Nasjonale litterære særtrekk

 

En av yndlingsbøkene mine

 

I 2018 ble jeg utfordret på Facebook til å nevne syv bøker som har betydd noe for meg. Denne boka var nummer to i rekken. 

    Graham Greene er en svært sentral forfatter for meg, noe som avspeiler seg i at han trolig er den forfatteren jeg har flest bøker av i hyllene mine (nærmere 40). Det skyldes ikke minst at han var katolikk, noe som kommer tydelig frem i tematikken hans, spesielt i de fire bøkene som omtales som hans "katolske": Brighton Rock, The Power and the Glory, The Heart of the Matter og The End of the Affair . Det gjør også at en katolsk leser (som meg selv) vil forstå en del ting i Greenes bøker bedre enn ikke-katolske, enn si ikke-kristne lesere. Men misforstå meg ikke - Greene var ingen misjonær, han ville heller ikke kalles en "katolsk forfatter", han sa selv at han tilfeldigvis var en katolikk som også var forfatter. Derfor kan han selvsagt leses av alle, og han er en svært lest forfatter. 

    Jeg hadde først tenkt å velge "Makten og æren" (The Power and the Glory), men falt ned på "Slutten på leken" (The End of the Affair), antagelig den beste kjærlighetshistorien jeg har lest. Den handler om forfatteren Maurice Bendrix (Greenes alter ego) og hans forhold til Sarah Miles, en romanskikkelse bygd på virkelighetens Catherine Walston, en gift kvinne som Greene hadde et forhold til. Foruten kjærlighetshistorien handler den også om hovedpersonens konversjonshistorie og skriveprosess. Og så foregår den i London under krigen og er så deilig engelsk. 

 

"Kan man virkelig hate og elske? Eller er det bare meg selv jeg virkelig hater? Jeg hater de bøkene jeg skriver med deres kjedsommelige tekniske dyktighet. Jeg hater selve mitt forfattertalent, som får meg til å lete etter stoff med så stor iver at jeg forsøkte å forføre en kvinne jeg ikke elsket, bare fordi hun kunne gi meg visse opplysninger."

 

Men om bokens forfatterskikkelse skriver "kjedsommelige" bøker, kan man aldri beskylde Greene for det samme, uansett om temaet er dypt alvorlig, eller, som i enkelte av bøkene hans, humoristisk og underholdende. At Greene aldri fikk Nobelprisen, hører etter min mening til Svenska Akademiens store unnlatelsessynder. 

 

 

Middlemarch

 

 

Forleden dag havnet jeg i en merkelig situasjon. Jeg var ferdig med Dickens’ Bleak House og måtte finne en ny bok. Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at jeg skulle lese Sartres Kvalmen. Jeg skulle ut og reise, og da er det spesielt viktig for meg å ha noe å lese om kvelden. Jeg hadde ikke lest mange linjene i Kvalmen før jeg husket at jeg hadde prøvd meg på den flere ganger før, uten å klare å lese den. Jeg tror det er Brikt Jensens oversettelse som irriterer meg fordi han skriver «der» i stedet for «det», i setninger som: «Der måtte ikke svares, der måtte ventes», «Nå vet han at der har vært andre i hans situasjon.» Dette er manerlig i mine øyne. En Bergens-manér, kanskje. Brikt Jensen var bergenser.  Det skaper en avstand mellom meg og teksten. (Men når jeg blar og leser i boken akkurat nå, for å finne eksempler, slår det meg at jeg kanskje har latt meg forlede av denne avstanden, slik at jeg ikke har sett selve teksten. For nå slår det meg at den ikke er så verst likevel, teksten altså, og at jeg kanskje burde se forbi Jensens manér og gi teksten en ny sjanse. Ja,faktisk. Kanskje det var det som var meningen med at jeg plukket den frem? Vel, det får bli en annen gang. Visste du forresten av Sartre er den eneste som har nektet å motta Nobelprisen i litteratur? Begrunnelsen finner du HER. Latterlig nok henvendte han seg noen år senere til Svenska Akademin og ba om å få prisen utbetalt likevel. Men det fikk han selvsagt ikke.

Mitt problem: Jeg hadde ikke noe å lese på. På stedet hvor jeg bodde, var det noen bokhyller ute i korridoren; jeg lette der, men uten å finne noe.  Dagen etter kjøpte jeg noe faglitteratur på Akademika på Blindern og hadde dermed noe å lese på senga den kvelden.

Da jeg kom hjem, måtte jeg finne en ny bok å lese. Mer Dickens? Ingen bok av Dickens «falt meg i hendene».  Det gjorde derimot et verk litt foran ham i hylla for engelsk litteratur, nemlig George Eliots Middlemarch, av flere kjente litterater betegnet som den beste engelske roman noensinne.  George Eliot (Mary Ann Evans)  var Dickens’ samtidige. Kjente de hverandre, tro?

Var det  tilfeldig at jeg valgte en bok fra samme tidsepoke? Jeg tror ikke det. For det første passer Middlemarch godt inn i min kanoniske lesning, dessuten er det noe med den brede, fortellende stilen i denne perioden som passer meg akkurat nå.

Sommerlesning for anglofile

Bli med på en reise til Edgecombe St. Mary, en søvnig, erkebritisk landsby, og møt det herlige persongalleriet i denne sjarmerende romanen om moden kjærlighet og det generelle forfallet i tiden. Den pensjonerte majoren Ernest Pettigrew lever et liv i pakt med gode, gamle engelske tradisjoner: Ære, utsøkte omgangsformer og en kopp ordentlig brygget te er blant de tingene han setter høyt i livet. Men via brorens plutselige død innleder han et uventet vennskap med fru Ali, landsbyens pakistanske butikkinnehaver. Plutselig og overraskende stiller dette vennskapet ham i et helt nytt lys i landsbyens - og hans egen sønns - øyne, og han innser gradvis at hans verden er bygd på løgner. Majorens siste forelskelse er en ukonvensjonell og hjertevarm romantisk komedie som også makter å sette søkelyset på sentrale konflikter i dagens samfunn - og en bok du ikke vil legge fra deg før du har lest den ferdig. (Gyldendals omtale)

En enda grundigere omtale finner du HER, på Rose-Maries litteratur- og filmblogg (som varmt kan anbefales). Takk til Rose-Marie for hyggelig omtale av oversettelsen, utført av undertegnede.

Hvorfor jeg noen ganger kjøper to bøker når jeg egentlig bare skal ha én.

Jeg handler mye på Amazon.co.uk, og hvis jeg kjøper bare én bok, for eksempel en paperback som er ganske lett, blir portoen uforholdsmessig høy. Derfor slenger jeg gjerne på en bok til, sånn at portoen relativt sett blir lavere.

Nylig kjøpt jeg Dylan Thomas’ Portrait Of The Artist As A Young Dog,, som jeg nettopp har lest i norsk oversettelse ved Harald Sverdrup - Portrett av kunstneren som hvalp. Dette var en så stor leseopplevelse at jeg måtte ha originalen for å sammenligne. Den norske utgaven lånte jeg på biblioteket, og jeg har hatt et svare strev med å få tak i et eget eksemplar. Den er ikke å oppdrive antikvarisk. Omsider fant jeg et nettantivkariat som hadde den i bibliotekinnbinding. Det er noe bokelskere hater, som vi vet, men det var det eneste jeg fikk tak i.

Den engelske utgaven var en flis av en paperback. Altså trengte jeg en bok til. Jeg vet ikke hvorfor det ble Collected Poems av W.H. Auden (1907--1973), som jo også er en av britenes store poeter. Han tilhører den kategorien forfattere som burde hatt nobelprisen, men ikke fikk den. Det sies at noe av grunnen var at han visstnok gjorde en del tabber under oversettelsen av Hammarskjölds Veimerker, og at han dessuten under et besøk i Stockholm antydet at Hammarskjöld var homoseksuell, i likhet med Auden selv. Det gjorde vel kanskje også sitt at Auden var en forfatter som nødig fremhevet seg selv.

Collected Poems er en nydelig bok, innbundet og på nesten tusen sider. Det var en nytelse å bla i den. Auden er jo en relativt tilgjengelig poet. De fleste kjenner hans «Funeral Blues», eller «Stop All The Clocks», som blir lest opp under begravelsen i den kjente filmen «Fire bryllup og en gravferd». HER er en Youtube-snutt fra filmen hvor John Hannah som Matthew leser diktet. Og slik ser det ut på trykk:


Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last for ever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

Graham Greene - endelig

Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.
Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr, hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg leser nå, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.
I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forørvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.
Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg så lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

Dr. Johnson

Mitt eget eks. av "den mest legendariske av alle engelske biografier".




Man kan vanskelig teoretisere rundt biografisjangeren i det omfanget Stephen J. Walton gjør uten å nevne boken som vel fremstår som selve innledningen til den moderne biografiens æra, nemlig James Boswells beretning om den engelske forfatteren, litteraten og leksikografen Samuel Johnson, på engelsk som regel referert til som Dr. Johnson, og for øvrig en gjenganger i sitatlitteraturen, ikke minst nettopp takket være Boswell. Originaltittel The Life of Samuel Johnson (1791), norsk (forkortet) utgave Samuel Johnsons liv (1951), oversatt av Solveig Tunold.
«Takket være Boswell går ‘Doktoren’ den dag i dag lys levende omkring, og Boswell følger like lys levende med og presenterer ham. Og ikke bare disse to, men hele den litterære og politiske samtid følger med dem – en unik personskildring og en ganske uvurderlig miljøskildring,» som det heter i det norske forordet.
Walton omtaler den som den «mest legendariske av alle engelske biografiar [...] ei bok på over 1000 sider der biografen så å seie følgjer gjenstanden rundt som ein skugge fram til han døyr i 1784».
Og fortsatt en høyst leseverdig og givende bok, kan jeg føye til for egen del.

En god Wikipedia-artikkel om Johnson finner du HER, og en tilsvarende om Boswell HER.

"Pingvinifisering"

I Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi, som jeg leser litt til og fra, kom jeg over noe i går som jeg syntes var interessant. Han skriver om ulikheter innen biografiteori i forskjellige land, og nevner en forfatter ved navn Hermione Lee som etter Waltons mening har et spesifikt engelsk perspektiv (Lee, Hermione. 2005. Body Parts. Essays on Life-Writing. Chatto & Windus. London.) Med det mener han at det er et strukturelt trekk ved det engelske bokmarkedet som har farget Lees oppfatning av sjangeren per se. Og det er hans redegjørelse for dette engelske særtrekket som jeg syntes var interessant lesning:

«England har ein relativt stor bokmarknad, og det finst ein stor pingvinifisert middelklasse. Med dette meiner eg at det iallfall dei siste ca. sytti åra, sidan Penguin-bøkene tok til å kome ut i store opplag for lite pengar, har vore vanleg i store krinsar å skaffe seg kulturell kapital gjennom å lese. Ein kan til og med knyte dette opp til den tidlege ekspansjonen i England av et lesingsfremjande fenomen som pendling med tog og buss, som både byrja tidlegare og nådde eit større omfang enn i andre europeiske land, særlig i hovudstadsområdet, der reisene kunne være lange, altså i det «Metroland» som Julian Barnes har skrive om. Dei engelske mellomlaga skaffe seg altså kulturell kapital ved å lese, mens tyskarane gjekk på konsertar og franskmennene gjekk på kunstutstillingar, for å seie det svært skjematisk. Eitt resultat av dette er at den engelske bokmarknaden er mindre stratifisert enn t.d. den franske, samtidig som England har mangla ei sosialt koherent gruppe med grands intellectuels av den franske typen (jf. Debray 1979), lite talrike, men geografisk konsentrerte med felles bakgrunn, sterkt normativt sosialiserte, og diskuterande, ei gruppe som m.a.o. ligg godt til rette for sterke teoridanningar. Den engelske skriftkulturen har i mykje sterkare grad vore prega av ein middlebrow-kultur, og den sjangeren som framfor alle andre har fylt dette mellomromet mellom lågpannene og høgpannene, har vore biografien. Kjennskap til livet til ei rekkje sentrale aktørar i den felles skriftkulturen og i den politiske kulturen har vore eit absolutt danningskriterium i engelsk samfunnsliv, og dette fenomenet er på ingen måte slutt. Frå Jane Austen via George Orwell, Sylvia Plath og Ted Hughes, Jo Orton, til Alan Bennett og Alan Clark – namna er nokså vilkårleg valde og kunne supplerast i langdrag – er det ikkje nok, og kanskje ikkje eingong nødvendig, å kjenne skriftene til sentrale skriftkulturelle figurar, det viktigaste er å vete noko om dei, og til det har ein både biografiar, sjølvbiografiar, brevsamlingar og dagbøker i hopetal. Det er dette som gjer at Bennett kan seie at England er det landet der sladder er intellektualitetens akseptable ansikt, samtidig som han kanskje meir enn nokon annan nolevande skriftkulturell person i England har bidrege til det biografiske materialet om sin eigen person. Det er også denne biografiske tettleiken som gjer at England, iallfall England forstått som kulturell arena, har eit underleg preg av å vere både svært intimt og svært lite. Det kulturelle England er mykje mindre og meir kompakt enn det sosiale og geografiske England. Det har eit sterkt preg av innandørs, «our cosy little island», som Bennet kallar det.»

The Painted Veil

Jeg ser mye film, og bortsett fra storfavoritten Woody Allen, som jeg aldri blir lei av, har jeg - kanskje ikke uventet - en hang til filmer med en eller annen litterær tilknytning; filmatiseringer av bøker og filmer om virkelige eller fiktive forfattere. The Hours (Virginia Woolf), Shadowlands (C.S. Lewis), Sylvia (Sylvia Plath) er eksempler på filmer om virkelige forfattere.

Forleden så jeg Kjærlighetens slør fra 2006 med Naomi Watts og Edvard Norton i hovedrollene, en filmatisering av William Somerset Maughams roman The Painted Weil, eller Det fargede slør som boken het i norsk oversettelse.
Filmatiseringer av bøker er jo alltid spennende - noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke. Filmen er et forenklende medium, sier Coetzee i Elizabeth Costello. Og et ganske annet medium, vil jeg legge til. Jeg har idet hele tatt sluttet å vente meg at en filmatisering skal være en detaljtro gjengivelse av boka, men godtar at den er en versjon på egne premisser. Når det gjelder The Painted Weil hadde jeg heldigvis ikke lest boka først - det mener jeg er en stor fordel. Det er mye bedre å gjøre det omvendt, og det var nettopp det jeg gjorde i dette tilfellet - filmen ga meg sånn lyst til å lese boka at jeg anskaffet meg den.

Dermed har jeg allerede antydet at jeg likte filmen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet - en banal kjærlighetshistorie kanskje. Naomi Watts var et ukjent navn for meg, men Edvard Norton pleier jo å være god. Filmen var en stor opplevelse fra begynnelse til slutt, med glimrende spill over hele linjen. Tidskoloritten selvfølgelig upåklagelig som alltid i engelske filmer, og de eksotiske kinesiske omgivelsene er en opplevelse i seg selv.

Historien handler om en vakker engelsk overklassepike som en ærgjerrig mor strever med å få godt nok bortgiftet. «... det var ikke et godt ekteskap hun tok sikte på for sin datter, det var et strålende parti.» Det vil i disse kretser si en mann med tittel og nedarvet formue. Den ene ball- og selskapssesongen etter en andre går imidlertid uten at datteren fester seg ved noen. Moren får panikk, og må etter hvert vende oppmerksomheten mot menn med «en profesjon», altså en som er nødt til å jobbe for å tjene til det daglige brød. Det ender med at hun gifter seg med en lege som satser på en karriere som vitenskapsmann, nærmere bestemt bakteriolog. Det er kjærlighet fra hans side, men ikke fra hennes - hun gir nærmest bare etter for morens ønske om å få henne gift og bli kvitt henne, og han vekker ingen lidenskap i henne. Hans arbeid fører dem til Hong Kong, og der møter hun lidenskapen i form av en storsjarmør som er alt det ektemannen ikke er. Det går som det må gå - det blir stor oppvask. I sin naivitet tror hun at elskeren vil skilles fra sin kone, men det vil han selvsagt ikke. Og så ender det med at ektemannen som en hevnakt tvinger henne til å bli med til en avsidesliggende del av Kina hvor han skal prøve å stanse en koppeepidemi. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen.


Som sagt ga den meg lyst til å lese boka, og i går kom den i posten fra Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand.
Det viste seg å være en meget tidlig utgivelse i Den norske Bokklubben, faktisk i bokklubbens andre leveår, nemlig 1962, den gangen et bokklubbår ikke engang hadde tolv måneder, og i hvert fall slett ikke mer, og lenge før ekstrabøker, lyrikk og bokklubbøkenes senere så karakteristiske design. Bokklubbens utgivelseshistorikk finner du HER. Jeg hører til dem som liker Somerset Maugham, mannen som ironisk omtalte seg selv som «verdens beste annenrangs forfatter». HER er et innlegg jeg hadde om ham en gang.
Maugham er en skarp observatør av mennesker, og han er raus med siterbare om enn kyniske formuleringer som:

«Man kan være svært forelsket i en kvinne, selv om man ikke har lyst til å tilbringe resten av livet med henne.»

«Kvinner tror svært ofte at mennene elsker dem langt høyere enn de gjør i virkeligheten.»




Jeg har denne boka også på engelsk i en eldre Penguin-utgave. Den har et forord av forfatteren som er fjernet i den norske oversettelsen. (Hvorfor?) I forordet forteller han om bokens tilblivelse -- den ble unnfanget under lesingen av Dantes Purgatorio på en Italia-ferie Maugham hadde mens han fortsatt var en ung sykehuslege, men ble først virkeliggjort senere, etter en lengre reise i Kina. Morsomt nok for en norsk leser forteller Maugham følgende om sin Italia-ferie: «I lived laborious days. I started each one by translating a few pages of one of Ibsen’s plays so that I might aquire mastery of technique and ease in writing dialogue.» Ibsen var med andre ord en av Maughams læremestre.

Men altså - både filmen og boka er herved anbefalt på det varmeste.

Ord for dagen

«Shelley var en ung herre og så voksen som han noengang kunne bli. Han var dikter, og de blir aldri helt voksne. Diktere forakter penger hvis de har det de trenger for dagen, og Shelley hadde alt han trengte, og enda hundre kroner.»

J.M. Barrie: Peter Pan. Oversatt av Zinken Hopp. Eides Forlag 1946.
(Peter Pan in Kensington Gardens, 1906)

Nei, dette er ikke et innlegg i debatten om kunstneres økonomiske kår i Norge i dag. Det var helt tilfeldig at jeg dro denne boka ut av hylla forleden dag og kom over dette sitatet. Men at diktere aldri blir helt voksne, i en viss forstand, håper jeg stemmer. En ting som slår meg når jeg siterer fra eldre bøker, er hvor utrolig lang tid det i mange tilfeller tok før de kom på norsk.

Av en boksamlers bekjennelser

Alle kjenner Orwells hovedverk 1984 og Kamerat Napoleon (Animal Farm), men jeg har inntrykk av at hans øvrige forfatterskap er relativt ukjent blant norske lesere.

Jeg fortalte nylig at jeg hadde funnet Orwells debutbok på et bokmarked. Forleden dag hadde Guardians bokblogg DETTE innlegget om Orwells roman Keep the Aspidistra Flying fra 1936, norsk tittel Vi må ha en aspidistra, Cappelens Uglebøker 1978, oversatt av Kari Risvik. Filmatisert i 1997 med Richard E. Grant og Helena Bonham Carter i hovedrollene - jeg så filmen for et par år siden og skulle gjerne se den igjen.

Det er dette med å samle - jeg tenkte at når jeg nå har Orwells debutbok, så skal jeg jammen ha Vi må ha en aspidistra også, og nå er den bestilt via antikvariat.net. Da jeg lette der, kom jeg også over den norske utgaven av The Road to Wigan Pier (essays, 1937) på norsk Veien til Wigan, Cappelens Uglebøker 1978, oversatt av Einar Schøning, og så bestilte jeg like godt den også. Dermed begynner Orwell-bestanden å ta seg opp.

Litteratur og nytelse.

"Omkring ti dager etter denne minneverdige våpenstillstandsdagen satt lord Peter Wimsey i sitt bibliotek og leste et sjeldent manuskript av Justinian fra det fjortende århundre. Det ga ham en spesiell glede ettersom det var utstyrt med et stort antall tegninger i sepia, aldeles ypperlige i sin tekniske utførelse, men ikke alltid like fremragende i innhold. På et settbord ved siden av ham sto en høyhalset karaffel med uvurderlig gammel portvin. Fra tid til annen stimulerte han sin litterære interesse med noen små slurker, lot vinen rulle over tungen og nøt den uforlignelige ettersmaken."

Dorothy L. Sayers: Ubehagelig episode i Bellona-klubben .
Oversatt av Per A. Hartun. Sitatet språklig lett modernisert av T.M.

Three Men in a Boat (to say nothing of the dog).

En kjær gammel venn kom tilbake til meg i går, nemlig min førsteutgave av Jerome K. Jeromes Three Men in a Boat, eller Tre mann i en båt på norsk. En av mine første store leseopplevelser, og en bok som ble lest høyt i mitt barndomshjem (jeg er så heldig at jeg vokste opp i et hjem uten fjernsyn, men med høytlesning). En suksess som har vært i kontinuerlig salg i England siden utgivelsen i 1889, og som har gått sin seiersgang verden over. Trolig en av verdens morsomste bøker, og like morsom den dag i dag, men nå også herlig nostalgisk og et must for alle anglofile. Den norske utgaven er det god sjanse for å finne i et antikvariat til en rimelig penge.




Jeg er altså den heldige eier av en engelsk førsteutgave, men dessverre med løs rygg. Boken har i flere år vært hos en bokbinder for å bli reparert, men det ble det aldri noe av, og i mellomtiden har boken vært sårt savnet, men nå har jeg altså fått den tilbake. Fortsatt med løs rygg, så jeg må prøve å finne en ny og mer effektiv bokbinder.

En artikkel på norske Wikipedia om forfatteren kan du lese her.
En artikkel på engelske Wikipedia om boken finner du her.

En ung mann med god forstand på bøker ...

Jeg blir stadig like imponert over hvor edle, følsomme og ikke minst litteraturinteresserte menn de gifteklare damene i Jane Austens bøker klarer å finne. Jeg har nettopp sett BBC-filmatiseringen av Fornuft og følelser på DVD, mens utdraget under er fra Overtalelse.


«Mens kapteinene Wentworth og Harville ledet an i samtalen på én kant av rommet og underholdt de andre med et vell av anekdoter fra sin felles fortid, falt det i Annes lodd å sitte litt avsides sammen med kaptein Benwick, og godhjertet som hun var, syntes hun at hun måtte innlede bekjentskap med ham. Han var sjenert, og hadde en tendens til å bli åndsfraværende, men hennes blide, inntagende ansikt og milde vesen gjorde snart sin virkning, og Anne fikk rikelig igjen for anstrengelsen. Han var åpenbart en ung mann med god forstand på bøker, først og fremst poesi, og foruten vissheten om å ha latt ham, i hvert fall for en kveld, hengi seg til samtale om emner som de han bodde hos neppe hadde noen interesse av, håpet hun å ha vært til hjelp med noen antydninger vedrørende det nødvendige og tjenlige i å kjempe mot sorgen, noe som hadde gitt seg naturlig av samtalen. For selv om han var sjenert, virket han ikke avvisende; det lot snarere til at han var glad for å slippe å være så tilbakeholden; og etter å ha snakket om poesi og samtidens rike diktning og utvekslet synspunkter på de fremste dikterne i et forsøk på å slå fast om Marmion eller The Lady of the Lake var best, og hvordan Giaour og The Bride of Abydos skulle rangeres, og dessuten hvordan Giaour skulle uttales, viste han seg å ha så intimt kjennskap til de mest følelsesladde sanger av den ene poeten og de lidenskapeligste beskrivelser av håpløs sjelekval hos den andre; han siterte, så dirrende dyptfølt, de ulike linjene som fremstilte et knust hjerte eller et sinn knuget av sorg, og appellerte slik om medfølelse at hun dristet seg til å håpe at han ikke bare leste dikt bestandig, og til å si at etter hennes mening var det uheldige ved poesi at at den sjelden var trygg å fordype seg i for den som overhodet evnet å fordype seg, og at et lidenskapelig sinn, som var det eneste som virkelig visste å verdsette poesi, nettopp var et sinn som helst burde få den i små mengder.
Da hun så av uttrykket hans at hun ikke såret ham, men gledet ham med disse hentydningene til hans situasjon, fikk hun mot til å fortsette, og siden hun følte seg eldre av sinn, og syntes det gav henne visse rettigheter, dristet hun seg til å anbefale ham en større dose prosa i hans daglige lesning, og da hun ble bedt om å spesifisere, til å nevne de verk av våre beste moralfilosofer, de samlinger av edle brev, de memoarer av høyverdige, lidende mennesker som i øyeblikket forekom henne egnet til å anspore og styrke sinnet med de høyeste normer og de sterkeste eksempler på moralsk og religiøs utholdenhet.
Kaptein Benwick lyttet oppmerksomt og lot til å være takknemlig for den interesse hun viste, og noterte, om enn med hoderysten og sukk som vitnet om liten tro på at bøker kunne hjelpe mot en sorg som hans, navnene på bøkene hun anbefalte, og lovet å anskaffe dem og lese dem.
Da kvelden var over, måtte Anne le ved tanken på at hun var kommet til Lyme for å predike tålmodighet og resignasjon for en ung mann hun aldri før hadde møtt, samtidig som hun ved mer alvorlig ettertanke fryktet at hun, i likhet med mange store miralfilosofer og predikanter, hadde talt utførlig om et område der hennes egen opptreden lot atskillig tilbake å ønske.»

Jane Austen: Overtalelse (Persuasion)
Oversatt av Merete Alfsen