Tre jenter i Paris

 Det virker som om Danmark tar bedre vare på sin filmskatt enn Norge gjør. Det er i hvert fall flere nettsteder hvor man både kan kjøpe, strømme og lese om danske filmer. Etter å ha sett Netflix-serien "Emily in Paris" ble jeg nysgjerrig på den danske filmtittelen "Tre piger i Paris". Det viste seg å være en riktig så morsom film fra 1960-årene, med kjente danske skuespillere og et morsomt nostalgisk møte med datidens Paris.

Jeg sakset denne omtalen fra nettstedet danskefilm.dk:

De tre veninder Hanne (Ghita Nørby) Dorthe (Hanne Borchsenius) og Lotte (Susse Wold) beslutter efter et veloverstået franskkursus at prøve deres nyerhvervede færdigheder under et ferieophold i Paris. I toget derned møder de to mænd, Harald (Dirch Passer) og Frederik (Paul Hagen) som har tilbragt et par kedelige år på en grønlandsk vejrstation, og nu agter sig til Rivieraen for at more sig. De 5 unge mennesker har det hyggeligt sammen og Harald og Frederik vil derfor gerne vide, hvor i Paris de unge damer er at træffe, hvis de vil i forbindelse med dem. Pigerne, der mener, det vil være let at finde et sted at bo i Paris med den mange hoteller, har ikke på forhånd sikret sig hotelplads, og Harald og Frederik, der kender et godt og billigt hotel, tilbyder derfor at bruge de 40 minutters ophold de har i Paris, til at skaffe dem logi her, hvis de til gengæld vil følge dem tilbage til banegården og vinke farvel. Dette sker, men da de 2 er ude af syne, og pigerne har hyret en taxa til at køre tilbage til hotellet, kommer de i en slem knibe. De kan ikke huske, hvad hotellet hedder. De sætter chaufføren Raymond (Daniel Gelin) ind i situationen, der foreslår at de går til politiet. Men man kan ikke hjælpe dem. Pigerne ved hverken ud eller ind. Raymond forbarmer sig over dem og giver dem husly i sin egen lejlighed, mens man prøver at løse problemet. Harald og Frederik er nået til Rivieraen, men keder sig frygteligt. De savner pigerne og beslutter sig for at tage tilbage til Paris. De får til deres bestyrtelse at vide i det lille hotel, at pigerne slet ikke er kommet tilbage. De starter en noget forvirret eftersøgning, der fører dem ud i en række forrygende sjove situationer. Heldigvis løses problemerne i sidste ende på den bedste måde.

 

 

Au revoir nos chers amis

Hjemmelagd pizza og film er fast rutine på lørdag. I mange lørdager nå har filmen vært erstattet av den franske Netflix-serien "Dix pour cent", eller "Ring min agent" som den heter på norsk. Nå sist lørdag forlot staben i skuespilleragenturet ASK (akronym for Agence Samuel Kerr) kontorlokalene for siste gang. Her ser vi dem på bildet, fra venstre Andréa (Camille Cotin), Noémie (Laure Calamy), Mathias (Thibault de Montalembert), Stéfi (Sofia Leprince), Arlette (Liliane Rovère), Gabriel (Grégory Montel), Camille (Fanny Sidney) og Hervé (Nicolas Maury). For en fin gjeng.

En herlig velskrevet og velspilt serie, fri for vold og elendighet, men med fengslende og spennende mellommenneskelige relasjoner. Kjente franske skuespillere har hatt gjesteroller, i siste episode var det Jean Reno, som mange norske seere antagelig særlig forbinder med den engelsktalende Besson-filmen "Léon" fra 1994, som også var Natalie Portmans filmdebut.  

Herlig har det også vært å høre så mye fransk dagligtale. Min tilegnelse av det franske språk skrider langsomt fremover, men jeg har da skjønt mye av det som sies i serien, også en og annen oversettertabbe, som f.eks. når julenissen i begynnelsen av siste episode klager over at det er varmt i studioet og sier at "det er hundre grader her inne", så sier han på fransk "quarante degrés", altså førti grader. Kanskje oversetteren har syntes at det var bedre idiomatisk norsk å overdrive skikkelig, hva vet jeg. Men serien som sådan virker godt oversatt. 

Men nå er det altså slutt.

Woody Allen

Ikke gå glipp av DENNE artikkelen i Aftenposten (nettavisen og ukens A-magasinet) hvis du liker Woody Allen. Han er min absolutte yndlingsfilmskaper, uten at det er noen anbefaling i seg selv. Jeg har nesten alle filmene hans, og han er en fast gjenganger på hjemmekinoen her i huset. Å se en Woody Allen-film er for meg som å lese en god bok, og jeg ser dem stadig om igjen. Ingen trenger å minne meg om at han er ujevn; det vet jeg utmerket godt, men når det gjelder Woody Allen, er jeg altetende, og jeg blir aldri lei av ham.  

Victoria

Torun Lians filmversjon av Hamsuns Victoria, en norsk storsatsing, har fått til dels dårlige kritikker. Ifølge Filmpolitiet i NRK fanger den hverken lidenskapen eller tragedien. Andre kritikere etterlyser også mer følelser. Tross de lunkne kritikkene valgte jeg å se denne filmen på kinoen i hjembyen i går.

Forventningene var ikke store - i forbindelse med innlegget om første episode av Halvbroren i sin tid, skrev jeg vel litt ironisk om norsk kinofilm også. Victoria overrasket imidlertid stort i positiv retning, ja, det er rett og slett første gang jeg er blitt vilt begeistret over en nyere norsk film. En ting var den gjennomført nydelige fotograferingen (som mange kritikere også har bemerket).

Men for første gang opplevde jeg en norsk film med troverdig tidskoloritt, naturlige replikker og glimrende spill. For meg var det et stort pluss at skuespillerne stort sett var ukjente - unnskyld at jeg sier det, men det er en befrielse å slippe gjengangere som Aksel Hennie og Agnes Kittelsen. Og litt som et apropos til norske filmskuespilleres generelt elendige diksjon - i Victoria ikke bare snakker de naturlig, men samtidig med glimrende diksjon, og lydkvaliteten er også så god som jeg aldri har opplevd den i noen norsk film. Ikke en stavelse går tapt. Det lar seg altså gjøre i Norge også! Det var nesten så jeg kløp meg i armen for å tro at det var en norsk film jeg så.

Det er lenge siden jeg leste Victoria, men det var trolig bare en fordel, for da slapp jeg å sammenligne med boken hele tiden. Historien lå der bare som en fjern erindring i bakhodet. Hvordan kritikere kan savne tragedie og følelser i denne filmen, er meg en gåte. Skulle nesten tro at kritikerne og jeg ikke har sett samme film. Filmen dirrer jo av følelser hele tiden - må kritikerne ha det inn med skjeer, eller hva?

Debutanten Iben Akerlies Victoria er aldeles praktfull. Hun kunne for eksempel ha gått rett inn i rollen som den unge dronningen (spilt av Alicia Vikander) i den danske filmen En kongelig affære, som jeg også nylig så (på DVD). Og tragedie -- herregud, jeg satt med tårer i øynene på slutten, og det er en av de største komplimentene jeg kan gi en film. Man må være lagd av stein for ikke å bli grepet av Torun Lians Victoria.

Min første tanke etter å ha sett filmen, var at nå må jeg lese boken om igjen. Men ved nærmere ettertanke ikke. Jeg tror denne kjærlighetshistorien, en av de mest betagende og tragiske i norsk litteratur, skal få bli stående på netthinnen i filmversjon.

Lost in Translation

«Den middelaldrande skodespelaren som er i Tokyo for å lage ein whiskyreklame, den unge, nygifte kvinna som fylgjer med den arbeidsnarkomane fotografmannen som allereie etter berre to år knapt ser ho, og då berre når han konsentrerer seg. So ser desse to kvarandre, då. Han er lukkeleg gift, har kjekke ungar som han elskar. Ho er nyutdanna filosof og lurer på kva ho skal taka seg til. Bob, Bill Murray-figuren, får seg eit ligg med songdama frå baren, og då vert Scarlett Johanssons Charlotte ikkje akkurat avundssjuk, men ille til mote. Ho bevrar så vidt i munnvikane. Dei fer på fest, dansar, røykjer litt hasj, åra prellar av på Bob i lag med henne. A man’s only as old as the woman he feels: Groucho Marx, visstnok. Han (Bob, ikkje Groucho) legg Charlotte i ei eller anna seng, stryk henne over kinnet, trekkjer dyna over den blygt påkledde kroppen hennar. Og går. Ho smiler til honom, han går. Seinare ligg dei på ei seng saman og pratar i veg. Han har vore gift i tjuefem år, ho i to. Does it get easier, spør ho. No, svarar Bob. Yes, rettar han seg. It does get easier. […] Bob fer heim til kjerringa og ungane, spring etter Charlotte for å gje henne ein faderleg klem og eit kyss på munnen. Ho fylgjer ikkje etter når han går. 

Lost in Translation, ja. 

Dei er i utgangspunktet fortapte båe to, translated i den opphavelege tydinga av ordet, dei er altså forflytte til ein annan plass, bortkomne. Ordet kan òg tyda å verta overførd, eller å verta forvandla. The translation of the flesh. Det var fyrst seinare ordet fekk den tydinga det vanlegvis har i dag, altså å omsetja ein tekst frå eit språk til eit anna, å flytta eit språk over ei synleg eller usynleg grense. Men det var pent lite flesh her, ikkje kjøt, ikkje kjønn. Dei finn kvarandre inne i sitt vesle, pseudointime, amerikanskspråklege rom. Når dei kjem utanfor det, forstår dei lite og ingenting. So dei er ikkje omsette, dei er berre lukka inne. Djupast sett bryr dei seg ikkje om å nå ut derifrå heller, ikkje eingong til kvarandre. Dei finn kvarandre, men kva so? Kva finn dei? Herregud, dette var så reinska for erotikk som det i det heile kunne verta. Endå verre, det var pedagogikk. Grunnfag. Prøv å førestella deg dette som ein fransk film. Det kjem ikkje på tale. Det er plent umogeleg, utenkjeleg at dei ikkje har seg med kvarandre. Og kvifor i alle dagar skulle dei ikkje det? […] 

Translation, ja. Det er noko anna. Det er verkeleg å gå over grenser, å vraka og forlata, riva alt ned og so byggja det opp att ein annan plass. Det er difor omsette tekstar so ofte kling falskt. Dei berre overfører, dei riv ikkje ned, byggjer ikkje nytt. Det er ikkje berre språket som er feil. Ein seier ikkje dei same sakene på ulike språk, ein tenkjer ikkje i den same rekkefylgja, nytter ikkje dei same bileta, ser ikkje dei same tinga, kjenner ikkje dei same luktene, kjærteiknar ikkje dei same kroppane, stryk ikkje det same håret, styn ikkje fram dei same orgasmane. Kva oppnår ein med å omsetja? Pent lite. So godt som ingenting, eit falskt skin, eit skjær, ei flate, i beste fall eit ymt. Ein kan ikkje gå gjennom språket, ein må over det, forbi det, byggja det opp att på heilt ny grunn. Dikta sjølv. I translation er me altså lost. 

Fra Stephen J. Walton: Roadmovie. Manuset

Et utmerket analyse av denne filmen, synes jeg. Og kloke ord om oversettelse, dessuten. (Språkmannen Walton har også undervist i oversettelse.) Min yndlingsreplikk i Lost in Translation er forresten der hvor Bob får vite at Charlotte har studert filosofi, og sier ironisk at han har hørt at det er store muligheter i den bransjen.  

For å komme litt tilbake til Dagsavisens anmelder (innlegget nedenfor), som mente at Walton er overdrevent belærende i denne boka. Mulig at hun ville se utdraget ovenfor som et eksempel på det. Jeg er ikke enig i påstanden generelt sett, og når det gjelder dette utdraget spesielt, så spiller oversettelse en stor rolle i boka, siden hovedpersonen etter hvert utøver nettopp dette yrket. Film er dessuten også et av Waltons interesse- og kunnskapsområder. Og hva er så galt med at man tilføres kunnskap i en skjønnlitterær bok, dersom dette inngår som en naturlig del av boka? 

Slik Walton skriver sakprosa så elegant at det er en fest å lese i seg selv, slik tar han også sine omfattende kunnskaper med når han skriver skjønnlitteratur. Han gir i det hele tatt leserne mye, enten det er sak eller skjønn. Er ikke det aldeles utmerket?  

Så noen ord om seksualevangelisten og hedonisten Walton. Han kan ikke forstå at de to hovedpersonene i filmen, som altså er gift på hver sin kant, ikke har seg med hverandre, som han poetisk uttrykker det.  Vel, jeg kan tenke meg opptil flere gode grunner for at folk som er gift på hver sin kant, ikke skal "ha seg med hverandre", men den moralske siden av saken kan vi jo la ligge. Mennesker er mennesker.

Derimot virker det som om de mer subtile sidene ved denne kyskheten går Walton hus forbi, spenningen som ligger der og dirrer hele tiden, men som altså ikke får sin utløsning, hverken filmatisk eller in the flesh. Det må også på en eller annen underlig måte ha gått Walton hus forbi at film og litteratur (og virkeligheten, ikke minst) er full av lignende forhold, kortvarige møter eller lengre forbindelser, hvor erotiske og/eller følelsesmessige tiltrekninger aldri forløses. Unge Werther er bare ett av utallige eksempler. Og når det gjelder film, spiller det nok ingen rolle om den er amerikansk eller fransk. Paraplyene i Cherbourg faller meg i tankene sånn i farten. Ikke noe ligg der i gården, nei. Og når de to møtes i sluttscenen på bensinstasjonen, er det nettopp det uforløste ved forholdet i enhver forstand som blir så overveldende. 

Men det får så være. Jeg synes som sagt at hvis det er noe som kan bli slitsomt med Walton, så er det hans hedonistiske misjonsiver. Men det er jo mulig at han lider av en forsinket pubertet. 

Har dette så noe med forfatteren Walton å gjøre? Ja visst, fordi Walton skriver svært personlig enten det er sak eller skjønn. Han er svært personlig til stede i sakboka Skaff deg eit liv, og i herværende bok, Roadmovie, deltar han jo til og med selv i handlingen. Denne personlige tilstedeværelsen i alt han skriver, er faktisk også noe av det som gjør Walton så lesverdig i mine øyne. At han står for ting som jeg ikke liker, spiller egentlig mindre rolle. 

Hvilket minner meg på at jeg burde se å få lest det av Walton som jeg ikke har lest.   

Smala Sussie

Den svenske filmen Smala Sussie gikk på hjemmekinoen i går, en herlig svensk gangsterkomedie med et vanvittig persongalleri og handling henlagt til et lite industristed i Värmland. Ungutten Erik kommer hjem fra Stockholm for å finne lillesøster Sussie, som har forsvunnet. Dermed blir mange hemmeligheter avdekket. Praktfullt spill hele tiden, ikke minst av hovedrolleinnehaveren Tuva Novotny, som kan mer enn å være søt og pen. Her er hun bare helt praktfullt morsom som pillenarkoman hjelpepleier.

Det heter seg at det er mye dårlig filmteksting. Jeg mener at filmteksting generelt er bedre enn sitt rykte, men en del blemmer ser man jo, og i Smala Sussie var det ting som irriterte. Hvorfor teksteren kaller henne Smale Sussie på norsk, er et betimelig spørsmål. "Smal" på svensk betyr "tynn" eller "slank" på norsk.

Sussie skriver en beskjed til venninnen Sandra, som lyder slik: "Om nåt händer mig så leta i stuprören" - feilaktig oversatt med "skjer det meg noe, så let i takrenna". Et "stuprör" er ikke en takrenne, men et nedløpsrør. Man kan nesten høre at det er noe loddrett, ikke sant? Det fremgår da også helt tydelig av filmen at det er i nedløpsrør og ikke i takrenner det letes. Riktignok henger takrenner og nedløpsrør sammen, men det er likevel to forskjellige ting med ulike betegnelser.

Broren Erik blir avhørt av en politimann som sier: "om du ljuger, då blir jag väldigt, väldigt ledsen i ögat". Dette er oversatt direkte med: "Hvis du lyver, da blir jeg veldig, veldig lei meg i øyet". Hva i all verden betyr det? Det er ingenting på norsk som heter "å bli lei seg i øyet". Det skulle selvsagt vært bare "veldig, veldig lei meg".

Men elendigheten stopper ikke der: "Och när jag blir väldigt, väldigt ledsen i ögat, då blir jag väldigt dum", fortsetter politimannen. "Dum" er oversatt med "dum". Men her skal "dum" bety "slem" - det illustreres ved at politimannen stikker skyteren sin opp i trynet på Erik. ("Dum" i denne betydningen er litt "barnespråk", men denne viktige nyansen og falske vennen må en oversetter kjenne til.)

Også andre oversettermessige svakheter preger den norske tekstingen av Smala Sussie, men dette var de verste eksemplene. I det store og hele er oversettelsen bra, men den burde vært uten disse blemmene. Filmen kan uansett anbefales på det varmeste.

The Harry Lime theme

På DENNE nettsiden kan man få vite hvilken låt som toppet Billboard-listen på en hvilken som helst dag i historien tilbake til 1920-årene (Billboard er et amerikansk musikkmagasin grunnlagt i 1894 og særlig kjent for sine lister over de mest solgte platene i USA). Jeg ville vite hvilken låt som toppet listen den dagen jeg ble født.

Siden jeg så dagens lys i det Herrens år 1950, gikk jeg ut fra at listetoppen måtte være en amerikansk sviske. Men der jeg ble behagelig overrasket, for det var nemlig Anton Karas’ tema til filmen Den tredje mann, spilt på siter av komponisten selv og populært kalt "the Harry Lime theme" etter filmens hovedperson. Manuset til filmen ble skrevet av Graham Greene, en av mine yndlingsforfattere, noe fjorårerts leseliste bærer sterkt preg av. Filmen kom i 1949, først året etter kom historien i bokform, og det var altså også året da filmens musikalske tema toppet listene. Og jeg ble født.  

 Filmen er en typisk film noir, regissert av Carol Reed og med Joseph Cotten, Alida Valli, Orson Welles og Trevor Howard i de sentrale rollene. Handlingen foregår i etterkrigstidens sterkt krigspregede Wien og regnes som et mesterverk på grunn av den stemningsfulle svart-hvitt-fotograferingen, skuespillerprestasjonene og ikke minst Anton Karas’ musikk.

«A thaw set in that night, and all over Vienna the snow melted, and the ugly ruins came to light again; steel rods hanging like stalactites, and rusty girders thrusting like bones throug the grey slush. Burials were much simpler than they had been a week before when electric drills had been needed to break the frozen ground. It was almost as warm as a spring day when Harry Lime had his second funeral. I was glad to get him under earth again, but it had taken two men’s death. The group by the grave was smaller now: Kurtz wasn’t there, nor Winkler - only the girl and Rollo Martins and myself. And there weren’t any tears.»

Prioritering

- Jeg går fra Marcel.
- Hvorfor?
- Han trenger meg ikke! Han er kun glad i bøkene sine. Jeg pantsatte ringen min for å betale husleie. Jeg la pengene på nattbordet. Da jeg kom tilbake, hadde han brukt dem på en førsteutgave av Balzac.
Samtale mellom Musette (Christina Murillo) og Mimi (Evelyne Didi) i Aki Kaurismäkis La vie de bohème (1992).


For en herlig film dette var! Kan absolutt anbefales. Her er et utdrag av en omtale på IMDb:

Aki Kaurismaki is one of the most important modern directors. He manages to make a movie out of nothing just like, say, Mike Leigh. And his characters are simply every-day people, whom he manages to transform into convincible movie heroes or, most likely, antiheroes. This movie is not different: it is very sad and also joyous at the same time. It treats a very serious subjects (pourness, loneliness, desperation) without being pathetic or overblown and it makes, in the most beautiful way, a strong connection between the characters and the viewer.

Berlin Alexanderplatz

Nei, jeg var ikke på Alexanderplatz da jeg nylig var i Berlin. Jeg må innrømme at jeg heller ikke har lest Alfred Döblins kjente roman Berlin Alexanderplatz. Men denne boksen ønsker jeg meg virkelig til jul.

Ord for dagen

Jeg spurte en gang en litterær agent hva slags skriving som betalte seg best, og han sa «utpresningsbrev».

Harry Zimm (Gene Hackman) i Get Shorty

Filmvarsel

Plan 9 From Outer Space er en kultfilm, også kjent som verdens dårligste film, av mannen som er blitt betegnet som verdens dårligste regissør; Edward D. Wood jr, som selv mente at han var et misforstått geni. Jeg har villet se denne filmen i mange år, og i kveld gir NRK2 anledning til det kl. 23.35. Mange vet sikkert mye mer om denne filmen enn jeg gjør, men for dem som ikke gjør det, handler den om flygende tallerkener og romvesener med verdensherredømme som mål. Denne planen har slått feil åtte ganger, og nå skal Plan 9 settes i verk. Den går ut på å vekke døde folk til live og gjøre dem til zombier og vampyrer for å hindre menneskeheten i å lage et sprengstoff som kan ødelegge hele universet. Jeg er ganske spent, må jeg si. Filmen er fra 1956.

Feriefilm

"Etterkrigstidas feriefilmer var eskapisme for de som ikke hadde råd til egen ferie, mens dagens filmer uttrykker vår besettelse av terror og vold, mener Cinematekets Kjell Runar Jensen".
Slik lyder en overskrift på forsiden av Klassekampen i dag. Jeg har ennå ikke lest artikkelen den henviser til, men tenkte: feriefilm, hva er feriefilm for meg? Jo, den ultimate feriefilmen for meg, det må være Hr. Hulots ferie (Les vacances de M. Hulot) av og med Jacques Tati. Oscar-nominert for beste manus i sin tid. Jeg hadde glemt at jeg hadde den. Den skal jeg jammen se i kveld.

[litt senere]

Jeg burde visst ha lest artikkelen med en gang, for Hr. Hulots ferie var jo nevnt:

"Tatis film harselerer over fenomenet 'sommerferie' og den masseturismen man så allerede da. Folk dro på de samme stedene og gjorde de samme tingene, forteller Kjell Runar Jensen, som mener Tatis snart 60 år gamle film fortsatt treffer godt i sin beskrivelse av det overopphetede, masete og absurde strandlivet moderne bymennesker seg ut til å foretrekke om sommeren."

Gabrielle Anwar, hva driver du med?

Jeg ser jo en del film og er kunde hos Lovefilm.no. Jeg er godt fornøyd med å leie DVD-er per post. Man kan ha filmene så lenge man vil, ikke noe stress med tilbakelevering og utvalget er brukbart. Da jeg var inne på nettsiden deres i dag og kikket på listen over nye filmer, ble jeg litt nysgjerrig på en grøsser som het Crazy Eights. Nå er ikke skrekkfilm min sjanger, så jeg vet egentlig ikke hvorfor. På www.imdb.com sto det følgende kommentar:


"I will keep this review as short as possible. If 0 or negative stars were available this movie would not have gotten this 1 star. It is worse than awful... i love movies, good or bad, i'll watch the whole thing and typically find a few things about it that i thought were interesting or at least done well. Not this time, this was pure garbage. The plot was simple the acting was terrible, and they call it a "horror" flick... maybe powder puff at best. I only wish that I could call redbox and have them send me a check for the $1.05 that this movie cost me to rent. Do yourself a favor and just go watch your lawn grow, i promise it will be more rewarding than watching this movie."

Følgelig havnet denne filmen ikke på min liste. Men på imdb oppdaget jeg at Gabrielle Anwar var med, en av mine yndlingsskuespillere. Navnet sier deg kanskje ingenting, men du har garantert sett henne i en svært kjent filmscene, nemlig tangoscenen i Duften av kvinne (Scent of a Woman) med Al Pacino (som innbrakte ham en velfortjent Oscar som beste skuespiller). Hvis jeg skulle satt opp en liste over de ti beste filmscenene jeg vet om, ville denne scenen hatt sin selvfølgelig plass, og det gjelder nok flere enn meg. Kvinnen han danser med, Donna, spilles altså av Gabrielle Anwar. Hun gjør også en glimrende rolle som Dagney i Things to Do in Denver When You’re Dead, sammen med Andy Garcia, samt at hun har en rolle i TV-filmatiseringen The Tudors, som jeg nå fikk lyst til å se. Synd hun skal kaste bort talentet sitt på dårlige grøssere.

Om Gabrielle Anwar kan du lese HER på Wikipedia og HER er den berømte tangoscenen. Det ligger mange versjoner av denne på nettet, men dette er den beste jeg har funnet, fordi den har med hele scenen, ikke bare selve dansingen. (De fleste av disse snuttene er sikkert lagt ut av menn, og de skal jo ifølge myten ha en tendens til å hoppe over forspillet.) Men opptakten hører i høy grad med, som her. (For dem som ikke skulle kjenne filmen, gjør jeg oppmerksom på at Pacinos rollefigur, den førtidspensjonerte oberstløytnanten Frank Slade, er blind. Det fremgår jo av scenen, men det kan være greit å vite det helt fra begynnelsen av.) Tangoen er «Por una cabeza», en standardlåt som finnes på mange tango-CD-er.

Radio Days

Takket være DETTE danske firmaet, som har et imponerende utvalg Woody Allen med skandinavisk teksting, har jeg hamstret Woody Allen-klassikere til den store gullmedalje. I kveld blir det Radio Days.

Mer om å samle

Samle, ja (jfr. innlegget under). Jeg samler også på Woody Allens filmer. Jeg kan rett og slett ikke få nok Woody Allen. Nå er jeg særlig på jakt etter de tidlige Woody Allen-filmene. I fjor fikk jeg tak i Bananas fra 1971, og i dag har jeg bestilt Take the Money and Run fra 1969. Den gleder jeg meg veldig til å se igjen. Jeg vil ha filmene med norske undertekster, og derfor er de ikke så lette å få tak i. Jeg mangler fortsatt noen viktige filmer, som Stardust Memories , Deconstructing Harry og Hannah and her Sisters.









Scene fra Bananas.











Woody Allens foreldre. Scene fra Take the Money and Run.

Det Lila sa

Gårsdagens film på hjemmekinoen var Det Lila sa. Som tidligere meddelt velger jeg gjerne filmer med en eller annen litterær referanse, og dette er for det første en filmatisering av en i sin tid bestselgende fransk roman, som i sin tur handler om en ung forfatterspire. Norsk Filminstitutt omtaler filmen slik:

«Chimo drømmer om å bli forfatter, men henger sammen med dårlige venner og har ikke helt grep om livet sitt. Den dagen Lila flytter inn i nabolaget røskes han ut av en kjedsommelig hverdag. Han fascineres dypt denne jenta som er annerledes enn alle andre; engleaktig vakker, men med en overraskende grov språkbruk. I tillegg er hun sjokkerende frempå i sine seksuelle invitter overfor Chimo. Han lammes nærmest av sitt nye bekjentskap. Stemningen filmen skaper er like viktig som filmens ytre handling. I drømmeaktige, utsøkt filmede sekvenser utforskes et spenningsfelt mellom det erotisk ladede og det uskyldige og uberørte. Lila legemliggjør en erotisk fantasi som i løpet av filmen splintres og avdekker både sårbarhet og styrke.»

En god omtale av filmen finner du også HER.

«Erotisk» er et adjektiv som uunngåelig brukes i alle omtaler av denne filmen, og det er den da også på sin måte, men den som forventer en erotisk eksplisitt film blir nok skuffet. Det er en overraskende poetisk og vakker film som først og fremst utgjør en nydelig kjærlighetshistorie med mye poesi og sårbarhet. Absolutt verd å se. Etter å ha sett filmen ble jeg så nysgjerrig på boka at jeg blir nødt til å ta en titt på den også.

Drama i Praha

Gårsdagens forestilling på hjemmekinoen var den danske filmen Prag, eller Praha, som den heter på norsk, med Mads Mikkelsen og Stine Stengade i hovedrollene. En film jeg vil karakterisere som et ibsensk ekteskapsdrama i Kafka-innpakning. Filmen foregår i Praha, dit det danske ekteparet kommer for å bringe hjem ektemannens avdøde far, som forlot kone og barn da sønnen var 15 for å begynne et nytt liv i Tsjekkia. Underveis oppstår det mange overraskelser, både på det praktiske plan med hjemsendelsen av liket, under avdekkingen av farens liv, og i forholdet de to ektefellene imellom. Filmen har intens nerve hele tiden, med et visst innslag av svart humor.

Bortsett fra de to hovedrollene og et par biroller, er alle de medvirkende tsjekkiske, noe som gir filmen et autentisk preg. Dette er først og fremst Mikkelsens film, han er i bildet gjennom hele filmen og spiller ypperlig som vanlig, med en meget god medspiller i Stine Stengade.

Jeg ser at flere anmeldere mener at filmen ikke driver det ekteskapelige dramaet langt nok, men etter min mening ligger nettopp noe av filmens styrke og særpreg i at den er så stram og lavmælt som den er. Jeg er enig med kommentatoren på www.imdb.com som betegner filmen som «constantly confounding expectation and strangely beautiful». En youtube-snutt som formidler filmens stemning finner du HER.

En av filmens to manusforfattere er Kim Fupz Aakeson, dansk forfatter mest kjent i Norge for barnebøkene sine, men også en av Skandinavias mest aktive manusforfattere for film, kjent bl.a. for danske filmer som Den eneste ene og Kinamand, og den norske filmen Andre omgang.
Aakesons tre romaner for voksne er alle oversatt til norsk av meg, og en anmeldelse av den siste finner du HER .

The Painted Veil

Jeg ser mye film, og bortsett fra storfavoritten Woody Allen, som jeg aldri blir lei av, har jeg - kanskje ikke uventet - en hang til filmer med en eller annen litterær tilknytning; filmatiseringer av bøker og filmer om virkelige eller fiktive forfattere. The Hours (Virginia Woolf), Shadowlands (C.S. Lewis), Sylvia (Sylvia Plath) er eksempler på filmer om virkelige forfattere.

Forleden så jeg Kjærlighetens slør fra 2006 med Naomi Watts og Edvard Norton i hovedrollene, en filmatisering av William Somerset Maughams roman The Painted Weil, eller Det fargede slør som boken het i norsk oversettelse.
Filmatiseringer av bøker er jo alltid spennende - noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke. Filmen er et forenklende medium, sier Coetzee i Elizabeth Costello. Og et ganske annet medium, vil jeg legge til. Jeg har idet hele tatt sluttet å vente meg at en filmatisering skal være en detaljtro gjengivelse av boka, men godtar at den er en versjon på egne premisser. Når det gjelder The Painted Weil hadde jeg heldigvis ikke lest boka først - det mener jeg er en stor fordel. Det er mye bedre å gjøre det omvendt, og det var nettopp det jeg gjorde i dette tilfellet - filmen ga meg sånn lyst til å lese boka at jeg anskaffet meg den.

Dermed har jeg allerede antydet at jeg likte filmen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet - en banal kjærlighetshistorie kanskje. Naomi Watts var et ukjent navn for meg, men Edvard Norton pleier jo å være god. Filmen var en stor opplevelse fra begynnelse til slutt, med glimrende spill over hele linjen. Tidskoloritten selvfølgelig upåklagelig som alltid i engelske filmer, og de eksotiske kinesiske omgivelsene er en opplevelse i seg selv.

Historien handler om en vakker engelsk overklassepike som en ærgjerrig mor strever med å få godt nok bortgiftet. «... det var ikke et godt ekteskap hun tok sikte på for sin datter, det var et strålende parti.» Det vil i disse kretser si en mann med tittel og nedarvet formue. Den ene ball- og selskapssesongen etter en andre går imidlertid uten at datteren fester seg ved noen. Moren får panikk, og må etter hvert vende oppmerksomheten mot menn med «en profesjon», altså en som er nødt til å jobbe for å tjene til det daglige brød. Det ender med at hun gifter seg med en lege som satser på en karriere som vitenskapsmann, nærmere bestemt bakteriolog. Det er kjærlighet fra hans side, men ikke fra hennes - hun gir nærmest bare etter for morens ønske om å få henne gift og bli kvitt henne, og han vekker ingen lidenskap i henne. Hans arbeid fører dem til Hong Kong, og der møter hun lidenskapen i form av en storsjarmør som er alt det ektemannen ikke er. Det går som det må gå - det blir stor oppvask. I sin naivitet tror hun at elskeren vil skilles fra sin kone, men det vil han selvsagt ikke. Og så ender det med at ektemannen som en hevnakt tvinger henne til å bli med til en avsidesliggende del av Kina hvor han skal prøve å stanse en koppeepidemi. Mer vil jeg ikke røpe av handlingen.


Som sagt ga den meg lyst til å lese boka, og i går kom den i posten fra Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand.
Det viste seg å være en meget tidlig utgivelse i Den norske Bokklubben, faktisk i bokklubbens andre leveår, nemlig 1962, den gangen et bokklubbår ikke engang hadde tolv måneder, og i hvert fall slett ikke mer, og lenge før ekstrabøker, lyrikk og bokklubbøkenes senere så karakteristiske design. Bokklubbens utgivelseshistorikk finner du HER. Jeg hører til dem som liker Somerset Maugham, mannen som ironisk omtalte seg selv som «verdens beste annenrangs forfatter». HER er et innlegg jeg hadde om ham en gang.
Maugham er en skarp observatør av mennesker, og han er raus med siterbare om enn kyniske formuleringer som:

«Man kan være svært forelsket i en kvinne, selv om man ikke har lyst til å tilbringe resten av livet med henne.»

«Kvinner tror svært ofte at mennene elsker dem langt høyere enn de gjør i virkeligheten.»




Jeg har denne boka også på engelsk i en eldre Penguin-utgave. Den har et forord av forfatteren som er fjernet i den norske oversettelsen. (Hvorfor?) I forordet forteller han om bokens tilblivelse -- den ble unnfanget under lesingen av Dantes Purgatorio på en Italia-ferie Maugham hadde mens han fortsatt var en ung sykehuslege, men ble først virkeliggjort senere, etter en lengre reise i Kina. Morsomt nok for en norsk leser forteller Maugham følgende om sin Italia-ferie: «I lived laborious days. I started each one by translating a few pages of one of Ibsen’s plays so that I might aquire mastery of technique and ease in writing dialogue.» Ibsen var med andre ord en av Maughams læremestre.

Men altså - både filmen og boka er herved anbefalt på det varmeste.

Dagens filmsitat

"De må gå nå. Jeg begynner å like Dem."
Marlene Dietrich som Amy Jolly i Marocco.

Iris

Sesselja gjorde meg for en tid siden oppmerksom på filmen Iris, om den engelske forfatteren Iris Murdoch. En rekke av hennes bøker er oversatt til norsk, men hun glimrer med sitt fravær i mine hyller, og for meg har hun bare vært et navn i den litterære vrimmelen. Den engelske Wikipedia-artikkelen om henne finner du HER.

Ved nærmere ettertanke har jeg nok oppfanget noe om at hun hadde Alzheimer, og det er nettopp det filmen handler om. Trist film, tenker man kanskje da, og det var den jo, i den grad at jeg hadde tårer i øynene på slutten. Men samtidig en vakker og god film (og en sann historie) om et skapende, levende menneske og et livslangt trofast ekteskap gjennom gode og vonde dager. Glimrende spill av Judi Dench som Iris Murdoch og av Jim Broadbent som ektemannen John Bayley. Kate Winslet gjør en meget god innsats som den unge Murdoch.

Kort sagt en anbefaling jeg bare kan bringe videre, ikke minst for dem som, i likhet med meg, liker filmer som handler om forfattere. To andre i samme sjanger som kan anbefales (jeg har kanskje gjort det før) er The Hours om Virginia Woolf (Nicole Kidman) og Sylvia om Sylvia Plath (Gwyneth Paltrow).