Lost in Translation

«Den middelaldrande skodespelaren som er i Tokyo for å lage ein whiskyreklame, den unge, nygifte kvinna som fylgjer med den arbeidsnarkomane fotografmannen som allereie etter berre to år knapt ser ho, og då berre når han konsentrerer seg. So ser desse to kvarandre, då. Han er lukkeleg gift, har kjekke ungar som han elskar. Ho er nyutdanna filosof og lurer på kva ho skal taka seg til. Bob, Bill Murray-figuren, får seg eit ligg med songdama frå baren, og då vert Scarlett Johanssons Charlotte ikkje akkurat avundssjuk, men ille til mote. Ho bevrar så vidt i munnvikane. Dei fer på fest, dansar, røykjer litt hasj, åra prellar av på Bob i lag med henne. A man’s only as old as the woman he feels: Groucho Marx, visstnok. Han (Bob, ikkje Groucho) legg Charlotte i ei eller anna seng, stryk henne over kinnet, trekkjer dyna over den blygt påkledde kroppen hennar. Og går. Ho smiler til honom, han går. Seinare ligg dei på ei seng saman og pratar i veg. Han har vore gift i tjuefem år, ho i to. Does it get easier, spør ho. No, svarar Bob. Yes, rettar han seg. It does get easier. […] Bob fer heim til kjerringa og ungane, spring etter Charlotte for å gje henne ein faderleg klem og eit kyss på munnen. Ho fylgjer ikkje etter når han går. 

Lost in Translation, ja. 

Dei er i utgangspunktet fortapte båe to, translated i den opphavelege tydinga av ordet, dei er altså forflytte til ein annan plass, bortkomne. Ordet kan òg tyda å verta overførd, eller å verta forvandla. The translation of the flesh. Det var fyrst seinare ordet fekk den tydinga det vanlegvis har i dag, altså å omsetja ein tekst frå eit språk til eit anna, å flytta eit språk over ei synleg eller usynleg grense. Men det var pent lite flesh her, ikkje kjøt, ikkje kjønn. Dei finn kvarandre inne i sitt vesle, pseudointime, amerikanskspråklege rom. Når dei kjem utanfor det, forstår dei lite og ingenting. So dei er ikkje omsette, dei er berre lukka inne. Djupast sett bryr dei seg ikkje om å nå ut derifrå heller, ikkje eingong til kvarandre. Dei finn kvarandre, men kva so? Kva finn dei? Herregud, dette var så reinska for erotikk som det i det heile kunne verta. Endå verre, det var pedagogikk. Grunnfag. Prøv å førestella deg dette som ein fransk film. Det kjem ikkje på tale. Det er plent umogeleg, utenkjeleg at dei ikkje har seg med kvarandre. Og kvifor i alle dagar skulle dei ikkje det? […] 

Translation, ja. Det er noko anna. Det er verkeleg å gå over grenser, å vraka og forlata, riva alt ned og so byggja det opp att ein annan plass. Det er difor omsette tekstar so ofte kling falskt. Dei berre overfører, dei riv ikkje ned, byggjer ikkje nytt. Det er ikkje berre språket som er feil. Ein seier ikkje dei same sakene på ulike språk, ein tenkjer ikkje i den same rekkefylgja, nytter ikkje dei same bileta, ser ikkje dei same tinga, kjenner ikkje dei same luktene, kjærteiknar ikkje dei same kroppane, stryk ikkje det same håret, styn ikkje fram dei same orgasmane. Kva oppnår ein med å omsetja? Pent lite. So godt som ingenting, eit falskt skin, eit skjær, ei flate, i beste fall eit ymt. Ein kan ikkje gå gjennom språket, ein må over det, forbi det, byggja det opp att på heilt ny grunn. Dikta sjølv. I translation er me altså lost. 

Fra Stephen J. Walton: Roadmovie. Manuset

Et utmerket analyse av denne filmen, synes jeg. Og kloke ord om oversettelse, dessuten. (Språkmannen Walton har også undervist i oversettelse.) Min yndlingsreplikk i Lost in Translation er forresten der hvor Bob får vite at Charlotte har studert filosofi, og sier ironisk at han har hørt at det er store muligheter i den bransjen.  

For å komme litt tilbake til Dagsavisens anmelder (innlegget nedenfor), som mente at Walton er overdrevent belærende i denne boka. Mulig at hun ville se utdraget ovenfor som et eksempel på det. Jeg er ikke enig i påstanden generelt sett, og når det gjelder dette utdraget spesielt, så spiller oversettelse en stor rolle i boka, siden hovedpersonen etter hvert utøver nettopp dette yrket. Film er dessuten også et av Waltons interesse- og kunnskapsområder. Og hva er så galt med at man tilføres kunnskap i en skjønnlitterær bok, dersom dette inngår som en naturlig del av boka? 

Slik Walton skriver sakprosa så elegant at det er en fest å lese i seg selv, slik tar han også sine omfattende kunnskaper med når han skriver skjønnlitteratur. Han gir i det hele tatt leserne mye, enten det er sak eller skjønn. Er ikke det aldeles utmerket?  

Så noen ord om seksualevangelisten og hedonisten Walton. Han kan ikke forstå at de to hovedpersonene i filmen, som altså er gift på hver sin kant, ikke har seg med hverandre, som han poetisk uttrykker det.  Vel, jeg kan tenke meg opptil flere gode grunner for at folk som er gift på hver sin kant, ikke skal "ha seg med hverandre", men den moralske siden av saken kan vi jo la ligge. Mennesker er mennesker.

Derimot virker det som om de mer subtile sidene ved denne kyskheten går Walton hus forbi, spenningen som ligger der og dirrer hele tiden, men som altså ikke får sin utløsning, hverken filmatisk eller in the flesh. Det må også på en eller annen underlig måte ha gått Walton hus forbi at film og litteratur (og virkeligheten, ikke minst) er full av lignende forhold, kortvarige møter eller lengre forbindelser, hvor erotiske og/eller følelsesmessige tiltrekninger aldri forløses. Unge Werther er bare ett av utallige eksempler. Og når det gjelder film, spiller det nok ingen rolle om den er amerikansk eller fransk. Paraplyene i Cherbourg faller meg i tankene sånn i farten. Ikke noe ligg der i gården, nei. Og når de to møtes i sluttscenen på bensinstasjonen, er det nettopp det uforløste ved forholdet i enhver forstand som blir så overveldende. 

Men det får så være. Jeg synes som sagt at hvis det er noe som kan bli slitsomt med Walton, så er det hans hedonistiske misjonsiver. Men det er jo mulig at han lider av en forsinket pubertet. 

Har dette så noe med forfatteren Walton å gjøre? Ja visst, fordi Walton skriver svært personlig enten det er sak eller skjønn. Han er svært personlig til stede i sakboka Skaff deg eit liv, og i herværende bok, Roadmovie, deltar han jo til og med selv i handlingen. Denne personlige tilstedeværelsen i alt han skriver, er faktisk også noe av det som gjør Walton så lesverdig i mine øyne. At han står for ting som jeg ikke liker, spiller egentlig mindre rolle. 

Hvilket minner meg på at jeg burde se å få lest det av Walton som jeg ikke har lest.   

Roadmovie. Manuset

Jeg har nettopp lest ferdig Stephen J. Waltons roman Roadmovie. Manuset. Fra før har jeg hans sakprosabok om biografi, Skaff deg eit liv, som innbrakte ham opptil flere priser da den kom i 2009. Hvis du ikke vet hvem Walton er, kan du oppgradere deg på Wikipedia HER.

Det virker som om uansett hva Walton skriver, skriver han gnistrende godt, enten det er faglitterært eller skjønnlitterært. Roadmovie. Manuset er så vidt jeg vet hans første roman, og den er utrolig morsom. Jeg rapper like godt en anmeldelse fra Nærnett, lokale nyhende frå journalistutdanninga i Volda:

 - Din jævla fiksjon! roper forteljaren Stephen Walton til omsetjar og romanfigur Bodvin Rovde når sistnemnte legg ned arbeidet i protest mot forteljinga han sjølv er ein del av. 

Før ein kjem så langt, har Rovde si livssoge vorte grafisk utpensla frå oppveksten i Vanylven til han sit nedbroten på eit småbruk ved svenskegrensa. Rovde får sparken Han starter ved Universitetet i Haugesund, som stipendiat i kjøleskapforsking. Der får han sparken fordi han spør kvifor forskarane ikkje forskar. Neste jobb er norsklektor i USA, der han får sparken for å ha hatt seg med ein av studentane og kalla ein annan neger. Eit intermezzo i Las Vegas som barpianist, via mentalt samanbrot på sofaen hjå lege-søstera til Rovde oppheld seg på svenskegrensa i eit morkent småbruk. 

Det er her han melder seg som omsetjar for Samlaget, og tar på seg å omsetje ei reiseskildring frå Sørstatane, skrive av professor i nytta kjønnsforsking, Simon Anderson. Les også: Mysteriet Bodvin Rovde Romanfiguren er ein fiksjon Ei smal sak for glupingen? Det skulle ein tru. Men Rovde får ikkje eit manus - han får to. Det andre manuset vert fortalt av ein viss Stephen Walton, og avslører for Rovde at han sjølv er ein romanfigur. Eg kan seie så mykje som at forteljaren må gripe inn for å få Rovde til å gjere jobben sin. Mellom anna skrik til sin eige romanfigur at han er ein fiksjon! 

Forfriskande mangel på sjølrefleksivitet Rovde er beint ut forfriskande med sin svimeslåande mangel på sjølvrefleksivitet, og er ikkje usympatisk i sin framturing. Då har eg heller eit større problem med dei to heltane i historia - Ahmed og Eli. Dei vert veldig gilde midt i all toskeskapen til Rovde og co. Nokre antipatiar hjå forteljaren vert og litt for utmala. Men det er smårusk. Romanen er i det heile ein svir å lese, frisk i språkføringa og er spesielt proppfull av filmreferanser. 

Meta-perspektivet, der Rovde tester grensene for kvar grensene for ein romanfigur i ei forteljing er, fungerer greit. Det er eit kjent grep, men gjer ikkje skam på historia. Om du tåler ei god satire, friskt språk og himmelropande paradoks - då er denne historia for deg. God bok! 

HER kan du lese et intervju som anmelderen har gjort med forfatteren.

Dagsavisens anmelder liker også boka, men ser det som problematisk at den tenderer mot det overdrevent didaktiske, belærende. Anmelderen konkluderer likevel med at dette er «ei morosam bok, verdt timane det tek å lese. Forfattar (ikkje forteljar!) Walton skal ha ros for å prøve å vere annleis midt oppi straumen av nettopp oppskriftsmessige oppvekstromanar. Han kan berre tene på å luke vekk ein del vitsar og noko av undervisninga neste gong.» 

 Det siste er jeg ikke enig i. Jeg opplevde den ikke som belærende, og humoren er jo så å si selve krydderet i denne boka. Det er ikke alle forunt å kunne skrive morsomt, i hvert fall ikke i norsk litteratur i dag, og nettopp den kunsten behersker Walton til fulle. Pussig, forresten, hvordan humor lett blir nedvurdert. Dagsavisens anmelder er kanskje ikke klar over hvor mye folkelig humor det er i seriøs litteratur, for eksempel hos James Joyce og Samuel Beckett. Eller vår egen Kjartan Fløgstad.

Hovedpersonen i Waltons bok er altså akademiker, og Watson raljerer voldsomt med det akademiske miljø - et miljø han går ut fra at leserne kjenner: «For dei av lesarane mine som ikkje er bevandra i det akademiske (men det er de alle saman, tenkjer eg, for kven elles er det som les romanar på nynorsk i våre dagar?)» Tja, jeg gjør det faktisk. Det er likegyldig for meg om jeg leser en roman på bokmål eller nynorsk, og jeg er ikke akademiker.

Om den ikke helt vellykkede kjøleskapsforskeren Bodvin skriver Walton blant annet: «I tillegg var Bodvin gått lei av dei fjorten tusen jævla kjøleskapa. Kven brydde seg? Kva i heitaste, inste helvete gjorde det om han gjennomførte den mest mønstergyldige eksegesen av innhaldet i desse fjorten tusen forbanna kjøleskapa eller ikkje? Kven kom til å lese kjøleskapsopuset hans? Ein gjeng med klonar, det stadig meir patetiske akademiske småborgarskapet som i snitt tente halvparten av det røyrleggjarfetrane deira tente, men innbilte seg at dei hadde gjort det dei kalla ’ei klassereise’.»

Walton eksellerer i språk og dialekter. Blant andre norskamerikanerne får sitt, mens Bodvin er gjesteforeleser på et college i Midtvesten: «Har du lest de verks av Sigrid Undset? Jeg synes hun er en dritgod forfatterinne. Og hun stod på den rett side av den krig, ikke lik han Knut Hansen. Har du hørt at han var i den naziparty?»

Om Bodvin hadde problemer med å finne til rette i det norske akademia, blir det ikke noe bedre i USA. Og også USA og amerikanere får sitt i denne boka: «Etter som vekene gjekk, seig Bodvin ned i ein tiltakande depresjon. Han stod opp kvar dag, gjekk inn i eit klasserom, og der sat tjue-femogtjue perfekt forma, smilande, blide og ugjennomtrengeleg dumme, vakre unge menneske, solbrune, muskuløse og yndige sat dei og strekte ut modellskjønne bein, strauk seg på rake, sterke kjevar, fletta sitt nyvaska, duftande hår og var lykksalig uvitande om at dei ikkje visste noko som helst. »


Walton er en skarp iakttager av Norge. Etter hjemkomsten fra Amerika søker Bodvin midlertidig ly hos overlegesøsteren i Ålesund. «Bodvin fekk tildelt eit halvferdig gjesterom i kjellaren, der det var kjølig og lukta eple. Kva gjer alle desse epla i norske kjellarar? tenkte Bodvin »

Moderne norsk byggeskikk får også sitt: «Bodvin låg for det meste om dagane på den svarte skinnsofaen i stova i første etasje i den tre hundre og femti kvadratmeter store katalogvillaen, som var reist i ei smakfull blanding av byggjestilar inspirerte av Mallorca og av laftestovene i Gudbrandsdalen. Dei andre husa i byggjefeltet var likeeins inspirerte av eigarane sine ferieturar i aust og vest, hytt og vêr. Her var kvite sjømannshus med torvtak og atrium, sveitservillaer med østerdalsgarasjar, nokre få husbankhus frå femtitalet pynta stivt med vognlys og middelhavsaltanar. Eit vanleg norsk byggjefelt, med andre ord. Malmhild kunne aldri forstå korfor dei mellombels tilsette svenske legane frå avdelinga som ho jamt hadde med heim for å vise dei kor godt vi har det i Noreg, lo.»

 Bodvin får omsider kjøpt seg et eget hus i en bortgjemt kommune ved svenskegrensa: «Huset såg ut til å vere den typen Block Watne-hus som i et brått anfall av distriktspolitisk optimisme vart reiste på fullstendig udrivverdige små gardar overalt på syttitalet, og som femogtjue, tretti år seinare stod att som tause vitne til ei historie som knapt kunne forteljast om nederlag, samlivsbrot, alkoholisme og gjeld. Men det såg som ei greitt hus. Og berre kr. 270 000,-»

Som sagt er jeg ikke enig med Dagsavisens anmelder i at Walton er belærende. Det har ikke slått meg en eneste gang under lesingen av denne boka. Det jeg personlig synes er litt slitsomt hos Walton, er hans overdrevne fokus på sex, og for den saks skyld også hans hat mot religionen. For Walton er sex faktisk religion. I Skaff deg eit liv skriver han:
"Det at seksualiteten står så sentralt i identiteten vår, gjer at svært mykje av refleksjonen og diskusjonen om identitet krinsar kring seksualitet. Dette gjeld særleg sidan 1900. Tidlegare spelte religionen den rolla, men for oss er seksualiteten så eggjande, mobiliserande og forklarande at vi med visse atterhald godt kan kalle han ein moderne, sekularisert religion. Vi ville da heller seie at religion var, og er, ei form for vanstyrt utløp for libidinøs energi."

Synd at en så intelligent mann som Walton holder seg med et så primitivt og polarisert syn på religion og sex, men det sier vel antagelig noe om hans personlige opplevelser på begge områder. Walton er en misjonær (slik mange hedninger paradoksalt nok er), ikke bare for sex som evangelium, men nærmere bestemt for homosex. Det gjennomsyrer alt han skriver, også Roadmovie. Manuset. Hovedpersonen Bodvin Rovde er med andre ord homo.

Det betyr at en leser som meg blir snytt for sexen i denne boka, et element som jo gjerne spiller en rolle i romaner flest. Om det er noe område Walton er belærende på, eller vil pådytte leseren et budskap, så er det på dette området. Og her blir Walton, i likhet med alle misjonærer, litt slitsom. Det er sikkert politisk ukorret i våre dager å påpeke dette, men jeg gjør det likevel. Når det er sagt, skal det i rettferdighetens navn sies at hverken hovedpersonens eller andre av karakterenes homoerotiske liv på noen måte går fri for Waltons humor.

Denne i bunn og grunn bedrøvelige historien er som sagt ustyrtelig morsom. Jeg har tidligere beklaget meg over nåtidig norsk litteratur, at den er så traurig og innestengt, ofte noe med fortapte sjeler i en eller annen bygd, som kjører rundt i gamle Volvoer og kretser rundt sin egen navle. Waltons bok er kanskje ikke bevisst tenkt som en parodi på dette, men som det fungerer den også. Vi kommer rundt i verden i Waltons bok, samtidig som han pirker ironisk i dagens norske virkelighet, ikke bare den akademiske verden. Kanskje må man være utlending for å se oss med det skråblikket Walton anvender, men samtidig har han jo bodd og virket i Norge i mange år og ser oss samtidig innefra. Jeg er fristet til å kalle Waltons bok en unorsk bok med særnorsk innhold.

Og Waltons humor er av det intelligente slaget. Han har en herlig, fandenivoldsk respektløshet overfor alt og alle, og den er tuftet på et enormt kunnskapsnivå. Noen lesere tenker nå: Gidder jeg å lese en roman på nynorsk med en homo som hovedperson? Og mitt svar er: Ja, det burde du. For å gjenta det til kjedsommelighet: Denne boka er ustyrtelig morsom. Og språket er så glitrende at det er en sann svir.

Leserapport

Å bli ferdig med Brødrene Karamasov kan sammenlignes med å komme ut av en tett, mørk skog og plutselig se åpent lende foran seg. Kanskje en dårlig metafor, men likevel. Uansett hvor stor opplevelse det var å lese dette hovedverket av Dostojevskij, var det veldig deilig å kunne lese noe annet omsider. Første bok ut ble altså Amalie Skrams Julehelg, omtalt i innlegget nedenfor.

Nå leser jeg Aina Bassos Inn i elden. Den har ligget på vent ganske lenge, og dette er sikkert en bok de fleste bokbloggere kjenner. Jeg har fulgt Aina Bassos forfatterskap fra første stund, og har sett frem til denne boken. Foreløpig er jeg bare et lite stykke på vei, men så langt har den ikke skuffet.

Samtidig leser jeg Stephen J. Waltons roman Roadmovie. Manuset. Jeg hadde ikke hørt om den før jeg leste en anmeldelse som gjorde meg nysgjerrig. Jeg lånte boka på biblioteket, og den fenget fra første stund. De fleste vil formodentlig vite at engelskmannen Walton er professor i nynorsk skriftkultur ved Høgskulen i Volda og leder for Ivar Aasen-instituttet. Han har tidligere gjort seg bemerket med bøkene Den teksta versjonen. Amerikanisering og modernitetens intellektuelle og Skaff deg eit liv. Om biografi. For disse bøkene fikk han Språkprisen i 2009 for god bruk av nynorsk i sakprosa. For den siste boka fikk han også Melsom-prisen samme året. Jeg har biografi-boka hans og har omtalt denne i bloggen tidligere.

Walton skriver ikke bare glimrende sakprosa, han skuffer heller ikke som skjønnlitterær forfatter. Roadmovie. Manuset er gjennomsyret av ironisk humor, særlig i omtalen av høyskolemiljøet. Men siden boka handler om en oversetter, får han også sagt mye bra om oversettelse. Og så er Walton meget siterbar, jeg har allerede hatt ett sitat fra denne boka i dagens sitat-spalten øverst til venstre, og flere kommer.

Både Basso og Walton skal jeg komme tilbake til i egne innlegg.

For første gang på lenge har jeg nå også en liste over bøker jeg skal lese. Den ser slik ut:

Caryl Férey: Zulu
Péter Nádas: Parallelle historier I, Den stumme provinsen
Herman Hesse: Steppeulven (gjenlesning)
Hanne Ørstavik: Hyenene

Og apropos Amalie Skram (innlegget nedenfor): Hennes samlede verker er nå underveis fra Ruuds Antikvariat på Mysen, mitt foretrukne antikvariat på antikvariat.net.

Ord for dagen

"Vi skriv fleire og lengre bøker enn nokon gong, og vi rekk å lese ein stadig mindre del av det som vert skrive."
Stephen J. Walton i Skaff deg eit liv! Om biografi. Samlaget 2008.


Akk ja. Walton skriver mye om at en biograf må velge, men det må man sannelig som leser også i vår tid. I hvert fall jeg får av og til en nagende følelse av at det er mye der ute jeg går glipp av, men det demper heldigvis ikke gleden over og opplevelsen av det jeg leser, selv om det bare er noen dråper i et stort hav ...

Hvorfor er biografier så populært?

Hvorfor er det så populært med biografier? Den amerikanske biografen Justin Kaplan mener, ifølge Stephen J. Walton, at «biografien er ein reaksjon mot ’det dystre, det groteske og den psykiske isolasjonismen i ein stor del av den seriøse samtidslitteraturen’ [...] Samtidslitteraturen er altså så trøysteslaus at biografien må trå til med personar som vi får lov å ta del i livet til».
Kanskje det? Jeg har også hørt det samme argumentet brukt som forklaring på hvorfor krim er så populært, men nå husker jeg ikke hvor jeg så det.

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper dette, jeg kjenner meg i hvert fall ikke igjen i denne beskrivelsen av samtidslitteraturen, selv om det skal innrømmes at jeg for min del har stor sans for «rar» litteratur, gjerne det absurde. Men det er da vel nok av forfattere som gjør det forfattere har gjort til alle tider, nemlig å fortelle en god historie, og da selvfølgelig om mennesker?

Når det gjelder biografiens popularitet, tror jeg forklaringen heller ligger i at den handler om virkelige mennesker, og at det for mange er enklere og mer givende å forholde seg til enn oppdiktede mennesker. Greit nok det. En velskrevet biografi kan kanskje være vel så medrivende og fortelle oss like mange sannheter om menneskene og livet som en velskrevet roman. Men for meg blir det «virkelige» fort en slags begrensning. Det spennende ved litteraturen for meg, er først og fremst de uendelig mange spennende mulighetene som ligger i det å fremstille virkeligheten og menneskelige erfaringer i dikterisk form, og hvordan det utfordrer oss som lesere og setter vår egen fantasi i sving og kanskje resulterer i uante opplevelser og erkjennelser. Dét kan ikke biografienes «virkelighet».

Når det gjelder krim, tror jeg det er snakk om at det er en sjanger som er så enkel og forutsigbar (bortsett fra spenningen knyttet til hvem som er morderen) at det fungerer som en slags time out for hjernen, vi kan bli så besatt av en krim at vi glemmer alt annet og oppnår noe som minner om total avslapning, omtrent som når man løser kryssord. Derfor stilles det heller ikke store litterære krav til krim, en altfor «kunstnerisk» krim ville rett og slett falle utenfor sjangeren.

Biograferte biografer

England kan vel antagelig karakteriseres som biografienes hjemland, jfr. innleggene «Dr. Johnson» og «Pingvinifisering» litt nedenfor. «England er såpass biografibefengt,» skriver Walton, «at jamvel biografane vert biograferte der, ei glede norske biografar enno har i vente.» Tja, hverken Tor Bomann-Larsen eller Ingar Sletten Kolloen har så vidt jeg vet fått sin biografi ennå, i motsetning til Johnson-biografen Boswell og andre engelske biografer.

"E-postar i samling"

I DETTE innlegget på Flimre-bloggen drøfter Aina hva som tas vare på, og hvordan, av det vi etterlater oss av skrift i våre dager. Det er jo ikke lite, og angår selvsagt biografisjangeren (som ifølge Walton egentlig ikke er en egen sjanger, men akkurat den definisjonsmessige grenseoppgangen får ligge nå). Ifølge Walton står den som vil skrive en biografi i dag, «overfor eit heilt nytt problem når det gjeld kjeldetilfanget, iallfall dersom ein skriv om ein person i nyare tid. Oftast har problemet for biografar vore å skaffe seg tilstrekkelig materiale til å føre ein rimeleg truverdig argumentasjon om livet til eit anna menneske. Med den mengda av elektronisk lagra data som no finst om oss, det enorme tekstlege fotavtrykket vi legg etter oss i kyberrommet, vil problemet framover bestå i å velje og å argumentere for kva det er legitimt å sjå vekk frå, kanskje ikkje eingong lese.»

Et annet sted sier Walton: «Det kan vere ille nok å sitje med fem band med Olav H. Hauges dagbøker. Om nokre år sit vi kanskje med atskillege band med brev. Men kan de tenkje dykk korleis det ville vere å arbeide seg gjennom ca. åtti år med Hauges e-postar i samling?»

Hvor verdifull all den tekstmengden vi etterlater oss i dag egentlig er for en biograf, opptar også den tyske Kafka-biografen Reiner Stach. I det omfattende og interessante forordet til første bind i sin ruvende Kafka-biografi (merkelig nok den første virkelig omfattende Kafka-biografi), Kafka. Die Jahre der Entscheidungen (Fischer 2002), skriver han følgende om internett som kildeområde:

«Enttäuschend auch der schäumende Überfluss des Internet: Lässt man bunte Bildchen, Zierschriften und Java-animationen einmal beseite, so erweist sich das web als durchaus sekundäres Medium. So gut wie alles, was zum Thema Kafka von Interesse ist, stammt wiederum aus dem Regal K, wo man es bequemer nachlesen können; zu schweigen davon, dass er hier keinerlei Qualitätsfilter gibt – mit den bekannten folgen. Die Bühne des jüngstens Mediums wird beherrscht vom Prinzip der Wiederholung und des entspannten Plagiats, und die Frage ist nur noch, ob das, was hier gespielt wird, die Steigerung, die Parodie oder schon der Verfall des Kafka-Kultus ist.»

Ein sekundäres Medium, Überfluss, Wiederholung, Plagiat (et sekundært medium, overflod, gjentagelser, plagiat) – ja, hvem har ikke gjort samme erfaring som Stach når man har prøvd å finne vettugt stoff på nettet.

Men hva gjør vi med posten vår? I gamle dager (som ikke er så langt unna) hadde man tykke bunker med brev som man sparte på. En kjent scene i litteraturen også dette, ikke sant, folk som kommer over gulnede brevbunker etter for eksempel foreldrene, og oppklarer mysterier på den måten. Men hva med våre brev, det vil si e-postene?

Dr. Johnson

Mitt eget eks. av "den mest legendariske av alle engelske biografier".




Man kan vanskelig teoretisere rundt biografisjangeren i det omfanget Stephen J. Walton gjør uten å nevne boken som vel fremstår som selve innledningen til den moderne biografiens æra, nemlig James Boswells beretning om den engelske forfatteren, litteraten og leksikografen Samuel Johnson, på engelsk som regel referert til som Dr. Johnson, og for øvrig en gjenganger i sitatlitteraturen, ikke minst nettopp takket være Boswell. Originaltittel The Life of Samuel Johnson (1791), norsk (forkortet) utgave Samuel Johnsons liv (1951), oversatt av Solveig Tunold.
«Takket være Boswell går ‘Doktoren’ den dag i dag lys levende omkring, og Boswell følger like lys levende med og presenterer ham. Og ikke bare disse to, men hele den litterære og politiske samtid følger med dem – en unik personskildring og en ganske uvurderlig miljøskildring,» som det heter i det norske forordet.
Walton omtaler den som den «mest legendariske av alle engelske biografiar [...] ei bok på over 1000 sider der biografen så å seie følgjer gjenstanden rundt som ein skugge fram til han døyr i 1784».
Og fortsatt en høyst leseverdig og givende bok, kan jeg føye til for egen del.

En god Wikipedia-artikkel om Johnson finner du HER, og en tilsvarende om Boswell HER.

"Pingvinifisering"

I Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv! Om biografi, som jeg leser litt til og fra, kom jeg over noe i går som jeg syntes var interessant. Han skriver om ulikheter innen biografiteori i forskjellige land, og nevner en forfatter ved navn Hermione Lee som etter Waltons mening har et spesifikt engelsk perspektiv (Lee, Hermione. 2005. Body Parts. Essays on Life-Writing. Chatto & Windus. London.) Med det mener han at det er et strukturelt trekk ved det engelske bokmarkedet som har farget Lees oppfatning av sjangeren per se. Og det er hans redegjørelse for dette engelske særtrekket som jeg syntes var interessant lesning:

«England har ein relativt stor bokmarknad, og det finst ein stor pingvinifisert middelklasse. Med dette meiner eg at det iallfall dei siste ca. sytti åra, sidan Penguin-bøkene tok til å kome ut i store opplag for lite pengar, har vore vanleg i store krinsar å skaffe seg kulturell kapital gjennom å lese. Ein kan til og med knyte dette opp til den tidlege ekspansjonen i England av et lesingsfremjande fenomen som pendling med tog og buss, som både byrja tidlegare og nådde eit større omfang enn i andre europeiske land, særlig i hovudstadsområdet, der reisene kunne være lange, altså i det «Metroland» som Julian Barnes har skrive om. Dei engelske mellomlaga skaffe seg altså kulturell kapital ved å lese, mens tyskarane gjekk på konsertar og franskmennene gjekk på kunstutstillingar, for å seie det svært skjematisk. Eitt resultat av dette er at den engelske bokmarknaden er mindre stratifisert enn t.d. den franske, samtidig som England har mangla ei sosialt koherent gruppe med grands intellectuels av den franske typen (jf. Debray 1979), lite talrike, men geografisk konsentrerte med felles bakgrunn, sterkt normativt sosialiserte, og diskuterande, ei gruppe som m.a.o. ligg godt til rette for sterke teoridanningar. Den engelske skriftkulturen har i mykje sterkare grad vore prega av ein middlebrow-kultur, og den sjangeren som framfor alle andre har fylt dette mellomromet mellom lågpannene og høgpannene, har vore biografien. Kjennskap til livet til ei rekkje sentrale aktørar i den felles skriftkulturen og i den politiske kulturen har vore eit absolutt danningskriterium i engelsk samfunnsliv, og dette fenomenet er på ingen måte slutt. Frå Jane Austen via George Orwell, Sylvia Plath og Ted Hughes, Jo Orton, til Alan Bennett og Alan Clark – namna er nokså vilkårleg valde og kunne supplerast i langdrag – er det ikkje nok, og kanskje ikkje eingong nødvendig, å kjenne skriftene til sentrale skriftkulturelle figurar, det viktigaste er å vete noko om dei, og til det har ein både biografiar, sjølvbiografiar, brevsamlingar og dagbøker i hopetal. Det er dette som gjer at Bennett kan seie at England er det landet der sladder er intellektualitetens akseptable ansikt, samtidig som han kanskje meir enn nokon annan nolevande skriftkulturell person i England har bidrege til det biografiske materialet om sin eigen person. Det er også denne biografiske tettleiken som gjer at England, iallfall England forstått som kulturell arena, har eit underleg preg av å vere både svært intimt og svært lite. Det kulturelle England er mykje mindre og meir kompakt enn det sosiale og geografiske England. Det har eit sterkt preg av innandørs, «our cosy little island», som Bennet kallar det.»

Nynorsk

"Dei fleste forskingsaktive tilsette ved norske universitet og høgskular skriv vesentleg meir engelsk enn eg nokon gong har gjort, eller truleg kjem til å gjere, ein pikant liten ironi som elles heng saman med stillinga mi og med språksynet mitt. Min ideologiske ståstad, som eg ikkje har tenkt å forlate, er at det er over all måte viktig at språk som norsk i det heile og nynorsk reint særskilt vert brukte så mykje som råd og i alle mogelege situasjonar, for å sikre språkleg og kulturelt mangfald og for å demme opp for den aukande engelskspråklege dominansen på alle domene, ikkje minst i faglege samanhengar."

Stephen J. Walton i Skaff deg eit liv! Om biografi, Samlaget 2008.
Walton er engelskmann, professor i nynorsk skriftkultur ved Høgskulen i Volda og leder for Ivar Aasen-instituttet.

Forfatternes litteraturhistorie

Forfatternes litteraturhistorie fra 1980, et verk verdt å drepe for.



I Skaff deg eit liv! skriver Stephen J. Walton blant annet:

«Vel femten år etter at Barthes hadde kunngjort forfattarens død (jf. Barthes 1968), reiste dei norske forfattarane seg mannsterkt og gav han eit sekundært, biografisk liv, samtidig som dei sjølvsagt dermed sikra sitt eige. Prosessen vart innleidd som så ofte i biografiens historie med eit leksikon- eller oppslagsverkliknande prosjekt, Forfatternes litteraturhistorie [FLH]. FLH kom i postmodernitetens tidlege fase, legitimerte det biografiske som verkefelt for skjønnlitterære forfattarar og sådde tydelegvis det frøet som i ein del tilfelle seinare skulle bli til større biografiske prosjekt. Det var t.d. i FLH band IV Kjartan Fløgstad skriv om Claes Gill for første gong. I tillegg skreiv ei lang rekkje forfattarar i FLH som seinare skulle skrive lengre biografiar om heilt andre forfattarar. I nokre tilfelle kunne ein ha ønskt at forfattarane i FLH hadde halde fram med den gjenstanden dei tok for seg der. Ein biografi i fullformat om Tarjei Vesaas skriven av Dag Solstad kunne ikkje ha vorte anna enn ei perle, for eksempel.»

Heldigvis er jeg en heldig innehaver av dette verket, som kom i Gyldendals Fakkel-bøker (paperback) i 1980. Og det er virkelig en perle av et verk, en helt annerledes litteraturhistorie i den forstand at i stedet for at noen få personer, som regel litteraturforskere, skriver om en hel periode og dens forfattere, er det her forfatterne selv som kommer til orde med hvert sitt essay om en kollega, skrevet ut fra et personlig synspunkt. Resultatet er fire bind med innsiktsfulle, velskrevne og engasjerte biografiske essays. Foruten Dag Solstad om Tarjei Vesaas («Forsøk på å sirkle inn det særegne ved Tarjei Vesaas’ forfatterskap») skriver Tove Nilsen om Cora Sandel («Om Cora Sandel»), Paal Brekke om Sigurd Hoel («Sigurd Hoel - den ruvende selvbedrager»), Lars Saabye Christensen om Gunnar Reiss-Andersen («Marine med og uten sjø. Om Gunnar Reiss-Andersens lyrikk»), Einar Økland om Aksel Sandemose («Aksel Sandemoses forfattarskap - ikkje ei forteljing om ein mordars barndom, men om ein løgnars manndom»), Hans Herbjørnsrud om Johan Borgen («Johan Borgen - ikke for fastholdere»), Jon Michelet om Arthur Omre («Arthur Omre - sin egen lykkes smed»), for bare å nevne noen få. Mange av dem som skrev, er borte nå, naturlig nok, mens andre er høyst levende og aktive forfattere den dag i dag. Og som Walton påpeker, utvidet noen av dem sitt essay til fullformats biografier, bl.a. Fløgstad om Claes Gill, Tom Lotherington om Herman Wildenvey og Ketil Bjørnstad om Jæger.

Jeg har hatt et par sitater fra dette verket som ord for dagen i det siste. Trykk på temaet Forfatternes litteraturhistorie.

Hva er et liv?

En av bøkene jeg lånte på biblioteket nylig (se innlegget under), var Stephen J. Waltons Skaff deg eit liv!, en sakprosabok om biografi. Boka er så velskrevet og interessant at jeg nesten ikke klarte å legge den fra meg da jeg først hadde åpnet den. Jeg har aldri vært spesielt interessert i biografier. Jeg har selvsagt en del av dem, særlig forfatterbiografier, fordi jeg samler på bøker om bøker og forfattere. Interessen for biografier ble imidlertid vekket nå nylig, da jeg leste forordet til første bind i den nye store tyske Kafka-biografien. Forfatteren drøfter der en del problemer både med biografier generelt og med en Kafka-biografi spesielt. Det var derfor ikke tilfeldig at jeg plukket med meg Waltons bok fra biblioteket. Baksideteksten til denne boka lyder slik:

"Kva kan vi vete om andre sitt liv? Kva skjer når ein biograf prøver å skaffe seg eit liv, det vil seie livet til ein annan person?

Denne boka handler om biografisjangeren. Mens interessa for og salet av biografiar har auka jamt dei siste åra, har ikkje teoriane om sjangeren utvikla seg like sterkt. Mange meiner at biografien er inne i ein renessanse, andre at han er i djup krise. Norske biografidebattar forfell fort til moralisering om kor grensa går for kva vi skal fortelje om livet til ein annan person. Men skal det finnast ei grense i det heile? Kanskje kan sjølvbiografien vise veg. Den viser iallfall tydeleg kva vi føler motstand mot å skrive om.

Det er mellom anna dette Stephen J. Walton undersøkjer i denne boka. Ho inneheld tekstar knytte til grunnleggjande spørsmål om biografien og sjøvbiografien, og spenner over tidsrommet fra 1991 til idag. Walton er kritisk til den gjengse måten å skrive biografiar på, og etterlyser meir eksperiment og nye løysingar."

Ja, hva er et liv? Hvordan skildre et liv? Hvordan ville jeg skildret mitt eget? Hvordan ville du skildret ditt?

Om forfatteren kan du lese HER på Samlagets hjemmeside.