Viser innlegg med etiketten Olaug Nilssen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Olaug Nilssen. Vis alle innlegg

27. januar 2009

Feste, skrifte






Jeg mottok nylig min tredje Flamme-singel, som var et festskrift til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen. Flamme-singlene er beskjedne i omfang og raskt lest, og utgjør dermed et bra bidrag til listen over leste bøker. Det er nesten litt juks!

Jeg har ikke noe forhold til Gunnhild Øyehaug. Jeg har hennes Knutar, men har ikke lest den. Og jeg hører ikke til dem som har anskaffet Vente, blinke eller satt meg på liste på biblioteket, fordi jeg bare i svært liten grad lar min lesing påvirkes av hva som er populært og omtalt her og nå.

Men festskriftet var lesing god nok, med eller uten et forhold til skriftets objekt. Boken hadde bidrag av Olaug Nilssen, Johan Harstad, Tiril Broch Aakre, Kjersti Rorgemoen og R&B og B&R. Av disse må jeg innrømme at jeg bare kjenner til de to første fra før.

Om jeg er blitt noe klokere på Gunnhild Øyehaug etter lesingen av festskriftet, er tvilsomt. Jeg vet nå riktig nok at Olaug Nilssen betrakter henne som en bedre forfatter enn hun selv er, selv om Olaug Nilssen lenger har vært den best kjente unge kvinnelige norske forfatteren. Men det er kanskje i ferd med å forandre seg nå? Olaug Nilssen mener også at Gunnhild Øyehaug er bedre til å lage mat, gjøre husarbeid og kjøre bil enn hun selv er, ja, leseren må rett og slett konkludere med at Gunnhild Øyehaug, ut fra Olaug Nilssens egen sammenligning av de to, er bedre til det meste. Og siden Gunnhild Øyehaug også er den mest beskjedne av dem, vil hun neppe, etter Olaug Nilssens mening, ta til motmæle mot alle disse påstandene fra Olaug Nilssen.

Og dermed tror jeg at jeg forlater disse to damene for en stund, helt uten planer om å lese noe som helst av noen av dem, i hvert fall ikke med det første, neppe heller med det andre.

Noter fra lesingen:
1) Jeg merket jeg meg at Gunnhild Øyehaug er glad i den russiske forfatteren Daniil Kharms, som jeg ble oppmerksom på og anskaffet meg en bok av i fjor.

2) Jeg likte Kjersti Rorgemoens referanser til den vesle tigeren og den vesle bjørnen, som er kjære bekjentskaper fra den tiden da jeg leste for barna mine, og fra de animerte TV-episodene med Hildegun Riises praktfulle opplesning. Jeg blir i godt humør bare jeg tenker på den vesle tigeren og den vesle bjørnen.

3) Til Tiril Broch Aakre, som har et bidrag som heter «Lokføreren», kan jeg opplyse at det ikke finnes noe som heter sentralbanestasjonen i Oslo. Oslo Sentralstasjon er det derimot noe som heter. (Men TBA er ikke alene om å tro at det heter sentralbanestasjonen.)

4) Er det ikke litt pussig å hete Nilssen med to s-er?

23. januar 2009

Det er av sine egne man skal ha det








«Eg veit at du ikkje likar at eg seier dette, men det er sant: du er rett og slett ein betre forfattar! Du ser lenger inn i dine karakterars personlege indre, du knar teksten betre, du let han heve lengre og du tek teksten ut av omnen når han er akkurat passe godt steikt!»

Olaug Nilssen til Gunnhild Øyehaug i Flamme-singel nr. 21: Feste, skrifte - til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen.

13. februar 2008

To forfattere om nynorsk.



«Eg elskar nynorsk. Eg kunne skrive ei avhandling om kvifor, men eg får forsøke å vere kortfatta. Først og fremst er nynorsk den målforma eg uttrykkjer meg best på. Vidare trur eg det finst ein særeigen nynorsk humor og ei særeigen nynorsk samkjensle som eg kjenner meg heime i. Og ikkje minst er det viktig at ein som nynorsking representerer ein motkultur og ein trassvilje som eg trur ein gjer klokt i å ta vare på. Nynorsk er eit godt språk, og dersom ein gjer ein innsats for å skrive god og rett nynorsk, har ein mykje att for det. Men ein må kjempe, ettersom dominansen til bokmål og engelsk er så overveldande.»

Olaug Nilssen, i et intervju du finner HER .


«Eit par og tjue år gammal debuterte eg som skjønnlitterær forfattar, på Samlaget, og sidan har eg skrive mange bøker og artiklar, alt på nynorsk.
Eg er altså eit uhjelpeleg nynorskskrivande menneske.
Og no nærmar eg meg mitt beste argument for nynorsken og det seier at kvifor skal eg argumentere for at språket mitt til nokre hundre tusen andre skal få lov til å eksistere? Det er jo språket mitt, det eg kanskje er mest knytt til her i livet. Eg er veldig glad i språket mitt. Eg opplever det nedverdigande å skulle måtte argumentere for det. Går nokon til åtak på språket mitt, er det einaste som nyttar enten å pelle seg vekk eller å slå. Kva eg måtte velje å gjere, får storleiken på den som går til åtak avgjere.
Eg kan ikkje fordra å argumentere for språket mitt, det er nesten som å måtte stå der og kope og argumentere for sin eigen eksistens. Og korleis kan ein argumentere for den? Det er ikkje så mykje meir å seie enn at eg er her no eingong. Og det same gjeld nynorsken. Både eg og nynorsken er her no eingong, av ulike og kanskje til dels uforståelege grunnar.»

Jon Fosse: fra «Min kjære nynorsk» i Gnostiske essays (Samlaget 1999, 2004 ).
(Jeg kjøpte min i pocketutgave hos Norli rett før jul.)

8. november 2006

Fremtidens forfattere

Interessant artikkel i Aftenposten i dag om fem unge norske forfattere som kanskje er fremtidens gullrekke. De er Mirjam Kristensen, Jon Øystein Flink, Johan Harstad, Sigmund Løvåsen, Olaug Nilssen og Ingrid Storholmen. Av disse har jeg bare lest Olaug Nilssen, må jeg innrømme (se eget innlegg).

Artikkelen finner du her: http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1524286.ece

Jeg har problemer med Olaug Nilssen

Ifølge artikkelen i Aftenposten i dag (se innlegget over) er Olaug Nilssen en av fremtidens forfattere. Selv har jeg problemer med å finne ut hva jeg skal mene om henne. Jeg har to av bøkene hennes, romanen "Få meg på, for faen" og artikkelsamlingen "Hybrideleg sjølvgransking". At hun, som Aftenpostens anmelder Ingunn Økland sier, er en "genuin humorist", er sikkert. Men utover det? Jeg vet ikke. Det er bare én ting å gjøre, lese mer Olaug Nilssen. Eller ... Når jeg leser en bok, merker jeg alltid av gode sitater. Det kan selvfølgelig komme av at jeg blant annet lager sitatbøker. At det er gode sitater i en bok, er derfor blitt et slags kvalitetskriterium for meg. Og om ikke direkte sitater, altså utsagn med aforistiske kvaliteter, så i hvert fall formuleringer som slår meg som gode. Jeg blar gjennom "Få meg på, for faen", men jeg har ikke merket av et eneste sitat der. Men er dette med sitater noe kriterium på at en bok er god? Det kan i hvert fall ikke være det eneste kriteriet. Selvfølgelig har jeg lest mange gode bøker som jeg ikke kan sitere fra, mens andre er stappfulle av sitater (f.eks. "Uroens bok" av Pessoa, hvor det nesten er for mye av det gode). Men jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke. Spørsmålet er: Skal jeg lese mer Olaug Nilssen? Jeg vet ikke akkurat nå.

Olaug Nilssens blogg, "Eit eige rom med utsikt", finner du her:
http://olaug.skoddeheimen.no/

Du kan også lese om Nilssen i denne artikkelen:
http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article995950.ece