Bøker i kunsten

 Nina Hamnett. Portrait of a woman, 1917.

Lesende, naken dame

Lesende, nakne damer er et populært tema i billedkunsten. For min del har jeg aldri opplevd akkurat denne kombinasjonen - de nakne damene jeg har kjent, har vært opptatt med helt andre ting, og de lesende damene jeg har kjent, har ikke vært nakne.
Dette bildet kjøpte jeg i en brukthandel i Oslo for mange år siden, og siden har det prydet veggen på kontoret mitt. Jeg har aldri visst noe om det, men siden jeg nå har begynt å ha mer kunst her i bloggen, det vil si kunst hvor bøker og lesing spiller en sentral rolle, og i den forbindelse har begynt å frekventere nettsteder hvor jeg kan finne slike bilder, kom jeg nylig over dette for meg så velkjente bildet. Det viser seg at det er malt av den skotske maleren sir William Russell Flint (1880-1619), og det har tittelen Janelle and the Volume of Treasures. Malt i 1960.

"Work shows a graceful young woman reclining as she reads and leafs through the pages examining the illustrations of a great book against light gray and charcoal draperies. Exquisite brushwork and dramatic composition make for a fine and delicate figural work."

Vel, jeg har alltid syntes at damens lesestilling virker ukomfortabel, nærsynt virker hun også, og anatomien virker noe underlig i underkroppen. Jeg gjengir en bedre avbildning nedenfor, hentet fra nettet:

Hvordan George Orwell lagde te.

Jeg skal ikke påstå at denne bloggen er den eneste som har bøker og te som et av sine temaer, men det er neppe mange av dem. Vi kan ikke la det gå for lang tid mellom hver gang vi berører dette temaet, så la oss i dag se på hvordan George Orwell lagde te. Det fortalte han omverdenen i denne artikkelen i Evening Standard, 12. januar 1946 . Uhyre detaljert og saklig - og erkebritisk. Jeg er kanskje ikke helt enig med ham på alle punkter, men det får så være. Alle teelskere har selvfølgelig sine egne hangups, vaner og preferanser.
Illustrasjonen er hentet fra bloggen Babes With Books som du finner her. Den påstår blant annet at «Smart girls are hot», og det er som om jeg skulle ha sagt det selv. For dem som synes bildet er litt på kanten, vil jeg bare si: ærlig talt, se hva hun leser! Stort mer relevant kan det jo ikke bli. Jeg velger ikke illustrasjoner helt i tåka heller.

Somehow, the fact that it's a library book makes it even sexier.

Nei, damen hører ikke til min umiddelbare omgangskrets. Hun er hentet fra bloggen "babeswithbooks" som du kommer til hvis du trykker her, og som jeg tilfeldig kom over på nettet. Hvorfor det faktum at det er en bibliotekbok gjør bildet mer sexy, beats me, men det er uansett positivt at unge mennesker får øynene opp for boken (eller boken opp for øynene, kan man nesten også si i dette tilfellet ...)

Hun som leste "Sult" ...

Hvem var damen som leste Sult? Noen har vel gjettet det -- Astrid Lindgren.

"Jag läste Hamsun -- och därför ljuger Pippi Långstrump så förtvivlat!" sto på trykk i Expressen den 24. november 1974. Jeg har lest det i Elefanten i biblioteket. En biblioteksantologi sammanställd av Meta Ottosson, En bok för alla, 1994. En bok jeg stadig vender tilbake til for øvrig, med bidrag av Einar Økland, Astrid Lindgren, Thomas Tranströmer, Per Olov Enquist, Anatole France, Virginia Woolf, Peter Weiss og en rekke andre kjente forfattere.

Lindgren skildrer hvordan hun som ganske ung og ny i storbyen går inn på Stadsbiblioteket på Sveavägen. "... jag glömmer aldrig hur det kändes att komma inn i den där stora rotundan og se ett hav av böcker. Det var bara att ta för sig, trodde jag." Det var det imidlertid ikke, for først måtte hun ha lånekort, og det tok et par dager. Da begynte Astrid Lindgren å gråte ved tanken på den lange søndagen som lå foran henne, uten hverken bøker eller mennesker. Og nesten uten mat. "På något vis lyckades jag endå komma igenom den tomma söndagen, och nästa söndag satt jag som sagt under häggen och läste Sult, och allt blandade sig till en enda intensiv lycka över boken och samhörighet med den unge Hamsun och alla andra som gick omkring och svalt i världens städer."
Og Hamsun gjorde inntrykk. "Hur jag skrattade där jag satt på bänken, jeg måste hålla upp boken för ansiktet för att inte någon som gick förbi skulle tro att jag var förryckt, ja, jag led av skratt, när jag läste om J.A. Happolati, mannen som hade uppfunnit den elektriska psalmboken. Kanske hade Pippi Långstrump aldrig blivit en så enorm lögnerska om inte Hamsun hade suttit på sin träbänk og stormljugit om den vidunderlige Happolati för en beskedlig halvblind gammal gubbe som kommer och slår sig ned bredvid honom."

... bara med hjälp av böcker.

«Jag minns en vårdag på 20-talet, när jag satt under en blommande hägg uppe vid Engelbrektskyrkan och läste ’Sult’, större läsupplevelse har jag nog aldrig haft. Jeg var ung og ensam och mycket fattig, jag hade nyss kommit från landsorten og kände just ingen i Stockholm. Om vardagarna på kontoret gick det ju an, men mina söndagar var ensamma och trista, dem kunde jag komma igenom bara med hjälp av böcker.»

Hvem var denne damen?

Dette er for så vidt ikke ment som noen formell konkurranse, men det kan kanskje være morsomt å teste sitt kjennskap til det litterære landskap. Sitatet burde inneholde pekepinner nok for den litterært bevandrede. Svaret kommer i løpet av uken.

Jeg innleder et nytt tema i dag; Hamsun. Han som alle har på nattbordet. Og som alle lesende mennesker har et forhold til. Temaet ble egentlig innledet for noen dager siden, med innlegget om Herbjørg Wassmos lesehistorie. Her er altså en annen dame som har lest Hamsun. Svensk. Og derfor passende illustrert med den svenske skuespilleren Per Oscarsson som hadde hovedrollen i dansken Henning Carlsens film. Et vakkert skandinavisk samarbeid. Det er dessuten på tide med mer svenske innslag i denne bloggen, som foruten litteraturen og kjærligheten til bøkene også er basert på en slags skandinavisk tanke, det vil si at vi bør føle oss hjemme i hverandres kultur og språk her i Skandinavia.

Hungeren etter litteraturen ...

"For meg begynte ikke interessen for litteratur som en jakt etter dannelse, men fordi jeg hadde en hunger etter den: Bibelen, veldig tidlig, fordi min mor ble lei av å renne flere kilometer på biblioteket en vinter jeg hadde alle barnesykdommene. Jeg leste den som en utrolig røverroman med forvirrende persongalleri. Fordi en prestegård med en stor boksamling, også for barn, var mitt annet hjem, fikk jeg tilgang til samtidslitteraturen også. Senere kom sulten etter oversettelser. De russiske mestrene var en åpenbaring, særlig Dostojevskij.
Vår egen Knut Hamsuns bøker lå gjemt på loftet i min farmors hus på Hamarøy etter krigen. Men selvsagt fant jeg dem. Mitt møte med Pan da jeg var tolv var et vendepunkt. Plutselig forsto jeg at en dikter hadde gått de samme veiene som jeg sprang på. At han hadde klart å gjøre litteratur av disse steinene og strendene. At bladene på trærne i seg selv var poesi. At drøm, skam og svik kunne omformes og deles med andre mennesker. Jeg vil aldri få vite hvor mye denne oppdagelsen har betydd for min litterære selvtillit. Han var porten til litteraturen. Senere leste jeg meg gjennom våre røtter, så å si. Undset, Skram, Ibsen, Duun, Kielland og Lie. Så hadde jeg en periode med latinamerikanske og engelske oppdagelser. Pluss Kafka! På 70-tallet var det de modige kvinnefrigjørende romanene som gjaldt. Atwood, Morante, Munro, Hoffman, Gordimer. Jeg skulle imidlertid bli over førti før jeg ble kjent med Marcel Proust, Virginia Woolf og Thomas Bernhard. Thomas Mann og Sara Lidman har derimot fulgt meg hele tiden. Jeg kjenner et veldig varmt trykk når jeg tenker på alle dem jeg står i gjeld til, både som forfatter og som menneske."

Herbjørg Wassmo i tidsskriftet Bokvennen nr. 3, 2006.

Vi har alle vår egen lesehistorie. Om ikke jeg kjenner meg igjen i akkurat disse forfatterne og rekkefølgen, kjenner jeg meg igjen i hungeren etter å lese, i fellesskapet med bøkene og forfatterne livet igjennom. Wassmos lesehistorie ga meg lyst til å skrive min egen.

Mer om damer som (ikke) leser

Utrolig, men sant: Nora Joyce leste aldri sin manns hovedverker Ulysses og Finnegans Wake, til tross for at hun ytet uvurderlige bidrag til begge bøkene i form av sitt upolerte, assosierende og billedskapende muntlige språk og sin skarpe observasjonsevne. Nora brydde seg, ifølge hennes biograf Brenda Maddox, «ikke det plukk om det skrevne ord», men hadde likevel en enorm innflytelse på Joyces stil. «Nora var morsom, lidenskapelig, modig, spontan og veltalende; hun snakket og snakket. Joyce lyttet og lyttet, og la hennes stemme i alle sine største kvinneskikkelser.» Som f.eks. Molly, den kvinnelige hovedpersonen i Ulysses.
Joyce bønnfalt flere ganger Nora om å lese Ulysses, men hun gjorde det ikke. Mens Joyce arbeidet på Finnegans Wake, våknet Nora ofte om natten fordi Joyce lå ved siden av henne og lo av det han hadde skrevet i løpet av dagen. Slik kan man jo si at hun fikk litt av sitt bidrag til mannens verk tilbake, selv om latteren irriterte henne. Men lese bøkene ville hun altså ikke. Det kan for øvrig bemerkes at Nora hele livet regnet Joyces sangtalent som større enn hans litterære talent. Og sangtalentet var reelt nok, så Joyce kunne kanskje ha blitt en verdensberømt sanger -- hvis han ikke hadde blitt en verdensberømt forfatter.

Apropos lesende damer

Eve Arnold (1913--)
Marilyn leser «Ulysses», 1952

En lesende kvinne. Ikke en hvilken som helst kvinne - Marilyn Monroe. Ikke en hvilken som helst bok - James Joyces Ulysses.

Min første tanke da jeg så dette bildet, var: «Hm, Marilyn Monroe leser Ulysses ... er det et arrangert bilde? Har noen stukket boka i hendene på henne?» Men så følte jeg meg som en dust, for bak denne tankegangen ligger synet på MM som en tanketom bimbo, og ikke som den begavede kunstneren hun var. Dessuten, hva vet jeg egentlig om henne? Bare det jeg tror jeg vet, ut fra det mylderet av informasjon som omgir denne legenden. Da jeg skulle forberede dette innlegget, fant jeg frem Joyce Carol Oates’ Blond, en bok jeg i sin tid glemte å avbestille i en eller annen bokklubb. Jeg trodde det var en biografi om MM, men det viser ser å være en roman (men en biografisk roman, selvsagt). Jeg bladde litt i den, og den fengslet meg, så jeg fikk lyst til å lese den. Har dette egentlig noe med Arnolds bilde å gjøre? Nei, en digresjon. Beklager. (Rent bortsett fra at dette illustrerer at bøker jeg får ved tilfeldigheter, eller anskaffer uten helt å vite hvorfor jeg anskaffer dem, også kan komme til gode, plutselig, en vakker dag, for den saks skyld kanskje først etter ti år, eller tyve, men hvilken rolle spiller det?)
Tilbake til bildet. Se godt på det. Hun leser. Hun er opptatt av det hun leser. Hun har ikke oppmerksomheten vendt mot kameraet, slik vi er vant til å se henne. Tvert imot, hun virker helt oppslukt av det hun leser. Av Ulysses. Hun er berømt for å spille roller, for å posere, men hun gjør faktisk ikke det på dette bildet. Slik jeg oppfatter det, er hun helt seg selv. I sin egen verden. Sånn sett må det være et ganske sjeldent bilde. Marilyn Monroe off guard. Jeg sier ikke "Marilyn Monroe slik hun egentlig var", for hun var så mye, men slik hun også var. Og som vi tross alt ikke er vant til å se henne.
Jeg har selvfølgelig ikke vært alene om å lure på om dette bildet er arrangert. En digresjon igjen: Siden det er en fotosesjon det dreier seg om her, er bildet i en viss forstand selvfølgelig arrangert. Mitt poeng er om det er arrangert at hun sitter og leser, og ikke minst at hun leser akkurat Ulysses. (Forresten: Hvordan kan vi vite at det er Ulysses hun leser? Vi kan jo ikke se tittelen på boka? Nei, men det kan man på andre bilder fra samme fotosesjon, så akkurat det er hevet over tvil. Og alle bildene viser den samme konsentrasjonen om teksten. )
Litteraturprofessor Richard Brown ved universitetet i Leeds lurte i sin tid på det samme som meg. Han skrev til fotografen Eve Arnold, som opplyste at Marilyn selv hadde hatt boken med seg (hun hadde lånt den av en bekjent), og at hun holdt på å lese den. Hensikten med fotosesjonen var med andre ord ikke å fotografere MM mens hun leste i Ulysses, men MM gjorde altså nettopp det innimellom opptakene, mens Arnold skiftet film og ordnet med utstyret sitt. Og som den mesterfotograf Arnold var, så hun straks det uventede motivet og sørget for å få noen opptak av det også.
Formodentlig er det også Arnold som er kilden når Brown opplyser at MM leste Ulysses stykkevis og delt, og ikke fra perm til perm. På bildene er hun i ferd med å lese siste kapittel i boka, «Penelope», Mollys indre monolog før hun sovner. Førti sider uten tegnsetting. Stream of consciousness i høyeste potens.

Dette med å lese Ulysses stykkevis og delt er tydeligvis en metode Richard Brown anbefaler studentene sine. Og jeg må jo si, delvis ut fra egen erfaring, at det er en helt grei måte å lese Ulysses på. Siden den ikke er en roman med normal, kronologisk handling, egner den seg godt til å leses på denne måten. Når jeg nå skal i gang med den igjen, har jeg imidlertid tenkt å lese den fra perm til perm.

Mer om professor Richard Brown, Marilyn Monroe og Ulysses:http://www.hrc.utexas.edu/news/newsletters/2002/fall/8.html

Mer om Marilyn Monroe her:http://en.wikipedia.org/wiki/Marilyn_Monroe

Mer om Magnum-fotografen Eve Arnold:http://en.wikipedia.org/wiki/Eve_Arnold

Farlige damer

Blant de vakreste bøkene jeg har anskaffet meg de seneste årene, er utvilsomt denne av tyske Stefan Bollmann:

Frauen, die lesen, sind gefährlich. Lesende Frauen in Malerei und Fotografie. Elisabeth Sandmann Verlag, München 2005

Med et uhyre interessant og innsiktsfullt forord av Elke Heidenreich (spaltist i det tyske ukebladet «Brigitte» og programleder for det populære «Lesen!» på ZDF) om hvor farlig det en gang var at kvinner kunne lese og skrive og tilegne seg kunnskap mannssamfunnet mente de ikke hadde godt av, og om hvor farlig det å lese alltid har vært og fortsatt er under visse omstendigheter, både for menn og kvinner. De fleste autoritære regimer har sine bokbål, i hvert fall sin sensur. Men Heidenreichs forord handler også om fredeligere sider ved lesingen, blant annet om at kvinner og menn kanskje leser forskjellig.

Forsideillustrasjonen viser maleriet Drømmer av italienske Vittorio Matteo Corcos (1859-1933).

Galleria Nazionale d'Arte Moderna, Roma.

Apropos humor

Karen Blixen syntes at Sigrid Undset (norsk nobelprisvinner i litteratur, for dem der ikke ved det) var dyster og humørløs. "... hvor man kan tørste efter et Glimt af Humor hos én eneste af hendes Karakterer" sukker Karen Blixen i et brev.