Det går fortsatt tregt med Becketts
Molloy. Den er umulig å lese fort slik jeg pleier. Siden jeg er en del på biblioteket for tiden fordi jeg holder på med en oversettelse med mange sitater, plukket jeg med meg litt skjønnlitteratur fra hylla for nye bøker. Jeg måtte ha avveksling fra Beckett. Det fine med denne hylla er at der finner man bøker man nettopp har sett omtaler av i avisene. En av bøkene jeg tok med meg, sannsynligvis fordi jeg har lest om den og lagret den i bakhodet, var
Transitt av Kathrine Nedrejord. Debutant.
Boka irriterte meg fra første stund. Jeg opplevde Nedrejords språk ikke bare som et kunstspråk, men som et kunstlet språk. Dessuten er hun en av disse som ikke bruker objektspronomenet ham, men han. Det lyder helt sprøtt i mine ører:
"Men hvorfor fortalte du oss ikke om han? Hvem er han? Hvordan møtte du han? Får vi møte han? Ja, sier jeg, dere får møte han. De får møte han." Hva i all verden er så galt med å si ham, som i mine ører er det eneste korrekte? (At Per Petterson gjør et nummer av ikke å bruke denne objektsformen, får så være. Han er vel ideologisk forpliktet til å ha sitt manierte raddisspråk.)
Svesismen "takke ja" må vi også døye. (Vi har omsider klart å bli kvitt svesismen "geniforklart", men svesismene "takke ja/nei" er jeg redd vi må slite med en stund.)
Strengt tatt er det også sånn at kjærlighet ikke "starter", men "begynner", jfr. sitatet øverst til venstre. Det er motorer og andre tekniske ting som starter. Men et godt sitat er det uansett, om enn tanken ikke er helt original.
Men hva handler så denne boka om? Kort fortalt om en ung kvinne som flytter hjem til Oslo etter noen år i Paris, hvor hun har jobbet som sekretær i et advokatfirma og hatt et forhold til en av advokatene der, en gift familiefar godt eldre enn henne. Det er ingen sexskildringer i denne boka, for den som måtte ha forhåpninger om det. Det er heller ingen ytre dramatikk av noe slag. Den unge damen kretser rundt sin egen navle, kan man si. Boka er skrevet i jeg-form.
Dette høres hverken spesielt interessant eller spesielt bra ut, gjør det vel? Men da jeg først hadde kommet i gang med den, besto den prøven over alle prøver; jeg klarte nemlig ikke å legge boka fra meg. Det kan selvfølgelig skyldes pur lettelse over å slippe unna Becketts noe innestengte univers for en stund, men det er nok bare en liten og helt uvesentlig del av forklaringen.
Transitt sto støtt på egne ben. Det kunstlete språket kan ikke ha vært så kunstlete likevel, og den unge damens kretsing rundt sin egen navle hadde andre dimensjoner enn som så. Forfatterkunst er vel nettopp, blant annet, å skrive om banale og hverdagslige ting på en allmenn- og eviggyldig måte, gjøre det til kunst. Og det gjør Nedrejord. Mine negative reaksjoner innledningsvis ble etter hvert helt uinteressante, selv objektsformene sluttet å irritere meg, teksten sugde meg inn og eliminerte alt annet. En stort bedre attest kan jeg ikke gi en bok. Og så dette forunderlige igjen, som jeg senest opplevde med Thomas J.R. Marthinsens
Du; hvordan kan så unge forfattere være så kloke? Hvordan kan de være sånne menneskekjennere, observere så skarpt? Få små detaljer til å bli symboler på noe større? Nettopp sånne ting det er jo noe av det som gjør dem til forfattere, selvsagt, men i så ung alder? Det imponerer meg.
I Nedrejords tekst er det også noe med timingen. Denne teksten henger veldig sammen, alt kommer når det skal komme, det må være en form for musikalitet her, som jeg liker godt. Jeg opplever det ofte sånn når jeg leser, at det som gjør en tekst god, er at den har en rytme i seg, at den svinger, akkurat som musikk. Og det gjør denne teksten.
HER er en anmeldelse av Transitt fra Tønsbergs Blad. "Løfterik debut", er tittelen. Ja, det får man si.
