Tur- og hagerapport

Til tross for at det var morsomt å være i Berlin, og ikke minst å sykle der, og til tross for at jeg langt fra betrakter meg selv som noen typisk nordmann, lengtet jeg intenst etter det vante turmønsteret mitt i norsk natur. Lukten av granskog, faktisk, enda så vakkert jeg synes det er med løvtrær. Men jeg bruker jo denne naturen ganske intenst da, hver eneste dag.
I dag var Billie og jeg oppe på femhundremeterstoppen igjen, for 64. gang denne sesongen. Det over hundre og seksti meter høye Vealøstårnet har nå fått sin tradisjonelle julepynt og fremstår som et gigantisk juletre på avstand. Sånn ser tårnet ut i mørket nå, sett på seks og en halv kilometers avstand. (Foto: Ernst Vikne)








Ikke enden av regnbuen, akkurat, men kanskje en slags variant. Billie studerer juletrebelysningen på nært hold. Det er tidlig lørdag morgen, dagslyset har ikke helt fått overtaket ennå.







Her er litt av utsikten vi blir belønnet med fra toppen. Folk klager så fælt over november og mørketid. De legger visst ikke merke til at november byr på sine helt egne estetiske og sansemessige opplevelser, som den friske angen av barskog og rå fuktighet som preger naturen akkurat nå.









Jeg trenger forresten ikke gå langt for å nyte november - dette bildet er tatt gjennom kontorvinduet mitt og viser den nederste snippen av min egen hage og naboens trær på den andre siden av jernbanelinjen. Dette er ikke dystert, det er jo utrolig vakkert! Har forresten tenkt å ta en skikkelig økt i hagen i ettermiddag, med denne flotte høsten kan hagesesongen vare til jul!





Det er ikke noe som gror nå, selvsagt, men jeg raker løv, rydder, beskjærer, bygger litt om, flytter busker, legger opp noen nye tørrmurer. Fjerner en del av tujahekken. Jobber med spade, rive, spett, trillebår og motorsag. Forbereder neste års sesong, rett og slett.
Furua på bildet er egentlig ganske skulpturell - ser nærmest ut som en diger bonsai - men staudene som sto under, hadde tatt overhånd og ødela det visuelle inntrykket. Nå fjerner jeg staudene og skal lage et arrangement med mosegrodde steiner sånn at treet og dets nærmeste omgivelser får et japanskaktig preg. Men det er mye arbeid!




Et lite farvel til dagen fra den japanske hagen, der en av lyktene står og lyser for seg selv etter hvert som mørket senker seg.

Turrapport

Hva er vel bedre enn å komme seg tidlig ut i skogen en regntung novembermorgen? Spørsmålet rommer ikke det minste ironi, men en realitet for en hard-core gåer som meg. Egentlig hadde vi (dvs. bikkja og jeg) tenkt oss til femhundremeterstoppen i dag (Vealøs), men der skulle det være et eller annet slags løp, så vi valgte et annet terreng i stedet hvor vi ikke har vært siden sist vinter, et nydelig kultur- og skogslandskap. En ås er det der også, men den er ikke mer enn litt over tre hundre meter. Men bratt, sånn som vi liker det. Men først går vi på en sti over gamle beitemarker og setervoller. Det gamle sommerfjøset på bildet er så vakkert, synes jeg. Klassisk enkel, funsjonell arkitektur. Det har selvfølgelig ikke vært brukt på mange år og står nå nærmest til nedfalls. Synd. (Hull i taket, som man ser. Da går forfallet fort.)





Jeg var forberedt på å gå i regn i dag. Det var imidlertid oppholds, men grått og fuktig. Det gir en praktfull senhøstsymfoni av dufter og farger. Det er svært fuktig på bakken også nå, og veien opp til åsen var rene bekkefaret. Eller gjørmefaret, rettere sagt, som det fremgår av bildet. Videre oppover i bratthengene var det så sleipt at det var vanskelig å holde seg på beina.








Og sånn så jeg ut på beina da jeg kom hjem. Bukser: Bergans Breheimen II (nylig innkjøpt for vintersesongen). Støvler: Forsvarets marsjstøvel M77. Støvelen er ikke vanntett, men det gjør ikke noe å bli våt på beina så lenge man går intensivt. Da holder man varmen uansett. Disse støvlene kan brukes hele året, bortsett fra i den mest intense sommervarmen. Da blir det dårlig lukt i dem, og det vil man ikke ha. Temperaturen reguleres med såler og sokker. Denne støvelen gir et kjempegodt grep på underlaget, er relativt lett og veldig god å gå med. En enkel lærstøvel, ikke noe Gore-Tex her. Dermed ikke vanntett, men til gjengjeld lagd for å tørkes hardt og brutalt ved en feltovn eller annen varmekilde. (Denne støvelen egner seg jo godt til gatebruk/street style også, jeg ser en del unge mennesker som går med den. Tror forresten Dr. Martens (og sikkert flere andre) har en modell som er svært lik.) (Dette avsnittet skulle jeg nesten hatt på motebloggen min, som finnes HER, men som jeg ikke klarer helt å komme i gang med fordi jeg ikke finner den rette formen. Men det kommer vel.)

Turrapport

Frostrøyken lå over jordene da vi gikk vår tidlige morgentur i dag. Ingen aktivitet nå lenger - foret er høstet, potetene tatt opp.








Mann og hund snart hjemme igjen i lav oktobermorgensol.

Morgentur

Ja, jeg har gått i dag, jeg går ikke bare i litteraturen, jeg går i virkeligheten også, flere timer hver dag, i dag foreløpig i en time og tre kvarter, opp og ned til tårnet på bildet, som ligger på Vealøs, 500 meter over havet, høyeste punkt i nedre Telemark. Det ble en morgentur i dag, i regn, været var bra da jeg gikk ut, så jeg lot regntrekket ligge i bilen. Men regnet kom, og jeg ble våt som en kråke. Det gjorde meg ingenting, det er deilig å gå i regnet, jeg nyter all slags vær, og når man går intensivt holder man varmen uansett (det er jo dessuten fortsatt sommer, bortsett fra i kalenderen). Da var det kanskje verre med dem som jobbet helt øverst i det 168 meter høye tårnet! Jeg hørte banking og stemmer, men skjønte ikke hvor det kom fra. Først da jeg la hodet bakover og kikket helt til topps på tårnet, så jeg to mikroskopiske skikkelser som vinket ned til meg. Høydeskrekk hadde de tydeligvis ikke. Regnet kom etter at jeg hadde begynt på nedturen, så jeg vet ikke hva karene i tårnet gjorde da regnskodda innhyllet dem. Det var min 44. tur til denne toppen så langt i år. Målet er 50. Det bør gå bra.

Mer gåing

Hva slags bok er Tomas Espedals GÅ? Jeg vet ikke. Essays, dagbok, flanerier, roman ... Men altså, høyst lesverdig. «Skrevet i et språk og med en oppfinnsomhet som er ganske unik i dagens norske litteratur. Det klinger en sølvbjelle av mester Hamsun over de stilistisk fineste partiene, dette er edel prosalyrikk» skrev Knut Ødegård i Aftenposten. «Drivende godt skrevet. Med en rytmisk fremdrift som forplanter seg i leseren,» skrev Sindre Hovdenakk i VG.

Espedal tar oss med på vandring, sine egne vandringer og filosofenes og dikternes, fra Aristoteles som gikk og underviste i søylegangene i Lykeion, via Sokrates’ spaserturer, stoikerne som fikk sitt navn etter stoaen, gangveien hvor de spaserte og diskuterte. Immanuel Kant som gikk sin daglige spasertur rundt Königsberg etter middag, Philosofenweg i Heidelberg, hvor Hegel etter sigende gikk sin vanlige tur. Dantes guddommelige komedie er en vandring, Wordsworth og Coleridge vandret i Lake District, Baudelaire var byvandreren, alle flanørers far.
Det engelske ordet for å reise, travel, har interessant nok samme opphav som det franske ordet for arbeid, travail.

Espedal går i Tyskland, Italia og andre steder, på landsbygda som i storbyer, i drabantbyen Åsane i Bergen, på Osterøy og i andre vestlandslandskap. Det er selvfølgelig like mye en indre reise som en ytre. Og når leseren først har lagt ut på ferden sammen med forfatteren, er det ingen vei tilbake. Men når man vender tilbake, for det gjør man jo før eller siden, det vil si avslutter lesingen i dette tilfellet, er man en stor erfaring og en leseopplevelse rikere. Det kan jeg si selv om jeg foreløpig bare er på s. 34.

Espedal siterer Kierkegaard:

«Fremfor alt, tap ikke lysten på å gå. Hver dag går jeg meg inn i en tilstand av velvære, og går bort fra enhver sykdom; jeg har gått til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanker som er så tyngende at man ikke kan gå fra dem. Men ved å sitte stille, desto nærmere kommer man en følelse av å være syk ... Så hvis man bare sørger for å holde seg gående, vil alt ordne seg.»

Hva er det jeg skriver?

«Hva er det jeg skriver? Jeg skriver en bok om det å gå. Det har jeg holdt på med i mer enn tre år. Jeg skriver og går. Leser og går. Jo mer jeg går, desto vanskeligere er det å skrive. Det er som om gåingen undergraver skrivingen. All denne gåingen har forstyrret og til dels ødelagt skrivingen. Gåingen gjør meg urolig, den går i blodet. Så snart jeg begynner å gå, tenker jeg bare på gåingen og alt det som hører gåingen til: hvor skal jeg sove, følg nøye med stien, snart begynner det å regne, det er tid for å spise, hvor finner jeg vann? Bare sjelden tenker jeg på det å skrive, og da tenker jeg at det å skrive er unødvendig. At skrivingen bare forstyrrer meg. Og at tanken på det å skrive står imellom meg og selve gåingen: å se, å lytte, lukte, gå. Hvor rent og riktig jeg tenker når jeg går! Derfor må jeg slutte med all denne gåingen. Jeg må slå meg til ro. Holde meg inne. Først da er det kanskje mulig å skrive noe tilfredsstillende om det å gå.»

Tomas Espedal: Dagbok

"Å skrive tar livet av meg"

"Å skrive tar livet av meg. Skrivesituasjonen bryter meg helt ned. Det blir bare verre og verre for hver bok. Men det er nå hva jeg driver med. Og jeg løper ikke for å trene meg opp, nei. Fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur."

Tomas Espedal i et intervju i siste nummer av Morgenbladet.

Tomas Espedal løper ikke, nei, han går, akkurat som jeg. Det har han skrevet en bok om, som heter Gå, og som jeg har, men som jeg ikke har lest, men som er god å ha og som jeg vet kommer til å gi meg mye glede en dag. Tilfeldighetene har også villet det slik at jeg kjenner noen av de traktene på Vestlandet som han går i. Men han går mange andre steder også, jeg har bladd så mye i boken at jeg vet det.
Når Espedal sier at fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur, er det selvsalgt fordi gåing, i motsetning til løping, er forenlig med meditering og tankevirksomhet. Løpere har som regel musikk på øret, de er med andre ord ikke til stede i det de gjør, men bringer sin egen narsissistiske, teknosentrerte virkelighet med seg ut i naturen, noe som er fullstendig malplassert. Dermed avskjærer de seg ikke bare fra de verdifulle impulsene omgivelsene kunne gitt dem, men også fra sin egen indre kreative prosess. Folk som går er til stede i det de gjør, de har en totalopplevelse av det de foretar seg. For den som går, går synsinntrykkk og lydinntrykk opp i en høyere enhet og stimulerer tanker og fantasi. Å gå er det ideelle tempoet for sjelen.

Intervjuet med Espedal er for øvrig ledsaget av et portrett som jeg gjerne skulle tatt selv. Espedal var på Gyldendal-festen i forrige uke, og hver gang jeg ser ham får jeg lyst til å snakke med ham, men så tenker jeg at da bør jeg ha lest Gå først. Så jeg venter til jeg har gjort det.

Og hvis man blar om (i siste nummer av Morgenbladet), kommer man til en anmeldelse av Trude Marsteins siste bok, Ingenting å angre på, en veldig god anmeldelse, ikke god fordi anmelderen tydeligvis liker boka, men god fordi det forekommer meg å være en veldig velskrevet anmeldelse, en anmeldelse som er en leseopplevelse i seg selv, og som gir meg lyst til å lese boka. Jeg hører til dem som ble veldig imponert over Marsteins forrige bok, den med det usannsynlig store persongalleriet, Gjøre godt.

Norsk hage-identitet

Foto: Bambus i min egen hage.


Skal Norge beholde selvrespekten som kulturnasjon, må vi begynne å stelle i hagen. Det er der vi er i nærkontakt med naturen.

En interessant artikkel om nordmenn og hager i Morgenbladet i dag. Sitatet over er ingressen fra nettversjonen, ingressen i avisen lyder: "Nok skogsromantikk, la oss drømme oss bort i hagen i stedet."

Denne interessante artikkelen er tilgjengelig for alle HER. Interessant, ja, men jeg synes alt har en tendens til å bli så polarisert her i landet. Enten det ene, eller det andre. Hvorfor ikke begge deler? En typisk dag for meg, som for eksempel i dag, begynner med at jeg står tidlig opp, spiser frokost og kjører ut i skogen. Der går jeg opp på en topp på 500 meter (utgangspunktet ligger på 150 m, men de gjenstående 350 m er jævlig bratte, unnskyld uttrykket). Opp- og nedstigning tar meg en time, med kjøring til og fra og dusj etterpå bruker jeg i alt ca to og en halv time). Dette gjør jeg for trimmens skyld, og for å nyte naturen. Uansett vær. Jeg nyter nemlig alle former for vær. Regnvær, for eksempel, er jo deilig å gå i. Naturen ser annerledes ut, lukter annerledes og oppleves annerledes i regn enn i sol. Men det er klart - nå er jeg en ganske hard core gåer , som går intensivt minst to timer hver dag året rundt (noen dager bruker jeg ca. tre og en halv time på å gå). Femhundremeterstoppen bestiger jeg i perioder. Denne uken har jeg vært der fire ganger, av i alt 24 ganger hittil denne sesongen. Bortsett fra bikkja, går jeg alene. Turene er både trim og meditasjon.

Når jeg spiser lunsj midt på dagen nå om sommeren, sitter jeg på uterommet (et slags bislag) og ser ut over hagen, som er relativt stor, og tross eiendommens sentrale beliggenhet helt avsondret fra omverdenen med store hekker og trær. Både når jeg sitter og ser på den, og beveger meg i den, for eksempel når jeg går ned i den japanske avdelingen og tenner lyktene der i skumringen, kommer jeg lett i en meditativ stemning. Det er kanskje en annen form for meditativ stemning enn når jeg halser av sted ute i skogen, men den ene er ikke mer eller mindre verdifull for meg enn den andre. Jeg sliter når jeg går opp på femhundremeterstoppen (noe av poenget er jo nettopp at det skal være så slitsomt som mulig), og bak den japanske hagen ligger hundrevis av slitsomme arbeidstimer med graving, steinbæring etc. For meg er det altså ikke spørsmål om enten eller, ikke om naturen eller hagen, men om begge deler. Jeg er både natur- og hageelsker, og jeg ser egentlig ikke motsetningen. For meg henger det ene sammen med det andre og omvendt. Men som sagt - det er en interessant artikkel. Noe av det beste med artikler som dette, er at de kanskje kan gjøre folk litt mer bevisste når det gjelder måten å tenke hage på. Det brukes generelt altfor lite fantasi på hager her i landet, folk er så utrolig konvensjonelle. Min hage er forresten også litt for konvensjonell, bortsett fra den japanske delen. Men det har jeg tenkt å gjøre noe med.

Turrapport i vårløsinga

Fire sølete hundelabber på vei hjem.
Jeg er glad jeg bare har én hund for tiden (border collien er bortlånt).
I dag var det forresten både isglatt og vått der vi gikk. Men vi klarte å holde oss på beina.


For meg er alt vær turvær, uansett. Takket være de to lange, intensive hundeturene jeg går hver dag året rundt, kjenner jeg årstidenes vekslinger på kroppen, bokstavelig talt, enten snøfokket pisker meg i ansiktet eller sola skinner. Eller vinteren og våren går i basketak med hverandre, som nå. Senhøstes og til langt ut i januar går vi i mørke både morgen og kveld, men nå er det fullt dagslys, i hvert fall om morgenen, selv når vi er ute før klokken åtte. Den snørike vinteren har gjort skogen utilgjengelig, men vi går ut på landsbygda, på stille små veier og gangveier, som regel på et sted som kalles Prærien, et vidstrakt område med flate jorder. Det typiske marsværet den siste uken har bydd på nye utfordringer i form av ankeldypt snøslaps og til dels store vannansamlinger. Det gjør turene ganske strabasiøse, men også til desto bedre trim. Forsvarets standard marsjstøvel, som jeg vanligvis bruker, rekker ikke å tørke mellom turene, så jeg må ty til gummistøvlene.
Nå har vi kommet hjem etter morgenens tur; jeg har vært i dusjen og har satt meg til skrivebordet for å ta fatt på dagens oversetterkvote (minimum ti sider) og Billie har tatt fatt på formiddagens laaange siesta. Om to--tre timer går jeg ned på kjøkkenet for å spise lunsj (som blant annet består av dagens største og som regel eneste kopp te med melk). Da hopper Billie ned fra sofaen, strekker seg godt og kommer luntende ut på kjøkkenet, for hun har relativt god erfaring med at når menneskene lager mat, vanker det gjerne en godbit på den firbente også. Deretter går Billie løs på ettermiddagens laaange siesta, og jeg på ettermiddagens laaange arbeidsøkt, før middag ved sekstiden og laaang kveldstur etterpå.

Turrapport

Det er lenge siden jeg har hatt en turrapport nå. Det skyldes vel at turene, en om morgenen og en om kvelden, til forveksling er like. Rutinen og gjentagelsen er nesten et poeng i seg selv, og gjør turene til en blanding av mosjon og meditasjon. Jeg kjenner meg igjen i dette, som Susan Sontag sier i Mannen som elsket vulkaner:

"Poenget er å komme inn i en god rytme, å gå uten å tenke, nesten som i en dagdrøm. Å gå slik man puster. Å gjøre gåingen til det kroppen vil, det luften vil, det tiden vil."






Morgenturen i dag gikk til en ås på 275 meter. Her er vi på vei tilbake til bilen, og januarsola er på vei opp i kulda. Mine to trofaste turkamerater, Billie til venstre og Joy til høyre, har funnet noe interessant å snuse på.








Det skader ikke at det er pent der vi går. Jeg har forskjellige turområder jeg bruker, akkurat nå er det et vakkert kulturlandskap.

Morgentur.

Jammen klarte jeg å få meg selv med på bildet fra morgenturen i dag. Jeg husket til og med å smile. Joy og Billie liker ikke at jeg stopper opp. De er vant til høyt tempo. Siden lyset har vendt tilbake til verden, blir morgenturen tidligere og tidligere. Ingen andre er ute og går tur på denne tiden, men vi treffer en masse mennesker som skal på jobb og skole (turen går gjennom den lokale campus, dvs høyskoleområdet, hvor det også er videregående skoler, ungdomsskole, idrettsanlegg etc). Jeg skal for så vidt også på jobb, men hjemme hos meg selv.








Og her har jeg kommet meg på jobb. Hva skal jeg gjøre i dag? De neste oversetterjobbene mine er to faktahefter for barn om henholdsvis kristendom og jødedom, altså sakprosa til en forandring. Ellers oversetter jeg stort sett bare skjønnlitteratur nå for tiden. Om jeg kommer i gang med de nye jobbene i dag, er imidlertid usikkert. Først skal jeg skrive en søknad til den danske Kulturstyrelsen om støtte til et arbeidsopphold i Danmark i juni. Søknader er noe herk, jeg hater å skrive søknader, men det gir faktisk relativt god avkastning, så det er ikke til å komme utenom for en kunstner.

Morgenrapport.

Snøen som kom i påsken, har gjort det vanlige morgentur-terrenget utilgjengelig, så nå går vi morgentur der vi ellers bare går kveldstur, nemlig på jordene like utenfor byen. Fordelen er at vi kan gå helt hjemmefra og slipper å kjøre bil opp i skogen. Dette jordbrukslandskapet er veldig flatt og minner litt om Danmark, ikke minst når det er rått i luften. De siste dagene har vi flere ganger gått i øsende regn, både morgen og kveld, men i dag var det opphold. Nå ser jeg veldig frem til å komme ut i skogen igjen og opp på toppene våre, og ikke minst til at det skal tørke opp og bli skikkelig vårlig - åtte sølete hundelabber som tråkker ut og inn er ikke helt ideelt.

Joy til venstre og Billie til høyre. Billie er nå litt over et år gammel.

Nå er jeg kommet hjem og sitter ved skrivebordet og skal foreta den siste finpussen på oversettelsen av den engelske krimen. Alltid litt nervepirrende å levere noe. Tenk om det er noen tabber jeg har oversett? Det er det manusvaskerens jobb å finne ut av.

Portrett av Billie.

Dagens turrapport.

Klokka er åtte, og bikkjene (i forgrunnen) og jeg er ute på vår daglige morgentur. En bister marssol skinner over landskapet, men det er et skarpt nordadrag i luften, og det lille snødrysset som har kommet det siste døgnet, viser at vinteren ikke helt har sluppet taket.

Først går vi gjennom et vakkert kulturlandskap, men målet for turen er toppen på åsen i bakgrunnen (325 moh), som jeg har skrevet om i flere tidligere innlegg. Belønningen for å slite seg opp dit, er en praktfull utsikt, helt til Skagerrak. Turen er vel 3,5 - 4 kilometer, og etterpå er det hjem til dusjen og skrivebordet.

Turrapport

Hver morgen etter frokost spør jeg bikkjene: Nå, jenter, skal vi ut en tur? Og hver gang blir de like hoppende glade, bokstavelig talt. Og så går vi ut på jordene eller i skogen. I dag var vi i skogen, på en ås på 325 meter. Gårsdagens snøfall hadde forvandlet landskapet til vakker svart-hvit grafikk. Estetikken i terrenget er ikke uvesentlig for meg. På det første bildet er vi på vei oppover, det vil si bikkjene tar en liten sving nedover igjen for å se hvorfor jeg har stoppet. Den fremste er Joy, border collie i langvarig pensjon, den andre er vår egen Billie av rasen "vestlandsk gårdsblanding". Billie (oppkalt etter Billie Holiday) er nå blitt tre kvart år.


På det andre bildet er vi på toppen, med vid utsikt. Billie til venstre, Joy til høyre. Og så er det hjem til dusjen og skrivebordet etterpå, i hvertfall for den ene turdeltagerens vedkommende.

Dagsrapport.

Landskapet jeg går morgentur i nå, her fotografert for noen uker siden, før frosten kom.


Jeg får lest for lite for tiden. Det plager meg litt. Men jeg har mye jobb, og særlig i begynnelsen av en ny oversettelse jobber jeg ganske hardt for ikke å komme bakpå med tidsplanen. Dessuten er det så mye annet som tar tiden. Jeg fikk ikke jobbet i helgen, fordi jeg hadde besøk og valgte å ta fri - frilansere er ellers ikke ukjente med helgejobbing. Denne uken har jeg vært på to foredrag om kvelden, dessuten gikk en formiddag bort til å bli intervjuet av en lokal avis. Bloggingen tar også sin tid! Og så går jeg jo cirka to timer per dag (hver dag), det vil si en hundetur om morgenen og en om kvelden. Og da snakker vi ikke om rusleturer, men skikkelig trim. Morgenrutinen nå er en ås på 325 meters høyde, i et vakkert kombinert kultur- og skogslandskap. Sauene er tatt inn, og det er selvfølgelig ingen andre ute og går sånn en tidlig novembermorgen, så bikkjene kan løpe fritt. I dag var det seks kuldegrader og en meget blek novembersol da jeg gikk ut. Ikke nødvendigvis lystbetont å gå seg gjennomsvett i skogen tidlig om morgenen i denne årstiden, men desto bedre å komme hjem, ta seg en dusj og sette seg til pc-en etterpå. Om kvelden er det heller ikke alltid like lystbetont å dra på seg turklær etter en behagelig middag med god rødvin, men bikkjene må ha tur (jeg har tross alt vent dem til det), og igjen er det denne tilfredsstillelsen over å ha gjort det, den utrolig gode følelsen når man kommer hjem igjen. Dessuten er det en slags meditasjon å gå, både i skogen om morgenen, og ut på bondelandet i kveldsmørket.

Morgentur.

Slik startet jeg dagen i dag, med en morgentur til Vealøs, den høyeste toppen i nedre Telemark, markert med et digert antennetårn som er synlig fra store deler av Telemark og Vestfold. Det var 21. gang jeg var oppe på denne toppen i sommer, og Billie - og nå også Joy - er alltid med. Etter en sånn tur er jeg mellom 1 og 1,5 kilo lettere.

Vi nærmer oss toppen. Joy og Billie danner fortroppen.

Så var vi på toppen.

Det er ikke så lett å fotografere seg selv, men dette gikk ganske bra.

Vealøs byr på spektakulær utsikt over Grenlands-området, helt til Langesund og Skagerrak. I dag var det dessverre litt disig.

Turkameratene klare til hjemtransporten.

Om å gå og skrive.

«Ja, jeg vil skrive en bok om det å gå, sier jeg. [...] Det er en god idé, sier jeg, og derfor står jeg fast, jeg klarer ikke å skrive når jeg har gode idéer. Gode idéer er det verste jeg vet. De byr meg imot. Gode idéer blir sjelden gode bøker.
Men er det sånn at dårlige idéer blir gode bøker? spør Elisabeth, hildegunnsøsteren som alle sier ligner på Hildegunn, men hun har ikke det samme blikket; dette blikket som vi aldri vet hva ser når hun ser det samme som oss. Dikterens blikk. Hildegunns blikk. Elisabeth har øyne som ligner søsterens, en munn som ligner, et ansikt som ligner, men denne likheten er ikke annet enn en stor forskjell.
Det blir ikke gode bøker verken av gode eller dårlige idéer, sier Hildegunn. Å skrive er å motarbeide sine egne idéer; hvis jeg vet hva jeg skal skrive, og hvordan, så orker jeg ikke å skrive det. Skrivearbeidet må være åpent, og så er det om å gjøre å arbeide frem bokens strukturer, skrive frem diktets innhold som oftere går dypere enn det man selv vil med diktet.
Gjelder det også for prosa?
Det burde gjelde for all litteratur, sier Hildegunn. Det er historien om Tolstoj, han hadde en idé om å skrive en roman hvor han fordømmer en kvinne som er umoralsk. Han ville vise hvor forferdelig galt det går med en kvinne og familien hennes når hun er utro, men romanen han skrev ble noe helt annet enn det han hadde tenkt. Selve skrivearbeidet førte, mot Tolstojs vilje, til den vakre og tragiske historien om Anna Karenina. Det er det som er litteratur, at vi skriver oss frem til noe vi ikke har ønsket, et vakkert monster, som Mary Shelleys Frankenstein, noe vi ikke har klart å tenke ut på forhånd.»

Fra Tomas Espedal: gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006)

Om lyrikeren Hildegunn Dale kan du lese her og her, og et intervju med henne i Klassekampen finner du her.
Skrivekunst-akademiet i Hordaland (Bergen) finner du her.
Mer om og av Tomas Espedal i denne bloggen finner du her.

Nytt tema opprettet: vestlandsforfattere
«Om å gå» er eget tema i denne bloggen (se under)

Per pedes.

Hvordan kommer folk seg fra sted til sted i en storby som Oslo? Med trikk, buss, bane? De aller fleste forflytninger av mennesker i en stor by skjer til fots (per pedes, på latin). Altså ved at folk går. Når jeg er i Oslo kan jeg ikke gå på samme måte som hjemme, men jeg går så mye jeg kan. I går gikk jeg frem og tilbake til Grünerløkka. I dag morges brukte jeg bilen til og fra Torshov, men gikk deretter fra Majorstua til Forfatternes Hus nederst i Rådhusgata og tilbake igjen etterpå. Det blir noen kilometer av det også.
Jeg er godt kjent i Oslo. Jeg har bodd i denne byen i mange år, og jeg har vært drosjeeier her (A 587), i noe som nå føles som en fjern fortid, før jeg fant ut at jeg skulle bruke livet mitt til noe helt annet.
På vei til Grünerløkka i går gikk jeg forbi et treningssenter, like ved Kiellands plass, hvor folk løp og gikk på tredemøller rett innenfor noen store utstillingsvinduer. Jeg skjønner jo at det ikke er like greit å komme seg ut i naturen når man bor midt i Oslo, som i den lille byen jeg bor i. Men Oslo har for det første et veldig variert gatenett (med bakker, trapper, stier i parker, stier langs elva etc.), og mange steder utenfor sentrum er det jo ikke langt til naturen heller.
For meg er det å gå - ute - og kjenne vær og vind på huden, noe ur-menneskelig, som det å brenne bål, drive jakt, fiske, omgi seg med hunder, hogge ved, føle en dragning mot havet.
En gang kunne vi bare forflytte oss ved å gå. Og det ligger der fortsatt, i genene.

Jeg er trendy.

Jeg visste det ikke før jeg leste Dagbladets søndagsmagasin 31. desember. At jeg er trendy. Der var det en artikkel med tittelen "50 ting, steder og mennesker som vil prege 2007". På listen står blant annet "gåing":

"Det er så enkelt at det nesten er latterlig. Det er enklere enn sykling, enklere enn løping, og mye enklere enn å oppsøke et treningsstudio. Å gå ute under åpen himmel er den glemte måten å få et bedre liv på. Bruk 2007 til å gjøre det mer, gjerne midt i byen. Trenger du tid til å tenke? Gå deg en lang tur gatelangs. Trenger du tid til å snakke? Kom dere ut, begynn å gå, begynn å snakke - og kjenn hvordan både kropp og sjel får alt de trenger. Herved anbefalt."

Vel, saken er at jeg går hver eneste dag, sommer som vinter. Akkurat nå har jeg en kveldsrutine på 7 kilometer. Og jeg snakker om hver dag. Når andre folk setter seg i godstolen etter middagen, tar jeg på meg turklærne og går. Først gjennom tettbygd strøk, og så ut på bondelandet. Og så tilbake til tettbygd strøk igjen. Jeg har ganske alminnelige turklær på meg, forsvarets standard feltstøvler, og - nå i mørketiden - reflekser. I lommene har jeg mobiltelefon, lommelykt, DAB-radio og vannflaske (og notisbok og blyant, selvfølgelig, men det har jeg alltid, i tilfelle jeg hører noe i radioen jeg må notere, eller underbevisstheten plutselig varter opp med akkurat den formulering eller det ordet jeg har prøvd å finne i forbindelse med en oversettelse).

Nå vel. Å gå er ganske enkelt. Det koster ingenting, du opplever omgivelser og natur på nært hold, kjenner lyder og lukter, du passerer andre som går eller jogger, og når du kommer hjem igjen har du en utrolig deilig følelse i kropp og sjel. Og kombinert med et magert kosthold er det selvsagt en glimrende måte å regulere vekta på.

I sommerhalvåret går jeg mer i skogen, lange turer da også, og altså - hver eneste dag, uansett vær. Det nytter ikke å feige ut hvis det regner eller blåser litt. Det er bare å kle seg deretter. I sommerhalvåret går jeg også mer i høyden, i fjor var jeg 24 ganger oppe på en ås på 324 meter og 14 ganger oppe på en topp på 500 meter (høyeste punkt i nedre del av fylket jeg bor i).

Jeg visste ikke at jeg var trendy før jeg leste det i Dagbladet, men nå vet jeg det. Jeg vet ikke hvor lenge gåing fortsetter å være trendy, men jeg har gått i årevis og jeg har tenkt å fortsette å gå i årevis, enten det er trendy eller ikke.

Derfor ler jeg litt når folk kommer med sånne generaliseringer som "ja, vi burde jo gå mer". Ja, så gå, da! Det er et spørsmål om vilje, om hva man velger å bruke tiden til. Når jeg går og går i mørke vinterkvelder, ser jeg inn gjennom vinduene til folk. Utrolig mange mennesker tilbringer utrolig mye av livet foran tv. Dem om det. Jeg gjør det ikke. Jeg velger å gå i stedet. Det er ikke alltid like lett å komme seg over dørstokken når regnet pisker og vinden uler, men det er så utrolig deilig etterpå, både fysisk og psykisk. Og ikke minst er det utrolig tilfredsstillende å demonstrere sin egen viljestyrke for seg selv, dag etter dag etter dag ...

Og nå i 2oo7 er det til og med trendy.