Om å lese, sett i et spesielt lys

I Månen over porten skriver Per Petterson om et spesielt punkt i livet, årene før han fylte tyve, dvs. mellom 1968 og 1972, da han leste svært mye. «Det var som om alle bøkene var skrevet direkte for meg, og jeg var den eneste leser, fordi jeg trengte dem, fordi jeg var kommet til det punktet i det korte livet mitt da nettopp de bøkene jeg valgte ut (tilsynelatende tilfeldig) var helt nødvendige, og uten dem ville jeg ikke ha greid meg. Jeg var den perfekte ’solitary reader’ som de amerikanske kritikerne Alfred Kazin og Harold Bloom snakker om; ikke leseren i sin ensomhet, sjøl om jeg helt sikkert var det også, men leseren i sin ’enkelthet’, i sin ’fraskilthet’, som med fullstendig distanse til alle omkring seg, fjernt fra alt som het eksamen og pensum, fra kravet til prestasjon og sosiale ferdigheter, leste for å berge seg sjøl og for å forberede store forandringer i nær framtid; det sto om livet, kjentes det som, og det gjorde det jo også.»

Ja, hvem kjenner seg ikke igjen i det? I hvordan litteraturen åpnet livet, åpnet verden i akkurat de årene, hvordan visse forfattere og bøker kunne være som åpenbaringer som ikke minst også fortalte en hvem man selv var. Jeg hang meg litt opp i parentesen hans i det siterte avsnittet over: «(tilsynelatende tilfeldig)». Det oppfatter jeg sånn at Per Petterson, i likhet med meg selv, tenker at det kanskje ikke er tilfeldig hvilke bøker og forfattere som kommer til oss. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det for min egen del, og om jeg er aldri så mye katolikk, prøver jeg å ikke mystifisere ting mer enn høyst nødvendig. Men siden jeg tror på en «skjult styring» i mange sammenhenger i livet, er det ikke fjernt for meg også å tro det når det gjelder lesing. Min fundering over tilfeldigheter/synkronitet henger sammen med dette.

Et ferskt eksempel: For meg har Jon Fosse hittil bare vært et navn. På vei hjem fra Gyldendalhuset sist onsdag, stakk jeg innom et annet litterært hus, nemlig Litteraturhuset, som jeg hittil ikke har fått sett ordentlig på. Det fikk jeg ikke denne gangen heller, mitt egentlige formål var å spise, men det var fullt i restauranten, og jeg drøyde litt i bokhandelen for å vente på om det ble noe ledig bord, men det ble det ikke. En av bøkene jeg tok frem og bladde litt i, var Jon Fosses Gnostiske essays. Det tok meg ikke lang tid å fastslå at det var en bok jeg kunne ha nytte og glede av, så jeg kjøpte den i kontantsalget hos Norli dagen etter.

Da jeg spiste frokost i dag, var det en opplesing av en nynorsk tekst i radio som jeg ble sittende å høre på. Da den var ferdig, fikk jeg vite at det var fra Jon Fosses Andvake. Den omtales av forlaget slik:
«Alida og Asle er komne til Bjørgvin for å finne arbeid og ein stad å bu. Alida er høggravid, men ingen vil gi henne og kjærasten rom. Dei blir meir og meir motlause der dei går omkring i regnet.
Med seg har dei minna om ei lykkelegare tid, då dei to møttest og straks skjønte at dei var meinte for kvarandre. Men vonde minne blandar seg også inn, og ekkoet frå bibelhistoria er sterkt heile vegen.
Andvake er ei tvitydig historie, ei vakker og trist forteljing som blir til ei uhyggeleg legende. Historia peiker langt ut over seg sjølv og den enkle handlinga. Det er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom dei to unge, og ein roman støypt i ei stram og unik form, der alt er enkelt og storslått på same tid.»

Og det var virkelig vakkert. Mens jeg satt der i skumringen og nøt en stille frokost med alle fire adventslysene tent, lurte jeg på hvem som hadde skrevet det. Og så var det altså Jon Fosse. En naturlig tanke for meg er da: Var det tilfeldig at jeg fikk høre Jon Fosse i radioen akkurat i dag, bare få dager etter at jeg hadde kjøpt min første bok av ham og Jon Fosse er blitt noe mer enn bare et navn i min bevissthet? Eller var det et utslag av det man kaller synkronitet? Jeg er jo sterkt tilbøyelig til å mene det siste. Jeg opplever det ganske ofte, også i forbindelse med lesing.

Når lesingen min, som jeg har omtalt tidligere, rett som det er går sine egne veier, det vil si at bøker jeg knapt har hørt om og ikke har planlagt å lese, plutselig «kommer til meg», tror jeg heller ikke det er snakk om tilfeldigheter. Det kan være at disse bøkene på en eller annen måte har festet seg i underbevisstheten, kanskje ved at jeg har lest en anmeldelse som jeg så har glemt igjen, men det er i hvert fall ikke alltid forklaringen. Nå trenger jeg ikke nødvendigvis å ha noen forklaring på dette fenomenet heller, eller å trekke noen bastant konklusjon, jeg kan godt nøye meg med å registrere fenomenet og undre meg over det.

Men på den annen side, som troende katolikk er jeg selvfølgelig troende til å tro på det meste. Nei, det var et ikke helt heldig forsøk på å være selvironisk. Det er i praksis nemlig ingen motsetning mellom å være troende katolikk og samtidig tenke meget rasjonelt, det er bare tilsynelatende et paradoks. Men det jeg skal frem til, er dette: Siden det å ha en skytsengel er en del av min virkelighet, er det heller ikke noen fjern tanke at denne skytsengelen, eller kanskje en spesiell «lese-skytsengel», påvirker lesingen. Det er i hvert fall en nydelig tanke, som jeg tillater meg å tenke.

Dagens dikt.

SKYTSENGELEN

Jeg er fuglen som banker på vinduet til dig om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.

Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmene fra katedralenes tårn.
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.

Jeg er en du har elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.

Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mere.

Rolf Jacobsen. Fra samlingen Hemmelig liv (1954)

Dette diktet ble jeg oppmerksom på nå da jeg var i Oslo. Det sto nemlig skrevet på en tavle i det innerste rommet i på Le Rustique, et spisested på hjørnet av Majorstuveien og Neuberggaten.
Karl Ove Knausgård i går, Rolf Jacobsen i dag - om engler. Engler opptar tydeligvis norske forfattere, helt uten forbindelse med dagens engledebatt.

Ord for dagen.

"I det hele tatt er alt som vedrører englene hyllet inn i en slags uklarhetens dis; vi vet ikke når de ble til, vi vet ikke hvor de kommer fra, vi vet ikke hvilke egenskaper de har, hvordan de tenker eller hva de ser når de ser oss. Samtidig er de gjennom hele Bibelen omfattet med en slags fortrolighet, som om nærværet deres er så selvfølgelig at de ikke trenger å forklares."

Karl Ove Knausgård: En tid for alt (2004)

Englesnakk.

Dette er muligens en litt urealistisk fremstilling av en engel.

På Dagbladets nettavis kunne man i går lese følgende:

"Den kjente svenske forfatteren Jan Guillou, som har skrevet flere bøker om hekseprosessene, sier til Expressen at Märtha Louise må ha misforstått historien når hun sier at hun «er glad hun ikke levde for et par hundre siden, for da hadde jeg jo sikkert blitt brent på bålet.»

– Det hadde hun naturligvis ikke blitt. Hun hadde fått en samtale med sin prest, og han hadde antakelig sagt at dette var en velsignelse. «Alle» kunne jo snakke med engler før i tida… man ba for eksempler til helgener, for at de skulle henvende seg til jomfru Maria, som igjen kunne henvende seg til Gud, sier Guillou.

Forfatteren legger til at mange katolikker hevder at de kan kommunisere med engler.

– Men hvis man ikke er katolikk, og likevel påstår at man kan kommunisere med engler, da er man kanskje litt sprø. Særlig om man legger til at man kan snakke med hester. Da bør man søke legehjelp, sier Jan Guillou."

Hvis jeg forstår Jan Guillou rett, mener han at den eneste seriøse sfære hvor man kan snakke om (og eventuelt med) engler, er den katolske (Guillou er for øvrig ateist, ifølge svensk Wikipedia). For meg, som selv er katolikk, er dette et ord i rette tid i denne debatten. Også for meg er Kirken (og da mener jeg selvfølgelig den katolske) den eneste sammenheng hvor det er meningsfylt å forholde seg til begrepet engler, og hvor man har den tilstrekkelige erfaring og åndelige tyngde til å behandle dette fenomenet. Det er ikke nødvendig å betale penger og å gå på kurs for å komme i kontakt med engler. Det er en fullstendig misforstått måte å tilnærme seg det mystiske på. Det er englene som kontakter oss, og ikke omvendt. De er ikke vesener som påvirkes av vår vilje. Selv har jeg bare sett min egen skytsengel én gang, selv om jeg føler hennes tilstedeværelse mer eller mindre hele tiden. Men jeg har aldri bevisst strebet etter hverken å tro eller å se min egen skytsengel eller noe som helst. Alt dette er selvsagt noe vi kan be om, men i bønn ligger det en ydmykhet og en forståelse for mystikkens vesen som mangler i såkalte alternative miljøer. Det positive med Märthas englefremstøt er at hun påpeker den åndelige siden ved tilværelsen. Det gjør man ikke ustraffet i et materialistisk og åndsforlatt samfunn som det norske, hvor især statskirken siden reformasjonen har gjort og fortsatt gjør en effektiv jobb med å kvele enhver ekte religiøsitet. Det negative er at hun, etter min mening, har feil innfallsvinkel.

Når Guillou sier at den katolske kirke er den eneste saklige sammenheng hvor man kan snakke om engler, skyldes det antagelig at han er en intelligent og velorientert person. Siden han har fransk far (moren er norsk, forresten), har han dermed viss forankring i europeisk kultur. Og kontinental europeisk kultur er identisk med katolsk kultur.
I går hadde jeg besøk av en gammel venn som jeg ikke har sett på flere tiår, men vi har et nært forhold med en fortrolighet som er uberørt av tid og avstand. Han fortalte at han i en periode hadde vært sammen med en dame fra et typisk katolsk land i en annen verdensdel, og hadde vært en del i kirken, altså den katolske kirke, både her og i hennes hjemland, sammen med henne. Min venn er så vidt jeg vet helt areligiøs, men han var svært fascinert av den katolske kirke. Ikke-katolikker blir gjerne det. Jeg har hittil til gode å høre en ikke-katolikk, f.eks. et vanlig norsk statskirkemedlem, fortelle at de er blitt dypt grepet av noe i en protestantisk kirke. Tenk med deg selv når du er på ferie, for eksempel. I den grad du går inn i en kirke, vil det høyst sannsynlig være en katolsk kirke. I katolske kirker er det altså vanlig at utenforstående blir grepet av noe de ikke kan forklare. De føler et eller annet de ikke føler i andre kirker. For en katolikk høres dettes ikke merkelig ut i det hele tatt, og det er lett forklarlig: Det man føler, er det helliges tilstedeværelse. Den katolske kirke lærer at Kristus er reelt til stede i nattverden, mens nattverden i f.eks. statskirken har en mer symbolsk funksjon. Det er derfor en katolsk messe aldri kan feires uten nattverd. Ja, i en katolsk messe er nattverden selve kjernen, det som hele messen dreier seg om. Det brødet som blir til overs, oppbevares i et spesielt skap som kalles tabernaklet. Det finnes enten rett bak eller i nærheten av alteret, og er markert med en rød lampe som alltid brenner. Siden brødet, når det blir innviet, forvandles til Jesu legeme, vil det si at Kristus reelt er til stede i kirkerommet. Dette kalles på latin for realpresens.
Dette kan man tro eller ikke tro. Jeg kan ikke gå nærmere inn på de religiøse og filosofiske dybdene ved dette her. Én milliard mennesker i verden tror dette. Jeg er en av dem.
Nordmenn flest må, stort sett i rollen som turister, nøye seg med en flyktig fornemmelse av dette. De begir seg inn i en katolsk kirke og føler seg grepet, føler noe - som de ikke vet hva er. (Eller de går i en katolsk kirke julenatt eller påskenatt, "for det er jo så stemningsfullt hos katolikkene". Det er kanskje det, men denne "stemningen" er altså uttrykk for noe.)

I denne sfæren har også engler sin naturlige plass, enten vi ser og erfarer dem eller ikke.