Hvem får nobelprisen?

Hvem får årets nobelpris i litteratur? Det spekulerer man selvsagt på, i år som alle andre år. Bob Dylan og Murakami er det bare å glemme, uansett hvor populære de er. Murakami skriver underholdningslitteratur, for den den som ikke har oppdaget det, og har ingenting i nobelsammenheng å gjøre. Man blir ikke nobelprisvinner ved å prøve å smiske seg inn hos vestlige (semi)intellektuelle med en så spekulativ tittel som Kafka på stranden.
Norge har faktisk to mulige kandidater, Dag Solstad og Jon Fosse. Det hadde vært fantastisk morsomt om en av dem hadde fått prisen. Men det er mange om beinet her. Min favoritt er ungareren Péter Nádas. HER er en interessant artikkel om temaet.

Ved romanens yttergrenser?

Som det fremgår av leselisten til venstre, holder jeg for tiden på med første bind av den ungarske forfatteren Péter Nádas’ romantrilogi Parallelle historier. Ukens utgave av Morgenbladet har en to siders artikkel om dette verket. Den er dessverre ikke tilgjengelig på nett for andre enn abonnenter.

Hele verket er på 1388 sider, og jeg begynner å nærme meg slutten på de 400 første. Det er en meget spesiell leseopplevelse, jeg har aldri vært borti noe lignende. Det er selvsagt ikke første gang jeg har lest bøker som er vanskelige å lese, men Nádas stiller likevel i en klasse for seg. For de første er de parallelle historiene ikke parallelle, men «møtes, fjerner seg fra hverandre, nærmer seg igjen, veves sammen, som veier i en enorm trafikkmaskin, som et spagettikryss av røde tråder».

 Verket betraktes gjerne som et forsøk på å skrive Den store europeiske roman, siden den foregår over et tidsrom fra 1914 til 1991, men de store historiske hendelsene i Ungarn og Tyskland gjennom store deler av 1900-tallet, som 1. og 2. verdenskrig, oppstanden i Ungarn i 1956 og murens fall, danner bare baktepper til de utpenslede skildringene av menneskers tanker og følelser og er bare til stede i den grad de har formet menneskene som skildres. En drosjetur, eller et samleie for den del, kan foregå over mange titalls sider, hovedsakelig inni hodet på personene, og skildres i de mest nitide detaljer. En hendelse kan brått, eller rettere sagt nesten umerkelig, skifte med en annen, og man må lese med aller største oppmerksomhet dersom man skal ha håp om å få noe oversikt over den ytre handlingen. Å lese Nádas er nesten en klaustrofobisk opplevelse, man blir innestengt i teksten.

«Det er innimellom temmelig krevende å henge med, men det er jo ikke forbudt for kunst å være krevende. Ennå, i hvert fall. Når det er sagt er det også mulig å ane at Nádas’ tekst nærmer seg grensene for hva romanformen kan bære, før den kollapser under vekten av elementer.»

Vel, hva er grensene for hva romanformen kan bære? Finnes det noen grenser? Jeg kan i hvert fall ikke annet enn å bli imponert over Nádas’ skrivekunst, så annerledes enn alt annet. Mine tanker går uvilkårlig til James Joyce, for man kan vel trygt si at han også presset språket og romanformen til de ytterste grenser, men samtidig er de svært ulike. 

Parallelle historier er kanskje det mest krevende leseprosjektet jeg noen gang har gitt meg i kast med. Innskytelsen til å kaste inn håndkledet har allerede meldt seg opptil flere ganger. Men nei, jeg gir ikke opp. For dette er svimlende stor skrivekunst, og da må man tåle å bli litt svimmel av å lese.

Parallelle historier

For et par uker siden fikk jeg tilsendt Péter Nádas’ trilogi Parallelle historier fra forlaget, Agora/Press, som på hjemmesiden oppgir at de har som målsetting å utgi det beste fra verdenslitteraturen, både klassikere og nye aktuelle storverk, i norsk oversettelse.

Om den ungarske forfatteren Péter Nádas sier forlaget:

Ungareren Péter Nádas etablerte seg for alvor på den litterære verdensscenen på 80-talet med Erindringens bok, som Susan Sontag betegnet som ”Den største romanen som er skrevet i vår tid”. Det mektige verket, som Agora nylig har nyutgitt, plasserte ham i selskap med Thomas Mann og Marcel Proust. Etter 20 års arbeid er Nádas kommet tilbake med en ny storslagen satsning, Parallelle historier, utgitt i tre bind, på drøye 1600 boksider. 

De ulike delene kalles Den stumme provinsen, I nattens dyp og Frihetens åndedrag. Romansuitens tittel er inspirert av Plutark, greskfødt filosof og skald som levde i romerriket. Hans etterlatte papirer inneholder parallelle levnetsskildringer av store menn i Athen og Roma. Som den antikke forgjengeren skildrer Nádas et 30-tall skakende skjebner, som på et sofistikert vis flettes sammen til en mektig vev som gjenspeiler Europas historie i det tjuende århundre fra mellomkrigstiden og frem til Berlinmurens fall i 1989. Hver enkel persons beretning rommer også utallige andre menneskers liv, tanker, drømmer, erfaringer og begjær. Nádas byr på fascinerende og ikke sjelden provoserende lesning, som stiller spørsmål ved den individuelle friheten i en tid preget av undertrykkende kollektive krefter. Romansuitens vakre og sensuelle språk og filosofiske dybde befester ytterligere Nádas posisjon som en av vår tids aller største fortellere og som selvskreven kandidat till Nobelprisen.

De tre bøkene gjorde inntrykk allerede idet jeg tok dem ut av pakken. Tunge og store, større enn vanlig romanformat, og med nydelig grafisk design og bokutstyr, blant annet lesebånd med forlagets navn innvevd. Det har jeg ikke sett før. Da jeg nylig var ferdig med å lese Steppeulven og skulle velge en ny bok, sto valget mellom første bok i Nádas’ triologi og nynorskprofessor Stephen J. Waltons roman Roadmovie. Manuset. Valget falt først på Waltons bok av et helt spesielt aspekt jeg ikke tidligere kan huske å ha lagt til grunn når jeg skal velge bok: Nádas bok var så tung! Nærmere bestemt 1097 gram. Jeg leser ganske mye på senga, og å bakse med en bok på over et kilo, blir slitsomt for armene. Altså ble det Waltons bok.

Men - jeg var så nysgjerrig på Nádas at jeg måtte bla litt i bok 1. Dermed ble jeg ubehjelpelig fanget av Nadás språk og klarte ikke å legge boka fra meg. Resultatet er at jeg nå leser begge, Nadás på sofaen og Walton på senga. Nádas’ trilogi er et moderne storverk, som jeg nå altså har tenkt å trenge gjennom. Bare det å befinne seg i det sentrale Europa, og ikke innestengt i en norsk bygd, er en befrielse. Handlingen i Nádas bok skrider langsomt frem, i et språk som bærer forfatterens umiskjennelige signatur - jeg blir alltid imponert over forfattere som klarer å si ting på en måte jeg ikke har hørt før, som har sin egen språklige musikalitet, sin egen språklige rytme- og klangverden. Og det har Nádas. Pluss en nærmest sensuell sans for detaljer. Det er så estetisk nydelig at jeg blir helt fjetret, og bøkenes fysiske og visuelle estetikk står i stil.

Her er et lite utdrag, et lite eksempel på Nádas språk, formidlet til norsk av den erfarne og anerkjente oversetteren Kari Kemény:  

«Når solen går inn i værens tegn i mars og vårjevndøgns usedvanlige time nærmer seg, hender det temmelig ofte at elementene kolliderer.       
   Termometerets kvikksølvstripe styrtet plutselig åtte grader ned, det var nesten frost igjen. Noe redselsfullt var skjedd på åstedet for den offisielle høytiden, men dette hadde ennå ingen nærmere kjennskap til. Svulmende skyer for over himmelen, den lysnet, den mørknet, slapp regnskurer, det dryppet ned, de lukkede vinduene skaket i isnende vindkast. Høytidens flagg, nasjonalflagget mellom to røde, blafret dyvåte over de tomme gatene i Budapest. Teglstenene plumpet fra takene, vannet fosset fritt fra de sprukne takrennene. Forbipasserende var knapt å se, for den som var nødt til gå ut i denne dommedagstiden, kunne lett få en i hodet. Gatene ble forvandlet til en forlatt slagmark i larmen. Tunge grener lå slengt utover. Hvis noen snek seg langs bygningenes grunnmurer, slo regnet ham i ansiktet mens det sildret ned i nakken fra de hullete takrennene. Så var det et langt øyeblikk da larmen nådde sitt høydepunkt, for brann- og politibilene begynte å ule fra byens forskjellige punkter, langt fra hverandre. De kjørte til Indre by for fulle sirener. 
   Ambulansene dro i konvoi langs den øde ringveien. 
   Hvorfor er det ingen som tar den, hørtes nesten samtidig med dette en krevende kvinnestemme fra dypet av den kjempemessige leiligheten på store ringvei. 
   Hun ropte fra badeværelset, og siden stemmen ikke lenger hadde ungdommens fulle kraft, kunne den ikke trenge gjennom vinden som ulte i lyssjaktene, kakkelovnens piper og ambulansenes hyl. Ta den da, en eller annen, for svingende. 
   Heller ikke da var det noen som tok telefonen, selv om det foruten henne var minst tre personer i den borgerlige, bekvemt innredte, velstelte, kjempemessige leiligheten, som til en viss grad også trosset de historiske tidene. 
   Sirenene fra ambulansene som fjernet seg, løste seg atter langsomt opp i vinden. 
   Fra leilighetens fire værelser i tredje etasje hadde man utsikt til Oktogon, som skinte blygrått opp og mørknet, mens de to resterende værelsene, i likhet med pikeværelset som åpnet seg fra kjøkkenet, vendte mot bakgården, der det var dunkelt i enhver årstid. Rundt midten av juni var det riktignok en dag da en tynn, liten lysstripe viste seg på den eggeskallhvite veggen i et av værelsene mot gården, og denne lysstripen viste seg ikke bare på nytt etter som dagene gikk, men ble stadig lengre og bredere, kom stadig tidligere og fjernet seg stadig senere, for så å forsvinne nesten umerkelig midt i august. Forsvinningen ble lik et tegn som ikke stammet fra denne verden, og som bare få forsto. Men nå buldret, klapret, plystret og knitret alt i denne mørklagte gården, som om det trommet mot takstenene, klimpret på smijernsrekkverkene til sirkelgalleriene i rød marmor, spilte trompet i dypet. På toppen av det hele, i denne formiddagstimen da det skulle fyres og gjøres rent, sto de store, hvite fløydørene åpne i leiligheten, og derfor kunne ingen av dem med hånden på hjertet ha påstått at de ikke hørte ringingen og den eldre damens rop fra badekaret. 
   Apparatet begynte å kime tre ganger på rad i det rommeligste værelset, som beboerne kalte salong, iblant dagligstue. To ganger holdt det opp, men tredje gang holdt det ikke opp. Det ringte vedvarende. 
   Alle tre regnet med at en av de andre ville ta telefonen, for alle tre hadde sine personlige grunner til å la være. 
   En kvinne i begynnelsen av trettiårene med blekt, fregnete ansikt, som knelte i et av værelsene mot gården og strevde med å fyre, rikket seg ikke fra plassen sin, i likhet med den andre, noen år yngre kvinnen, som lå og slanget seg på dobbeltsengens skrukkete sengetøy i naboværelsets mørke dyp, og for å slippe å høre noe, klemte hun puten krampaktig og fortvilet mot hodet med de tynne, mørkhudede, nakne armene. Hennes tilstedeværelse ble ikke sett på med blide øyne her, og derfor tok hun telefonen kun i nødsfall. Hun følte seg som en inntrenger, ikke berettiget til å være her, med rette, for det var slik de betraktet henne, og hennes situasjon ble stadig mer uklar.»