskolelærerutdanning i Trondheim som har forsket på dette feltet her i Norge.

Når det gjelder barns vitser, kan vi igjen stille spørsmålet om de har noen mening. De fleste voksne vil nok mene at det er bare tull og tøys. Og på en måte har de rett, for barns vitser har, i likhet med det meste av humor, som sin primære funksjon å more. Men som vi vet -- spøk er ikke alltid bare spøk, og alvor ikke alltid bare alvor.
Enkelt uttrykt kan vi si at barns vitser, som positive og ubevisste bivirkninger, blant annet formidler språklig, kulturell og sosial kompetanse. En vits som:

Adam: Elsker du meg?
Eva: Ja, hvem ellers?

gir bare mening når man har den nødvendige kulturhistoriske kunnskapen for å forstå den, det vil si kjennskap til Bibelens skapelsesberetning.

Vitsen om pinnsvinet som ikke følte seg helt pigg, formidler kunnskap om at ord kan ha flere betydninger.
Atskillig kunnskap om språk og ord er det også i denne:

-- Hei, jeg hørte at du var syk. Er du bra igjen nå?
-- Jeg er ikke bra, men bedre.
-- Så bra at du er bedre!
-- Ja, men det hadde vært bedre om jeg var bra.

Og denne vitsen:

Moren: -- Det var to sjokoladekaker i skapet, men nå er det bare én. Har du noen forklaring på det?
Sønnen: -- Det var så mørkt at jeg ikke så den andre.

forteller at det ikke er pent å stjele, at anledning gjør tyv, og at det er upraktisk å ha det så mørkt at man ikke ser hva man gjør!
Et opprørsk element kan det også være i vitser. I de voksnes verden kan vitsen være både protest og overlevelsesmekanisme, enten mot autoriteter eller mot enda alvorligere forhold som krig og undertrykkelse. Med en vits som denne:

Oppgitt mor: -- Har jeg ikke sagt tusen millioner ganger at du ikke skal overdrive sånn!

viser barn at de gjennomskuer at voksne autoriteter ikke alltid lever som de lærer. Den forteller også at ikke alle idealer og normer her i verden lar seg etterleve i det virkelige liv.
Et viktig aspekt ved vitser og formidling er selvsagt at de formidler kunnskap til seg selv. Det å kjenne vitser, gåter, spøkelseshistorier og lignende fortellinger, er i seg selv en viktig litterær og kulturell kompetanse.

Vil du høre en vits?
Katte med slips.
Vil du høre resten?
Rumpa til presten.

Dette er et vers vi alle kan. En eller annen gang, et eller annet sted, bare hører vi det -- av en eller annen. Og så kan vi det. Dette nonsens-verset er like utbredt som den mest tradisjonelle julesang. Er det noe annet enn tull og tøys, en lek med ord og rim? Tja, det inneholder mange tradisjonelle vitseelementer, som inkongruens (katt med slips), tabu (rumpe) og autoritet (presten). Og det har spørsmål-og-svar-form, slik vi kjenner fra gåter og gåtevitser, til tross for at det egentlig er mer en fortelling enn en gåte.

I motsetning til alt det barn lærer av voksne, får de den kunnskapen som vitser formidler, stort sett av hverandre. Og vitser er en litterær sjanger som bokstavelig talt er som skapt til å deles, siden den opprinnelig er en muntlig tradisjon. Når vi leser en vitsebok, kan vi godt sitte og humre og le for oss selv, men enda morsommere blir det når vi kan lese høyt for andre, ikke minst fordi mange vitser i dag har form av gåter. (Hvorfor ble det så mørkt i fruktfatet? Fordi pæra gikk.) Delt latter er dobbel glede.

Og dermed er ringen sluttet i den forstand at det eneste svaret vi egentlig kan gi på hva som er vitsen med vitsen, er at spørsmålet unndrar seg et konkret svar. Vi kan peke på en del betydninger vitsen har, men ikke noen dypereliggende mening som sådan. Som forfatteren Tor Ulven sier i forordet til den norske oversettelsen av Freuds bok om vitsen: «Hva er vitsen med vitsen? For de fleste er spørsmålet overflødig, ettersom meningen med en vits opplagt er å få tilhørerne til å le. Og hva er meningen med å le? Å føle lyst. Og hva er meningen med å føle lyst? Spørsmålsrekken fører åpenbart ut i det absurde.»
Og er ikke det greit -- at ikke alt har en mening, at vi ikke kan forklare alt? Er ikke det ganske morsomt i seg selv? En meningsfylt meningsløshet, nærmest på vitsens egne premisser!

Jørn Roeim
Publisert i tidsskriftet "Biblioteket" mars 2010.

Damen på kyrkogården

Spøkelsesboka er blitt til Damen på kyrkogården och andra spökhistorier. Alltid morsomt å bli oversatt, selvsagt. De tidligere svenske utgivelsene mine har solgt bra. Fra før har denne boka kommet i to utgaver på norsk, samt lydbok.

Den er illustrert av Werner Grossmann.

Dagsrapport

Jeg er en dårlig leser for tiden. Forleden kveld overrasket jeg meg selv ved å legge fra meg Becketts Molloy og finne frem en bunke hagebøker i stedet. Det må ha noe med årstiden å gjøre - hagesesongen er i gang. Solen flommer, det går an å innta lunsjen på uterommet igjen. Beckett ble plutselig så tung. Og blogginspirasjonen er fortsatt på et lavmål. Jeg får ta en titt på biblioteket og se om jeg finner noe som begeistrer, noe jeg ikke kan la være å lese. (Som katolikk har man jo dessuten svært mye avislesestoff for tiden ... Selv min egen sogneprest prydet forsiden på VG i uken som gikk.)

Men to lange hundeturer hver dag og intens hagejobbing tar på kreftene. Jeg har jo andre ting å gjøre også; oversettelser, korrekturer, to bokprosjekter som skal i havn. Hele påsken gikk med, men som frilanser lever man et usynkront liv. I hvert fall gjør jeg det. Usynkront med omgivelsene, mener jeg.

For en tid siden omtalte jeg så vidt et bokprosjekt hvor jeg har vært ghost writer, og Lille søster sa i en kommentar at hun gjerne ville høre mer om det. Et vennepar av oss opplevde for et års tid siden dramatisk sykdom, der han svevet mellom liv og død noen uker og hun skrev dagbok for å holde hodet over vannet. Helsepersonellet mente at dagboken burde bli bok, og så ble det min jobb å "se på det". Resultatet var at jeg bearbeidet hele dagboken og sendte manuset til tre forlag. Det er visstnok ikke helt stuerent å sende manus til flere forlag på en gang, men jeg gjorde nå det. Nå utgir jeg jo bøker selv hele tiden, men de er for det første i en helt annen sjanger og blir aldri til ved at jeg sender inn manus, men ved at jeg presenterer ideer for min faste redaktør i Gyldendal B&U. Jeg er derfor, paradoksalt nok, ganske uvant med å sende inn et manus og så gå og vente på resultatet. Av de tre forlagene svarte ett straks at det ikke var i deres gate. Greit nok. De to andre var to store forlag, og begge ville ha manuset! Det var jo helt fantastisk. Det ene, Cappelen Damm, var mer entusiastisk enn det andre, og resultatet var at boka nå er i produksjon og kommer til høsten. Å få napp to steder med en dokumentarisk bok er faktisk ikke så verst akkurat nå, da forlagene er litt mer påholdne enn ellers med hva de antar og ikke antar. Når det gjelder min rolle i dette, kan man si at uten dagbokskriveren ingen historie, men uten meg ingen bok. Min rolle er imidlertid ghost writerens, og jeg kommer som sådan til å bli nevnt i boka på en eller annen måte, men dagbokskriveren kommer til å stå som forfatter. Dette er avtalt oss imellom og med forlaget, det samme er fordeling av royaltyen.
Det er første gang jeg gjør en sånn jobb, og første gang jeg befatter meg med sjangeren dokumentar. Jeg føler meg derfor nesten som en debutant, også fordi det er et helt nytt forlag for meg. Nå har jeg riktig nok oversatt en del for Cappelen Damm i årenes løp, men det er første gang jeg utgir noe der, så det er en ny rolle.

Det andre bokprosjektet jeg holder på med, er i min egen gate og for mitt vanlige forlag Gyldendal Barn & Ungdom, altså humor for barn. Som vanlig basert på tradisjonslitteratur, men med en helt ny vri denne gangen som så vidt jeg vet ikke er gjort før. Jeg kan ikke si noe om dette, bortsett fra at eget forfattet stoff kommer til å utgjøre hoveddelen av boka. Ideen er antatt av forlaget og Bokklubben Barn, hvor den etter planen skal være hovedbok en gang til neste år. En viss spenning knytter seg selvsagt til om jeg klarer å realisere prosjektet etter intensjonene, men det pleier å gå bra.

Men akkurat nå er det på tide å komme seg ut i hagen og bedrive anleggsgartnervirksomhet.

Gåtefullt

DETTE er et av de beste kjøpene du kan gjøre på mammut i år, mener nå jeg.
Men jeg er ikke helt uhildet her ...

Forfatternytt

I går var jeg på forfatterkveld hos Gyldendal og hørte konsernsjefen, Geir Mork, snakke om forlagsvirksomhet i en ny tid, i Hamsun-salen i det nye Gyldendalhuset. Det var interessant, og det gjorde meg overbevist om at Gyldendal har en ledelse som kan takle både finanskrisen og de mange utfordringene som ny teknologi representerer.
Vanligvis har Gyldendal såkalt "åpent hus" for alle eksterne medarbeidere, dvs. forfattere, oversettere, illustratører etc, men i går var det altså bare for forfattere. Det innebar at vi var så pass få at det gikk an å satt seg ned og pratet litt ordentlig med folk i stedet for den hektiske minglingen. For som vanlig var det jo pizza og rødvin etterpå, må vite. Det er i det hele tatt godt å være gyldendøl.






Jeg fikk beskjed fra en av redaktørene mine om at den nye utgaven av Spøkelsesboka solgte bra, og det er jo alltid en hyggelig beskjed å få. Den kan anbefales som påskelektyre fra 8 år og oppover, og som tidligere nevnt i bloggen finnes den nå også som lydbok.
(Alle bøkene mine egner seg forresten veldig godt til feriebruk - unnskyld at jeg driver uhemmet egenreklame i dag.)







Og så kom Gyldendals utenlandsagent til meg med ferske eksemplarer av min første danske utgivelse noen gang, Svenskeren, nordmanden og danskeren, som er den danske versjonen av Svensken, dansken og nordmannen. Helt lik den norske med illustrasjoner og alt, bortsett fra at det er byttet om på rekkefølgen i tittel og tekst, slik at dansken er er den flinkeste.
Fra før har to av bøkene mine kommet på svensk, så dette er tredje gang i alt at jeg blir utgitt på et annet språk. De fleste av bøkene mine baserer seg på nok så ord-basert humor, og det er ikke så lett å oversette. De to bøkene som er vist her, er noe lettere å overføre, så det jobbes for at begge skal komme på svensk, og at også Spøkelsesboka skal komme på dansk.

Godlyd

Jeg nevnte Janosch i et innlegg nylig, og i bokbilaget i Dagsavisen i dag var det en helsides annonse for Lydbokforlaget. En av bøkene var Janoschs Med tigeren og bjørnen til Panama, lest av Hildegunn Riise. Og oversatt av Halldis Moren Vesaas. Jeg ble litt sjokka da en kommentator (som tydeligvis er bibliotekar) til innlegget mitt om Janosch sa at mange foreldre valgte bort disse bøkene på biblioteket fordi de var på nynorsk. Synd for dem, for her går forfatter, oversetter og oppleser opp i en høyere enhet. Lydboka passer fra 2 år står det - det høres litt tidlig ut for meg, men jeg ville uansett ikke nølt med å kjøpe den hvis jeg hadde småbarn.

Janosch forteller for øvrig i den selvbiografiske voksenromanen Gastmahl auf Gomera at han hadde noe sånt som utrolige 70 bøker bak seg da han omsider slo igjennom med Oh, wie schön ist Panama i 1978 og endelig kunne leve av bøkene - "ab da konnte ich von den Büchern leben, ohne Nebenarbeiten annehmen zu müssen, dies war etwa mein siebzigstes Buchwerk".




Nå er det ikke bare dristig, men rent ut dumdristig å nevne seg selv i samme innlegg som Janosch, men jeg fikk en hyggelig pakke fra Lydbokforlaget forleden dag med frieksemplarer av min egen første lydbok, Spøkelsesboka. Den passer fra 8 år og oppover, og inneholder seks tradisjonelle spøkelseshistorier (bearbeidet av meg) og to egenskrevne.

Lagerrapport

I går fikk jeg 75 bøker i posten. Nei, jeg har ikke gått amok på amazon eller antikvariat.net, det dreier seg om tre av mine egne titler som skal på mammut til neste år; Krokodillen som fikk dilla, Det snille beinrangelet og Sprø fakta. Da må forlaget spørre om forfatteren vil ha de 25 frieksemplarene han har krav på. Og det ville jeg. Nå kjenner jeg riktig nok ikke 75 barn i den aktuelle alder, men det er alltid greit å ha noen bøker på lur. Blant annet kan man som forfatter oppleve å gå tom for sine egne bøker, og det er uhyre bittert. Den skjebnen burde jeg nå være godt sikret mot, i hvert fall hva disse tre titlene angår.

På svømmetur i litteraturen

Det er mulig at både Kjartan Fløgstad og jeg betrakter oss selv som mennesker med humoristisk sans og ikke som vitsefortellere, jfr. innlegget nedenfor. Men bruker vitser gjør vi, hver på vår måte.
Her er den samme vitsen i min versjon (Svensken, dansken og nordmannen, Gyldendal 2008) og i Fløgstads versjon (Kniven på strupen, Gyldendal 1991.
Legg for øvrig merke til formuleringen «ein kar dei hadde høyrt om» i Fløgstads tekst. Det er typisk når folk forteller såkalte gode historier. De har aldri opplevd det selv, men hørt om noen som har det, for eksempel noen i familien eller noen som kjenner noen. Gjerne navngitte personer. Det finnes også mennesker som i fullt alvor tror at det finnes humor som er særegen for steder eller folkegrupper, at det for eksempel finnes en særlig nordnorsk humor, en særlig trøndersk humor etc. Men dessverre - det vi kan kalle vanlige vitser/gode historier er eldgamle og har eksistert overalt til alle tider.









Min versjon (bildet blir større ved å klikke på det).









Kjartan Fløgstads versjon.