Ny bok av Rune Christiansen

---

«Det besynderlige, de gangene Fanny tenkte på omstendighetene rundt foreldrenes bortgang, var at hun, til tross for det som voldte smerte, alltid følte seg så behersket, så likevektig, og de gangene hun senere så dem, i drømme altså, var det som om det gamle gjengangermotivet ble vendt på hodet: Da var det hun, en levende, som hjemsøkte de døde, da var det hun som forstyrret og kastet om på de dødes realiteter, som et fantom, som et skrømt i deres hinsidige eksistens.» Fanny er en ung, foreldreløs jente som prøver å leve som best hun kan, alene i en liten bygd. Dagene går med til enkle sysler: komme seg på skolen, reparere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede. Men under de sørgmodige grunnvilkårene finnes eventyret, fullt av gjenstridige forestillinger og muligheter. Gjennom Fannys egenartede tilnærming til verden blir den tilsynelatende enkle historien en lignelse om vennskap, uavhengighet og overskridelse. "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" er en både håpefull og dypt urovekkende roman.

Hos kvinnene

 

"Ganske tidlig, men jeg ennå var svært ung, men ikke lenger et barn, tenkte jeg at det var hos kvinnene jeg kunne bli meg selv. Dette er utvilsomt en naiv og ikke minst grådig vedgåelse, men når jeg ser tilbake, er det tydelig at jeg har hatt få ambisjoner, og knapt en eneste lengsel, utover det å få dekket dette vedvarende behovet, dette begjæret, og selv om det har skiftet form opp gjennom årene, har det fulgt meg helt frem til voksen alder."

 

Rune Christiansen: Fraværet av musikk

Lesningens magi

 

 

"Jeg unndro meg alle andre gjøremål enn å lese. Jeg leste i de franske romanene, og så leste jeg i de japanske romanene, og så leste jeg i de franske romanene igjen, og slik befant jeg meg til slutt i et velbehag som omsluttet alt jeg foretok meg. Jeg drakk kaffe om morgenen og grublet over en setning i Sne om våren, jeg tok bussen inn til byen, og en passasje fra Den materielle ekstase syntes å skifte form og betydning, som om det var noe jeg hadde oversett ved første gangs lesning, selv mellom hyllene på supermarkedet kunne jeg ta meg i å mumle frem små bruddstykker fra en av disse bøkene som jeg lot meg oppsluke av: «Jeg hadde vært i ferd med å ta farvel, nå satte jeg meg ned igjen.» Jeg leste ved frokostbordet, leste på sengen før jeg slukket nattbordslampen, og hvis været var lagelig, leste jeg ute i hengekøyen midt på dagen, i timevis. Det var som en forelskelse, en egen oppmerksomhet fylte døgnet og gjorde meg frimodig. Hver bok bar løfter om lykksalighet, som en kvinne bød den seg frem med små, subtile bevegelser, og med en lett og forlokkende diskresjon som lignet fravendthet, men som skalv lite grann til, og hver bekreftelse etterlot attrå."

 

 Rune Christiansen: Fraværet av musikk

Leserapport

Rune Christiansen var, inntil nylig, en forfatter jeg aldri hadde lest noe av, til tross for at han vel må sies å være en av Norges mest kjente forfattere (jeg sikter da til den seriøse del av litteraturen, ikke krim og annet tullball). Jeg har selvsagt merket meg navnet, og også bladd litt i noen bøker av ham på biblioteket, uten at det fenget. Men så er det dette mystiske fenomenet at bøker kommer til meg, som jeg har omtalt mange ganger her på bloggen. Antagelig er det underbevisstheten som arbeider. Men det er ganske fascinerende; jeg trenger egentlig ikke lure på hva jeg skal lese. Nå er det riktig nok et mål for meg å lese den såkalte verdenslitteraturen, det jeg kaller kanonisk lesning. Men selv innenfor denne bevisste planen kommer bøkene til meg. På biblioteket for et par uker siden hadde jeg bestemt meg for å lese Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemans liv, som han fikk Brageprisen for i fjor, for å finne ut hva det er med Rune Christiansen. Den boka var ikke inne, så jeg tok Krysantemum ut av hylla i stedet. Bladde litt i den, fortsatt uten at noe fenget. Likevel lånte jeg den og bestemte meg for å gi den en sjanse. I begynnelsen var jeg flere ganger fristet til å gi den opp, men fortsatte, og plutselig var jeg hekta. Han skriver jo helt fantastisk. I Halfdans Bokhus i Drangedal var jeg så heldig å finne to andre bøker av Christiansen, den ene leser jeg nå; Fraværet av musikk. Nå kan jeg rett og slett ikke få nok av Rune Christiansen.
Det er så fantastisk å gjøre sånne opplevelser, å finne en helt ny forfatter som virkelig får betydning for en.
For en liten smakebit, se sitatet til venstre.

HER er SNLs artikkel om Rune Christiansen.