Jeg mottok nylig min tredje Flamme-singel, som var et festskrift til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen. Flamme-singlene er beskjedne i omfang og raskt lest, og utgjør dermed et bra bidrag til listen over leste bøker. Det er nesten litt juks!
Jeg har ikke noe forhold til Gunnhild Øyehaug. Jeg har hennes Knutar, men har ikke lest den. Og jeg hører ikke til dem som har anskaffet Vente, blinke eller satt meg på liste på biblioteket, fordi jeg bare i svært liten grad lar min lesing påvirkes av hva som er populært og omtalt her og nå.
Men festskriftet var lesing god nok, med eller uten et forhold til skriftets objekt. Boken hadde bidrag av Olaug Nilssen, Johan Harstad, Tiril Broch Aakre, Kjersti Rorgemoen og R&B og B&R. Av disse må jeg innrømme at jeg bare kjenner til de to første fra før.
Om jeg er blitt noe klokere på Gunnhild Øyehaug etter lesingen av festskriftet, er tvilsomt. Jeg vet nå riktig nok at Olaug Nilssen betrakter henne som en bedre forfatter enn hun selv er, selv om Olaug Nilssen lenger har vært den best kjente unge kvinnelige norske forfatteren. Men det er kanskje i ferd med å forandre seg nå? Olaug Nilssen mener også at Gunnhild Øyehaug er bedre til å lage mat, gjøre husarbeid og kjøre bil enn hun selv er, ja, leseren må rett og slett konkludere med at Gunnhild Øyehaug, ut fra Olaug Nilssens egen sammenligning av de to, er bedre til det meste. Og siden Gunnhild Øyehaug også er den mest beskjedne av dem, vil hun neppe, etter Olaug Nilssens mening, ta til motmæle mot alle disse påstandene fra Olaug Nilssen.
Og dermed tror jeg at jeg forlater disse to damene for en stund, helt uten planer om å lese noe som helst av noen av dem, i hvert fall ikke med det første, neppe heller med det andre.
Noter fra lesingen:
1) Jeg merket jeg meg at Gunnhild Øyehaug er glad i den russiske forfatteren Daniil Kharms, som jeg ble oppmerksom på og anskaffet meg en bok av i fjor.
2) Jeg likte Kjersti Rorgemoens referanser til den vesle tigeren og den vesle bjørnen, som er kjære bekjentskaper fra den tiden da jeg leste for barna mine, og fra de animerte TV-episodene med Hildegun Riises praktfulle opplesning. Jeg blir i godt humør bare jeg tenker på den vesle tigeren og den vesle bjørnen.
3) Til Tiril Broch Aakre, som har et bidrag som heter «Lokføreren», kan jeg opplyse at det ikke finnes noe som heter sentralbanestasjonen i Oslo. Oslo Sentralstasjon er det derimot noe som heter. (Men TBA er ikke alene om å tro at det heter sentralbanestasjonen.)
4) Er det ikke litt pussig å hete Nilssen med to s-er?
