Fra andre blogger.

"Hilal (1995) av Torgrim Eggen var intet mindre enn et eventyr. Et eksotisk les. Den overrumplet meg totalt og viste meg sider av et Norge jeg ikke visste noe om. Et annet Norge, i miniatyr nær sagt, var perlen Bikubesong (1997) av Frode Grytten. For en bok! For noen bøker! Disse nittitallsperlene. Trillende lykkeles."
leselama (lenke til bloggen finner du under "LENKER" til venstre)

Om å gå og skrive.

«Ja, jeg vil skrive en bok om det å gå, sier jeg. [...] Det er en god idé, sier jeg, og derfor står jeg fast, jeg klarer ikke å skrive når jeg har gode idéer. Gode idéer er det verste jeg vet. De byr meg imot. Gode idéer blir sjelden gode bøker.
Men er det sånn at dårlige idéer blir gode bøker? spør Elisabeth, hildegunnsøsteren som alle sier ligner på Hildegunn, men hun har ikke det samme blikket; dette blikket som vi aldri vet hva ser når hun ser det samme som oss. Dikterens blikk. Hildegunns blikk. Elisabeth har øyne som ligner søsterens, en munn som ligner, et ansikt som ligner, men denne likheten er ikke annet enn en stor forskjell.
Det blir ikke gode bøker verken av gode eller dårlige idéer, sier Hildegunn. Å skrive er å motarbeide sine egne idéer; hvis jeg vet hva jeg skal skrive, og hvordan, så orker jeg ikke å skrive det. Skrivearbeidet må være åpent, og så er det om å gjøre å arbeide frem bokens strukturer, skrive frem diktets innhold som oftere går dypere enn det man selv vil med diktet.
Gjelder det også for prosa?
Det burde gjelde for all litteratur, sier Hildegunn. Det er historien om Tolstoj, han hadde en idé om å skrive en roman hvor han fordømmer en kvinne som er umoralsk. Han ville vise hvor forferdelig galt det går med en kvinne og familien hennes når hun er utro, men romanen han skrev ble noe helt annet enn det han hadde tenkt. Selve skrivearbeidet førte, mot Tolstojs vilje, til den vakre og tragiske historien om Anna Karenina. Det er det som er litteratur, at vi skriver oss frem til noe vi ikke har ønsket, et vakkert monster, som Mary Shelleys Frankenstein, noe vi ikke har klart å tenke ut på forhånd.»

Fra Tomas Espedal: gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006)

Om lyrikeren Hildegunn Dale kan du lese her og her, og et intervju med henne i Klassekampen finner du her.
Skrivekunst-akademiet i Hordaland (Bergen) finner du her.
Mer om og av Tomas Espedal i denne bloggen finner du her.

Nytt tema opprettet: vestlandsforfattere
«Om å gå» er eget tema i denne bloggen (se under)

Noen må sette språket høyest.

«Det har lenge vært en sannhet at leseren er hellig, men det behøver ikke utgjøre kjernen av det man egentlig arbeider for som forfatter. Skriving kan også være en slags forskning hvor man bare tar hensyn til sjanger, språk og materialet man jobber med. Hvis litteraturen skal komme videre, må noen være så fandenivoldske og arrogante at de setter språket høyest. [...] Man vet at selv om det finnes en leser, så er det leseren som må følge forfatteren og ikke omvendt.»
Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet 16.-22. mars 2007.

Ifølge Espedal er det først og fremst små forlag, tidsskrifter, nettsteder og miljøer som skjønner denne tankegangen. I tråd med dette har han selv nylig skrevet en roman som ifølge målsetningen skulle være så kort som mulig. Romanen, som kommer på undergrunnsforlaget H-Press, er på tolv sider og går etter hvert i oppløsning. Dette er visuelt markert ved at teksten stadig blir tynnere utover i boken og bokstavene spredt utover sidene til det er helt tomt.

Er det dette den franske litteraturteoretikeren Maurice Blanchot mener med «litteraturens forsvinning»? når han sier at «litteraturen går mot seg sjølv, mot sitt vesen som er forsvinning»? Her er jeg på litt tynn is, siden litteraturvitenskap ikke er mitt fag, men jeg tenkte straks på Espedal da jeg leste om Blanchot.

Hjemmesiden til H-Press finner du her.

En innføring i Blanchot finner du her.

"Jeg legger meg i sengen og leser ..."

Tomas Espedal leser ikke bøker, han skriver dem (se innlegget nedenfor). Uttalelsen står på trykk i siste nummer av Morgenbladet der Tomas Espedal blir interjuvet som Ukens navn fordi han er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for boken Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.
Hvorfor sier Tomas Espedal noe så dumt og arrogant? undrer jeg. Ingen leser så mye som skrivende mennesker. De to aktivitetene er nærmest uadskillelige. Det gjelder selvfølgelig også for Tomas Espedal. Jeg har endt opp med to mulige forklaringer: 1)Tomas Espedal sier det fordi han synes det er jævla tøft å si det, 2)Han sier det fordi han ikke leser for moro skyld, men fordi alt han leser på en eller annen måte er relatert til forfatterjobben.
Samme kan det egentlig være: Tomas Espedal leser selvfølgelig mye. Det er nok å gå til hans egne bøker for å finne ut det, så i går gikk jeg til bokhylla og fant frem Gyldendal-pocketen hvor Espedals tre bøker Biografi, Dagbok og Brev er samlet i ett bind.
Det første jeg støtte på, var et sitat av Pessoa, som også er en av mine yndlingsforfattere, og som uttrykker seg uhyre siterbart. Jeg går ut fra at Pessoa også betyr noe for Espedal, siden han siterer ham. Egentlig trengte jeg da ikke lese videre, for hvor får man et sitat fra, om ikke fra det man har lest? Altså et bevis på at Espedal leser. Og Pessoa-sitatet er ikke det eneste sitatet i boka.
Men jeg ble jo sittende og lese Espedal, og ganske riktig -- han skriver så vakkert også om det å lese. Se bare her:

«Hvor viktig det er å lese de rette bøkene på de rette stedene! Å velge den rette årstiden, tiden på døgnet, morgen eller kveld, det er ikke likegyldig. Å velge det rette stedet for akkurat den boken, er nesten viktigere enn selve boken.»

Sånn skriver bare et menneske som har et så nært forhold til det å lese at det utgjør en stor og viktig del av livet. Og se her:

«Jeg elsker å forsvinne. Idet jeg åpner en bok, er jeg tilbake i barnet; jeg visste ingenting bedre enn å gjemme meg, sette meg bak døren, krype inn i klesskapet, klatre opp i trærne og sitte helt stille til det ikke lenger er mulig å skille denne lengselen fra naturens egen. Eller opphøre bak døren, forsvinne i triangelet av dørkarm, linoleum og skygge. Vi sier: han forsvant i en bok, ble oppslukt av historien. Men like bedøvende som det å forsvinne, er ritualene som er forbundet med det å lese. Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner.»

«Hva er det jeg leser? Jeg leser i Bibelen. Romaner leser jeg ikke. Etter at jeg fikk briller har jeg mistet interessen for romaner. Jeg leser dikt. Jeg leser alt av Kristian Lundberg. Jeg leser Morten Søndergaard. Jeg leser Klaus Høeck, det må være en av mine aller største leseropplevelser: In Nomine. Jeg leser Ann Jäderlund. Jeg må være forsiktig med Ann Jäderlund. Jeg må i det hele tatt være forsiktig med hva jeg leser. Det minner meg om at jeg må være mer uforsiktig med hva jeg skriver.»

Sterkt, av en som ikke leser. Jeg skal lese mer Tomas Espedal.

Hvis noen fortsatt er i tvil om at Tomas Espedal er et lesende menneske, anbefales dette intervjuet.

Jeg har problemer med Olaug Nilssen

Ifølge artikkelen i Aftenposten i dag (se innlegget over) er Olaug Nilssen en av fremtidens forfattere. Selv har jeg problemer med å finne ut hva jeg skal mene om henne. Jeg har to av bøkene hennes, romanen "Få meg på, for faen" og artikkelsamlingen "Hybrideleg sjølvgransking". At hun, som Aftenpostens anmelder Ingunn Økland sier, er en "genuin humorist", er sikkert. Men utover det? Jeg vet ikke. Det er bare én ting å gjøre, lese mer Olaug Nilssen. Eller ... Når jeg leser en bok, merker jeg alltid av gode sitater. Det kan selvfølgelig komme av at jeg blant annet lager sitatbøker. At det er gode sitater i en bok, er derfor blitt et slags kvalitetskriterium for meg. Og om ikke direkte sitater, altså utsagn med aforistiske kvaliteter, så i hvert fall formuleringer som slår meg som gode. Jeg blar gjennom "Få meg på, for faen", men jeg har ikke merket av et eneste sitat der. Men er dette med sitater noe kriterium på at en bok er god? Det kan i hvert fall ikke være det eneste kriteriet. Selvfølgelig har jeg lest mange gode bøker som jeg ikke kan sitere fra, mens andre er stappfulle av sitater (f.eks. "Uroens bok" av Pessoa, hvor det nesten er for mye av det gode). Men jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke. Spørsmålet er: Skal jeg lese mer Olaug Nilssen? Jeg vet ikke akkurat nå.

Olaug Nilssens blogg, "Eit eige rom med utsikt", finner du her:
http://olaug.skoddeheimen.no/

Du kan også lese om Nilssen i denne artikkelen:
http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article995950.ece