Emily in Paris

 Jo da, nå har vi sett "Emily in Paris" og så absolutt latt oss underholde. Jeg hadde lest de elendige kritikkene, men også merket meg populariteten. Etter den fantastiske franske kvalitetsserien "Ring min agent" hadde vi lyst på mer fransk, og siden krim og spenning ikke er aktuelt, falt valget altså på Emily. "Se det som en romantisk komedie" var et råd vi fikk, og det funket bra. Vi hadde ingen forventinger om at "Emily in Paris" skulle være en ny "Ring min agent". Skjønt en liten forbindelse var det jo, i og med at Philippine Leroy-Beaulieu, som spilte Catherine Barneville i "Ring min agent" (kona til Mathias), spiller en sentral rolle i Emily. "Emily in Paris" er malt med bred pensel, men som romantisk komedie funker den bra, og amerikanske Emilys møte med fransk språk og kultur byr på mye å humre av. Det samme gjelder Emilys antrekk, som nesten skifter for hvert sceneskift. 

"Emily in Paris" går på Netflix.

Au revoir nos chers amis

Hjemmelagd pizza og film er fast rutine på lørdag. I mange lørdager nå har filmen vært erstattet av den franske Netflix-serien "Dix pour cent", eller "Ring min agent" som den heter på norsk. Nå sist lørdag forlot staben i skuespilleragenturet ASK (akronym for Agence Samuel Kerr) kontorlokalene for siste gang. Her ser vi dem på bildet, fra venstre Andréa (Camille Cotin), Noémie (Laure Calamy), Mathias (Thibault de Montalembert), Stéfi (Sofia Leprince), Arlette (Liliane Rovère), Gabriel (Grégory Montel), Camille (Fanny Sidney) og Hervé (Nicolas Maury). For en fin gjeng.

En herlig velskrevet og velspilt serie, fri for vold og elendighet, men med fengslende og spennende mellommenneskelige relasjoner. Kjente franske skuespillere har hatt gjesteroller, i siste episode var det Jean Reno, som mange norske seere antagelig særlig forbinder med den engelsktalende Besson-filmen "Léon" fra 1994, som også var Natalie Portmans filmdebut.  

Herlig har det også vært å høre så mye fransk dagligtale. Min tilegnelse av det franske språk skrider langsomt fremover, men jeg har da skjønt mye av det som sies i serien, også en og annen oversettertabbe, som f.eks. når julenissen i begynnelsen av siste episode klager over at det er varmt i studioet og sier at "det er hundre grader her inne", så sier han på fransk "quarante degrés", altså førti grader. Kanskje oversetteren har syntes at det var bedre idiomatisk norsk å overdrive skikkelig, hva vet jeg. Men serien som sådan virker godt oversatt. 

Men nå er det altså slutt.

The Durrells

 NRK TV sender nå den britiske serien «Familien Durrells greske eventyr» (originaltittel: «The Durrells»), om den økonomisk vanskeligstilte Louisa fra Bournemouth som tar med seg sine fire barn til den greske øya Korfu i 1930-årene i håp om å skape seg et bedre liv der. Bortsett fra et sjarmerende persongalleri og en som alltid i britiske produksjoner troverdig tidskoloritt, synes jeg personlig at serien er malt med litt for bred pensel. Men god underholdning er den.

NRKs programverter uttaler konsekvent tittelen feil fordi de uttaler navnet «Durrell» feil, nemlig med trykket på andre stavelse (som i «Torell»). Trykket skal selvsagt ligge på første stavelse (som i «Hansen»). Den feile uttalen av navnet virker besynderlig, siden dette er en av Englands mest kjente familier og dermed et navn som det burde tilhøre allmenndannelsen å kjenne til. To av barna i familien ble nemlig verdensberømte – den aspirerende forfatteren Larry er identisk med den senere diplomaten og verdenskjente forfatteren Lawrence Durrell, især kjent for «Alexandria-kvartetten», og den natur- og dyreinteresserte Gerry er identisk med den senere likeså verdensberømte naturforskeren, forfatteren og TV-personligheten Gerald Durrell. Serien er basert på sistnevntes barndomserindinger, The Corfu Trilogy, så vidt jeg har kunnet finne ut ikke oversatt til norsk. Begge er representert i mitt bibliotek.

Hva så med de to andre barna, den våpenglade Leslie og den noe sære Margo, den eneste jenta i flokken? Leslie endte, etter en noe omflakkende tilværelse, opp som hotellportier på et fornemt London-hotell. Margo (Margaret) drev et pensjonat i Bournemouth og skrev selvbiografien «Whatever happened to Margo?», som ble utgitt etter hennes død.

Både Lawrence Durrell og Gerald Durrell er representert i mitt bibliotek, som man ser.